Har jeg og kjæresten (etter 3 år) noen fremtid?

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten (begge 24) har vært sammen i snart tre år. Akkurat nå er vi midt i en iskald krangel, den verste hittil, og den handler om noe så avgjørende som hvorvidt vi passer sammen eller ikke. Vi har vært innom dette temaet gang på gang, men først nå tillater vi oss virkelig å kjenne etter, og det er så vanskelig fordi vi er så grusomt glade i hverandre. Problemet mitt er at jeg føler vi går så veldig i forskjellige retninger, vi er begge opptatt av selvutvikling på forskjellige måter, men bruker veldig forskjellige metoder. Jeg heller mer mot trening, psykologi, sunt kosthold og tradisjonell terapi osv, mens han leser om sjamaner, trollmenn, krystaller, tarotkort og andre mer kontroversielle retninger innenfor new age osv. Selv om jeg åpenbart har problemer med dette, av en eller annen grunn, så er det største problemet mitt med ham at vi er på litt forskjellige steder rent intellektuelt. Han er for all del ikke dum, men vi kommuniserer ekstremt dårlig når noe skal diskuteres, spesielt noe innen nevnte temaer. Vi har helt forskjellige språk, han har store problemer med å uttrykke seg og jeg er for utålmodig til å skulle sitte og vente på et svar i flere minutter som, når det endelig kommer, ikke gir noen mening for meg da jeg svært ofte oppfatter det han sier som fjernt og vagt, usammenhengende og merkelig. Ofte ender det i at jeg klikker fordi jeg blir så irritert over den elendige kommunikasjonen, og i tillegg at jeg blir frustrert over å være sammen med noen som mener så pass bisarre greier som han gjør («hvis du blir påkjørt, er det alltid karma» og «vi burde ikke ha lover i Norge, politikk er også overflødig» – men uten at han klarer å begrunne eller argumentere for påstandene, han blir bare frustrert når jeg utfordrer ham).

Vi har lenge klart å unngå dette temaet, jeg har for eksempel vært unnvikende i diskusjoner og holdt inne en del irritasjon, men han har et veldig behov for å prate om disse tingene, han sier selv at han ikke føler han får den oppmerksomheten han trenger fra meg, for han har så stort behov for at jeg skal lytte mer til disse ideene og tankene om samfunnet. Det er stort sett det han vil snakke om, og det interesserer meg overhodet ikke.

Tingen nå er at han prater om at han vil bygge trehus når vi blir eldre, og der vil han bygge et lite «community» med folk som er opptatt av økologisk mat. Jeg kunne ikke tenke meg å bo på et slikt sted. I tillegg er det ikke helt fjernt at han drar på en eller annen spirituell reise til Indonesia eller et eller annet, og sånt appellerer ikke til meg i det hele tatt. Ofte når jeg kommer hjem, ser jeg at han har lest bøker om spirituelle ledere og hvilke råd de har til ham, hvor ofte han burde meditere, chakraer osv. Jeg blir like irritert hver gang, det er som at jeg ikke kan styre det. Innerst inne vet jeg jo at han bare vil ta ansvar for seg selv og lære noe nytt, men det plager meg sånn at han ikke kan oppsøke mer tradisjonelle bøker.

Jeg er selv åpen for enkelte slike ting, jeg mediterer av og til selv og driver med yoga i blant, er opptatt av kunst osv, men jeg tar meg selv i å ønske en mann som er litt mer tradisjonell. Selv om jeg er så utrolig glad i ham, tar jeg meg selv i å ønske at i stedet for at han skulle være så opptatt av yoga, så kunne han trent fotball, svømming, styrke, et eller annet litt mer typisk, liksom. Og i stedet for å sitte og se på youtube-videoer om det tredje øyet og hvordan man skal åpne det, så kunne han sett på discovery eller sport på tv.

Vi liker helt forskjellige filmer, bøker og aktiviteter.

Bortsett fra dette, er han helt fantastisk. Han er kjærlig, omsorgsfull, gavmild, trofast og god – vi har lik humor og har det veldig gøy sammen, vi har et ganske intimt og «kosete» forhold, noe som sikkert tok litt for stort fokus i begynnelsen av forholdet slik at vi ikke ble ordentlig kjent med hverandre før nå.

Så nå er det litt isfront mellom oss etter at jeg uttrykte bekymring for vår kompatibilitet i fremtiden. Og han er veldig fornærmet og såret over at jeg ikke stoler på at han har kontroll og at han styrer oss inn i en god fremtid.

Vi vil ikke samme sted og er på forskjellige planeter under diskusjoner. Er kjærligheten nok?

Anonymous poster hash: 9a7f5...969

[AnonymBruker]

vel, så lenge dere ikke kan respektere hverandres personligheter og få i gang en god kommunikasjon så går det mot brudd før eller siden.

Anonymous poster hash: 3996e...124

[AnonymBruker]

det virker som om du hever deg litt over han. dere er forskjellige intellektuelt sett mener du og avslutter med at han han ikke er dum. virker som om du mener han er dummere enn deg i hvert fall..fail!!

Anonymous poster hash: 3996e...124

[AnonymBruker]

Jeg tenker han har en form for "oral dysleksi", er flere som har det hvor de rett og slett ikke klarer å formulere ut av munnen det de har i hodet. Og når du blir frustrert over dette, så gjør du han mer usikker og kommer aldri til å lære seg å formulere seg skikkelig om han bare møter motstand når han faktisk gjør et forsøk.

Trossyn er ikke tegn på hvor smart man er, så bare fordi du ikke tror på gurer, karma så gjør det ikke deg noe smartere av den grunn alene.

Uansett, virker ikke som du har særlig respekt for han, så tviler dette forholdet holder seg særlig lenge.

Anonymous poster hash: f1721...067

[AnonymBruker]

Jeg tenker han har en form for "oral dysleksi", er flere som har det hvor de rett og slett ikke klarer å formulere ut av munnen det de har i hodet. Og når du blir frustrert over dette, så gjør du han mer usikker og kommer aldri til å lære seg å formulere seg skikkelig om han bare møter motstand når han faktisk gjør et forsøk.

Trossyn er ikke tegn på hvor smart man er, så bare fordi du ikke tror på gurer, karma så gjør det ikke deg noe smartere av den grunn alene.

Uansett, virker ikke som du har særlig respekt for han, så tviler dette forholdet holder seg særlig lenge.

Anonymous poster hash: f1721...067

kan godt hende han har "oral dysleksi", han sliter veldig med å si det han mener, men når han først gjør det, er argumentene veldig tynne og ja, jeg syns han er ganske dum på akkurat dette feltet, men ikke ellers, det er det som er problemet. han er kjempesmart når det kommer til alt annet enn denne politiske synsingen. det er ikke min jobb å være barnevakten hans og trene ham opp i normale dialoger, men poenget er at jeg er så utrolig redd for å miste ham fordi han er så bra ellers.

syns jeg får litt vel krasse tilbakemeldinger, jeg er faktisk bare ærlig om hva jeg synes, akkurat som at jeg er den eneste som tenker litt upassende tanker av og til. men ja, uansett. jeg føler jeg sliter veldig, da jeg på den ene siden ikke vil ha noen andre og kjenner en enorm kjærlighet for ham, men på den annen side er lei av å føle meg som en forelder og ikke kommer til å ønske en slik fremtid, da jeg ønsker givende motstand og god kommunikasjon i en dialog/diskusjon.

/ts

Anonymous poster hash: 9a7f5...969

[AnonymBruker]

hvorfor skulle det uansett være noen skam i å mene at en selv er mer utviklet på enkelte plan? det er jo for faen forskjell på folk. det fins en haug av ting jeg er en idiot på, som kjæresten min kunne tatt OL-gull i, poenget er bare at slike ting som matematiske ferdigheter og geografi ikke spiller så stor rolle i forholdet vårt, i hvert fall ikke så stor som evne til refleksjon osv.

/ts

Anonymous poster hash: 9a7f5...969

[AnonymBruker]

det kan gå

Anonymous poster hash: 9a7f5...969

[AnonymBruker]

ingen? ts

Anonymous poster hash: 9a7f5...969

[Alvina]

Det er jo bare et svar, unngå å prate om visse ting med han og gjør en avtale dere i mellom.

Det er lov å være uenig, ferdig med det.

[strawberry]

Dere virker jo som to helt forskjellige personer, med et helt ulikt syn på verden og livet, og derfor synes jeg ikke dere passer sammen og heller burde være hver for dere.

[guttemann]

Jeg synes gjerne du må mene at han er dummere enn deg TS. Det er jo krystallklart at det er det han. Man kan lese det i kortene.

Endret 10. januar 2014 av guttemann

[AnonymBruker]

Jeg synes gjerne du må mene at han er dummere enn deg TS. Det er jo krystallklart at det er det han har. Man kan lese det i kortene.

Kanskje det. Og takk for bekreftelsen. Men til gjengjeld er han den mest sympatiske, omtenksomme og tålmodige mannen jeg har møtt. Intelligensen er der i humoren og hverdagsbeslutningene, men altså temmelig fraværende med én gang det er snakk om... synsing. Og er ikke synsing ganske viktig i et parforhold?

Anonymous poster hash: 9a7f5...969

[AnonymBruker]

Det er jo bare et svar, unngå å prate om visse ting med han og gjør en avtale dere i mellom.

Det er lov å være uenig, ferdig med det.

Takk for svaret. Det hadde vært optimalt for meg hvis vi bare kunne unngå visse temaer, men han er ganske bestemt på at han trenger å prate om disse tingene, da han sliter med at han aldri har følt seg hørt, verken av foreldre eller venner. Han har da et helt lager av ting han har tenkt på som han trenger å lufte, og siden han aldri har gjort det før, er det til tider ganske umodne tanker. Så det er en tydelig barndomsbrist, det her. Som på en måte blir mitt ansvar?

Anonymous poster hash: 9a7f5...969

[AnonymBruker]

Dere virker jo som to helt forskjellige personer, med et helt ulikt syn på verden og livet, og derfor synes jeg ikke dere passer sammen og heller burde være hver for dere.

Du sier noe. Men så er det denne kjærligheten og tryggheten, da.

Anonymous poster hash: 9a7f5...969

[Tarzani]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Akkurat disse tingene som han interesserer seg for er jo veldig spesielle. Jeg selv holder meg f.eks unna folk som har sterke slike interesser, fordi jeg ikke klarer å forholde meg hver dag til at min venn/kjæreste har totalt andre syn på verden enn meg.. Jeg sier ikke at jeg ser ned på folk som tror på karma, new age, trollmenn og andre ting, men jeg orker ikke bruke fritiden min til å høre på ting jeg ser mener er svada.

For min del så hadde ikke et sånt forhold fungert. Det ville blitt en evig irritasjon og drakamp. Han vil snakke og drøfte sine tanker og meninger, og du står totalt på andre siden av jordkloden med dine meninger.. Du kommer til å irritere deg grønn til slutt..

Synd du ikke så disse tegnene tidligere..

[AnonymBruker]

Er det en ting jeg har lært så er det at kjærlighet er ikke nok alene. Jeg mener at i et langt samliv så har man opp og ned perioder, også følelsesmessig. Man kan ha perioder med sterk kjærlighet til hverandre og perioder med mindre.

I periodene med mindre kjærlighet til hverandre, så må man ha bygget et grunnlag for forholdet. Dere elsker hverandre, men det betyr egentlig lite hvis du ser det ut fra et langsiktig perspektiv. Man må også passe sammen. Det gjør ikke dere. Dere befinner dere på to helt ulike poler, det er ikke en gang snakk om at dere kan møte hverandre halvveis.

Anonymous poster hash: 20196...9f6

[AnonymBruker]

Ta deg en øl. Så går det bedre

Anonymous poster hash: cd3a4...5eb

[AnonymBruker]

hvis dere kan respektere hverandre, så kan det løse seg.

Anonymous poster hash: 9a7f5...969

[AnonymBruker]

Jeg heller mer mot trening, psykologi, sunt kosthold og tradisjonell terapi osv, mens han leser om sjamaner, trollmenn, krystaller, tarotkort og andre mer kontroversielle retninger innenfor new age osv. Selv om jeg åpenbart har problemer med dette, av en eller annen grunn, så er det største problemet mitt med ham at vi er på litt forskjellige steder rent intellektuelt. Han er for all del ikke dum, men vi kommuniserer ekstremt dårlig når noe skal diskuteres, spesielt noe innen nevnte temaer. Vi har helt forskjellige språk, han har store problemer med å uttrykke seg og jeg er for utålmodig til å skulle sitte og vente på et svar i flere minutter som, når det endelig kommer, ikke gir noen mening for meg da jeg svært ofte oppfatter det han sier som fjernt og vagt, usammenhengende og merkelig. Ofte ender det i at jeg klikker fordi jeg blir så irritert over den elendige kommunikasjonen, og i tillegg at jeg blir frustrert over å være sammen med noen som mener så pass bisarre greier som han gjør («hvis du blir påkjørt, er det alltid karma» og «vi burde ikke ha lover i Norge, politikk er også overflødig» – men uten at han klarer å begrunne eller argumentere for påstandene, han blir bare frustrert når jeg utfordrer ham).

Vi har lenge klart å unngå dette temaet, jeg har for eksempel vært unnvikende i diskusjoner og holdt inne en del irritasjon, men han har et veldig behov for å prate om disse tingene, han sier selv at han ikke føler han får den oppmerksomheten han trenger fra meg, for han har så stort behov for at jeg skal lytte mer til disse ideene og tankene om samfunnet. Det er stort sett det han vil snakke om, og det interesserer meg overhodet ikke.

Tingen nå er at han prater om at han vil bygge trehus når vi blir eldre, og der vil han bygge et lite «community» med folk som er opptatt av økologisk mat. Jeg kunne ikke tenke meg å bo på et slikt sted. I tillegg er det ikke helt fjernt at han drar på en eller annen spirituell reise til Indonesia eller et eller annet, og sånt appellerer ikke til meg i det hele tatt. Ofte når jeg kommer hjem, ser jeg at han har lest bøker om spirituelle ledere og hvilke råd de har til ham, hvor ofte han burde meditere, chakraer osv. Jeg blir like irritert hver gang, det er som at jeg ikke kan styre det. Innerst inne vet jeg jo at han bare vil ta ansvar for seg selv og lære noe nytt, men det plager meg sånn at han ikke kan oppsøke mer tradisjonelle bøker.

Jeg er selv åpen for enkelte slike ting, jeg mediterer av og til selv og driver med yoga i blant, er opptatt av kunst osv, men jeg tar meg selv i å ønske en mann som er litt mer tradisjonell. Selv om jeg er så utrolig glad i ham, tar jeg meg selv i å ønske at i stedet for at han skulle være så opptatt av yoga, så kunne han trent fotball, svømming, styrke, et eller annet litt mer typisk, liksom. Og i stedet for å sitte og se på youtube-videoer om det tredje øyet og hvordan man skal åpne det, så kunne han sett på discovery eller sport på tv.

Vi liker helt forskjellige filmer, bøker og aktiviteter.

Anonymous poster hash: 9a7f5...969

Det er litt foruroligende at dere ikke ønsker det samme når dere blir voksne. Han kan gjerne tenke seg å bo i en trehytte i et samfunn med sine egne levesett som nok er annerledes enn lovene her i Norge. Hvordan ser du for deg livet som gammelt? Sånn konkret. Er det å være pensjonist i Spania, eller å være travelt opptatt her i Norge i en vanlig leilighet/hus der det hovedsaklig er dere to og ev. deres barn?

Hva tenker han om skolegangen til deres ev. fremetidige barn?

Har dere noen hage nå? Kan dere ikke ha som mål å spare til et drivhus for å lage økologiske matvarer bare inne i det? Møtes litt på halvveien.. Økologiske matvarer er ikke noe negativt i seg selv.

Det er ikke så gøy når man som par har ulike interesser mht bøker, filmer og aktiviteter generelt. Hva gjør dere egentlig sammen som er positivt som begge liker? (Ikke husarbeid, altså?)

Jeg hadde ikke klart å være med en som mener at politikk er overflødig, og at vi ikke burde ha lover her i landet. Forstår ikke tenkemåten. Betyr også dette at han ikke stemmer ved valgene? Hvordan er du politisk sett? Er du sterkt for ett parti, eller synes du politikk er "så som så"?

Jeg personlig mener at dette forholdet ikke er liv laga særlig lenge. Du bør trene deg på å bli mer tålmodig ift hans svar. Han bør nok også snakke mindre om akkurat disse new age-tingene med deg, men dette lar jo ikke ønskene hans om hans alderdom gå bort.

Med tanke på alderen deres hadde jeg nok slått opp om det hadde vært meg. Særlig hvis man regner 1-2 år på at dere er single før dere treffer nye partnere og ev. får barn.

Om du likevel fortsetter forholdet tror jeg dere bør oppsøke en samlivsterapaut slik at dere kan bli enige om sakene jeg har nevnt her..

Anonymous poster hash: 5167f...6e5

[Alvina]

Takk for svaret. Det hadde vært optimalt for meg hvis vi bare kunne unngå visse temaer, men han er ganske bestemt på at han trenger å prate om disse tingene, da han sliter med at han aldri har følt seg hørt, verken av foreldre eller venner. Han har da et helt lager av ting han har tenkt på som han trenger å lufte, og siden han aldri har gjort det før, er det til tider ganske umodne tanker. Så det er en tydelig barndomsbrist, det her. Som på en måte blir mitt ansvar?

Anonymous poster hash: 9a7f5...969

Det er ikke ditt ansvar. Fortell han at dere har ulikt syn og at han gjerne må mene hva han vil, men om han ikke kan debattere det andre steder, gayaforum f.eks.?

Virker som en drømmer iom tanken på å leve "i pakt med naturen" i et kollektiv (misforsto jeg?). Dette synet kan endre seg, og planlegger man alderdommen skal begge parter bli hørt, man må ofte inngå komprimiss.

Tror jeg ville blitt sprø hvis jeg måtte høre på "tåkeprat" samme om det er new age eller de samme vitsene, de samme historiene. Kjenner noen som er på den måten, heldigvis bor jeg ikke sammen med dem og da går det greit.

Jeg er åpen for det alternative, men sluker ikke alt helt rått, er vel av den formening at de fleste som tar seg betalt ikke er annet enn kvakksalvere (selv om jeg ikke vet det). Forklar han at hvis han var personlig kristen og alltid ville prate om bibelen ville det være like irriterende når det skjer ofte. Han kan ikke bruke deg som samtalepartner i alle sammenhenger, ikke når emnet ikke interesserer deg - tenk om du bare pratet med han om kosmetikk, mensplager, hudpleie, mote eller nabolagets sladder. Tror han ville gått litt lei... Eller hvis du alltid pratet om fotball (eller fotballfrua)

Prøv å ta det opp med han, å bli overkjørt mentalt av den andres interesser kan være kjedelig. Det er ikke noe man skal finne seg i, men er greit si fra - at nå gidder jeg ikke ta stilling til dette. Kan være han har så stort fokus for å hindre f.eks. indre konflikter (angst eller hva den enn er) å komme til overflata.