quarter-life crisis

[AnonymBruker]

Ja, jeg kom over termen quarter-life crisis, eller kvartlivskrise som det kanskje heter på norsk for en stund siden i et magasin i et venterom. Selve artikkelen så litt svada ut, og jeg skummet bare igjennom den, men i det siste så har jeg tenkt litt på konseptet, og kjenner meg egentlig litt igjen, komisk nok.

For det første så kan jeg vel si med en gang at jeg egentlig har det fint. Ingenting å klage på. Men samtidig så merker jeg at livskvaliteten har gått litt ned i det siste, at jeg tar meg selv i å føle meg litt rotløs og at tilværelsen virker litt meningsløs.

Jeg er 24 år og studerer på universitetet, ferdig til våren. Jeg har vært singel siden et lengre forhold tok slutt for noen år siden, og livet mitt de siste årene har vært helt flott på mange måter: stor omgangskrets som stadig fant på ting, bodde i kollektiv med nære venner, hatt dårlig råd og taklet det sammens med vennene.

Det siste halvannet året har dermiot vært litt tregere. Venner har flyttet til hver sin kant begynt å jobbe, og selv om jeg fortsatt har god kontakt med de fleste, så er måten vi omgås blitt endret litt.. vi henger ikke sammen hele tiden, når vi gjør ting sammen så er det mer planlagt enn spontant, og selv om dette egentlig føles naturlig også for meg (orker ikke å feste like mye for eksempel), så er det litt trist også. Som om det ettersom livene våre har utviklet seg de siste årene har blitt mer avstand i vennskapene.

Jeg føler meg på en veldig merkelig måte i midten av to liv - studentlivet mitt og voksenlivet.

Noen andre som føler det på samme måte?

Anonymous poster hash: 1a0fd...ad4

[AnonymBruker]

ingen?

Anonymous poster hash: 1a0fd...ad4

[AnonymBruker]

Jo. Har startet en liknende tråd tidligere (hvis du søker "kvartlivskrise" her finner du den nok).

Har du sett "Meg Jay: Why 30 is not the new 20?" Er en TED talk som ligger på youtube. Den fungerte som et spark i ræva for meg, samt å se på meg selv som en voksen, ikke noe imellom en ungdom og en voksen.

Anonymous poster hash: 64310...a11

[AnonymBruker]

Kan legge til at da jeg startet tråden ble den full av responser der folk la ut om hvor mye verre de hadde det selv, så det var begrenset med hjelp å få. Ettersom du er ung og tar høyere utdannelse, får du neppe medlidenhet. Er andre som er uføre, må du vite.

Men jeg vet hva du føler. Det er mange valg som skal tas og mye som skal falle på plass, og til tross for å være ung går disse årene så fort at de iblant løper fra deg. Spesielt for kvinner er det mye som skal falle på plass på kort tid.

Anonymous poster hash: 64310...a11

[Gjest Awzm me]

Jeg har begynt å føle at jeg har litt sånn selv. Jeg blir 20 år ganske snart, studerer ikke ennå, vet heller ikke om jeg skal studere nå eller neste år. Eller hva, mange venner har flyttet, jeg tenker, hva i alle dager skal jeg gjøre med livet mitt, jeg er allerede 20 år og ikke fått unnagjort noen ting, annet enn vgs. Jeg har jo også lyst til å få gjort så mye med livet mitt, og få reist, men aner ikke hvor jeg skal begynne, eller når jeg skal få gjort det. Må jo bli i løpet av de neste årene i så fall, men hvordan, osvosv.

Vet ikke om det er det samme, men har tenkt så mye på det i det siste.

[OppNedPåAlt]

Jeg begynner å komme dit nå. Mange av vennene og venninnene som jeg studerte med på bacheloren har begynt i jobb og lever sine liv, mens jeg fortsetter på masteren. Jeg må ha helgejobb og er opptatt i helgene, de kan ikke gå ut i ukedagene som studenter gjør. To av de nære venninnene er gravide, så deres liv blir iallfall annerledes enn mitt.

Jeg er tilflytter, de har sine egne venner og liv, og jeg føler jeg blir nedprioritert, selv om det ikke er slik.

Men vet du hva, slik er livet, alle er ikke på like stadier i livet samtidig. Jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Jobber hardere med skoleting, prioriterer studentorganisasjonen jeg er med i. Prioriterer hobbyene mine, får nye venner gjennom de. Og etter at jeg ble singel har det også vært veldig viktig, å fylle tiden med noe. Så ja... Ikke depp :-)

[AnonymBruker]

Nå må jeg si at 20 år er ingen alder, så du som ikke har fullført mer enn VGS som du sier burde ta det med ro. Ikke stress! Du har fremdeles masse år du kan velge å studere, reise, jobbe eller uansett hva. Bare ikke forhast deg med noe!

Uansett jeg er nå 28 år. Jeg fikk min første krise da jeg fylte 24 år. Jeg følte meg eldgammel allerede, og for å ikke snakke om da jeg fylte 25 år. Det eneste jeg kan si er at tiden flyr! Tiden går fortere og fortere og man skjønner etterhvert at man er ikke evig ung slik man tenker når man er rundt 18-21. Nå synes jeg ikke at 24 er gammelt lenger og skjønner egentlig ikke hvorfor jeg allerede da måtte begynne å stresse. Når man kommer nærmere 30 så er det mer press... Man forventer at du tenker på huskjøp, spare penger, planlegge barn, bryllup, osv. Jeg har samboer men må ærlig talt innrømme at jeg FREMDELES ikke lengter etter barn og bryllup... Men kommentarer kommer oftere og oftere... Når har du og ? tenkt å få barn?? Er det ikke på tide??

Anonymous poster hash: b19d2...f15

[AnonymBruker]

Story of my life! Jeg er fremdeles usikker på meg selv, egne evner, hvor jeg vil i livet og med hvem. Men har flere eldre venninner som har det på samme måte! Jeg er snart 29, har bachelor og har jobbet siden jeg var 24. Vært sammen med kjæresten i årevis og bruker alle pengene jeg har på å reise, spise ute, gå på konserter.. Mens mange andre begynner å bli klare for å etablere seg, kjenner jeg ikke på iveren enda. I livet mitt har jeg ikke noe spesielt mål eller sted jeg skal, men karriere tar mye fokus akkurat nå. Hva er det med oss som liksom aldri klarer å roe oss? Alle mulighetene gjør meg svimmel, alt jeg burde gjort og rukket..føler jeg henger etter og burde tatt en master, men de går det jo også inflasjon i nå. Men tusen takk for at vi er fler om å være forvirret, da føler jeg meg ikke så alene.

'Uansett jeg er nå 28 år. Jeg fikk min første krise da jeg fylte 24 år. Jeg følte meg eldgammel allerede, og for å ikke snakke om da jeg fylte 25 år. Det eneste jeg kan si er at tiden flyr! Tiden går fortere og fortere og man skjønner etterhvert at man er ikke evig ung slik man tenker når man er rundt 18-21. Nå synes jeg ikke at 24 er gammelt lenger og skjønner egentlig ikke hvorfor jeg allerede da måtte begynne å stresse. Når man kommer nærmere 30 så er det mer press... Man forventer at du tenker på huskjøp, spare penger, planlegge barn, bryllup, osv. Jeg har samboer men må ærlig talt innrømme at jeg FREMDELES ikke lengter etter barn og bryllup... Men kommentarer kommer oftere og oftere... Når har du og ? tenkt å få barn?? Er det ikke på tide??'

Anonymous poster hash: 29be0...c3e

[Gjest Cartman]

Kjenner meg igjen. Tenkte på det i dag faktisk. Hvor mye styr jeg burde få på plass