Ubalanse i forholdet, hvordan holde sammen?

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren har vært sammen i 3 år. Vi er begge i 20-års alderen og har det greit sammen til hverdags.

Problemet er at jeg føler at han er mye bedre enn meg. Han er sosial, utadvent, kjekk og har mange venner. Jeg ser opp til han og elsker han.

Jeg er på den andre siden mer sjenert og sliter med å få meg venner. Har kun en god venn. Det er så utrolig vondt for meg at han har så mange venner, ofte får besøk og alltid har planer, mens jeg sitter inne kveld etter kveld. Jeg prøver å gjøre litt opp for at jeg er en "kjip" person ved å ordne hjemme, lage god mat, rydde og vaske og generelt vise mye omsorg for samboeren min.

Jeg trenger mye bekreftelse og kjærlighet for å føle meg bra, jeg får det i en viss grad av han, men skulle gjerne hatt mye mer. Jeg forteller han gjerne flere ganger om dagen hvor mye han betyr for meg (selv om jeg vet at dette kan virke masete...)

Jeg vil så gjerne at vi skal holde sammen, men det er vanskelig når jeg går rundt med en mindreverdighetsfølelse og vi har så ulik sosial omgang.. Hvis jeg mister han så vil jeg ikke ha noen å forholde meg til og hverdagen ville blitt uutholdelig. Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men kom gjerne med innspill!

Anonymous poster hash: 904d5...f44

[WinterDawn]

Hvordan integrerer han deg i sin vennekrets og interesser? Har dere noen felles venner? Og hvordan integrerer du ham?

I vårt forhold handler balansen om tre deler: at jeg er fornøyd med mitt liv, at han er fornøyd med sitt liv, og at vi er fornøyde med vårt liv sammen.

Vi tilbringer mye tid sammen, men allikevel dyrker vi også oss selv på hver vår kant. Vi gjør våre ting hver for oss, eller sammen. Men det er viktig å variere. Noen ganger sitter jeg på sidelinjen på fotballkamp og heier på ham, noen ganger blir han med meg på fjelltur. Noen ganger har jeg skravlekveld med ei venninne på kafe, noen ganger sitter vi hele gjengen og spiller kortspill.

Hva slags interesser har dere sammen? Hva slags arenaer i livet ditt har du hvor du føler deg ordentlig bra?

"For å elske andre må du først elske deg selv", det er et godt sted å starte.

Jeg ville tenkt over:
- Hvilke interesser har jeg?
- Hvilke mål har jeg? (og hvordan skal jeg nå dem?)
- Når føler jeg meg vel / tilstrekkelig / god i noe?
- Hvilke felles plattformer har jeg og kjæresten?

Du har mye mer å gi enn du selv tror, du må bare finne nøkkelen til å låse opp selvsikkerheten din!

[Berit]

Du har mye mer å gi enn du selv tror, du må bare finne nøkkelen til å låse opp selvsikkerheten din!

Det var godt sagt, og så riktig.

[AnonymBruker]

Hvordan integrerer han deg i sin vennekrets og interesser? Har dere noen felles venner? Og hvordan integrerer du ham?

I vårt forhold handler balansen om tre deler: at jeg er fornøyd med mitt liv, at han er fornøyd med sitt liv, og at vi er fornøyde med vårt liv sammen.

Vi tilbringer mye tid sammen, men allikevel dyrker vi også oss selv på hver vår kant. Vi gjør våre ting hver for oss, eller sammen. Men det er viktig å variere. Noen ganger sitter jeg på sidelinjen på fotballkamp og heier på ham, noen ganger blir han med meg på fjelltur. Noen ganger har jeg skravlekveld med ei venninne på kafe, noen ganger sitter vi hele gjengen og spiller kortspill.

Hva slags interesser har dere sammen? Hva slags arenaer i livet ditt har du hvor du føler deg ordentlig bra?

"For å elske andre må du først elske deg selv", det er et godt sted å starte.

Jeg ville tenkt over:

- Hvilke interesser har jeg?

- Hvilke mål har jeg? (og hvordan skal jeg nå dem?)

- Når føler jeg meg vel / tilstrekkelig / god i noe?

- Hvilke felles plattformer har jeg og kjæresten?

Du har mye mer å gi enn du selv tror, du må bare finne nøkkelen til å låse opp selvsikkerheten din!

Tusen takk for et fint svar! Vi har dessverre ikke så mange felles venner.. kommer på ett vennepar som vi av og til er sammen med.

Ofte blir det sånn at jeg er hjemme når han har kompiser på besøk. Jeg blir da veldig ufri og sjenert fordi jeg føler de syns det er rart at jeg er hjemme hele tiden. Samboeren min inkluderer meg til en viss grad da, men jeg vet at han helst skulle vært bare gutta. Jeg har jo ikke så lett for å integrere han da jeg ikke har noen vennegjeng eller noen nære venner.

Vi er begge glad i å reise, glad i barn og å ha en kosekveld foran tv'en. Og når det bare er oss to og vi finner på ting sammen føler jeg det er veldig bra. Men det blir jo ikke så ofte når han har besøk hele tiden.

Jeg tror det kunne blitt bedre hvis jeg hadde vært mer utadvent og kanskje prøvd å blitt kjent med kompisene hans, men jeg synes det er veldig vanskelig! Nå er han på en weekendtur i utlandet og jeg har såvidt fått en melding, syns det er så leit.. blir bare sittende med en vond følelse og bekymrer meg over hva han gjør og hvorfor han ikke tar kontakt. Klarer ikke å gjøre noe fornuftig

Anonymous poster hash: 904d5...f44

[AnonymBruker]

Jeg har det dessverre på samme måte... Men på min side så hadde jeg mye venner før men pga. et komplisert langdistanse forhold i begynnelsen så krevde dette all min energi, så da gikk all fritid til å jobbe for å tjene penger til å reise. Nå har alle mine venner forduftet til andre steder og jeg sliter med å bygge meg opp noe nytt nettverk... Det er rett og slett kjempe vanskelig. Mye fordi jeg omgås mange i jobben som ikke er på samme stadie i livet som meg og rett og slett ikke passer inn i venneprofilen..

Uansett min kjæreste flyttet hit jeg bor og han har greid å bygge seg opp et lite sosialt nettverk. Dessverre er de fleste single gutter så det er ikke slik at jeg kan henge med dem uten at det virker dumt... Jeg ønsker jo heller ikke det, men at vi skal ha venner hver for oss. Kjæresten min tar dessverre for mye hensyn til meg og ønsker ikke at jeg skal være alene, så det blir til at han drar sjeldent ut, selv om jeg sier at han ikke skal ha dårlig samvittighet om jeg sitter hjemme.

Jeg føler meg rett og slett som en taper... Han har et stort sosialt nettverk hvor han kommer fra, og når han reiser hjem har han masse venner å besøke. Disse har han greid å holde kontakt med selv om han flyttet. Jeg har knapt ikke noen igjen. Jeg ønsker noen som er tilstede der jeg bor som jeg kan ha hyppig kontakt med... Føler meg bare som en sær og asosial person.. Med en gang han forsvinner merker jeg hvor tomt alt er og hvor stille det er. Ingen meldinger, telefoner, avtaler.. Bare meg, internett eller TV.

Hvordan skaffe seg venner??? HVOR? Jeg skjønner ikke lengre hva som må til... Virker som alle har 10-20 venninner å gjøre ting med i hver by i landet.

Anonymous poster hash: acea7...85c

[AnonymBruker]

Jeg har det dessverre på samme måte... Men på min side så hadde jeg mye venner før men pga. et komplisert langdistanse forhold i begynnelsen så krevde dette all min energi, så da gikk all fritid til å jobbe for å tjene penger til å reise. Nå har alle mine venner forduftet til andre steder og jeg sliter med å bygge meg opp noe nytt nettverk... Det er rett og slett kjempe vanskelig. Mye fordi jeg omgås mange i jobben som ikke er på samme stadie i livet som meg og rett og slett ikke passer inn i venneprofilen..

Uansett min kjæreste flyttet hit jeg bor og han har greid å bygge seg opp et lite sosialt nettverk. Dessverre er de fleste single gutter så det er ikke slik at jeg kan henge med dem uten at det virker dumt... Jeg ønsker jo heller ikke det, men at vi skal ha venner hver for oss. Kjæresten min tar dessverre for mye hensyn til meg og ønsker ikke at jeg skal være alene, så det blir til at han drar sjeldent ut, selv om jeg sier at han ikke skal ha dårlig samvittighet om jeg sitter hjemme.

Jeg føler meg rett og slett som en taper... Han har et stort sosialt nettverk hvor han kommer fra, og når han reiser hjem har han masse venner å besøke. Disse har han greid å holde kontakt med selv om han flyttet. Jeg har knapt ikke noen igjen. Jeg ønsker noen som er tilstede der jeg bor som jeg kan ha hyppig kontakt med... Føler meg bare som en sær og asosial person.. Med en gang han forsvinner merker jeg hvor tomt alt er og hvor stille det er. Ingen meldinger, telefoner, avtaler.. Bare meg, internett eller TV.

Hvordan skaffe seg venner??? HVOR? Jeg skjønner ikke lengre hva som må til... Virker som alle har 10-20 venninner å gjøre ting med i hver by i landet.

Anonymous poster hash: acea7...85c

TS her,

Virker som vi er i veldig lik situasjon ja! Jeg hadde også mange venner før jeg flyttet til studiestedet mitt, men er så vanskelig å bli ordentlig venn med folk. Tenker at det må være kjedelig for kjæresten at jeg alltid er hjemme.. Untatt når jeg er på lesesalen eller en sjelden gang drar ut. Føler jeg har kjørt meg fast i et spor hvor det at jeg ikke har noen venner fører til at jeg får veldig dårlig selvtillit som igjen gjør at jeg har vanskelig for å ta kontakt med nye. Dette er spesielt vanskelig når jeg hele tiden sammenligner meg med samboern, og får dårlig samvittighet for å ødelegge for han.

Og jeg er helt enig - hvor skaffer man seg venner? Alle har så mange gode fra før, og da er det nesten så jeg kvier meg for å bli kjent med folk, for da finner de ut hvor venneløs jeg er.

Anonymous poster hash: 904d5...f44

[Gjest Ciegus]

Er du mye ensom fordi du egentlig liker alenetid/å ikke være veldig sosial, eller fordi du ikke får venner? Føler du deg kjip (som du selv sier) fordi du føler at du tror du burde ha venner, eller fordi du vil ha venner?

Jeg skjønner utifra innleggene dine at du nok er litt "ufrivillig" ensom, men jeg spør likevel, fordi det tross alt finnes mennesker som ikke har behov for en stor omgangskrets, og likevel kan de føle seg mindreverdige fordi de føler at det forventes av dem at de er sosiale.

Hvis du ønsker venner, så må det være for din egen del, ikke for å passe bedre sammen med kjæresten din. Det må være for at DU skal få det bedre, ikke ene og alene for at kjæresten din skal få mer kompistid. Prøv å få fokuset ditt litt over på deg selv i stedet, hva du ønsker, hva du har behov for, og ikke hvordan du skal gjøre ting for å være snill med han. Det er en god tanke det også altså, men hvis du får det bedre med deg selv, får også kjæresten din det bedre. Du er ikke verd noe mindre bare fordi du har færre venner!

Jeg har selv vært der, at jeg har følt meg ekstremt ensom og savnet venner. Er det vel egentlig fortsatt, men har vent meg litt til det (jeg har noen gode venner, men de er altfor langt unna). Og så har jeg en kjæreste som ikke er så sosial, så jeg slipper å sammenligne meg mot han hele tiden.

Men uansett, noen forslag:

- Du er student? Meld deg inn i en studentforening, for eksempel et kor (ikke så nøye om du kan synge). Dette var litt løsninga for min del. Jeg fikk riktignok ingen nære venner av dette fordi jeg ikke var heeelt på bølgelengde med de andre, men da hadde jeg noe sosialt og kjempegøy å finne på.

- Få deg deltidsjobb hvis du har tid/lyst. Det gir deg noen dager der du tenker på noe annet, og du kan få venner også der (sørg for at det er en jobb med litt unge folk da). Enda bedre hvis det er en "sosial" jobb som samles for lønningspils og slikt innimellom.

- Liker du å trene? Eller har du lyst til å trene? Meld deg inn på et treningsforum (f. eks fitnessbloggen) og spør om noen vil være med å gå tur/løpe/trene styrke der du bor.

- Meld deg på kurs i byen du bor i. Dansekurs for eksempel? Det gir deg heller kanskje ikke nære venner, men det gir deg noe å gjøre, og man er jo kjempesosial.

- Meld deg på frivillig arbeid. Flyktning-guide? Leksehjelp? Besøke eldre? Hva som helst! Store sjanser for å faktisk få venner her!

- Skriv en melding her inne på KG på det forumrommet (personlige meldinger, er det det rommet heter?) hvor en del folk søker etter venner/noen å bli kjent med. Kanskje du er heldig og finner noen der. Begynn eventuelt å skrive dagbok her inne på KG, så får du et lite nettverk her inne som kanskje utvikler seg?

- Aksepter at du er den du er, og bli glad i deg selv. Da er det mye lettere å tiltrekke andre folk også.

Ironisk nok har jeg ikke fulgt alle rådene selv, selv om jeg absolutt burde det... For jeg vet GODT at det ikke er enkelt å få venner. Men bare det å være sosial hjelper veldig på, altså!

[AnonymBruker]

Gjør deg litt spennende for han. Ikke alltid vart opp med mat, si du skal ut en tur også videre. vis at du ikke alltid er tilgjengelig selv om du egentlig er det.

Anonymous poster hash: 3b653...e75

[AnonymBruker]

Er du mye ensom fordi du egentlig liker alenetid/å ikke være veldig sosial, eller fordi du ikke får venner? Føler du deg kjip (som du selv sier) fordi du føler at du tror du burde ha venner, eller fordi du vil ha venner?

Jeg skjønner utifra innleggene dine at du nok er litt "ufrivillig" ensom, men jeg spør likevel, fordi det tross alt finnes mennesker som ikke har behov for en stor omgangskrets, og likevel kan de føle seg mindreverdige fordi de føler at det forventes av dem at de er sosiale.

Hvis du ønsker venner, så må det være for din egen del, ikke for å passe bedre sammen med kjæresten din. Det må være for at DU skal få det bedre, ikke ene og alene for at kjæresten din skal få mer kompistid. Prøv å få fokuset ditt litt over på deg selv i stedet, hva du ønsker, hva du har behov for, og ikke hvordan du skal gjøre ting for å være snill med han. Det er en god tanke det også altså, men hvis du får det bedre med deg selv, får også kjæresten din det bedre. Du er ikke verd noe mindre bare fordi du har færre venner!

Jeg har selv vært der, at jeg har følt meg ekstremt ensom og savnet venner. Er det vel egentlig fortsatt, men har vent meg litt til det (jeg har noen gode venner, men de er altfor langt unna). Og så har jeg en kjæreste som ikke er så sosial, så jeg slipper å sammenligne meg mot han hele tiden.

Men uansett, noen forslag:

- Du er student? Meld deg inn i en studentforening, for eksempel et kor (ikke så nøye om du kan synge). Dette var litt løsninga for min del. Jeg fikk riktignok ingen nære venner av dette fordi jeg ikke var heeelt på bølgelengde med de andre, men da hadde jeg noe sosialt og kjempegøy å finne på.

- Få deg deltidsjobb hvis du har tid/lyst. Det gir deg noen dager der du tenker på noe annet, og du kan få venner også der (sørg for at det er en jobb med litt unge folk da). Enda bedre hvis det er en "sosial" jobb som samles for lønningspils og slikt innimellom.

- Liker du å trene? Eller har du lyst til å trene? Meld deg inn på et treningsforum (f. eks fitnessbloggen) og spør om noen vil være med å gå tur/løpe/trene styrke der du bor.

- Meld deg på kurs i byen du bor i. Dansekurs for eksempel? Det gir deg heller kanskje ikke nære venner, men det gir deg noe å gjøre, og man er jo kjempesosial.

- Meld deg på frivillig arbeid. Flyktning-guide? Leksehjelp? Besøke eldre? Hva som helst! Store sjanser for å faktisk få venner her!

- Skriv en melding her inne på KG på det forumrommet (personlige meldinger, er det det rommet heter?) hvor en del folk søker etter venner/noen å bli kjent med. Kanskje du er heldig og finner noen der. Begynn eventuelt å skrive dagbok her inne på KG, så får du et lite nettverk her inne som kanskje utvikler seg?

- Aksepter at du er den du er, og bli glad i deg selv. Da er det mye lettere å tiltrekke andre folk også.

Ironisk nok har jeg ikke fulgt alle rådene selv, selv om jeg absolutt burde det... For jeg vet GODT at det ikke er enkelt å få venner. Men bare det å være sosial hjelper veldig på, altså!

Takk for et veldig fint og utfyllende svar! Jeg er dessverre ufrivillig ensom, elsker egentlig å være med venninner og å finne på ting, så savner det veldig. Jeg tror det ville vært bedre både for meg og for kjæresten om jeg fikk flere venner, men har prøvd i 2 år nå uten å lykkes.

Jeg studerer ja, så prøver å få kontakt med de på studiet, men når de fleste har hver sin "gjeng" så er det vanskelig å få bedre kontakt med folk enn kun bekjentskap. Jeg har også en deltidsjobb, men foreløpig er det ikke mye sosial som skjer der. Det er gode tips du kommer med, spørs bare om jeg tør å gjøre noe av de, hadde vært så mye lettere om jeg hadde noen å starte sammen med!

Men får vel bare fortsette å utfordre meg selv, jeg er så redd for å miste samboeren min for da har jeg ingen :/

Anonymous poster hash: 904d5...f44

[Gjest Ciegus]

Takk for et veldig fint og utfyllende svar! Jeg er dessverre ufrivillig ensom, elsker egentlig å være med venninner og å finne på ting, så savner det veldig. Jeg tror det ville vært bedre både for meg og for kjæresten om jeg fikk flere venner, men har prøvd i 2 år nå uten å lykkes.

Jeg studerer ja, så prøver å få kontakt med de på studiet, men når de fleste har hver sin "gjeng" så er det vanskelig å få bedre kontakt med folk enn kun bekjentskap. Jeg har også en deltidsjobb, men foreløpig er det ikke mye sosial som skjer der. Det er gode tips du kommer med, spørs bare om jeg tør å gjøre noe av de, hadde vært så mye lettere om jeg hadde noen å starte sammen med!

Men får vel bare fortsette å utfordre meg selv, jeg er så redd for å miste samboeren min for da har jeg ingen :/

Anonymous poster hash: 904d5...f44

Jeg håper du tar tak i dette og prøver ut noen av forslagene, først og fremst for din egen del! Du har ingenting å tape ved å legge ut en melding her på KG for eksempel, eller ved å sjekke ut Røde Kors eller lignende og se hva slags prosjekter de har på gang. Og skal man bli kjent med andre på slikt er det mye bedre å være alene, for har man med en venn er man mer lukket og vanskelig å oppnå kontakt med.

Jeg kjenner meg veldig igjen i følelsene dine altså, og du skal vite at det er mange som har det sånn. Om 5-6 mnd flytter jeg selv, og ender da opp en plass hvor jeg bare kjenner kjæresten, så da begynner jeg hele prosessen "på nytt." Er ikke enkelt! Men det er bedre å prøve, enn å sitte inne og synes synd på seg selv, for så å bli sint på seg selv fordi man ikke tar tak i det...

[AnonymBruker]

Jeg håper du tar tak i dette og prøver ut noen av forslagene, først og fremst for din egen del! Du har ingenting å tape ved å legge ut en melding her på KG for eksempel, eller ved å sjekke ut Røde Kors eller lignende og se hva slags prosjekter de har på gang. Og skal man bli kjent med andre på slikt er det mye bedre å være alene, for har man med en venn er man mer lukket og vanskelig å oppnå kontakt med.

Jeg kjenner meg veldig igjen i følelsene dine altså, og du skal vite at det er mange som har det sånn. Om 5-6 mnd flytter jeg selv, og ender da opp en plass hvor jeg bare kjenner kjæresten, så da begynner jeg hele prosessen "på nytt." Er ikke enkelt! Men det er bedre å prøve, enn å sitte inne og synes synd på seg selv, for så å bli sint på seg selv fordi man ikke tar tak i det...

Ts her.

Hjelper litt å høre at det er flere i min situasjon. Jeg har bestemt meg for å gjøre alt jeg kan det neste halvåret for å bedre situasjonen min. Jeg har faktisk lagt ut en venneannonse før jeg skrev her, men fikk ikke noe svar, noe som ikke akkurat hjelper på selvtilliten. Ellers skal jeg prøve å komme meg litt mer ut av huset, for å få litt nye impulser og føle meg bedre. Noen andre forslag til hva jeg kan gjøre alene enn å gå tur som noen skrev her?

Kanskje jeg skal begynne på noen faste gruppetimer på treningssenter, selv om det sikkert ikke er det beste stedet å få venner, så kommer jeg meg hvertfall litt mer ut utenom studiene.

Anonymous poster hash: 904d5...f44