Det perfekte livet

[AnonymBruker]

I det siste har jeg tenkt en del på «det perfekte livet». Finnes det, eller er det en myte? Jeg tror at det finnes. MEN jeg tror ikke at det finnes ET perfekt liv som passer for ALLE. Hvorfor virker det som om «alle» streber etter det samme da? Det er for meg helt utforståelig. Hva som defineres som «perfekt», er forskjellig fra person til person, og også alt etter hvilken alder man er i. Det som høres magisk ut i dag, vil nok ikke være like gøy om noen år.

Jeg synes at jeg har et tilnærmet perfekt liv i dag. Jeg har en fantastisk samboer. Vi eier en leilighet. Vi jobber begge litt mye, men det fører igjen til at vi får betalt ned en del på lånet, og begge får fylt opp BSU-kontoene sine. Hver dag har vi nok mat, nok klær, og et varmt sted å bo. Jeg studerer til det jeg ønsker å «bli som stor». Studentlivet har sine fordeler og ulemper, men akkurat nå passer det inn i livet mitt. Vi har ingen barn, og kan dermed «gjøre det vi vil».

Om 10 år er det nok ikke mye av dette som vil gjøre mitt liv «perfekt». Bortsett fra samboeren da, jeg antar at han er like fantastisk da En liten leilighet vil forhåpentligvis være byttet ut med noe større. Helge- og kveldsjobbing vil kanskje være mer dagjobbing. Jeg er nok ute i jobb, det å være evig student frister ikke meg. Sjansene er til stede for at vi har barn, en barnløs tilværelse om 10 år vil i alle fall ikke være like herlig da, som det er i dag.

Hva vil jeg egentlig med dette? Jeg vet ikke helt. Jeg forundrer meg over at man ikke kan være fornøyd med det man har oppnådd. At det er så utrolig vanskelig å sette seg realistiske mål, istedenfor å prøve å nå mål man ikke har forutsetninger for å klare. For MEG ville ikke mitt liv vært perfekt hvis jeg klarte å trene hver dag, sto opp gryyytidlig hver morgen, kledde meg med de dyreste merkeklærne osv. For noen er det «det perfekte liv», men ikke for meg. Jeg har andre ting å fylle dagene mine med – derfor prioriterer jeg ikke å trene hver dag. Jeg er så vidt et menneske om morgenen – derfor sover jeg litt lenger dersom jeg kan. Det å bruke masse penger på klær, er ikke noe jeg ser på som nødvendig. Pengene vil jeg heller bruke på mat, sparing, nedbetaling av lån og reising.

Gjør dette meg kjedelig? I noens øyne, kanskje. Det spiller overhodet ingen rolle for min del. Per dags dato kunne jeg ikke bedt om et bedre liv. FORDI JEG HAR ET REALISTISK SYN PÅ DET GODE LIV. Og jeg aksepterer at alle er forskjellige. Det betyr at selv om andre har det som meg, trenger de ikke å være fornøyde med livet sitt. Jeg skulle bare ønske at alle kunne se seg selv i speilet, og tenke «hva gjør meg lykkelig?» framfor å prøve å være noen andre…

Anonymous poster hash: dc1fa...c1a

[Kjempeliten]

Den som er lykkelig med det han har har et perfekt liv. Hjelper ikke å ha villa, masse penger på konto, toppjobb, en god partner, snille barn osv om man ikke er lykkelig liksom. Men perfekt i den sammenheng at folk streber etter å ha det som interiørmagasinene og toppbloggerne, er nok ikke en "positiv" type perfekt. Jeg kan ikke tro at man blir lykkelig av å strebe etter at alt skal være så mye bedre enn det er hele tiden, og fjerne hvert eneste støvkorn hver gang det dukker opp ett.

Jeg tenker at mitt perfekte liv er en jobb jeg trives med, at jeg er sammen med kjæresten, har et greit sted å bo og får holde på med hobbyene mine. Pluss at jeg har råd til det mest nødvendige da Og at venner og familie har det bra og har kontakt med meg. Og at jeg og mine nærmeste er friske og raske.

At jeg har dårlige dager eller at det er rotete hjemme er bare normalt.