Hjelp! Jeg blir katteliggjort av katta mi!

[Aurora M.]

Det har gått opp for meg at jeg over mange år har blitt katteliggjort (og delvis latterliggjort) av min egen katt. Det er hardt for meg å erkjenne dette overfor meg selv og andre da dette er noe som har skjedd gradvis over så mange år at det nærmest har blitt for en normaltilstand å regne.

Men nå når erkjennelsen er et faktum søker jeg trøst og støtte hos andre som har det på samme måte! Dere mener kanskje jeg burde ta det direkte med hun (Pusina) det gjelder, men det er lettere sagt enn gjort. Hun nekter simpelten å innse at jeg er et menneske med markant andre behov og gleder enn henne. Jeg tror m.a.o ikke hun gjør dette av vond vilje, det er vel snarere uvitenhet det dreier seg om.

Erkjennelsen av at jeg er katteliggjort kom nå nettopp da jeg lå på sofaen for å hvile middag. Som et menneske liker jeg av og til å hvile og sove i fred. Jeg var på vei til å gli inn i søvnen da jeg kjente noe som krafset og gravde på teppet for å komme under. Jeg forsøkte å vri meg over på siden, men krafsingen fortsatte. Utslitt som jeg var etter nattens strabaser (kommer tilbake til det senere), hadde jeg ikke krefter til å gjøre motstand.

Det endte (som det pleier) med at hun presset seg inn under teppet, opp under genseren min og la 4 iskalde poter på magen min. Som om det ikke var nok begynte hun å male høylytt og kna mageskinnet mitt med skarpe klør! Jeg forsøkte å gi uttrykk for ubehag ved bl.a å skyve potene vekk og si "au", men da holdt hun bare hånden min nede og begynte å kna den også! Jeg kunne m.a.o bare gi opp å sove. Hun tror jeg liker å få knadd det tynne sarte mageskinnet mitt med iskalde poter og skarpe klør, hvilket jeg altså ikke gjør!

Andre eksempler på katteliggjøring er når vi er ute. D.v.s hun er ute og står og passer meg opp når jeg f.eks vil gå meg en tur og besøke en venninne. Som menneske har jeg av og til behov for å være sosial med andre mennesker, men dette behovet blir totalt forbigått. Jeg har knapt gått 20 meter før hun kommer løpende og skal være med. Det er bare det at hun anser det som en selvfølge at den videre turen skal skje på hennes premisser. D.v.s hun skal ikke over noe hovedvei som inngår i turen til min venninne. Hun skal i det hele tatt ikke den veien.

Istedenfor skal vi stå nedenfor huset til naboen i 1/2 time og stirre etter en grå gammel hannkatt som hun frykter med mindre jeg er med henne. Der står jeg som en idiot i veikanten og fryser mens hun stadig kikker opp for å forsikre seg om at jeg fremdeles er der (som om jeg våger annet!). Kald og flau står jeg der og tekster med iskalde stive fingre til min kjære venninne at jeg nok blir noe forsinket..

For dere som tenker at jeg bare kan gå, må dere tenke om igjen. Da ender det nemlig med at hun følger etter meg mens hun remjer og bærer seg over hvor fæl jeg er som tvinger henne ut på en så lang tur og på så skumle steder. Til slutt må jeg bære henne hele veien, og om vi endelig kommer fram, så er det hennes behov som gjelder der og..

Resten av "turen" går om lag som følger: Grå gammel hannkatt kommer fram etterfulgt av 10 minutters "stirrekonkurranse" før Pusina tar til vettet og løper og gjemmer seg. Hun roper på "Storepus" (meg) som må komme og sikre området før hun tør å komme fram.

Deretter bærer det avgårde til en gangvei hvor hun fra før av har funnet en rot med kattemynte som hun driver og gnager og slikker på. Ny stillstans, ca 15 min. Mitt menneskelegeme er ikke ment for å stå stille ute i minusgrader, og slett ikke ved en gangvei der andre ikke-katteliggjorte-mennesker passerer og vel må tenke sitt.. Men forstår hun dette? Nei! Hun står der i den fluffy naturlig varme pelsen sin og slikker på den kattemynten, overbevist om at hun gir meg århundrets opplevelsestur!

Så bærer det avgårde til et friareale med flere uønskede artsfrender. Hun tror selvsagt vi er sammen om denne misnøyen, og siden jeg er størst (kun av fysisk størrelse!!) tar hun det som en selvfølge at jeg rydder vei for oss begge. Av samme grunn tar hun det som en selvfølge at jeg løfter henne opp (!) så hun får tatt en nødvendig titt inn mellom grenene på en høy furu i håp om at det står noe mat inni der..

Det gjør det ikke, og nå er turen over har hun bestemt.

Stivfrossen og med skyldfølelse for min kjære menneskevenninne karer jeg meg opp trappene og låser oss inn. Da strener hun bort til fryseren og forlanger nykokt sei! Og til dere som vil innvende at det kan jeg ikke vite, har jeg kun det å si at jeg er så katteliggjort at jeg vet hun forlanger sei, og jeg vet at hun ikke gir seg før hun får det! Det er bare å gi etter med en gang hvis kvelden skal bli levelig. Så sei blir det. Jeg benytter tiden til å tine meg halvveis opp mens den står i mikroen og godgjør seg.

Jeg lovet å komme tilbake til nattens strabaser som er den egentlige grunnen til at jeg sitter her og skribler i halvsøvne, men jeg kjenner at dette blir for langt.. Jeg kan bare kort nevne at jeg tilbrakte store deler av den med å sitte på huk med vonde knær foran en garasjeport, med lommelykt, hviskende trøsterike og lokkende ord til en Pusina som hadde gjemt seg for en stor rød en, og som ikke forsto at når hun kunne komme seg inn, så kunne hun komme seg ut.. Hun på sin side (til tross for hennes åpenbare visshet om min fysiske størrelse) mente at jeg burde krype inn i en 15 cm. åpning og tilbringe natten der med henne.

Eksemplene på hennes katteliggjøring av meg er utallige, mange og vonde.. Hun er f.eks (som jeg nevnte et lite eksempel på i starten) hellig overbevist om at jeg har et grunnleggende behov for å bli vekket 3-4 ganger i løpet av natten av iskalde poter (som hun har kjølt ned på balkongen) og påfølgende mageknaing med spisse klør. Når det så er på tide å stå opp om morgenen, går hun løs på tærne mine med gnaging og vasking, dette til tross for at jeg har dusjet kvelden før.

Hun tror jeg må luftes før frokost.

Hun tror jeg har behov for snarest mulig å få markert den nye flotte sofaen min i form av oppklorte armlener.

Hun tror jeg har behov for å vente med å spise middag til den er avkjølt, derfor tvinger hun meg ut og ned trappene i det øyeblikk den står på bordet, for at jeg skal stå og vente til hun får "været ferdig" og tenkt over om hun vil ut eller ikke (som oftest ikke).

Hun tror jeg har behov for flere pauser enn reklamepausene på tv gir om jeg ser en film (dette sørger hun for på samme måte som det over).

Hun tror jeg liker å ha lyden av rennende vann i ørene en hel kveld, derfor gir hun seg ikke før jeg har skrudd på kranen.

Hun anser det som godt for oss begge med lav innetemperatur, og dermed for meg å sitte med ullgenser inne i 10 grader, og forlanger derfor ofte at verandadøren står åpen selv på kalde dager. Hun mener jeg kan gå og legge meg på varmekablene på badet om det blir for kaldt.

Hun tror jeg har behov for (kanskje grunnet kulden) å være dekket av hår som henne, så hun sørger for å rulle og gni seg inntil klærne mine spes. når hun røyter litt ekstra.

Hun mener jeg trenger trim, at tøy og bøy er godt, og nekter å innse at jeg har dårlige knær, så hun setter alt inn på å gjøre det nødvendig å støvsuge hver dag.

Hun tror ikke det er bra for meg å snakke i telefonen siden hun selv hater den metalliske klangen, så hun anser det som en nødvendighet å avbryte samtalen etter 1 minutt ved å presse snuten inn mikrofonen slik at de i andre enden kun hører noe pesing og skraping..

Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige med eksempler på denne katteliggjøringen av meg, men jeg kjenner at jeg er sliten.

Det blir nok vanskelig å omplassere meg, så jeg anser ikke det som et alternativ. For det første er jeg godt voksen, sikkert noe sær, og dessuten så vant til denne katteliggjøringen at det nok ville være vanskelig å få meg til igjen.. Dessuten hadde jeg ikke visst helt hvor jeg skulle henvende meg.

Pusina på sin side, er fast bestemt på å beholde meg. Hun mener hun har lagt ned for mye tid på å trene meg opp til å bare overgi meg til andre (selv om hun ennå ikke er helt fornøyd), og hun vet ikke om hun orker å starte på nytt med et annet menneske. Jeg blir i så fall ikke billig sier hun.

Så jeg vet ikke annet enn å bare forsøke å holde ut mens jeg henter styrke her hos andre likesinnede. Det blir kanskje ikke så lenge, da jeg allerede lever mange år på overtid i følge henne.. Og så har jeg jo disse knærne, og siden jeg nå engang er et bruksmenneske så spørs det hvor langt hun vil la det gå før hun må ta den tunge veien...

Hilsen Aurora (skrevet under streng bevoktning).

Psst! Hun gikk til matfatet i god tro om at jeg hadde postet! Hør: Noen ganger i uken mens hun er ute og henter mat til oss, tar jeg en pinsett og napper ut de begynnende "værhårene" mine!! Det skulle hun bare ha visst!!

[Adhara]

Åh herregud

Dette er det beste jeg har lest i år!

[Minnie Mus]

Hahahahaha :D Ler så tårene triller! Dette kunne vært meg, bare at her er det hund og ikke katt. Så jeg bjeffer og knurrer titt og ofte, blir bare mer og mer lik hundene :D

[levelivet]

trøsteklem

[AnonymBruker]

Katten til moren min følger henne til og fra bussen hver eneste dag hun reiser på jobb. En gang moren min kom for sent til bussen og tok en senere buss, så stod katta der ved busstoppet og mjaua en time i strekk. Jeg prøvde å gå og hente henne, men da la kreket seg halvveis ned, reiste buss og freste og knurret mot meg. Så kom moren min med neste buss og sammen spaserte de glade hjem.

I get you..

Anonymous poster hash: 3ea1e...0f7

[AnonymBruker]

Jeg ble også felinisert på det groveste, men så gikk pusen hen og døde, og nå sliter jeg med å forholde meg til mennesker.....

Anonymous poster hash: 1d1bf...3cd

[AnonymBruker]

Herlig!

Anonymous poster hash: 62b31...4e8

[minienthe]

fantastisk lesning :D

[AnonymBruker]

selv om jeg har katt fant jeg ikke den teksten morsom, selv om jeg så klart skjønner at det er det den skal være. dro ikke på smilebåndet i det hele tatt... men godt du kan glede andre her

Anonymous poster hash: f7c78...023

[Gjest Belle Gunnes]

Det er tøft å bli kattliggjort, men du verden så mange herlige kattifiserte øyeblikk dette gir også.

[Leonia]

selv om jeg har katt fant jeg ikke den teksten morsom, selv om jeg så klart skjønner at det er det den skal være. dro ikke på smilebåndet i det hele tatt... men godt du kan glede andre her

Anonymous poster hash: f7c78...023

Synd at det skal så mye til for å glede deg da

[Pusemamma]

Jeg har to katter og lo godt av historien din. Kjenner meg igjen, andre sier og at jeg er heldig som får lov og vær i min egen leilighet. Kattene har overtatt det meste og jeg blir lurt hver gang. Flere ganger sitter jeg på kjøkkenet når den ene har overtatt sofaen og andre sover i godstolen min. Da er det ikke plass til meg. Kjeft får jeg også hvis jeg har glemt og rengjøre kattedoen eller fylt på mat. Da unnskylder jeg meg, og blir flau etterpå......

De er bortskjemte kan en si.

[AnonymBruker]

Synd at det skal så mye til for å glede deg da

skal egentlig ikke mye til. syntes bare ikke det var morsomt

Anonymous poster hash: f7c78...023

[Dolce]

Fantastisk! Herlig tekst :-)

Jeg er fremdeles "under opplæring" av min pusejente og hun er pt. ikke helt fornøyd med min fremgang. Jeg tror hun ser på meg som lettere tilbakestående. Jeg mottar endel oppgitte blikk fra henne i løpet av dagen. Blikk ala: "Grow up" "Behave" og lignende.

[Bazinga!]

[Raquelle]

Katten familien min hadde før kom å vekket stefaren min, og de trodde han ville ut.

Men han løp opp å satte seg i godstolen, for han mente at det var tid for litt kos.

Ble ikke noe kos akkurat da siden det var midt på natta, men resten av døgnet fikk han det som oftest som han ville gitt

Han var nå snill som ett lam hele sitt 17år lange liv

[Mermaid Blues]

Herlige du og herlige pusen din

Huff, nå savner jeg katten jeg hadde da jeg var ung

[Aurora M.]

Jeg ble også felinisert på det groveste, men så gikk pusen hen og døde, og nå sliter jeg med å forholde meg til mennesker.....

Anonymous poster hash: 1d1bf...3cd

Huffda! :frown: Du får legge deg selv ut på Finn.no og søke etter en ny herre og mester. Hvis du da ikke vil ta tiden til hjelp og håpe på at du kan bli avfelinisert. Jeg tror kanskje det er mulig å bli det etter lang tid og iherdig innsats, men jeg er slett ikke sikker...

[Aurora M.]

Fantastisk! Herlig tekst :-)

Jeg er fremdeles "under opplæring" av min pusejente og hun er pt. ikke helt fornøyd med min fremgang. Jeg tror hun ser på meg som lettere tilbakestående. Jeg mottar endel oppgitte blikk fra henne i løpet av dagen. Blikk ala: "Grow up" "Behave" og lignende.

Jo takk, jeg kjenner disse blikkene... De har vært en stor del av min egen oppdragelse.. Det verste av alt er at man tilslutt begynner å føle seg retarded selv når de står der rett opp og ned og glor på en i et kvarter uten å gi tegn til hva de vil vi skal gjøre.. Så reiser man seg for å vise at man er klar til innsats, og de durer bort til utgangsdøra, kjøkkenskapet eller hvor det måtte være med et oppgitt sukk, sånn typ "har du enda ikke lært?" "måtte du ha det inn med teskje nå igjen?" Det er i sannhet et hardt liv, men litt godt å se at man ikke er alene da.

[Aurora M.]

Jeg har to katter og lo godt av historien din. Kjenner meg igjen, andre sier og at jeg er heldig som får lov og vær i min egen leilighet. Kattene har overtatt det meste og jeg blir lurt hver gang. Flere ganger sitter jeg på kjøkkenet når den ene har overtatt sofaen og andre sover i godstolen min. Da er det ikke plass til meg. Kjeft får jeg også hvis jeg har glemt og rengjøre kattedoen eller fylt på mat. Da unnskylder jeg meg, og blir flau etterpå......

De er bortskjemte kan en si.

!