Hva tenker dere om min mors uttalelse?

[AnonymBruker]

Min mann var veldig respektløs og uforskammet til meg da jeg kom 15 minutter for sent da jeg skulle hente ham grunnet at flyet hadde landet for tidlig og jeg ikke hadde fulgt med. Begeret hans randt over da han oppdaget at jeg hadde spandert den siste rest av hans kaffe på min gjest jeg hadde den kvelden.

Han hisset seg veldig opp, kalte meg idiot, hjernelam, uintelligent og mente jeg skulle legge meg paddefalt i unskyldning.

Jeg sier rolig og behersket at jeg bekalger at jeg kom for sent, og hadde forståelse for at det var kaldt for ham å vente. Jeg beklaget også at jeg hadde tatt siste kaffe av den beste sorten hans (vi hadde annen kaffe, men jeg visste ikke at jeg heller skulle tatt den andre), men at det var jo ingen katastofe, og jeg syntes at det ikke gikk an av ham og snakke på den måten og reagere sånn.

Han fortsatte å være sint og respektløs og mente at jeg prioriterte min åndsvake venninne fremfor ham. Jeg skulle tenkt mer på ham. Han mener at jeg tenker på alle andre, men lite på ham.

Dette gjør meg noen ganger veldig vondt, og det liksom skjærer i kroppen noen ganger når han er sånn. Denne oppførselen er ofte vanlig, så jeg er vant med det, og derfor føler jeg noen ganger en slags mer likegyldig følelse, i steden for at jeg blir så lei meg. Men det er trist.

Mine foreldre vet om at han kan ha en slik oppførsel. De har opplevd at han er respektløs ovenfor dem også, men ikke så gale som ovenfor meg. Jeg snakker omtrent aldri om problemene. Men i dag så min mor at jeg var veldig lei meg, og et ble til at jeg fortalte noe. Selv er hun veldig underdanig, og mener den kloke gir seg, for å si det kort.

Det jeg lurer på er hva folk mener om den sms jeg fikk fra henne: "Jeg er stolt av deg for måten du takler ...M....på. Du får leke vær glad leken. Er glad i deg. Klem Mamma".

Anonymous poster hash: 104a1...c0f

[Silfen]

Hvorfor i all verden er du med han?

[Gjest Teta]

Jeg hadde ikke likt det hvis min mor oppfordret meg til å være en smilende nikkedukke for mannen min, og godta å bli behandlet dårlig.

[Corvo]

Vanskelig å si, moren din kjenner deg bedre enn oss, så kanskje hun vet at noe av det mannen din kritiserer deg for er rettferdig?

Kanskje mener hun at du bare skal godta alt, uansett hvor fælt det er.

Vil vel si at det første alternativet høres mest sannsynlig ut. Selv er min mor "underdanig" men hun ville aldri latt noen av ungene sine hatt det fælt, og hvertfall ikke oppfordret til å bare late som ingenting.

[Berit]

Ts her. Det kan du si, Silfen. Vi har vært gift i mange år. Jeg var veldig forelsket, og han var ikke sånn før vi giftet oss. Det kom gradvis mer og mer. Faren er også sånn mot moren, og da kan min mann si til faren at han må da ta seg sammen og være blid. Rart, for han er jo sånn selv.

Min familie, spesielt mye min mor, mener at eksteskapet ikke skal brytes med unntak hvis mannen slår eller er kriminell.

Teta, det er akkurat det jeg synes er så leit, og føler det som du sier.

På mange måter er jeg en veldig positiv, utadvendt, sprudlende og glad person. Alle tror jeg er en glad person uten problemer. Jeg har det godt på mange måter, og veldig godt økonomisk sett. Så jeg har ingenting å klage for. Jeg har aldri fått lov i mitt hjem å være missfornøyd, for tenk "du har det jo så godt, tenk på de som har vanskelige handicap, er syke, er sulten, har dårlig råd mm."

Corvo, det sies at på seg selv kjenner man andre. Det var min første tanke ang min mor da jeg leste det du skrev. Men jeg tror neppe hun hadde taklet min mann. Hun er svakere psykisk enn meg.

Jeg føler jeg klarer å ignorere det ufine snakket hans, for jeg har et stort selvverd og tar det ikke inn på meg. Men klart det er veldig leit, og sårende når det skjer gjentatte ganger. Det er så kjedelig.

Men, men, så gåt tiden, og ting blir ganske hurtig fint igjen. Han er snill kanskje mest på hans premisser, f.eks han gjør noe snilt og fint, og får da tilbake ros og anerkjennelse. Hm, derfor er vi vel egentlig snille.

Jeg merker at jeg blir veldig trist når min mor snakker om å leke vær glad leken, og at hun er stolt av meg fordi jeg takler mannen. Jeg vil hun skal heller være stolt av meg på andre måter.

Corvo, hun vil tilogmed at jeg skal si til ham at han har rett, selv om jeg ikke mener det. Men det gjør jeg ikke. Jeg holder på min mening og det jeg står for, men jeg er rolig og sier at det er greit at vi har forskjellige meninger, og jeg tar ikke igjen. Jeg kaller han aldri stygge ting som han gjør til meg.

Endret 10. januar 2014 av Berit

[Silfen]

Å "slå" gjør han jo, bare mentalt fremfor psykisk, ut fra hva du forteller. Og det er jo like ille. Eller etter min mening verre, det tar kortere tid for blåmerker å heles enn hodet.

[Berit]

Å "slå" gjør han jo, bare mentalt fremfor psykisk, ut fra hva du forteller. Og det er jo like ille. Eller etter min mening verre, det tar kortere tid for blåmerker å heles enn hodet.

Du mener at han "slår" mentalt (psykisk) fremfor fysisk, antar jeg.

Ja, hvis man lar seg trakke på og føler det slik. Men hvis man ikke lar seg trakke på, lar det gå innover seg og får et lavere selvbilde, gir det ikke den effekten å slå.

Det er jo trist, og jeg blir såret noen ganger, men jeg lar meg ikke bli trakket på for det. Jeg føler meg som den psykisk sterkeste på det følelsesmessige og på det å føle selvtillit. Han er veldig flink i jobben, og har selvtillit på den måten hva han behersker der.

Endret 10. januar 2014 av Berit

[Silfen]

Ja, rotet litt der.

[makkapakka]

du har to valg,

enten å forlate han

eller høre på din mor la det gå inn et øre og ut det andre...

Endret 10. januar 2014 av makkapakka

[Berit]

du har to valg,

enten å forlate han

eller høre på din mor la det gå inn et øre og ut det andre...

Ja, og valget mener jeg at jeg har tatt. Jeg blir i ekteskapet og gjør det beste ut av det, og hører på min mor hvorvidt jeg får til å la det gå inn et øre og ut det andre.

Så det var hennes sms som jeg egentlig ville ta opp i denne tråden, og få vite hva folk tenker om det. Om folk tenker det samme som meg. Eller at det er jeg som er dum på en måte og føler at hennes meldig egentlig er så vond. For jeg vet jo at hun mener det nok av sin beste mening (det hun føler er best). Og da burde jeg kanskje være mer romslig i min tanke. Ovenfor henne tier jeg, jeg svarte bare takk. Hun forstår ikke at det faktisk er en trist sms, eller er det? Hun bryr seg, jo, ...eller?

[Silfen]

Jeg leser den ikke som vond. At hun er stolt over at du hever deg over han følger jo bare din egen tankegang om å ignorere at han er et fullstendig rævhøl som snakker til deg på den måten. Dere er jo to av samme ullen, du og din mor.

[AnonymBruker]

Din mor tar fullstendig feil. Nei, den kloke gir seg ikke alltid men velger sine kamper. Det betyr at man ikke skal krangle for enhver ting, men når man gjentatte ganger blir utsatt for urettferdig behandling eller rakket ned på (kanskje til tross for at man gjør sitt beste) så skal man selvfølgelig ta den kampen og si fra. Det er fullstendig galskap å være den som alltid gir seg. I dagens samfunn blir man fullstendig overkjørt med den holdningen.

Det er jo også gjerne slik at det er de som aldri tar igjen som fortsetter å bli utsatt for overtramp. Noen ganger må man sloss, sånn er det bare.

Anonymous poster hash: 125b4...771

[Berit]

Jeg leser den ikke som vond. At hun er stolt over at du hever deg over han følger jo bare din egen tankegang om å ignorere at han er et fullstendig rævhøl som snakker til deg på den måten. Dere er jo to av samme ullen, du og din mor.

Interessant!

Jeg mener vi er lik på noen punkter, men at forskjellen her er veldig stor. Hun lar være å si sin mening, sier at Han har rett, gjør seg underdanig, sier unnskyld for noe hun ikke har gjort. Hun er en unnskyld at jeg er til type. Jeg sier min mening, men rolig og tar aldri igjen for å være "like slem". Jeg kan si unnskyld for ting jeg har gjort galt, men aldri sier jeg unnskyld for den handlingen jeg mente var riktig.

[Surriball]

Jeg hadde aldri i verden godtatt at samboern min snakket til meg på den måten. Hvorfor skal man det? Man skal ikke godta at partneren har null respekt for seg og lirer av seg så mye dritt for noe så lite.

Ja, jeg hadde vært irritert hvis jeg ble glemt på flyplassen, men det går da over etter en unnskyldning. Og kaffe kan man da kjøpe mer av. Bare småting!

Vet ikke hva moren din mente, men jeg er uenig med henne. Jeg synes det høres ut som du lar deg affisere av det, og jeg ville absolutt prøvd å snakke med mannen om hvordan han behandler deg. Hvis det ikke hadde blitt bedring hadde jeg ikke blitt i ekteskapet.

[Berit]

Din mor tar fullstendig feil. Nei, den kloke gir seg ikke alltid men velger sine kamper. Det betyr at man ikke skal krangle for enhver ting, men når man gjentatte ganger blir utsatt for urettferdig behandling eller rakket ned på (kanskje til tross for at man gjør sitt beste) så skal man selvfølgelig ta den kampen og si fra. Det er fullstendig galskap å være den som alltid gir seg. I dagens samfunn blir man fullstendig overkjørt med den holdningen.

Det er jo også gjerne slik at det er de som aldri tar igjen som fortsetter å bli utsatt for overtramp. Noen ganger må man sloss, sånn er det bare.

Anonymous poster hash: 125b4...771

Enig, man skal si ifra hva man står for og mener. Men akseptere at man mener forskjellig.

Jeg tar nok ikke igjen, men jeg sier ifra hva jeg mener. Jeg kan også si at jeg er uenig i det han sier. Det synes jeg ikke er nødvendig å kjempe for å få den andre til å mene det samme, men å akseptere at mn mener forskjellig.

Viktig å respektere den andre.

Jeg prøver virkelig å gjøre det, og mener jeg gjør det. Han respekterer ikke meg. Men jeg mener egentlig i det store og hele at det er han som har et problem når han ikke gjør det.

Men selvfølgelig, det tærer på og er kjedelig å være rundt

Endret 11. januar 2014 av Berit

[Berit]

Jeg hadde aldri i verden godtatt at samboern min snakket til meg på den måten. Hvorfor skal man det? Man skal ikke godta at partneren har null respekt for seg og lirer av seg så mye dritt for noe så lite.

Ja, jeg hadde vært irritert hvis jeg ble glemt på flyplassen, men det går da over etter en unnskyldning. Og kaffe kan man da kjøpe mer av. Bare småting!

Vet ikke hva moren din mente, men jeg er uenig med henne. Jeg synes det høres ut som du lar deg affisere av det, og jeg ville absolutt prøvd å snakke med mannen om hvordan han behandler deg. Hvis det ikke hadde blitt bedring hadde jeg ikke blitt i ekteskapet.

Jeg har snakket med ham om det når han er rolig og vi har det hyggelig. Da er han enig i at han ikke skal snakke slik til meg eller noen. Han kan også beklage for det senere at han snakket sånn. Likevel gjentar det seg innimellom. Han er en hissig person, men ikke voldelig. Men kan slå dør og skaper hardt igjen etter seg. Noe jeg heller aldri gjør. Jeg utagerer aldri sinne.

Det som kanskje er vel så leit, om kanskje ikke enda mer leit, er at jeg føler at min mors meninger og utsagn betyr så mye for meg.

Endret 10. januar 2014 av Berit

[Silfen]

Interessant!

Jeg mener vi er lik på noen punkter, men at forskjellen her er veldig stor. Hun lar være å si sin mening, sier at Han har rett, gjør seg underdanig, sier unnskyld for noe hun ikke har gjort. Hun er en unnskyld at jeg er til type. Jeg sier min mening, men rolig og tar aldri igjen for å være "like slem". Jeg kan si unnskyld for ting jeg har gjort galt, men aldri sier jeg unnskyld for den handlingen jeg mente var riktig.

Det spiller vel ingen rolle, så lenge dere begge mener at det er flott å godta dritt.

[Berit]

Ja, jeg hadde vært irritert hvis jeg ble glemt på flyplassen, men det går da over etter en unnskyldning. Og kaffe kan man da kjøpe mer av. Bare småting!

Jeg glemte ikke å hente ham, men flyet hans hadde landet for tidlig, og jeg hadde ikke vært obs på å sjekke det fordi jeg hadde besøk til like før jeg skulle dra. Dermed hadde jo han ventet. Men jeg kom presis til når flyet skulle ha vært i rute.

Endret 10. januar 2014 av Berit

[Berit]

Det spiller vel ingen rolle, så lenge dere begge mener at det er flott å godta dritt.

Jeg ser det slik at hun mener at man skal godta dritt (i stor, men til en viss grad). F.eks ved å gjøre seg underdanig og si at man tar feil, har urett, gjøre seg "liten". Hun står ikke for sine meninger og hun lar andre få viljen sin gjennom og lar seg styre.

Jeg ser det slik at jeg ikke godtar dritt, fordi jeg står for mine meninger og han får ikke viljen sin gjennom hvis jeg ikke liker det. Jeg lar meg ikke styre eller kommandere på hvis det er noe jeg ikke synes om.

Men jeg godtar jo at han gjør sine ting. Jeg blander meg bare ikke i det. Hm, mener du det er å godta dritt? Jeg tenker ikke det. Er det det da?

[AnonymBruker]

Enig, mann skal si ifra hva man står for og mener. Men akseptere at man mener forskjellig.

Jeg tar nok ikke igjen, men jeg sier ifra hva jeg mener. Jeg kan også si at jeg er uenig i det han sier. Det synes jeg ikke er nødvendig å kjempe for å få den andre til å mene det samme, men å akseptere at mn mener forskjellig.

Viktig å respektere den andre.

Jeg prøver virkelig å gjøre det, og mener jeg gjør det. Han aksepterer ikke meg. Men jeg mener egentlig i det store og hele at det er han som har et problem når han ikke gjør det.

Men selvfølgelig, det tærer på og er kjedelig å være rundt

Ja, men når den andre ikke respekterer deg så må man faktisk sette seg i respekt, sånn er det bare.

Anonymous poster hash: 125b4...771