Hvordan kan dette ha seg

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har ei aktiv jente på 2 år. Hun er glad, blid, aktiv, kosete, empatisk, medfølende, nysgjerrig, snill, sosial, glad i å være ute osv. Men hun er også sta, egen, sier mye "vil ikke" "skal ikke", protesterer høylydt i mange ulike situasjoner og er egenrådig, utålmodig. Dette takler vi etter beste evne, og føler det går greit å takle

Det er ikke noe unormalt i dette, men i følge mannens og mine foreldre så var vi aldri sånn da vi var små. Vi var medgjørlige, og protesterte sjelden. Det var ikke mange gangene vi var høylydte og slo oss vrange.

Hvordan kan det ha seg da at vi har ei jente som så tydelig viser sine meninger. Kan det være selektiv hukommelse fra våre foreldre sin side?

Anonymous poster hash: 2a747...50d

[AnonymBruker]

Du mener hvordan kan det ha seg at barnet ikke er en eksakt blåkopi av sine foreldre på alle områder?

Anonymous poster hash: 15f44...1a6

[Gjest Bringebær55]

Jeg er glad min datter er helt sin egen person med alle raserianfall, gode stunder og stahet, og ikke en kopi av meg eller pappaen hennes (som var helt motsatt av hvordan hun er)

[Gjest]

Foreldrene deres har fått selektiv hukommelse med årene.

[AnonymBruker]

Du mener hvordan kan det ha seg at barnet ikke er en eksakt blåkopi av sine foreldre på alle områder?

Anonymous poster hash: 15f44...1a6

Hjelpes...

Hvor har jeg skrevet det? Det var vel egentlig ment bittelitt humoristisk, at vi har selektiv hukommelse og bare husker det som er godt. Jeg har INGEN tro på at jeg og mannen var bare lydige som barn.

Anonymous poster hash: 2a747...50d

[Marie90]

Jeg tror det er selektiv hukommelse. Jeg tror også at foreldre lett setter i bås. Jeg ser dette hos kusiner og nieser der foreldre snakker om dem da de var små og lett karakteriserer dem som svært forskjellige - "hun var så skravlete og sosial, mens søsteren var alltid stille". Eller "hun lagde bråk hele tiden, mens søsteren var en bråmoden, veslevoksen jente som oppdro henne!" Mistenker også at de liker å fortelle historier, og derfor prøver å skape en trend eller kontrast for å gjøre det interessant.

Stort sett så er dette 'stempel' som er satt på barna. I realiteten var selv de mer stille til tider urokråker med gråteanfall og de 'bråkete' var ofte også medgjørlige.

Man kaller det jo "terrible twos" så jeg vil tro det er mer regel enn unntaket at 2-åringer kan være sta og vanskelige.

Edit: Så er det lett å være litt selvrettferdig også selvsagt. Hvis man selv har glemt hvordan det var og oppfatter små barn som noe slitsomme og kanskje bortskjemte, så er det lett å si at egne barn aldri var slik på den alderen.

Endret 10. januar 2014 av Marie90

[Gjest Magdalene]

Tror nok dette er selektiv hukommelse ja.

Oldemoren til barna har det. Hver gang vi er der ber hun alltid barna leke forsiktig slik at det ikke blir riper i gulvet (å det er helt greit altså), for pappaen til barna lekte alltid så forsiktig og herjet ingen ting... Noe som absolutt ikke stemmer. Mannen forteller jo om både hockeykamper/håndballkamper i stuen, og snekkring i gangen 😉

[Brunhilde]

Det er det som kalles "glemselens barmhjertige slør".

Vær glad du har en aktiv jente med egne meninger, selv om det er tøft mens det står på, så er det jo en av de tingene som gjør henne til akkurat det spesielle lille mennesket.

[minister-mio]

Hvordan det kan ha seg? Det er da ikke så rart, alle er forskjellige.

[AnonymBruker]

Minner meg om svigermor...hennes sønner var så enkle og gråt aldri liksom. Var faktisk ganske provoserende når hun la ut om dette da vi var på vårt mest fortvilte med våkennetter og skrik. Poenget er, de glemmer, eller vil ikke huske. Uansett har det jo ingenting å si om hun har likt lynne som dere, hun er sin egen person.

Jeg er egentlig glad for at jenta mi er litt sta og bestemt. Det er viktig det også

Anonymous poster hash: d75ba...4af