Han snakker bare om seg selv..

[AnonymBruker]

Hei! For tiden treffer jeg en fyr, og vi har "holdt på" en god stund, og er nok kanskje på vei til å bli kjærester. Men det er en ting som stopper meg.. Han er kjempe snill og søt, men han snakker bare om seg selv! Det er ikke det at jeg har et så stort behov for å brette ut om meg selv, men det hadde jo vært litt hyggelig om han viste litt interesse for meg og mitt liv? Jeg har prøvd å ta saken i egne hender, og prøver å fortelle om mitt liv (når han ikke tar initiativ til det selv) men får bare svar som "åja.." også begynner han å prate om seg selv igjen.. Det er litt sårende, for det virker ikke som han ønsker å kjenne meg som person, i motsetning til at jeg spør masse og viser interesse for han. Er bare litt kjedelig, for samtalene kan bli litt ensformige når det kun handler om han. Men det rare er at han tar ofte kontakt og vil at vi skal møtes, sier han er glad i meg osv.. Så jeg blir så forvirret! Han har fortalt meg om den dårlige selvtilliten hans, om at han går til psykolog, om alle de dårlige vennene som dropper han hele tiden, hans anstrengte forhold til faren osv.. Jeg ønsker selvfølgelig å hjelpe han, men noen ganger føler jeg meg som en hobbypsykolog! Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg ta det opp med han, og se om det blir bedre? Eller er det ikke noe vits? Jeg liker han kjempe godt, men min tålmodighet begynner å ta slutt snart..

Anonymous poster hash: d422d...d7e

[Gjest Gjest]

Han er ikke interessert i å høre noe om deg og ditt liv, du er der for å høre på ham og sukke beundrende. Beklager.

[AnonymBruker]

Hei! For tiden treffer jeg en fyr, og vi har "holdt på" en god stund, og er nok kanskje på vei til å bli kjærester. Men det er en ting som stopper meg.. Han er kjempe snill og søt, men han snakker bare om seg selv! Det er ikke det at jeg har et så stort behov for å brette ut om meg selv, men det hadde jo vært litt hyggelig om han viste litt interesse for meg og mitt liv? Jeg har prøvd å ta saken i egne hender, og prøver å fortelle om mitt liv (når han ikke tar initiativ til det selv) men får bare svar som "åja.." også begynner han å prate om seg selv igjen.. Det er litt sårende, for det virker ikke som han ønsker å kjenne meg som person, i motsetning til at jeg spør masse og viser interesse for han. Er bare litt kjedelig, for samtalene kan bli litt ensformige når det kun handler om han. Men det rare er at han tar ofte kontakt og vil at vi skal møtes, sier han er glad i meg osv.. Så jeg blir så forvirret! Han har fortalt meg om den dårlige selvtilliten hans, om at han går til psykolog, om alle de dårlige vennene som dropper han hele tiden, hans anstrengte forhold til faren osv.. Jeg ønsker selvfølgelig å hjelpe han, men noen ganger føler jeg meg som en hobbypsykolog! Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg ta det opp med han, og se om det blir bedre? Eller er det ikke noe vits? Jeg liker han kjempe godt, men min tålmodighet begynner å ta slutt snart..

Anonymous poster hash: d422d...d7e

Jeg holdt på med en gutt som nesten aldri spurte meg om noe. Jeg klarer ikke å bare fortelle om meg selv uten å bli spurt. Det ble til at jeg spurte han masse og han la ut om seg og sitt liv. Jeg visste masse om han, men han visste jo svært lite om meg. Følte at han ikke var interessert i å vite noe om meg.

Men tror ikke han skjønte det. For han sa at han syntes vi pratet så godt sammen. Vi gjorde jo ikke det, for det var enveiskommunikasjon. Bare han så det ikke. Dessverre er kommunikasjon viktig for meg, så måtte ende det uansett hvor godt jeg likte han.

Anonymous poster hash: 04160...14e

[AnonymBruker]

Svare han med "det gjorde jeg også, det følte jeg også"? Snur han alt du sier rundt til noe om seg selv? Isåfall ville jeg gått.

Anonymous poster hash: 65822...2f9

[Gjest Gjest]

Svare han med "det gjorde jeg også, det følte jeg også"? Snur han alt du sier rundt til noe om seg selv? Isåfall ville jeg gått.

Anonymous poster hash: 65822...2f9

Den er klassisk.

[AnonymBruker]

Den er klassisk.

Utdyp gjerne

Anonymous poster hash: 65822...2f9

[AnonymBruker]

Og du trøster han fordi alle vennene hans dropper han også, eller? Du kan ikke tenke deg til hvorfor det skjer?

Psychiatry101:

Noen mennesker er vant å bli dikket og dullet med. Så blir de voksne og opplever at verden ikke dreier seg om dem. Det reagerer de sterkt på, det er krise som ofte krever psykolog. Ofte er de ekstremt sårbare for kritikk, lager mye drama og skal alltid sette seg selv i sentrum. De har ingen intuitiv forståelse av at andre er separate individer med sine egne tanker og følelser, og de interesserer seg ikke for det heller. De omgir seg med folk som gir dem beundringen de føler "er riktig", men normale mennesker gjennomskuer dem og går lei av dette etter en stund. De som blir igjen er de avhengige og de ustabile personlighetene. De er de eneste som helt eller delvis innfinner seg med å være et "ekko".

TS, neste gang du møter en sånn mann må du vise styrke. Du skal ikke finne deg i å være hobbypsykolog. Du blir brukt. Han er ikke i stand til å ha et gjensidig forhold av den sorten du behøver og fortjener. Det er ikke noe du kan få han ut av. Neste kjæresten hans kommer enten til å dumpe han når hun merker tendensene, eller så blir hun og "er der alltid for stakkars han". Gjør hun det siste ser du det utenfra, og da ser du hvor usunt og feil det er.

Anonymous poster hash: c32f6...948

[Gjest made4u]

Det er sant som det sies, at noen personer søker en forståelsesfull omsorgsperson som skal forstå samt dikke og dakke med dem, de kan bare finne seg til rette langvarig med ei som søker å bekle en slik rolle i et forhold, så sant du ikke vil være reserve-mamma for han så er nok ikke han den rette.

[Gjest Gjest]

Utdyp gjerne

Anonymous poster hash: 65822...2f9

F.eks så kommer man med en setning som: "ja, jeg fikk sjokk den gangen da..." og de svarer med noe lignene som "jeg også fikk sjokk en gang, det som skjedde var ..bla, bla,bla, legen sa jeg kunne ha dødd", og uansett hva man snakker om, hva man selv forteller så kommer de med en historie om seg selv som var større, bedre, verre, osv, osv...

[c0smo]

Jeg holdt på med en gutt som nesten aldri spurte meg om noe. Jeg klarer ikke å bare fortelle om meg selv uten å bli spurt. Det ble til at jeg spurte han masse og han la ut om seg og sitt liv. Jeg visste masse om han, men han visste jo svært lite om meg. Følte at han ikke var interessert i å vite noe om meg.

Men tror ikke han skjønte det. For han sa at han syntes vi pratet så godt sammen. Vi gjorde jo ikke det, for det var enveiskommunikasjon. Bare han så det ikke. Dessverre er kommunikasjon viktig for meg, så måtte ende det uansett hvor godt jeg likte han.

Anonymous poster hash: 04160...14e

Åh, kjenner meg så igjen! Jeg tror nok det beste er at jeg dumper han.. Er ikke spesielt glad i enveiskommunikasjon! Tusen takk for svar

[AnonymBruker]

F.eks så kommer man med en setning som: "ja, jeg fikk sjokk den gangen da..." og de svarer med noe lignene som "jeg også fikk sjokk en gang, det som skjedde var ..bla, bla,bla, legen sa jeg kunne ha dødd", og uansett hva man snakker om, hva man selv forteller så kommer de med en historie om seg selv som var større, bedre, verre, osv, osv...

En klassiker ja

Anonymous poster hash: 65822...2f9

[AnonymBruker]

En i familien min er sånn. Jeg sa i fra en gang at han bare snakket om seg selv. Det overrasket han faktisk, han sa "jeg som hater sånne mennesker"...

Etter det skjerpet han seg.

Si det rett ut til fyren.

Anonymous poster hash: 71204...b63

[Notisblokk]

Hei! For tiden treffer jeg en fyr, og vi har "holdt på" en god stund, og er nok kanskje på vei til å bli kjærester. Men det er en ting som stopper meg.. Han er kjempe snill og søt, men han snakker bare om seg selv! Det er ikke det at jeg har et så stort behov for å brette ut om meg selv, men det hadde jo vært litt hyggelig om han viste litt interesse for meg og mitt liv? Jeg har prøvd å ta saken i egne hender, og prøver å fortelle om mitt liv (når han ikke tar initiativ til det selv) men får bare svar som "åja.." også begynner han å prate om seg selv igjen.. Det er litt sårende, for det virker ikke som han ønsker å kjenne meg som person, i motsetning til at jeg spør masse og viser interesse for han. Er bare litt kjedelig, for samtalene kan bli litt ensformige når det kun handler om han. Men det rare er at han tar ofte kontakt og vil at vi skal møtes, sier han er glad i meg osv.. Så jeg blir så forvirret! Han har fortalt meg om den dårlige selvtilliten hans, om at han går til psykolog, om alle de dårlige vennene som dropper han hele tiden, hans anstrengte forhold til faren osv.. Jeg ønsker selvfølgelig å hjelpe han, men noen ganger føler jeg meg som en hobbypsykolog! Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg ta det opp med han, og se om det blir bedre? Eller er det ikke noe vits? Jeg liker han kjempe godt, men min tålmodighet begynner å ta slutt snart..

Anonymous poster hash: d422d...d7e

Der beskriver du min tidligere date

Alt skulle handle om han, og hvis jeg sa noe ble det bare "ok".

Han snakket alltid om hvor sviktet han følte seg av faren, men han mente han var "mann nok" til å ikke ta det opp med han... Han var en skikkelig bedreviter!

Det ble tilslutt for mye for meg, så jeg stoppet det hele. Det endte jo med drøssevis med mailer og smser der han sa at jeg sviktet han og var som alle andre og blabla...

Håper du finner utav det TS

[AnonymBruker]

Han var en skikkelig bedreviter!

Det ble tilslutt for mye for meg, så jeg stoppet det hele. Det endte jo med drøssevis med mailer og smser der han sa at jeg sviktet han og var som alle andre og blabla...

Hahaha, kjenner vi samme kar eller? Hadde en fyr som ropte til meg i telefonen at absolutt alle var så kjipe og han var den eneste som var bra. Jodda... I retrospekt er han vel kanskje den mest selvopptatte fyren jeg noen gang har møtt. Skikkelig irriterende med alle bedreviterkommentarende også, som om han var en overjordisk skikkelse med helt unike tanker ingen har tenkt før.

Anonymous poster hash: c32f6...948

[Notisblokk]

Hahaha, kjenner vi samme kar eller? Hadde en fyr som ropte til meg i telefonen at absolutt alle var så kjipe og han var den eneste som var bra. Jodda... I retrospekt er han vel kanskje den mest selvopptatte fyren jeg noen gang har møtt. Skikkelig irriterende med alle bedreviterkommentarende også, som om han var en overjordisk skikkelse med helt unike tanker ingen har tenkt før.

Anonymous poster hash: c32f6...948

Haha! Ja kansje det?

Håper jo egentlig ikke det.. da syns jeg synd på deg!

[AnonymBruker]

Haha! Ja kansje det?

Håper jo egentlig ikke det.. da syns jeg synd på deg!

Hvis samme: Daddy-issuesne har ikke blitt mindre... Stoppet det jeg også. Han har nå et lite harem som beundrer han, så han greier seg fint.

Anonymous poster hash: c32f6...948

[Notisblokk]

Hvis samme: Daddy-issuesne har ikke blitt mindre... Stoppet det jeg også. Han har nå et lite harem som beundrer han, så han greier seg fint.

Anonymous poster hash: c32f6...948

Haha, nå sitter jeg faktisk å ler høyt

Er nok litt slemt, men han var bare så utrolig irriterende og frekk.

Er jo en del av samme sorten, men jeg velger å tro det er han samme. Blir så mye morsommere da

[Gjest Nanna87]

Endelig en tråd som jeg virkelig føler meg igjen i. Jeg har "drevet" på med en fyr over en lengre periode. Det første faresignalet jeg så fra dag en var da vi pratet sammen på skype... Han hadde rett og slett en enveiskommunikasjon fra dag en, og ingen forandring har skjedd siden den gang. Gjennom en lengre periode der han forteller alt om seg, og sitt mens jeg bare har lyttet på han så klarte jeg rett og slett ikke mer. Det sykeste er at han selv ikke så det, han syntes vi kommuniserte så bra sammen å forsto hverandre, men jeg kom jo aldri til. Jeg har virkelig blitt sliten av denne mannen, og har senest i går slettet han fra alle sosiale medier, og i tillegg til dette sendt han en melding der jeg avsluttet det hele. Ja, det var ikke bare pga "egoet" hans, men jeg skal innrømme at det var den største grunnen til at jeg ble utbrent av han.

Ps. Husker spesielt da jeg nylig mistet en venn pga selvmord, da begynte han selv da å snakke om seg selv... Da ble jeg rett og slett sjokkert og fant ut at han skal ut av livet mitt NÅ!

Ja, noen mennesker kan man prøve å prate med slik at de forbedrer seg, men noen er rett og slett slik resten av livet. Og like underholdende er det når de kommer krypende tilbake for å fortelle deg at han/hun ikke har noen venner.. Rart det?

[AnonymBruker]

Her kommer jeg, og jeg lider samme skjebne!

Her går det rett og slett over stokk og stein og jeg tenker "Å NEI!!" hver gang han sender sms, ringer, eller vi er i samme rom og han begynner.

Det artige er at om vi gjør noe sammen, så er det utrolig morsomt. Men så blir det gjerne til at vi setter oss ned i sofaen, eller sammen for å spise, og da bretter han ut i det uendelige.

Kødder ikke, jeg kjenner fyren 100% inn og ut basert på alt han fortalte. Han visste ikke at jeg snart har bursdag.

Game over der snart, tror jeg...

Anonymous poster hash: 9c076...dc3

[AnonymBruker]

F.eks så kommer man med en setning som: "ja, jeg fikk sjokk den gangen da..." og de svarer med noe lignene som "jeg også fikk sjokk en gang, det som skjedde var ..bla, bla,bla, legen sa jeg kunne ha dødd", og uansett hva man snakker om, hva man selv forteller så kommer de med en historie om seg selv som var større, bedre, verre, osv, osv...

Å gud som jeg gremmes når jeg leser dette. DETTE synder jeg på. Ikke at mine historier skal være så fordømt interessante, jeg bare får sosial cock-up noen ganger, og det eneste jeg greier å gjøre for å vise at jeg hører den andre er å fortelle noe relatert til det som nettopp blir sagt, for så å holde en kjempemonolog om meg selv. Jeg gjør det til og med på kvinneguiden. Jeg gjør det jo nå for faen.

Anonymous poster hash: c629b...c90