Når man har gitt alt, og likevel blir vraket til fordel for en annen

[AnonymBruker]

Her kommer et nedtrykt innlegg, men jeg er skikkelig lei meg akkurat nå. Mannen har valgt å forlate meg etter snart ti års ekteskap fordi han er forelsket i og ønsker å satse på en annen. Det kom veldig uventet, selv om jeg har merket at han har vært ganske distansert og trukket seg unna i flere måneder. Vi har tre barn sammen, alle under 12.

Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke forstår. Jeg skjønner ikke hva som gikk galt. Hvor vi trådte feil.

Vi fulgte alle rådene "fra boka". Vi delte en sterk kjærlighet da vi ble sammen. Vi var veldig sikre på hverandre og at det skulle være oss, og vi ønsket å jobbe for det. Vi hadde felles interesser som vi drev med, men også våre egne greier som ga pusterom. Da vi fikk barn var vi bestemte på å fortsette med å prioritere kjærestetid. Sex og gode samtaler var en prioritet, vi reiste på turer sammen uten barn når besteforeldre passet, og i hverdagen prøvde vi å være årvåkne og oppmerksomme på hverandres behov. Vi støttet hverandre gjennom nedturer. Vi kledde oss pent for hverandre og skrev flørtende tekstmeldinger. Ikke at jeg skal rosemale vårt samliv heller, de fleste med unger og jobb vet vel at den travle hverdagen eksisterer også. Men jeg ser ikke hvordan vi skulle kunne klart å unngå den helt heller.

Det er knapt et år siden vi satt og kysset under et tre i en park i Paris og snakket om hvor heldige vi var som hadde hverandre, og hvilken nydelig familie vi hadde skapt sammen. Utroskap eller skilsmisse føltes helt fjernt. Vi var hverandres nærmeste støttespillere.

Den siste tiden har vært fæl. Han gråter og sier at han avskyr tanken på å såre meg, men at han er så forelsket i hun han har møtt, og at han vil angre hele livet om han ikke prøver med henne. Det blir skilsmisse mellom oss. Han sier at jeg ikke har gjort noenting feil, at jeg har vært alt han kunne be om. Men likevel vil han ut.

Hele min virkelighetsoppfatning er virkelig rystet i grunnmurene. Jeg føler meg så bitter nå. Jeg føler jeg har gitt alt av meg selv, gjort alt jeg kunne, og likevel vrakes jeg. Likevel blir jeg sittende alene som førtiåring, med tre unge barn som jeg må være uten halvparten av tiden (og den andre halvparten blir en helt annen enn jeg skulle ønske for ungene mine, siden de da får en mamma som er alene med dem i tillegg til full jobb og som sannsynligvis må stresse mer og har mindre tid til lek, kos og individuell oppmerksomhet). Jeg er fortvilet både på egne vegne og på ungenes.

Å skulle finne kjærligheten igjen føles bare helt uaktuelt. Kan ikke se hvordan jeg skal kunne stole på at det jeg opplever i forholdet er ekte. Når man kan bli forkastet av den man står nærmest, selv om man har gjort alt man kan for at forholdet skal være harmonisk, og heller ikke får noen konkrete tegn på at noe mangler - hvordan skal man da orke å gi seg selv fullt og helt til noen igjen?

Jeg har så mange spørsmål, og det gjør så vondt. Jeg elsker ham så høyt, og jeg elsket det vi delte. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men kanskje noen har noen ord?

Anonymous poster hash: 59fe6...c46

[AnonymBruker]

Da kommer han vel tilbake når forelskelsen der går over. Vær den perfekte ekskone i mellomtiden.

Anonymous poster hash: 2d387...248

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg absolutt. Men hvis denne kvinnen har har møtt er mer enn han noen gang kunne drømt om, så skjønner jeg at han ikke klarer å la henne gå.

Anonymous poster hash: 63b2f...1d8

[Tradegy]

Dette er kjærlighetens bakside, Jeg sliter max selv, med en forsinket kjærlighetssorg. Var ikke gift, men hadde 12år sammen. Nå har han ei ny, og jeg er sønderknust. Klarer ikke hverdagen en gang.

At selvfølelsen daler er helt normalt og en del av prosessen av å bli erstattet.

Jeg føler så med deg at du aner ikke.

Det gjør vondt. Helt vannvittig vondt.