Jeg må bo hjemme - tør ikke bo alene!

[AnonymBruker]

Jeg er så redd for å bo alene. Klarer ikke være alene i en bolig!

Det går greit å sitte alene på et rom en hel dag så lenge jeg vet det er noen andre i boligen, men når jeg vet at jeg er alene i en bolig, så klarer jeg det ikke.

Derfor må jeg bo hjemme, fordi jeg er så redd for å bo alene.

Jeg ønsker jo å bo alene og å klare meg selv, men dette går ikke.

Jeg har vært alene veldig sjelden, og jeg får helt angst hver gang! Husker jeg skulle sove alene en natt, og jeg våknet om natten av et mareritt om at noen brøt seg inn i huset.

Jeg våknet midt på natten og var helt alene, og måtte stå opp å sjekke hele boligen. Passe på at alle dører og vinduer var lukket og låst. Sjekke at ingen hadde gjemt seg i boden eller i skap og under vasken.

Det tok 1 time, så roet jeg meg ned og klarte å sovne igjen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg blir snart 33 år, og det kan jo ikke fortsette sånn?

Kan ikke flytte hjemmefra før jeg får meg kjæreste!

Anonymous poster hash: 188af...312

[Gjest Fjotten]

Ta deg i nakkeskinnet og skjerp deg. Skal ikke mer til.

[AnonymBruker]

Ta deg i nakkeskinnet og skjerp deg. Skal ikke mer til.

Nicket ditt passer deg veldig bra.

Ts;

Dette må du nesten søke behandling for. Å være så husredd at man faktisk bruker timevis på å sjekke huset og ikke tørre være alene i det heletatt kan ikke være noe godt. Det er nok en form for angst ja.

Anonymous poster hash: 71900...c54

[AnonymBruker]

Kan du ikke få deg en leilighet i en blokk da? Da er du ALDRI alene

Anonymous poster hash: 60e8c...1fe

[Gjest Whitestripes]

En kjæreste er ikke løsningen på dine problemer. Du må først få orden på deg selv, før du kan tenke på å gå inn i noe forhold.

[Gjest Eurodice]

TS, du har skrevet mange ganger om dette før, om angst for det ene og andre. Sammenholdt med annet du også har skrevet, ville det beste for deg være en omsorgsbolig. Det er sikkert ikke greit for dine foreldre å ha deg boende hjemme hos seg heller, når du er flere og tredve år, selvom de kanskje ikke vil si noe om det. En kjæreste skal være nettopp det, ikke en støttekontakt og "krykke" for deg.

Endret 13. januar 2014 av Arabella

[AnonymBruker]

Kan du skaffe deg en hund? Da er du jo ikke alene. Eller er den du deler bolig med nødt til å være et menneske?

Anonymous poster hash: e15ae...a6d

[Alex_Duo]

Hei, frykten din er hemmende, og du bør absolutt prøve å utfordre den. Jeg ser et alternativ til selvterapi, siden terapi er mye 'bla bla' og koster penger (er selv utdannet innen feltet i UiO), og pengene dine kan brukes alternativt og på den måten slå to fluer i et smekk:

Du hinter om at du ønsker forhold og at det ikke er mulig før du får et mer selvstendig og privat liv. Jeg er enig i det.

Dersom du har økonomiske midler ser jeg en løsning som består av en 'trening' i å bo hjemmefra: Lei deg en leilighet svært nært dine foreldre. Helst en kort spasertur unna. Så har du den frihet at du når som helst i døgnet kan dra hjem til dine foreldre når du opplever et av dine angstanfall.

Du kan se på denne leiligheten nært dine foreldre som terapi og som et springbrett videre: Du kan trene deg selv til å utsette å dra hjem når du får angst: Skriv deg en plan der du den første uken hjemmfra venter f.eks et kvarter etter at angsten viser seg, før du bestemmer deg for å dra hjem. Kanskje angsten blir mindre mens du teller ned og at du fort finner at du venter til over et kvarter! Andre uke setter du grensen ved tjue minutter etter at angsten setter inn før du drar hjem til dine foreldre osv.

Er angsten din skikkelig ille, kan du f. eks. starte enda forsiktigere, der du bare tilbringer en viss tid på dagen i leiligheten din og resten av tiden hjemme hos dine foreldre. Du skjønner tegningen: Du setter selv retningslinjene for hva du tror vil bringe deg en trygghet et forsøk på å bli mer selvstendig, mens du også forsøker gradvis på mer å utfordre deg selv.

Bare ved vissheten om at du vet at du kan dra hjem til dine foreldre øyeblikkelig når du føler for det, har du en emosjonell trygghetsfaktor med deg, som vil legge en demper på angsttriggeren.

Gradvis kan du utfordre deg mer og mer, og jeg kan nesten garantere deg: Når du først føler en gryende mestringsfølelse, er mye av problemet løst.

Når du så opplever at du synes at det er greit å tilbringe tiden for deg selv i denne 'prøveleiligheten', kan du si opp leieavtalen, for så å leie deg en leilighet lenger unna og virkelig starte med å leve ditt egne liv; helt på dine egne vilkår, der du kan ha deg så mange kjærester du ønsker slik at foreldrene dine mister tellingen med dem! (Litt tøys må til ;-)

Lykke til!

[bebisss]

Hei TS.

Jeg vet godt hvordan du har det med å være husredd og redd for å være alene, etter mitt samlivsbrudd bor jeg hos mor og far, og jeg tenker IKKE å flytte ut med mindre jeg har noen å bo med, kommer ikke på tale å bo alene.

Jeg har opplevd en del ting i nabolaget og når jeg har vært alene hjemme som sitter litt igjen. På dagtid går det greit og jeg kan kose meg i mitt eget selskap selv om jeg fort blir ensom, men når kvelden kommer blir det skumlere å bo alene.

Noen her sier du kan få deg hund, det er både positivt og negativt. Det positive er at du har selskap og kan føle deg litt tryggere, og fra ett intervju med en innbruddstyv jeg leste så unngår tyver hus der de hører det er store hunder. Men den negative tingen er når hundene begynner å knurre om natta på ting de hører, da blir man fort veldig redd. Jeg hadde en stor labrador og måtte bo alene i to måneder, når den knurra på natta ble jeg livredd, men hadde jo godt selskap og sov de fleste netter med alle lysene på hehe.

Men du kan jo oppsøke hjelp, det må sikkert jeg også gjøre om jeg bor med mor og far til jeg er 35, men jeg driter litt i det, jeg kan bo hos mine foreldre så lenge jeg vil og jeg tar den tiden jeg trenger selv om andre gjerne syns det er litt rart.

I tilegg er det jo flere som vil ha medleiere i leiligheter og det kan du jo også tenke litt på

[Sign]

Dette bør du søke hjelp for, det høres rimelig frustrerende ut å ikke tørre å bo alene i en alder av 33 år. Å belage seg på å få kjæreste for å slippe å bo alene mener jeg ikke er et alternativ. Mulig jeg er kynisk, men jeg mener alle friske, voksne mennesker skal kunne klare seg selv og ikke være avhengig av andre (og da mener jeg praktisk)

Endret 13. januar 2014 av Sign

[AnonymBruker]

Ts, er dine foreldre alltid hjemme? Drar de aldri på ferier? I så fall hvordan opplever du angsten da?

Å finne en bolig i nærheten med visshet om at du kan dra hjem når du vil i begynnelsen kan være en smart start som en her skrev.
Jeg bor alene og liker det ikke alltid like godt, men hvis alternativet er å bo med foreldre eller i kollektiv med andre har jeg det bedre som det er. Har ikke angst for å sove alene, men savner noen å dele hverdager og måltider med og kan få angst og føle meg alene. Har hatt kjærester og samboerforhold og vil ikke møte en bare for å lage middag sammen, hvis du forstår...

Å finne seg kjæreste som skal sørge for å gi deg den tryggheten er ingen løsning. Hva om han må dra bort i forbindelse med jobb, eller drar ut med kamerater.

Å skaffe hund når man selv er utrygg synes jeg ikke noe om, i alle fall ikke en valp som må sosialiseres. Hvordan er dagene dine ellers? Går du på skole, er i jobb eller er du fremdeles i den rollen (som kanskje dine foreldre har vært med på å gi deg) som når du var barn /tenåring?

Ser du ingen andre løsninger enn å få en kjæreste? Det at du bor hjemme er et hinder i seg selv. Prøv å få frem litt sinne/aggresjon, prøv å velge å stå opp for deg selv. Det høres ikke bra ut å ha det som du har.

Anonymous poster hash: 98431...206

[Lillemeg25]

Jeg er snart 24 og hadde ikke kommet på tale om jeg skulle bo hjemme hos foreldre. Det hadde verken de eller jeg godtatt. Det er jo flaut!! Tror alle hadde flydd på veggen etter kort tid.

Skal du bo hjemme til du er 40? Ta tak i problemene nå. Å bo hjemme hos mor og far kan ikke være så veldig gøy. Hva med kollektiv bolig?

[Masterstudent90]

Heller det at foreldrene tar seg av henne enn at en mann må gjøre det. Tipper halvparten av de som er så krasse her sitter i fanget til typen mens de skriver. Å snakke om å kutte navlestreng osv som kvinne er det mest hyklerske man kan gjøre. Enten flyr dere rett fra barnehjemmet og inn til en mann, eller så er det ut i den store verden med fire venninner, så er det det å rådføre seg med studiepsykolog, finne ut hvor hver eneste helsestasjon er, og ha full oversikt over et hvert nav-tilltak som de kan ha rett på. Bare innse det, kvinner er like lite selvstendige som ungene de fostrer opp, så oppfør dere. Hvis det eneste som stopper deg er angstproblemer så er jo første steget å snakke med en fastlege om det.

[AnonymBruker]

Hvor er ts blitt av?

Anonymous poster hash: 98431...206

[AnonymBruker]

Jeg er så redd for å bo alene. Klarer ikke være alene i en bolig!

Det går greit å sitte alene på et rom en hel dag så lenge jeg vet det er noen andre i boligen, men når jeg vet at jeg er alene i en bolig, så klarer jeg det ikke.

Derfor må jeg bo hjemme, fordi jeg er så redd for å bo alene.

Jeg ønsker jo å bo alene og å klare meg selv, men dette går ikke.

Jeg har vært alene veldig sjelden, og jeg får helt angst hver gang! Husker jeg skulle sove alene en natt, og jeg våknet om natten av et mareritt om at noen brøt seg inn i huset.

Jeg våknet midt på natten og var helt alene, og måtte stå opp å sjekke hele boligen. Passe på at alle dører og vinduer var lukket og låst. Sjekke at ingen hadde gjemt seg i boden eller i skap og under vasken.

Det tok 1 time, så roet jeg meg ned og klarte å sovne igjen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg blir snart 33 år, og det kan jo ikke fortsette sånn?

Kan ikke flytte hjemmefra før jeg får meg kjæreste!

Anonymous poster hash: 188af...312

Terapi. Du kommer (mest sannsynlig) ikke til å klare å få et fungerende forhold på lang sikt hvis du er så avhengig av at han skal være der alltid.

Anonymous poster hash: 6e4b3...5cb

[AnonymBruker]

Mine råd:

Liten leilighet i blokk. Så liten at du klarer å bli trygg på den og klarer å "holde oversikten". En etasje og få rom, ingen kott eller lignende. Med leilighet i blokk så vil det være minst 2 låste dører utenfra, hoveddøra som de som bor i blokka har tilgang til og leilighetsdøra som kun du har nøkkel til. Du vil heller aldri være alene, det vil alltid være andre hjemme i naboleilighetene, det vil alltid være noen som hører deg dersom du roper etter hjelp eller lignende. Du kan jo også installere tyverialarm med bevegelsessensor om natten

Kollektiv. Da har du ditt eget rom i en leilighet eller et hus med andre Du kan låse deg inn på ditt eget rom og ha trygghet der, men det vil alltid være andre som er i huset. Etter hvert som du blir kjent med de andre vil de bli en trygghet for deg.

Snakk med noen som er proffesjonelle. Du trenger drahjelp med dette problemet ditt, det er ikke bra for deg å ha det sånn! Det er ikke normalt å ha det sånn, og du burde ikke være nødt til å ha denne redselen som tvinger deg til å bo hjemme hos foreldrene dine. Du trenger noen som kan rettlede deg over kneika!

Anonymous poster hash: ed3ac...38a

[Adhara]

Tråden er ryddet for krenkende utsagn, persondebatt, avsporinger, spekulasjoner og svar til dette.

Irrlys, mod.

[miramis]

Nicket ditt passer deg veldig bra.

Ts;

Dette må du nesten søke behandling for. Å være så husredd at man faktisk bruker timevis på å sjekke huset og ikke tørre være alene i det heletatt kan ikke være noe godt. Det er nok en form for angst ja.

Anonymous poster hash: 71900...c54

Jeg har gått til behandling for noe annet, og er lik TS angående det å være redd for å sove alene. Ifølge psykologen er dette et trekk som er vanskelig å få vekk. Enkelte personer er bare mer engstelige enn andre. Endret 13. januar 2014 av miramis

[AnonymBruker]

Jeg har gått til behandling for noe annet, og er lik TS angående det å være redd for å sove alene. Ifølge psykologen er dette et trekk som er vanskelig å få vekk. Enkelte personer er bare mer engstelige enn andre.

Jeg ble iallefall frisk etter jeg søkte hjelp.

Anonymous poster hash: 60e8c...1fe