Hun vil ikke til pappa'n sin. Gråter og gruer seg.

[AnonymBruker]

Og jeg sliter med å motivere henne.

Hun er 7 år og faren hennes er en kjernekar "herifra til månen" når han er i godt humør og ting ikke går i mot han.

Men, så er det når han blir stresset av ett eller annet - enten han må forte seg om morgenen og hun er treg, eller andre ting som forstyrrer hverdagen hans i feil retning. Da blir han sint, veldig sint, og skriker så omtrent taket løfter seg.

Jeg tror vi har det noenlunde likt i forhold til grenser på begge steder, selv om han kanskje har fokus på ting jeg ikke ser på som så veldig viktig og vice versa.

Det som er problemet er at hun ikke vil til han fordi hun er redd for at han skal bli sint. Hun gråter fordi hun bare vil være hos meg.

Jeg tror ikke han er veldig sint ofte, men jeg vet at han kan bli fryktelig sint. Og dette har vi snakket om flere ganger. Det har vært ganger hun har grått til meg når jeg henter henne etter en uke hos han og jeg har snakket med han om det. Han forstår at hun ikke liker det når han blir så sint, men han klarer ikke helt å sette seg inn i at hun på en måte går på tå fordi hun er redd for at det skal skje igjen. De har også vært på møte på BUPA pga dette.

Så hva står igjen? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er ikke mer jeg får sagt enn å si ifra til han de gangene hun gråter til meg. Han blir nok ikke sint hver gang hun er hos han, og det kan hende hun reagerer fortere hvis han bare blir irritert. Kan hende hun gråter mer til meg enn "nødvendig" samtidig som jeg tenker at hennes følelser er viktig. Jeg vet bare ikke om hun "overdriver" og griner hver gang han "bare" blir irritert og ikke bare de gangene han blir sint.

Jeg spurte henne hvorfor hun ikke blir redd for meg, for jeg blir jo sint jeg også, jeg også reagerer med både sint og høy stemme innimellom. Hun sa at det er fordi stemmen hans er så høy og mørk og sint.

Vanligvis bytter vi på fredager. Jeg leverer på skolen og han henter. Men denne gangen blir det i morgen, søndag. Og hun gråter og gruer seg. Jeg sliter med å motivere. Jeg vet ikke hva jeg skal si til henne for at hun skal føle seg bedre.

Anonymous poster hash: 5e253...246

Anonymous poster hash: 5e253...246

[AnonymBruker]

Har en far som er akkurat lik, og var alltid en mammadalt som følge av dette. Fikk ikke et godt forhold til faren min før jeg ble voksen og flyttet ut (mine foreldre er fortsatt sammen). Forstår datteren din godt, og vet ikke om det er så mye du kan si for å motivere henne. Eneste som hjelper her er jo at faren endrer oppførsel.

Anonymous poster hash: 399fc...fe5

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg har vokst opp med en stefar som var enda verre. Han var sint og kjeftet hele tiden. Det var alltid ett eller annet han kunne kjefte om og det gjorde han alltid.

Jeg vet at han er en god og kjærlig far for henne ellers. Han har til og med en tendens til å være mykere enn meg på mye.

Det er når han blir stresset, eller dersom hun ikke oppfører seg som han vil i offentligheten. Det er da han blir sint. Eller irritert.

Anonymous poster hash: 5d649...12e

[Gjest]

Hun blir utsatt for psykisk misshandling når han går i taket på den måten for filleting.

Hva hadde du gjort om han slo henne?

Hva om at du ringer barnevernsvakta i din kommune og spør om råd?

Jeg mener at mannen må noen runder på familievernskontoret, og være villig til å ta tak i seg selv.

Har hørt mye godt om sinnemestringskurs. Var et program om det på brennpunkt (tror jeg) en gang.

Unger skal ikke utsettes for så ustabile voksne.

Har faren ingen forståelse for dette selv, eller bagatelliserer han det?

[AnonymBruker]

Spørsmålet her er jo hvorfor barnet blir redd. En syvåring som har en far som aldri har løftet en finger mot henne bør neppe være redd bare fordi han er høyrøstet. Har hun noen grunn til å forbinde en høy, mannlig stemme med fare? Fremheves det at faren er glad i henne og at det er slik han er? Er hun ellers et meget følsomt og engstelig barn?

Å rope til et barn er definitivt på den uheldige siden av barneoppdragelse, men en kan ikke blande barnevernet inn i alt. Det er feks mye verre å gi et barn junkfood, eller røyke inne jevnlig enn å rope til det. Og jeg er selvsagt klar over at barnevernet tar tak i kostholdsrelaterte saker, så det er et litt dårlig eksempel, men at pappa er litt hissig er en egenskap han har blant mange fine. Akkurat som foreldrene til tykke barn helt sikkert ikke mener å foreta omsorgssvikt, selv om de gjør seg skyldige i det ved å la barnet ha et dårlig kosthold.

Anonymous poster hash: 28d2d...291

[AnonymBruker]

Han har aldri slått henne, det er "bare" kjefting. Hun tør å si ting til meg heldigvis, så HVIS han hadde slått henne hadde jeg fått vite det og da hadde jeg tatt hardere tak i det.

Han er en fin pappa ellers. Han tjener bra så han kan gi henne ting hun ønsker seg. Hun har et trygt hjem i så måte og mat og klær og alt av materielle ting, og ellers er med på turer og ting med faren sin. Hvis vi noen gang hadde havnet i en barnefordelingssak så hadde han virket som en stabil og god far som kan gi sitt barn alt det trenger.

Da vi var sammen her alle tre ved forrige bytting så fikk hun revet ned ett eller annet uten å mene det, og han ble irritert - ikke sint, bare irritert, og kom med et lite utbrudd. Det var nok til at hun begynte å gråte, hun prøvde først å si at hun ikke gjorde det med vilje, men han ignorerte det hun sa fordi han drev på med noe annet.

Hun satte seg i sofaen og gråt stille. Ikke noe hikstegråt, bare litt sånn sår gråt.

Hun er sart og tar til seg ting lett.

Og det er derfor jeg er usikker på om jeg bare er for mye hønemor og legger for mye i det. "Alle" foreldre er sinte innimellom. "Alle" foreldre kan kjefte på barna sine og bli stressa om morgenen f.eks. Det kan hende at de situasjonene de kommer opp i er "normale" situasjoner for de aller fleste, det er bare at datteren min gråter til meg.

Jeg skulle bare ønske jeg visste hva jeg skal si til jenta mi når hun gråter og vil være hos meg og jeg føler at jeg svikter henne når jeg lar henne være hos faren når hun ikke vil fordi han er sint.

Anonymous poster hash: 5d649...12e

[Medusa13]

Spørsmålet her er jo hvorfor barnet blir redd. En syvåring som har en far som aldri har løftet en finger mot henne bør neppe være redd bare fordi han er høyrøstet. Har hun noen grunn til å forbinde en høy, mannlig stemme med fare? Fremheves det at faren er glad i henne og at det er slik han er? Er hun ellers et meget følsomt og engstelig barn?

Å rope til et barn er definitivt på den uheldige siden av barneoppdragelse, men en kan ikke blande barnevernet inn i alt. Det er feks mye verre å gi et barn junkfood, eller røyke inne jevnlig enn å rope til det. Og jeg er selvsagt klar over at barnevernet tar tak i kostholdsrelaterte saker, så det er et litt dårlig eksempel, men at pappa er litt hissig er en egenskap han har blant mange fine. Akkurat som foreldrene til tykke barn helt sikkert ikke mener å foreta omsorgssvikt, selv om de gjør seg skyldige i det ved å la barnet ha et dårlig kosthold.

Anonymous poster hash: 28d2d...291

Jeg tenker litt i de samme baner som deg - hvorfor blir barnet redd hvis hun hele tiden har forbundet ham med noe positivt? Overhører jenta samtaler hvor noen snakker negativt og nedsettende om faren? Dette kan være nok til at hun forbinder de stressede utbruddene hans med noe farlig. Iallefall hvis hun aldri har reagert på de før når mor og far bodde sammen.

Negativ omtale av tidligere partner kan også lett forekomme hvis mor eller far finner seg en ny kjæreste som vil ha "familien" for seg selv. En sjalu partner kan lett finne måter å sette barnet opp mot faren og skremme barnet, for å kunne fremstå som en helgen selv. Er dette noe som kan ha skjedd?

Du må uansett sette deg ned med henne og forklare at far er ikke farlig(hvis det er dette som er tilfelle). Berolige henne med at alle mennesker er forskjellige både med tanke på hva de tolerer og hvor høyt de snakker. Selvfølgelig ikke brøling til et barn. Det kan ikke aksepteres. Men hvis du er så overbevist om at han er snill og god som du skriver, og aldri ville kunne gjøre henne noe vondt, så bør du sette deg ned og snakke saklig med henne.

[Gjest Tekola]

Barn trenger så absolutt ikke å ha blitt slått for å føle ubehag rundt eksplosivt sinne! Jeg har vokst opp med en plutselig og langsint far, og det tok meg lang tid å lære meg å bli ordentlig sinna selv, fordi jeg forbant sinne med dårlig stemning, og hvor skremmende det er å se en person kjempesinna. Helt uten at det blir fysisk på noen som helst måte. Det er litt samme greia som at barn reagerer på at foreldrene er alkoholpåvirket, uten at de nødvendigvis blir dritings, fordi oppførselen blir annerledes enn vanlig.

Sitter med syk baby, så beklager hvis det ble rotete

Synes absolutt at et sinnemestringskurs kan være lurt, ikke minst for hans egen del! Ikke godt at hans egen datter er redd for ham!

[Kattugla]

Enig med Tekola. Jeg har også en far som kunne bli kjempesint på null komma svisj og jeg var ganske redd ham som barn. Ikke fordi han slo eller var slem, men fordi jeg følte at jeg visste aldri hvor jeg hadde ham.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noen fasit til deg, utover det du har prøvd med å ta det opp med ham. Har litt samme storyen her. Begge mine barn syns faren kan bli sint veldig fort. Slik var han da vi bodde sammen også, aldri noe fysisk eller trakasserende uttalelser, bare en veldig kort lunte. Minsteungen min gråter når han blir for sint, det kan hun gjøre hvis jeg også roper til henne og vi er stressa begge to. Så hun er nok ganske hårsår for enkelte ting. Men samtidig er det sjelden vi har slik rope-stemning her hos oss, så hun slapper mer av og betror meg det meste. Tenåringen min mener pappa "alltid" er sint, og at faren aldri forstår at man selv kan være annet enn "sur/sint" ,men tolker alt som disse følelsene, selv om virkeligheten er at man er lei seg/sliten. Har hatt maaangeee praterunder med faren, og snakker også med ungene ganske ofte om ting er blitt bedre, eller om det er som før.

Jeg er ikke fremmed for tanken om å kreve mer av omsorgen - ikke aktuelt å kutte samvær med far helt ut altså - hvis jeg ser mer av at ungene går på tå hos faren og blir fryktelig slitne av det. Han er en fin far på veldig mange måter, og jeg hadde håpet han kunne jobbe med seg selv for å mestre temperamentet sitt bedre. Da hadde relasjonen mellom han og barna blitt så mye bedre.

Dette er fryktelig vanskelig. Man kan ikke gå rundt å innbille seg at man er den perfekte forelder selv, men samtidig er det så VONDT å se barna sine ha det slik og ikke nå helt fram til den andre på en slik måte at det jobbes aktivt med endring. Det er den voksne som må ta ansvar her; barna skal ikke måtte lære seg å "koble ut" faren eller bli "hardere" og ikke gråte. Det er faren som må legge til rette for å unngå det som utløser kræsjene, eks ha bedre tid på morgenen. Jeg ser tendenser til at tenåringen min har fått en overlevelsesstrategi med å overhøre/stenge ute mye av farens formaninger/kjefting, men samtidig er han så lojal at han ikke har nevnt ønske om å endre samværsordningen fra 50/50 til mer tid hos mamma.

Jeg vet ikke hva mer du kan si til datteren din. Når faren "smeller" kan hun kanskje si "jeg blir så redd/lei meg" når du kjefter sånn på meg. Hvis hun klarer det i stedet for å begynne å gråte. Holder hun gråten igjen til hun kommer til deg, eller ser faren at hennes umiddelbare respons på hans kjefting er å briste ut i gråt? Hvis sistnevnte er tilfelle, bør han VIRKELIG få opp øynene for at et sinnemestringskurs er på sin plass.

Anonymous poster hash: e430f...3f8

[Gjest Gjest]

Den fyren bør lære seg å passe temperamentet.

[AnonymBruker]

Han må bare skjerpe seg, hvis ikke kommer han til å miste henne mer og mer til meg, og det vet jeg at han er redd for.

I dag var dagen vi skulle bytte igjen. Hun har sagt noen ganger at hun gruer seg og vil bare være hos meg.

Så satte vi oss ned og skikkelig pratet om det, hun og jeg. Det vi kom fram til til slutt var at hun liker å være sammen med pappa også, men hun vil være hos meg allikevel.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.

Jeg kan ikke nekte han å ha henne. Jeg kan ikke la være å sende henne til han. Jeg kan bare fortsette å sende henne til han og snakke med henne og snakke med han.

Jeg er bare i villrede hva jeg kan si til henne for å motivere henne.

Anonymous poster hash: 5d649...12e

[AnonymBruker]

Hun er et følsomt barn med en ufølsom/brå far. Dette burde faren erkjenne og jobbe med å takle sinnet på en måte som ikke går ut over datteren. Om hun er så følsom, kan hun både utvikle seg i en god retning, men hun er også mer utsatt for psykiske lidelser. Det kan gå begge veier.

Kanskje Bufetat er veien å gå. Du som mor har plikt til å ta tak i dette, når datteren din gråter av skrekk.

Anonymous poster hash: 42ae1...188

[AnonymBruker]

Du kan nekte han å se henne om hennes psykiske helse er i fare. Kontakt Bufetat.

Anonymous poster hash: 42ae1...188

[AnonymBruker]

Og jeg hadde en slik far selv, som jeg ble presset til å ha samvær med. Det skadet meg for livet, og vi har ingen kontakt i dag. Det er faren som må jobbe med seg selv, ikke datteren din som skal presses til noe hun synes er skremmende.

Anonymous poster hash: 42ae1...188

[AnonymBruker]

Hvor lenge har hun vært sånn? Det kan være en fase, stedatteren min (7 år) er for tiden helt fortvilet når hun skal hjem til mor og vil bare være hos pappa. Selv om hun har det fint hos moren.

Anonymous poster hash: 3be99...d70

[AnonymBruker]

Her var saken enkel, ville hun absolutt ikke til faren sin, så fikk hun slippe det. Jeg tvang ikke en gråtende nærmest hysterisk lita jente til å dra når hun ikke ville. Grunnen der var at han var så kjip, satt inne hele tiden å så tv, å da de programmene han ville se, aldri noe hun hadde lyst til. Dette var før røykeloven kom, så han og noen kompiser satt mye på kafe og dampet å røyka med henne midt oppi det der. Aldri ute å fant på noe som hun hadde glede av.

Var få helger hun ville til faren sin, oppmuntret henne selvfølgelig å sa aldri noe nedsettende om han(selv om jeg hadde veeldig lyst av og til)

Nå er hun voksen og har et fint forhold til sin pappa, heldigvis. Han har ny dame og de fikk to barn som min datter er kjempeglade i. Nå er dem sammen mye

Anonymous poster hash: 8630c...6c2

[frøkenkoz]

Det er ditt ansvar som mor å håndtere dette.jeg er selv i lignende sitvasjon og har sagt ifra til min x , at han får ikke lov å ha barnet før han tar tak i problemet.

Jeg har også vært i kontakt med barneværnet så de vet om far sine plager.å støtter meg og mitt valg 100 %..

Som sagt er det DITT ansvar

[Gjest Blomsterert]

Ikke bagatalliser sinne når barnet er redd og gråter!

Voldsomme sinneutbrudd og skriking kan oppleves som psykisk mishandling,uansett hvor sjelden utbruddene kommer.

Her hadde jeg forlangt at faren lærte seg å mestre temperamentet før jeg tvang barnet avgårde.

Så får heller faren treffe datteren deres hos deg. For så alvorlig er dette.

Faktisk.