hvordan klare seg som enslig?

[Gjest joppe]

Joppe blir kanskje enslig :-( Foruten at det nok blir knallhardt psykisk lurer jeg på hvordan jeg skal klare meg økonomisk. Vil jeg klare å sitte med huset, hvor stort lån vil jeg eventuelt kunne håndtere, hvordan få hverdagen til å gå rundt. Har på følelsen av at det går mot trange tider ja

[Gjest gjest1]

Kan nok bli tøft ja. Har du barn som du får hovedomsorgen for da, eller?

Med de nye bidragsreglene så er det vel ikke så mange som kan sko seg på bidrag fra en far med høy inntekt lenger tror jeg.

Når du kommer så langt så be om en time hos en rådgiver i banken din, eller andre tilgjengelige instanser som driver økonomisk rådgivning. Gjør det heller tidlig enn å vente til det begynner å bli vanskelig for deg å holde hodet over vannet...

[Gjest 2ne]

Jepp, det er kjipt på mange måter.

Mine beste tips, basert på erfaring:

Pass på deg selv, ikke glem å ta vare på deg selv oppi alt du må gjennom.

Aldri, aldri ha dårlig samvittighet hvis du føler deg som en dårlig forelder.

Unn eksen å finne seg en ny og smil deg gjennom all kamel-svelging, det vil lønne seg i lengden + at du beholder selvrespekten. Og for all del, sørg for å ha fast jobb, med fast trekk til en sparekonto. Snakk aldri stygt om eksen så barnet ditt hører det, og instruer all slekt og venner til det samme. Husk å nyte barnet ditt, det blir stort en gang, mye fortere enn du tror. Og aldri aldri godta nestbest i en partner igjen, verken for deg eller for barnet ditt. Sett opp skatten et par poeng, det er en genial måte å spare på.

Det er kjempetøft, men jeg ville aldri byttet likevel, for man har jo bare ett liv, og hvis du ikke har en livspartner som er god for deg, vil du leve et halvt liv.

Bit tennene sammen og ikke mist deg selv!!

[Gjest Anonymous]

Jeg må flytte til en mindre og rimeligere bolig. Klær kjøper vi bare når det er helt nødvendig. Husholdningsbudsjettet må overholdes. Spiser vi "dyr" middag noen dager, blir det brød og vann siste dagene før lønning. Ja, og det er en fin anledning til å lære å bake brød! Jeg har også blitt familiens frisør. Sommerferien blir overnatting på en strand eller i skogen i et lånt telt og soveposer. Jeg må sannsynligvis også jobbe mer ekstravakter.

Det er tøfft økonomisk. Men nå er det så mye bedre stemning og mye mer kjærlighet her. Totalt sett har hele familien det bedre nå. Ikke minst barna er lettet over samlivsbruddet. Men må jo innrømme at livet hadde vært lettere med de gamle bidragsreglene. Da hadde barna sluppet å flytte vekk fra et kjent miljø. Barna kunne også fått drive med aktiviteter de har et ønske om, men som vi pr. i dag ikke har råd til.

Tenk løsninger. Ikke ha så store krav til materielle goder. Skap gode stunder utfra de økonomiske ressursene du har. Ønsker deg lykke til!

[LilleBille]

Jepp, det er kjipt på mange måter.

Mine beste tips, basert på erfaring:

Pass på deg selv, ikke glem å ta vare på deg selv oppi alt du må gjennom.

Aldri, aldri ha dårlig samvittighet hvis du føler deg som en dårlig forelder.

Unn eksen å finne seg en ny og smil deg gjennom all kamel-svelging, det vil lønne seg i lengden + at du beholder selvrespekten. Og for all del, sørg for å ha fast jobb, med fast trekk til en sparekonto. Snakk aldri stygt om eksen så barnet ditt hører det, og instruer all slekt og venner til det samme. Husk å nyte barnet ditt, det blir stort en gang, mye fortere enn du tror. Og aldri aldri godta nestbest i en partner igjen, verken for deg eller for barnet ditt. Sett opp skatten et par poeng, det er en genial måte å spare på.

Det er kjempetøft, men jeg ville aldri byttet likevel, for man har jo bare ett liv, og hvis du ikke har en livspartner som er god for deg, vil du leve et halvt liv.

Bit tennene sammen og ikke mist deg selv!!

[BREKKA LILL]

Joppe blir kanskje enslig :-( Foruten at det nok blir knallhardt psykisk lurer jeg på hvordan jeg skal klare meg økonomisk. Vil jeg klare å sitte med huset' date=' hvor stort lån vil jeg eventuelt kunne håndtere, hvordan få hverdagen til å gå rundt. Har på følelsen av at det går mot trange tider ja [/quote']

Når man har vært et par og plutselig blir alene, er det ofte en omstilling som må til. Hele din verden forandres og snues på hodet.. Stå på hodet og se hva du kan oppdage.. Ting ser annerledes ut fra en annen kant

[Gjest Anonymous]

Hvis du har inntekt under 250 000 er det vanskelig å få lån. Har du mer enn et barn å forsørge krever banken at du har enda høyere inntekt. Jeg er i den situasjonen selv. Må selge boligen vi bor i nå. Får heller ikke mellomfinansiering fordi min eks nekter meg å ta pant i denne boligen som vi fortsatt eier sammen. I praksis betyr det at jeg ikke kan kjøpe ny bolig før denne er solgt. Og da kun for den egenkapitalen jeg får fra den solgte boligen. Ikke umulig at jeg må leie istedet for å kjøpe. Lån får jeg jo ikke. Jeg har ingen betalingsanmerkninger eller inkassosaker, men inntekt uner 200 000. Jeg må også flytte fra denne skolekretsen fordi det er for dyrt å bo her.

Tror ikke du skal regne med å beholde huset med mindre du har en eksmann som setter barnas behov fremfor egne behov eller om du har en høy inntekt selv.

[Gjest 2ne]

Jeg blir så forbannet...

Jeg nevnte i et innlegg for noen uker siden at man som såkalt alenemor var litt annenrangs. Fikk motstand på det, men når dere ser hva folk erfarer og skriver her ser dere kanskje hva jeg mener?

Besøk sidene til Aleneforeldreforeningen og bli medlem, hold dere orientert om rettigheter og SKRIV til alle mulige slags fora om de FAKTISKE følgende av den hersens bidragsordningen.

Områder hvor man møter motbør og fordommer:

- økonomisk

- på foreldremøter

- medlemmer i familien

- eventuelle forsøk på å få en ny partner...

- prøv å bestille en ferie!

- prøv å få "familierabatt" på treningssentre etc!

Homser, fremmedkulturelle osv har hatt sin tid vår tur nå :-)

Stå på!! Og da mener jeg selvsagt alenefedre også, den prosenten det gjelder...

[BREKKA LILL]

FAKTISKE følgende av den hersens bidragsordningen.

Områder hvor man møter motbør og fordommer:

- økonomisk

- på foreldremøter

- medlemmer i familien

- eventuelle forsøk på å få en ny partner...

- prøv å bestille en ferie!

- prøv å få "familierabatt" på treningssentre etc!

Ja, man blir både sett ned på og sett opp til.. Jeg har valgt å være stolt, fordi jeg kom meg ut.. Jeg mener at det var best for barna..

Selv om det betydde at noen ristet på hodet og sa at jeg var "gal" og at jeg aldri kom til å klare meg..

Jeg har møtt menn som utnytter alenemødre sin situasjon, har diskutert og "kranglet" med både menn og kvinner som mener at alenemødre har det så mye bedre økonomisk enn andre pga økonomisk støtte etc..

Jeg har lagt fram min økonomiplan for dem og sagt "hvor lever jeg i overflod i dette" . jeg har fortalt om hvordan jeg må leve og om frustrasjon..

De forandret synet etter hvert - iallefall på meg og min situasjon som alenemor.. Det som trengs for andre, er informasjon - gjerne saklig informasjon.. Så lenge det er noen som tror at aleneforeldre lever i sus og dus og "snylter" på samfunnet ( selvfølgelig er det noen som gjør det, akkurat som i andre samfunnslag ), vil oppfatningen om dette ikke dø ut.

Bidrag? Den rammer mange, både fedre og mødre, men aller mest barna.. Jeg er "heldig" i dette, for faren bor langt unna og kan ikke ha dem annet enn i sommeren.. "heldig" fordi jeg da ikke mister bidrag... Tåpelig system.. Systemet får meg til å tenke at jeg er "heldig" pga økonimiske grunner, mens det byrde være motsatt, fordi barna ikke får treffe faren oftere.. MEN nå har jeg i allefall råd til å kjøpe klær til dem, det ville jeg kanskje ikke hatt visst faren har hatt de litt oftere... Sykt system, men det er den vi har og må leve etter... til de finner på noe nytt og enda mer skrudd :-?

[Gjest Far til 2]

Hei 2ne.

Ser du ikke litt ensidig på situasjonen nå ??

Jeg er enig med deg i at AFFO arbeider for å øke bidragene og etablere nye og bedre støtteordninger som gjør livet enklere for enkelte.

Alle de punktene du beskriver kan oppfattes som krav om støtte til den voksne aleneforelderen. Og det stemmer også med det arbeidet som gjøres i AFFO, spesielt på den økonomiske siden. Organisasjonen ser ikke ut til å løfte en finger for å sikre barn samvær med begge foreldrene tiltross for at dette kunne vært med på å avlaste aleneforeldre med omsorgen, gitt aleneforeldre mer fritid til å pleie venner/kjente eller tid for vidreutdanning/karriere.

Vidre sier du at homser, fremedkulturelle osv har hatt sin tid. Men også du hopper elegant over barna på samme måte som organisasjonen du viser til.

Det er ingen tvil om at høyere barnebidrag, høyere barnetrygd, større overganstønad, kontantstøtte, bostøtte, stønad til barnetilsyn, utdannigsstønad, etc, etc vil være fint å få økt. Men jeg tror også at de fleste aleneforeldre innser at de ikke vil kunne leve med samme levestandard etter et samlivsbrudd om de har såkalt normalinntekt.

Om de innser det vil de også se at de fleste faktisk kan klare å oppnå massevis på egen hånd om de velger å ikke forsøke å tilegne seg alt samtidig. Med en del av overstående støtteordninger inkl. utdanningsstønad vil mange aleneforeldre få seg en utdannelse og dermed høyere inntekt i mange tilfeller. Utdanningen vil kreve en del fritid som kan brukes til å gi barn mulighet til samvær med samværsforeldre (både kvinner og menn) som fortvilet ber om litt mer samvær med barna. Dette vil gi aleneforeldre mer overskudd, fornøyde barn som har kontakt med begge foreldrene og mindre konflikter som sliter på samarbeidet.

Dermed får ALLE parter en vinn-vinn-vinn situasjon. Barna får mer tid sammen med samværsforeldre. Aleneforeldre får mer fritid. Mulighet for vidreutdannelse/høyere inntekt. Et forhold til ex'en som gir mindre grunnlag for konflikt og samværsforeldre får lov til å ta større del i barnas oppvekst/omsorg.

Fortsatt vil det være en gruppe aleneforeldre som sliter. Som oftest pga at konflikten med ex'en har kommet til et nivå hvor samarbeid om mer samvær mellom barn og samværsforeldre er umulig. Men det må ikke frata tusenvis av barn og foreldre en mulighet for økt samarbeid/omsorg/økonomi. For det å ha omsorg for barn er noe alle oppegående foreldre bør kunne ta ansvar for. Og da må ikke økonomien bli en brekkstang for å hindre barn en slik mulighet.

Situasjonen som joppe beskriver i orginalinnlegget er noe de fleste foreldre med samlivsbrudd bak ser har følt. Og det er ingen tvil om at dette er en vanskelig situasjon når en er der. De aller fleste foreldre klarer imidlertid å tilpasse seg den nye hverdagen. I de fleste tilfellene med litt trangere økonomi, men det går bra for de fleste.

Men joppe beskriver også den psykiske "tilstanden" en kommer i etter et samlivsbrudd. For en del en tilstand som kan beskrives som "lettere apatisk" - hva gjør jeg nå. Usikkerheten blir som en klump som legger seg i magen og en funderer på hvordan en skal klare seg.

Når jeg ser meg litt rundt i nærmiljøet er det ALTID de foreldrene som får til et samarbeid om barna som klarer seg best. En del foreldre prioriterer imidlertid økonomien som det eneste saliggjørende, noe som skaper MASSEVIS av ødeleggende konflikter. Derfor tror jeg det er litt skummelt å altid legge seg på den linjen du antyder om økonomi som det viktigste, nest viktigste og 3dje viktigste. Da har en som forelder mistet fokus på de som burde hatt langt større oppmerksomhet, - barna.

Far til 2

[Gjest tusjen]

Det er ikke enkelt med brudd uansett, jeg føler med deg. Det blir lettere etterhvert. Jeg ble alenemor for 4 år siden. Jeg har ikke angret ett sekund. Vi var rett og slett ferdige med hverandre. Vi har ett greit forhold og greier å samarbeide om avgjørelser for barnet vårt. I det daglige har det vært jeg som har måttet ta alle avgjørelser alene.

Men, jeg har hatt dårlig råd hele tiden og det har ikke alltid vært lett. Min eks. beholdt leiligheten vi hadde sammen fordi jeg skjønte at jeg rett og slett ikke kom til å greie det. Jeg prøver å tenke at det er bare matrielle ting.. pytt pytt liksom ...

Man greier det utroligste, men det er ikke alltid lett...

hilsen fra tusjen

[Gjest Anonymous]

Tror det er viktig at begge foreldrene stiller opp for barna sine helt fra fødselen og både før og etter samlivsbruddet. Likestilling i hjemmet og likestilling på jobb. Da blir faren også en viktig del av barnets hverdag. Fortsatt tar kvinnen ofte mesteparten av ansvaret for husarbeid og barn, mens mannen prioriterer sin jobbkarriere. Ved en slik "arbeidsfordeling" har mannen ofte bedre økonomiske muligheter enn kvinnen ved samlivsbrudd. Kvinnen har i realiteten "investert" i sin manns karriere ved å gi han tid til sin karriere hvis han ønsker det. Denne økonomiske "investeringen" går tapt ved samlivsbrudd. Kvinnen har "investert" følelser og energi i barna. Likevel ønsker mannen likestilling ved "fordeling" av samvær. Privat avtale er uaktuelt. Mest mulig fradrag med færrest mulig samvær kan bli løsningen. Jepp!! tenker mannen. Jeg kan jobbe like mye. Ekskona kan fortsatt ta ansvaret for barna på dag og kveld. Når barna ikke vil hit eller det ikke passer for meg kan barna være hos ekskona. Barna sover hos meg 30% av nettene så sparer jeg 3600 på 3 barn!! Trygdekontoret teller nemlig bare netter når de regner ut fradraget faren får ved samvær. Resulatat: moren har i praksis fortsatt ansvaret bortsett fra max 9 netter pr mnd når barna uansett sover. Det er på dag og kveldstid ting skjer. Mor er fortsatt ansvarlig for tilrettelegging, organisering og daglig omsorg, betaler barnetilsyn, kjører til og fra fra aktiviteter, betaler aktivitetene, betaler for barnetilsyn, kjøper maten, lager maten, kjøper tøyet, vasker tøyet, må fortsatt bo sentralt og dyrt pga skoleveien, må tilrettelegge jobben ift barna, noe som ofte innebærer deltidsstilling. Faren forlanger at moren må jobbe minst 80% stilling. Trygdekontoret tar utgangspunktet i inntekt beregnet utfra 80% stilling selv om mor ikke klarer å jobbe så mye med 3 barn. Faren er ikke sammen med barna en time mer enn han må. Faren betaler ikke en krone mer enn han må.

Generaliser ikke, men forteller mine erfaringer. Er kjempeglad for å få så mye tid sammen med barna mine, men synes det er veldig urettferdig økonomisk. De nye bidragsreglene fører til at rik far blir rikere og fattig mor blir fattigere. Barna får mer stress og svekket økonomisk trygghet.

[Gjest Far til 2]

Ja med en sånn holdning forstår jeg at du ikke engang vil bruke et nick.

For i det innlegget var det svært lite fokus på barnet og det er desverre årsaken til at det blir så mye konflikter i etter et samlivsbrudd.

Du har sikkert rett i at mødrene fortsatt bruker mer tid på på hjemmet enn det fedre gjør. om jeg husker rett regnet jeg meg frem til ca 50 minutter pr dag basert på den siste tidsforbukundersøkelsen til SSB. Dette tallet er kansje ikke så veldig feil når vi vet at mange mødre på eget iniativ velger å bli hjemmeværende de første årene etter fødselen.

Desverre bruker mange mødre dette som argumentasjon ved samlivsbrudd. Det en del gjør er å si at far har brukt så lite tid på barnet (ca 50 minutter mindre pr dag) så nå skal han få enda mindre tid sammen med barnet (ref de samværsavtaler som blir inngått). Det de samme foreldrene ikke ser er at dette ytterligere begrenser mors mulighet til vidreutdannelse og/eller mer arbeidstid for å tjene mer penger og opptjene flere pensjonspoeng.

I svært mange tilfeller medfører slike begrensinger i samværet mellom barn og samværsforeldre at konfliktspiralen øker ytterligere. Resultatet blir at samværsforeldre ønsker å straffe aleneforeldrene ved å ikke fungere som avlastning, noe som igjen medfører mindre mulighet til vidreutdannelse og/eller karriere/økt inntekt.

Jeg tror derfor det er viktig at foreldrene I SAMARBEID med barnet velger en omsorgsløsning som er til fordel for flertallet. Det medfører oftest at fedre som ønsker mer samvær får dette. Barn som ønsker å beholde mest mulig kontakt med BEGGE foreldrene får dette. Og "aleneforeldren" (evt begge foreldrene ved felles omsorg) får mer fritid for å kunne gi nok overskudd til barnet samt å øke inntekten slik at de blir uavhengig av statlige bidrag og konflikter ved å kreve stadig høyere bidrag.

Løsningen for bedre økonomi går altså gjennom samarbeid. Det skaper mindre konflikter, bedre forhold barn-foreldre, mer fritid og økt inntekstpotensiale.

Problemet ligger ofte i hvordan dette skal løses den første tiden etter samlivsbruddet. For hverken økt inntekt eller økt fritid synes å være mulig denne tiden.

Uansett hvilken løsning som velges bør en ta mest hensyntil barnet og mindre til seg selv. Om begge foreldrene innser dette vil grunnlaget for økt livskvalitet øke proposjonalt med evnen til å finne de beste løsningene i fellesskap. For foreldre vil en være resten av livet tiltross for at enkelte mener at det bare er en forelder etter et samlivsbrudd.

Far til 2

[Gjest 2ne]

KJÆRE Far til 2

Skal prøve å ikke ordlegge meg så innlegget ikke blir slettet, men ditt fullstendig uoriginale, banale innlegg gjorde meg temmelig provosert.

Uten å stille åpent spørsmål om ditt intelligens nivå vil jeg påpeke at jeg har to innlegg her fra før - det første nevnte ikke økonomi på annen måte enn at det er lurt å spare penger.

Det andre påpekte en del økonomiske ting, somdirekte respons på det innlegget som ligger før mitt.

Hadde du lest det første innlegget mitt og ikke vært låst i den prektige-og-tydelig-lest-alle-politisk-korrekte-innlegg-om-saken holdningen din, så hadde du kanskje sett hvor mitt fokus var hen. Les det første innlegget mitt, jeg påstår nå, ubeskjedent, at jeg er en av dem som faktisk har vært med på å klare en bra løsning for barnet mitt. Hva du og dine likesinnede måtte mene om det - at dette IKKE er fokus på barnet - får bli deres problem. Nei vent - det blir jo mødrenes problem!! Det var som faen...

velvel. I rest my case.

[Maskemannen]

FAKTISKE følgende av den hersens bidragsordningen.

Områder hvor man møter motbør og fordommer:

- økonomisk

- på foreldremøter

- medlemmer i familien

- eventuelle forsøk på å få en ny partner...

- prøv å bestille en ferie!

- prøv å få "familierabatt" på treningssentre etc!

Hm... Det gjelder jo den som ikke har barna også... I tileg må h*n ha mange dage ruten sine barn!....

Men begrepet alenmor... Eller alenefar... Man er det som oftest ikke alene?!... Ikke så lenge den andre er der og bidrar!

Jeg liker hovedforsørger best jeg.

[Gjest 2ne]

Klart det gjelder begge. Jeg har aldri brukt ordet alenemor om meg selv, da jeg synes det høres helt forferdelig ut, delvis nettopp på grunn av fordommer som "åja, da sitter du godt i det" osv. og delvise fordi jeg, eksen og hans samboer i ett og alt er tre stykker som får dette til å fungere. Begynte nettopp i ny jobb, og i den forbindelse mange spm selvsagt. Åja, du er alenemor? Jeg svarer konsekvent noe sånt som at "Det er jeg som har ham mest slik det er nå, ja."

Ehem, må bare tilføye at "alenefedre" får applaus hvis de er det, mens alenemødre får dritten... måtte bare nevne denne lille forskjellen, når vi engang skal sammenlikne... Men det er sikkert noen som vil hevde at ikke DET stemmer heller

[Gjest Far til 2]

Hei 2ne.

Jeg har ingen intensjoner om å lage noen stor krangling mellom oss to. Jeg synes det er flott at dere som foreldre har kommet frem til en god løsning for barna og jeg håper flere kan finne en løsning som tilfredstiller de minste som altfor ofte mister en av foreldrene.

Det jeg forsøkte å få frem i mine innlegg var at vi må ta hensyn til barna også ved samlivsbrudd. Ikke bare vår egen lommebok. Om flere foreldre hadde klart å komme frem til løsninger som ga barn mer samvær med samværsforeldre ville det gi bostedsforeldre mer tid til utdannelse og karriere. På sett og vis kan vi si at om foreldrene gir barn mulighet til omtrent like mye samvær med begge foreldrene (Felles omsorg) vil foreldrene også få mulighet til karriere og bedre lønnsinntekter. Samtidig vil det bli en likere fordeling av utgiftene.

Om en derimot begrenser barnas mulighet til samvær begrenser en også egne muligheter til økonomisk bedring i tillegg til at bostedsforelder med det meste av omsorgen får mindre overskudd til barna. At det også gir større konflikt mellom en samværsforelder som ønsker å delta i barnas oppvekst og bostedsforelder er vel unødvendig å si.

Da du nevnet AFFO synes jeg at det var riktig å komme med en korreksjon ettersom orgnisasjonen KUN arbeider for å øke de økonomiske overføringene istedenfor å oppfordre foreldrene til å gi barn mulighet til økt samvær. Det kan en lese utifra det fokus de har på sin 1,ste side samt det de fokuserer på i mediene. At de har noen små bokstaver gjemt på en annen side viser i realiteten at de fokuserer på økonomi ogøkte overføringer mens de i sin festtale påstår noe annet. Det henger med andre ord ikke sammen.

Jeg synes det er flott at du og din ex har kommet frem til en omsorgsløsning som gir barna den omsorgen de har behov for fra begge. Dermed vil barna få en bedre oppvekst og du som forelder får et bedre grunnlag for å opparbeide deg den inntekten du ønsker.

Lykke til vidre.

Far til 2

[Gjest 2ne]

Ikke sikkert alle mener du har det verdigrunnlaget som er allmenngyldig vet du. Ikke alle som mener det er en god løsning for barnet å ha to hjem, ikke alle som mener at utdanning og jobbmuligheter alltid er det viktigste osv. Kanskje du burde nyansere synet ditt litt. Se at det økonomiske ER et moment, for veldig mange, selv om det tydeligvis ikke kan være det for deg. Hadde du visst hva ekstrem usikkerhet økonomisk betyr hadde du vel ikke uttalt deg så lite nyansert. At økonomiske motiver ikke sier noe om hvor mye/lite man bryr seg om barna sine! At det er et PRAKTISK moment det er naivt å se bort i fra. At du som far er såpass negativ til AFFO er jo klassisk. Uten at mitt innlegg på noe plan var ment for å promotere foreningen som sådan, men de har nå engang en del juridisk informasjon tilgjengelig for aleneforsørgere. Lagt merke til at de har en mann med på laget?

Ikke alltid idealet er å ha to foreldre, skjønner du. Ikke alle foreldre som er like oppegående, ikke alle fedre, eller mødre, som er like dedikerte. Det er få geografiske muligheter som legger til rette for en slik deling du impliserer, forresten. Men det er en helt annen sak.

At du hang deg opp i, i mine innlegg, den mikroskopiske setningen som omhandlet økonomi, sier egentlig mer om deg og ditt fokus i dette enn det sier om meg. Jeg sier i grunnen bare, les andre innlegg, og les heretter det som står, for jeg har ikke i et eneste innlegg forfektet at pappaer ikke skal se barna sine mer eller at mødre skal profitere på å være eneforsørgere. Tror de fleste klarer å se at det er lite økonomisk profitt inne i bildet, dårlig business å være alene med barn, ser du, delvis på rgunn av de tingene jeg nevnte. Poenget har aldri vært profitt, poenget har vært forskjellen på å leve usikkert og uten muligheter kontra å ha et noenlunde ok liv i vårt samfunn. Du ser kanskje forskjellen.

Velg deg en annen syndebukk enn meg, jeg tror du er litt på villspor.

[Gjest Far til 2]

Uansett verdigrunnlag og hvilke prioriteringer en velger å ha (f.eks. barn, fritid, økonomi, etc) vil en med bedre samarbeid og utvidet samvær gi alle partene mulighet for bedre økonomi. Om du og foreningen du refererte til ønsker å nedprioritere barnets samvær med den andre forelderen mener jeg dette går utover økonomien. Det var også utgangspunktet for det første innlegget.

Naturligvis er ikke utdanning og jobbmuligheter det viktigste. Men om likevel har fokus på økonomi kan en ikke bare rope om større overføringer fra staten og høyere bidrag fra samværsforeldre. En må selv gjøre noe aktivt mht inntektsmulighetene.

Ettersom du selv sier at det økonomiske er et moment synes jeg at foreldre etter samlivsbrudd bør legge til rette for at barn får rett til mer tid med samværsforeldre og at bostedsforelder benytter denne tiden til å bedre økonomien. Det er jo akkurat det at en del bostedsforeldre har begrenset barnas samvær med samværsforeldre, arbeidet 80% stilling og ropt på mer overføringer, som har vært delaktig i å skape et litt skjevt bilde av aleneforeldre/samboere hvor ikke begge er barnets forelder.

Mitt innlegg er altså et ønske om at foreldre etter samlivsbrudd skal dele mest mulig av tiden med barnet. I hovedsak for barnets skyld. Men når vi ser at det også gir bostedsforelder en mulighet til langt bedre økonomi synes jeg det var et moment i denne diskusjonen.

Det er ingen hemlighet at AFFO har noen menn på laget. Det er heller ingen hemlighet at F2F har massevis av kvinner på laget. Denne diskusjonen må med andre ord ikke bli en diskusjon mellom kvinner og menn, noe den i utgangspunktet heller ikke var tiltenkt å være.

Du sier vidre, sitat: "At du hang deg opp i, i mine innlegg, den mikroskopiske setningen som omhandlet økonomi, sier egentlig mer om deg og ditt fokus i dette enn det sier om meg".-sitat slutt.

Ja det er mulig jeg har misforstått. For slik jeg leser både hovedinnlegget og andres innlegg dreier faktisk denne diskusjonen seg om økonomi for aleneforeldre.

Jeg ser du sier at idealet ikke er å ha to foreldre. Men hvorfor du mener at dette ikke er det beste sier du ingenting om utenom å signalisere at 90% av menn ikke er egnet til en slik funksjon og at foreldre som flytter skaper problemer med slike løsninger. Det første argumentet mener jeg er totalt feil. Stadig flere foreldre praktiserer nå felles omsorg. Ikke fordi menn har blitt så mye flinkere, men fordi kvinner har blitt så mye flinkere til å lese barnas behov samtidig som de ser hvilken fordel det gir økonomisk for tidligere bostedsforelder.

Flytting med/uten barn har jeg sagt hva jeg mener om i dette fora tidligere og dette kan vi evt diskutere i en egen tråd.

Du sier videre at det er dårlig bussines å være alene med barn. Det er akkurat ang. dette punktet jeg forsøker å komme med råd da jeg mener at mer samvær med bostedsforelder gir bedre mulighet til utdannelse og karriere (samt pensjonspoeng). Det å rope på mer overføringer/høyere bidrag er med på å skape et bilde av aleneforeldre som ikke er riktig for det store flertallet.

Det finnes massevis av aleneforeldre der ute som gjør en flott jobb ALENE. De fleste gjør dette fordi politikere og byråkrater har signalisert at barn ikke bør ha kontakt med begge foreldrene (i hovedsak fedre) etter et samlivsbrudd. Dette blir det nå gjort halvhjertet forsøk på å endre på ved å gi barn rett til et minimum av samvær, kostnadsfordeling utifra samvær og inntekt samt mulighet for at fedre skal få ha litt tid sammen med de minste.

Det som imidlertid er så bra er at kvinner og menn nå i fellesskap ser at barn faktisk HAR behov for samvær med begge foreldrene tiltross for konflikter mellom de voksne. Derfor er det også en eksplosjonsartet vekst med foreldre/barn som praktiserer felles omsorg. Og når en samtidig ser at det gir tidligere bostedsforeldre bedre økonomi er det få argumenter mot tilsvarende løsninger i tiden som kommer.

Jeg forstår at mitt innlegg kan oppfattes som en brannfakkel blandt mange kvinner, men samtidig vet jeg at det er en eksplisiv vekst av kvinner som har forståelse for argumentasjonen og faktisk langt på vei er enig.

Far til 2

[Gjest 2ne]

Begynner å mistenke at du enten er advokat eller psykopat (har som yngre hatt forhold til begge typer mennesker, og du minner meg litt om dem), eller rett og slett bare ikke leser innleggene mine i det hele tatt. En kilometer blablablabla uten sammenheng med hva jeg skriver. Vrir og vrenger.

Du sa jeg sier det ikke er et ideal å ha to foreldre. Les igjen. Jeg sa det IKKE ALLTID var det. En understreking av at ikke alle situasjoner er like.

Du sa hovedinnlegget dreide seg om økonomi. Hold deg til opprinnelig argumentasjon da, vær konsekvent i alle fall - du rettet et helt innlegg "til 2ne". Fullstendig bomskudd.

Sånne som deg er skummelt å prøve å nå frem til, du lytter ikke, du bare pøser på i det uendelige din egen snevre vinkling uten å høre etter. Glad jeg slipper å snakke med deg, det ville blitt bra enveis tror jeg.

Nøyer meg med å si, just for the record for evt andre lesere som følger denne enveisdebatten, at jeg er FOR samarbeid på alle plan enten det måtte være økonomisk, praktisk, eller følelsesmessig.

Ha en fin dag!

2ne

-----------------------

Mundus vult decipi