Vitne mot voldtekstmann - vet ikke hva jeg skal forvente meg, er redd

[Bluegreen]

Hei!

Jeg beklager den intetsigende trådtittelen, jeg greide ikke å sammenfatte det mer enn til det jeg kjenner mest på: jeg er redd og skulle gjerne hørt hva andre har opplevd sånn at jeg kanskje kan roe meg ned litt..

Saken er at jeg ble voldtatt for fire år siden da jeg var på ferie. Gjerningsmannen ble tatt for omtrent to år siden, og det skal nå plutselig være rettssak om to uker! Voldtekten skjedde i et annet land som er for langt borte til at jeg har råd til å reise dit. Området er under fransk territorium, og jeg skal derfor til den franske ambassaden for å vitne via internett ved hjelp av tolk.

Jeg skal ha med meg en advokat som jeg aldri har møtt før og jeg er fryktelig nervøs. Samboeren min har sagt at han gjerne blir med for å støtte meg, men jeg vet ikke om jeg klarer å ha han så nært innpå dette, og tror ikke jeg klarer å ha noen som ser tvers igjennom meg i denne opplevelsen. Men kanskje trenger jeg han bare for å være i stand til å reise hjem igjen etterpå?...

Jeg er nervøs for at dette ukjente rettssystemet åpner for å skulle "ta meg" i løgn, eller spørre om jeg synes jeg kan for det selv. Jeg er redd for å ikke huske nok, jeg er redd for at gjerningsmannen skal se navnet mitt, og hvor jeg bor, jeg er redd for at han ikke skal få straffen sin, og jeg er aller mest redd for at jeg skal prestere å si noe feil, eller framstå som kald eller veik, slik at han går fri.

Jeg har kjempet med nebb og klør for å komme så langt, både i livet og med tanke på denne rettssaken, men nå som det er like rundt hjørnet, har jeg mest lyst til å lukke døren til det og bare ha et fint liv videre med den fantastiske samboeren min.

Samtidig vet jeg jo at det ikke blir riktig overfor de andre denne mannen har voldtatt.

Uff nei. Noen som har opplevd noe lignende? Hvordan var det å vitne? Angrer du på at du sto i det, eller var det verdt det til slutt?

[Gjest Roookk]

Du klarer deg nok! Jeg har selv blitt voldtatt, men da var jeg bare en liten jente så mine foreldre vitnet. Men jeg ville gjort det om jeg var deg, jeg ble voldtatt som tenåring også - og det anmeldte jeg ikke. Og det angrer jeg veldig på!

Så stå på ditt, ta denne drittsekken og sett en stopper for det jævelskapet han gjør!

HEIER PÅ DEG!

Endret 13. januar 2014 av Roookk

[Bluegreen]

Du klarer deg nok! Jeg har selv blitt voldtatt, men da var jeg bare en liten jente så mine foreldre vitnet. Men jeg ville gjort det om jeg var deg, jeg ble voldtatt som tenåring også - og det anmeldte jeg ikke. Og det angrer jeg veldig på!

Så stå på ditt, ta denne drittsekken og sett en stopper for det jævelskapet han gjør!

HEIER PÅ DEG!

Tusen takk for svar, begynner å grine med en gang gitt! Det har blitt en sippete dag i dag etter at advokaten ringte.

Åh, det er jammen folk som har hatt nok for et langt liv bare i løpet av tenårene.. Jeg håper det går bra med deg.

Jeg vet vel innerst inne at jeg blir nødt til å vitne. Jeg er bare fryktelig redd for hva det vil koste meg.

Etter voldtekten reiste jeg hjem til Norge og begynte å systematisk rydde i alt jeg eide, avslutte vennskap, ordne opp i gjeld, spare opp penger, sånn at alt skulle være i orden til jeg greide å gjøre slutt på alt. Det framsto som det eneste naturlig da. Nå har jeg det fint, mye mye bedre, et liv som fungerer, og nesten helsen tilbake til slik den var før det skjedde.

Og det skremmer meg at jeg genuint føler at en tøff opplevelse med rettssaken, og et dårlig utfall, faktisk kan velte det hele..

[Arianna]

Dette kommer du til å klare kjempefint! Du er kjempetøff som faktisk stiller opp på dette - det gjorde ikke jeg, og den dag i dag angrer jeg noe voldsomt.

Jeg tror jeg ville tatt med samboeren, jeg. Har slitt veldig med dette i ettertid, og absolutt ingen har stilt opp så mye som det min kjære har gjort. Hadde neppe klart å komme meg igjennom alt uten ham. Det å ha en hand å holde i, det hjelper uendelig mye. Men dette er selvsagt noe du må kjenne på.

Jeg ønsker deg all verdens lykke til i alle fall! Du er beintøff!!

[AnonymBruker]

Du er tøff, trekk pusten.. Husk at du er veldig langt borte fra de, det er ingenting han kan gjøre deg mer. Prøv å tenke tilbake på historien, få med alle detaljer. Jeg vet det er vondt, det vet jeg.. Men se sånn på det, desto vondere det er for deg å huske alle disse tingene, desto verre for hans del også.

Han fortjener alt vondt han kan få, så kutt deg selv litt for å skjære hodet av ham.

Dette greier du, du er sterk. Om jeg var deg så ta med kjæresten så han kan sitte utenfor å vente, når du skal hjem, støtt deg på ham. Når du er klar til å snakke om det, snakker du med ham om dette og hvordan det føltes for deg.

Anonymous poster hash: 20e61...27c

[Gjest Violetta]

Hva med å søke hjelp gjennom fastlegen, eventuelt psykolog?

[Bluegreen]

Jeg tror jeg ville tatt med samboeren, jeg. Har slitt veldig med dette i ettertid, og absolutt ingen har stilt opp så mye som det min kjære har gjort. Hadde neppe klart å komme meg igjennom alt uten ham. Det å ha en hand å holde i, det hjelper uendelig mye. Men dette er selvsagt noe du må kjenne på.

Jeg ønsker deg all verdens lykke til i alle fall! Du er beintøff!!

Takk for lykkeønskinger, jeg kan nok trenge det

Samboeren har vært helt uvurderlig i prosessen med å bli trygg igjen og å greie å unngå å se på meg selv som skadet. Jeg må nok kjenne på det litt til fram til dagen kommer. Jeg er fryktelig redd for å ødelegge noe oss i mellom ved at det blir for nært og klaustrofobisk..

Du er tøff, trekk pusten.. Husk at du er veldig langt borte fra de, det er ingenting han kan gjøre deg mer.

Anonymous poster hash: 20e61...27c

Jeg kjenner meg ikke særlig sterk nå, men håper å finne "kamplysten" før dagen kommer. Det er en litt vanskelig balansegang mellom å holde det nok på avstand til å greie å fungere, og å holde det nært nok til å klare å huske og ta innover seg hvor jævlig det faktisk har vært.

Skal jobbe masse fram til rettssaken, og på jobb er jeg nødt til å holde det på avstand, for jeg jobber med lignende saker til daglig.

I dag da jeg tenkte på rettssaken tenkte jeg plutselig at verden er jo bitteliten. Denne mannen kan jo ved hjelp av mitt navn, og to mellomlandinger og en time kjøring, komme på døra mi! Jeg vet jo at det ikke er særlig sannsynlig, men angsten i meg sier at jeg bør spikre for vinduene og flytte på hemmelig adresse hvis han ikke blir dømt til type 20 år....

Hva med å søke hjelp gjennom fastlegen, eventuelt psykolog?

Jeg har gått til psykolog av og på i noen år, og hatt en fin fastlege som har hjulpet med medisiner når jeg har trengt det. Nå går jeg ikke til psykolog fordi vi kom til et punkt i behandlingen hvor jeg bare fikk flere flash backs av å gå i samtale enn av å ikke gjøre det. Jeg har det strengt tatt ganske fint mentalt, that is, når jeg ikke skal vitne mot mannen som nesten tok livet av meg..

[AnonymBruker]

Jeg ble voldtatt men anmeldte det aldri!! Angrer så'. Du er sterk som klarer dette

Anonymous poster hash: 21317...2b8

[AnonymBruker]

Jeg ble voldtatt av en jeg kjente godt, og å vitne mot han i rettsaken må være det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Men jeg har aldri angret, han ble dømt og jeg fikk plassert skylden der den hører hjemme. Han bor her i nærheten så jeg lever med en konstant frykt for at han plutselig en dag står på døra mi, så jeg kan veldig godt forstå at du er urolig for at han skal oppsøke deg. Men som du sier selv, mest sannsynlig skjer det aldri.

Dette klarer du fint Det er utrolig vanskelig der og da, mange følelser, og man kan føle seg litt "liten" i forhold til alle de mektige personene i retten, men min erfaring er at de er veldig empatiske og forståelsesfulle, og de skjønner at dette er vanskelig for deg.

Lykke til

Anonymous poster hash: 75202...33a

[Bluegreen]

Dette klarer du fint Det er utrolig vanskelig der og da, mange følelser, og man kan føle seg litt "liten" i forhold til alle de mektige personene i retten, men min erfaring er at de er veldig empatiske og forståelsesfulle, og de skjønner at dette er vanskelig for deg.

Lykke til

Anonymous poster hash: 75202...33a

Takk for svar!

Hva opplevde du som mest vanskelig med å vitne? Og ble du utfordret på om du snakket sant, eller innrømmet gjerningsmannen det?

I min sak er det visstnok tatt DNA-prøver fra meg og matchet opp mot gjerningsmannen, og jeg hadde en del skader, men jeg ser likevel ikke bort i fra at jeg kan bli mistrodd. Det kjenner jeg at er ganske vanskelig å skulle forberede seg på..

[AnonymBruker]

Skjønner deg så godt,-det tror jeg mange gjør.

Anmeldte selv voldtekt,og både avhør og rettsak kan føles som nye overgrep fordi en må "igjennom det"igjen.

Men det er så viktig at vi anmelder! Slike mennesker kan skade fler.

Jeg var "heldig"da det var bevis...og jeg ble trodd.

Voldtektssaker er vanskelige da det gjerne ikke er vitner.

Du må lene deg på samboeren din,men du kjenner best hva du føler han kan hjelpe og støtte med.

Du må ha lykke til! Det blir stor og god lettelse når du er ferdig å vitne.

Anonymous poster hash: 48d67...417

[AnonymBruker]

Det mest vanskelige med å vitne var nok å skulle være i samme rettssal som han, at han skulle sitte bare noen få meter unna meg. Jeg var livredd, men det var jo politi tilstede som passet på han, og jeg hadde psykologen min med meg som støtte. Ellers så var det jo selvfølgelig veeeldig ubehagelig å snakke om det som hadde skjedd i detaljer med mange mennesker tilstede, og å beskrive selve voldtekten var ufattelig tøft.

Overgriperen tilsto og vi hadde også bevis for at det hadde skjedd, så jeg slapp å bli grillet så veldig, men forsvareren hans stilte meg et par ubehagelige spørsmål (som om hun skulle teste at jeg virkelig snakket sant). Men det var jeg forberedt på, og måtte bare prøve å holde hodet iskaldt.

Synes det er rart at du ikke har møtt advokaten din før? Jeg hadde mange møter med min advokat før rettsaken, og det føles jo mye tryggere når man kjenner hverandre litt.

Angående samboeren din så vil jeg nok helt klart råde deg til å la han være med, men det må du jo selvfølgelig avgjøre selv. Jeg fikk faktisk ikke lov å dra hjem alene etter rettsaken, så søsteren min måtte hente meg (og jeg fikk ikke kjøre bil heller, fordi man har vært gjennom en stor påkjenning og derfor kan være uoppmerksom i trafikken).

Anonymous poster hash: 75202...33a

[MarianneE]

Har ingen erfaring med dette men sender klemmer og varme tanker.

vi heier på deg!!

[Cordelia]

Dette klarer du!

Og du, ha samboeren med du. Om ikke i nærheten, så ventende på deg et sted. Kan være godt med en god klem når du kommer ut? Sikkert lurt å ha noen til å ta kjøringen ihvertfall.

[Gjest Haaploes]

DU ER TØFF!

Regner med at du ikke vil flagge hvilken by du er fra, men vil tipse deg om at en del av landets tingretter har en ordning de kaller vitnestøtter, gjerne i samarbeid med Røde Kors.

Hadde jeg vært deg ville jeg tatt kontakt med dem, evt fått kjæresten til å ta kontakt. Hør om "din" tingrett har en sånn type ordning, om du kan få låne med deg en vitnestøtte, eventuelt om du kanskje kan få treffe en vitnestøtte i forkant.

Jeg er veldig imponert av deg allerde :-) Masse lykke til!

[TheHairyToothfairy]

Ta kontakt med vitnestøtten ved den domstolen du skal vitne. De hjelper deg og er en god støtte. De forbereder deg litt praktisk i forhold til hva du kan forvente og hva som skal skje inne i selve retten. De kan i noen tilfeller også bistå under selve høringen.

Det er alltid litt ubehagelig å vitne, spesielt om forsvarer er veldig pågående. Om det er noen trøst så føler jeg også at det er litt ekkelt de gangene jeg har vært inne selv, selv om det ikke har vært så alvorlige tilfeller som din opplevelse. Men du klarer det fint, bare husk å forsøke være rolig. Konsentrer deg om å puste, og ikke snakk fort. To triks som gjør det lettere.

[Bluegreen]

Ta kontakt med vitnestøtten ved den domstolen du skal vitne. De hjelper deg og er en god støtte. De forbereder deg litt praktisk i forhold til hva du kan forvente og hva som skal skje inne i selve retten. De kan i noen tilfeller også bistå under selve høringen.

Takk for tips! Problemet er at jeg ikke skal vitne i en domstol, men jeg skal vitne via internett ved den franske ambassaden i Oslo, slik at forklaringen min overføres til rettssaken, som jeg tror foregår på det stedet jeg ble voldtatt, hvor jeg tror gjerningsmannen har sittet i varetekt ei god stund. Som du sikkert forstår er jeg litt frustrert over hvor lite informasjon jeg har. Jeg fikk bare en stevning som var temmelig dårlig oversatt til norsk, med tid og sted og navn på dommer osv..

Jeg er av typen som trenger å visualisere for å takle stress godt, så jeg sliter litt med å finne styrke til selve forklaringen når jeg ikke vet hva som kommer av spørsmål, hva som er utgangspunktet, hvor lenge vi skal holde på og om jeg selv får be om pauser.. Lurer litt på om jeg skal ringe ambassaden i morgen og spørre om de har noen generell praksis som jeg kan sette meg inn i, i alle fall.

Skjønner deg så godt,-det tror jeg mange gjør.

Anmeldte selv voldtekt,og både avhør og rettsak kan føles som nye overgrep fordi en må "igjennom det"igjen.

(..)

Du må ha lykke til! Det blir stor og god lettelse når du er ferdig å vitne.

Anonymous poster hash: 48d67...417

Det er dette med at det skal føles som et nytt overgrep jeg er mest bekymret for, og det er det som motiverer meg til å prøve å finne ut mest mulig om situasjonen på forhånd. Veldig godt å høre at du syntes du kom godt fra det, tross alt

Overgriperen tilsto og vi hadde også bevis for at det hadde skjedd, så jeg slapp å bli grillet så veldig, men forsvareren hans stilte meg et par ubehagelige spørsmål (som om hun skulle teste at jeg virkelig snakket sant). Men det var jeg forberedt på, og måtte bare prøve å holde hodet iskaldt.

Synes det er rart at du ikke har møtt advokaten din før? Jeg hadde mange møter med min advokat før rettsaken, og det føles jo mye tryggere når man kjenner hverandre litt.

Anonymous poster hash: 75202...33a

Hva slags spørsmål var det for eksempel? Èn ting som har brent seg fast for meg var krisepsykologen som kom på sykehuset der det skjedde, som spurte på stotrende engelsk "have you sexed many men before?"... Hun prøvde muligens å finne ut av skadeomfanget og om jeg var jomfru fra før, men jeg har båret med meg det spørsmålet siden den gang, og er redd for å få spørsmål som bare sikter på å plukke verdigheten min fra hverandre.

Jeg har ikke møtt advokaten fordi jeg rakk å bli ufør (er nå ikke ufør lenger) av PTSD før jeg søkte hjelp. Jeg hadde derfor ikke råd til advokat, og fikk fri rettshjelp til veldig begrenset advokathjelp. Fordi det har vært masse arbeid for advokaten med å forsøke å komme i kontakt med et rettsapparat på andre siden av kloden, har det ikke vært rom i hennes "fri rettshjelp"-budsjett til å møte meg siden vi bor i ulike byer.. Jeg har stor tro på henne, men kjenner at jeg ikke har nok informasjon, uten at det på noen måte egentlig er hennes feil.

Dette klarer du!

Og du, ha samboeren med du. Om ikke i nærheten, så ventende på deg et sted. Kan være godt med en god klem når du kommer ut? Sikkert lurt å ha noen til å ta kjøringen ihvertfall.

Hør om "din" tingrett har en sånn type ordning, om du kan få låne med deg en vitnestøtte, eventuelt om du kanskje kan få treffe en vitnestøtte i forkant.

Jeg er veldig imponert av deg allerde :-) Masse lykke til!

Tusen takk! Tror du man kan ringe en valgt tingrett og få noen slags vitnestøtte/informasjon per telefon? Det er en tingrett her hvor jeg bor, men jeg har ukentlig å gjøre med dem i jobbsammenheng, så jeg tror det ville bli vanskelig i profesjonelle sammenhenger om jeg må kontakte dem om noe så privat. Men det høres jo ut som et veldig fint tilbud, gud vet at jeg kunne trengt et slikt tilbud i situasjonen jeg er i.

Om det er noen trøst så føler jeg også at det er litt ekkelt de gangene jeg har vært inne selv, selv om det ikke har vært så alvorlige tilfeller som din opplevelse. Men du klarer det fint, bare husk å forsøke være rolig. Konsentrer deg om å puste, og ikke snakk fort. To triks som gjør det lettere.

Takk for tips, er lett å glemme essensielle ting som å puste og snakke rolig! Er stygt redd for at det vil bli veldig følelseløst, for å hindre full-on hulkegråt. Men å få sagt det på en usympatisk måte er vel bedre enn å ikke få sagt det i det hele tatt, regner jeg med.

Igjen, tusen takk for alle svarene. Jeg har ikke snakket med familie og venner om det fordi jeg er redd for at det kan bli en større påkjenning om jeg ser at de synes det er tungt, så det er veldig fint å kunne få lufte det litt her

[Bellablue]

Først av alt så er du kjempetøff for at du gjør dette ts, stor klem til deg .

Du skriver at tingretten der du bor har et tilbud, men at du har med dem å gjøre i forbindelse med jobben din og derfor synes dette blir litt vanskelig.

Har du ikke mulighet for å ta kontakt med en domstol et annet sted? Dersom du forklarer situasjonen er jeg helt sikker på at det skal gå greit.

I tillegg vil jeg anbefale deg å ta kontakt med dixi, http://www.dixi.no/. De kan helt sikkert støtte deg og har erfaring med andre som har vært i en lignende situasjon. Dersom du skulle ha behov for hjelp og en samtalepartner etter at du har vitnet så er de der for deg.

[Bluegreen]

Først av alt så er du kjempetøff for at du gjør dette ts, stor klem til deg .

Du skriver at tingretten der du bor har et tilbud, men at du har med dem å gjøre i forbindelse med jobben din og derfor synes dette blir litt vanskelig.

Har du ikke mulighet for å ta kontakt med en domstol et annet sted? Dersom du forklarer situasjonen er jeg helt sikker på at det skal gå greit.

I tillegg vil jeg anbefale deg å ta kontakt med dixi, http://www.dixi.no/. De kan helt sikkert støtte deg og har erfaring med andre som har vært i en lignende situasjon. Dersom du skulle ha behov for hjelp og en samtalepartner etter at du har vitnet så er de der for deg.

Tusen takk for det, føler meg ikke så veldig tøff for å være ærlig, men håper og tror at jeg skal komme meg igjennom også denne siste delen av prosessen..

Jeg kom i kontakt med advokaten min gjennom dixi, men hun gir uttrykk for å være veldig usikker på hva jeg kan forvente meg siden rettssaken holdes på et så annerledes sted enn Norge - rent juridisk, og fordi det som utgangspunkt skal være fransk rett som gjelder. Hun er altså veldig usikker.

Men ja, jeg kan ta kontakt med en annen tingrett, tror ikke det vil skape noen særlige problemer profesjonelt hvis jeg søker til en annen landsdel enn hvor jeg jobber. Skal prøve å stikke meg unna på jobb i morgen og ringe litt rundt, forhåpentligvis prøve å få litt mer oversikt.

[Gjest Haaploes]

Skjønner ikke dette sitatopplegget på mobil, men jeg vet at Fredrikstad tingrett har fått mye skryt for sine vitnestøtter :-)