Fosterforeldre og graviditet

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg lurer på om det er noen her som har vært fosterforeldre, og samtidig vært gravide? Er dette uproblemtatisk?

Vi er ett par med alt på stell, som ønsker begge deler nemlig! Vi er allerede prøvere, men det ser ut til at naturen ikke er heeelt med oss. (Vi har prøvd i ett drøyt år nå). Vi har i mange år også sagt at vi også ønsker å bli fosterforeldre. Tenkte vi skulle "bli ferdig" med graviditet og spebarnsperioden før vi eventuelt tok til oss ett annet barn. Men nå som ting drøyer, og det er stooooooor mangel på fosterforeldre, så frister det jo bare å hoppe i det, og heller ta det som det kommer hvis vi også blir gravide.

Er det egentlig negativt for ett barn i fosterhjem å oppleve å få en bror eller søster?

Er det noen med erfaring, som har vært fosterforeldre, og også fått egne barn ETTER at fosterbarnet ble en del av familien?

Anonymous poster hash: d69ed...9e8

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er selv fostermamma og har tenkt på det samme, selv om det ikke har vært en problemstilling for oss direkte (vi kan ikke få barn på egen hånd). Barnevernet nevnte aldri noe om dette, men de snakker jo mye om stabile familieforhold og kontinuitet, at barnet skal oppleve å ha trygge og faste rammer i lang tid etter flytting. Sånn sett vil det nok ikke være helt heldig med en graviditet i den første perioden, avhengig av barnets alder og hva det har opplevd selvfølgelig. Barnevernet gjør ulike vurderinger om hva slags hjem de ulike barna trenger, noen barn trenger en stor familie med mange søsken mens andre barn trenger å være enebarn og få all oppmerksomhet. Sånn sett er det kanskje viktig å være åpen om at dere er prøvere, slik at barnevernet kan ta dette med i beregningen når de skal plassere et barn - for å ivareta barnets behov. De sier at det helst skal være minst to år mellom familiens egne barn og et eventuelt fosterbarn, så det kan jo være noe å tenke på (helst skal fosterbarnet være yngst også)

Det største hinderet slik jeg ser det er muligens at de kan komme til å sette spørsmålstegn ved om dere er i en slags sorgfase over å ikke ha fått biologiske barn, og at dere ikke er klare for fosterforeldrerollen. Det må dere være forberedt på spørsmål om.

Anonymous poster hash: 4b69e...a55

[Millimani]

Er det egentlig negativt for ett barn i fosterhjem å oppleve å få en bror eller søster?

Anonymous poster hash: d69ed...9e8

Jeg har ingen erfaring, men vil tro det kommer veldig an på barnets bakgrunn. Lykke til

[Askmeagain89]

Hei!

Nå vet jeg ikke helt hvor langt dere er kommet i prosessen med å bli fosterforeldre, men dette er noe de som regel vil snakke med dere om på intervju eller hjemmebesøk. Det er mange fosterbarn som har behov for sine fosterforeldre alene og det vil derfor ikke være heldig å få egne barn. Mange steder foretrekker de at man enten er ferdig med egne barn og at de er i skolealder eller at man eventuelt får barn en del år etter man har vært fosterforeldre. Dette er fordi mange av fosterbarna trenger mye oppfølging, oppmerksomhet og tid alene med dere uten andre søsken. Dere kan presentere denne problemstillingen for barnevernstjenesten dere tenker å oppsøke. De vil ikke avskrive dere som fosterforeldre av den grunn. Det verste som skjer er at de sier dere bør vente litt. Det er flott at dere tenker på å bli fosterforeldre for det er stor mangel på fosterhjem

Har dere begynt med utredning i forhold til dere ikke har fått det til på egenhånd? Det kan være greit å ha utredet før dere søker også, for da har dere et tidsperspektiv og forholde dere til

Masse lykke til med begge deler Håper dere ordner seg!

[AnonymBruker]

TS her

Tusen takk for fine svar. Jeg tenkte å være helt åpen om det ja. Jeg tenker at det muligens finnes noen barn der ute som kanskje også hadde hatt godt av å oppleve å få en yngre søster eller bror. Men jeg ser jo helt klart argumentet om at det skal være stabile familieforhold.

Spørsmålet om vi er i en sorgprosess skal jeg nok klare å svare på! Det er vi jo så langt i fra. Sammenlignet med mange vi kjenner har vi ikke prøvd såååå lenge, og vi har ikke engang startet med noe utredninger, eller kontrollert og timet eggløsning og sånn. Vi har bare gjort ting på den morsomme måten, og hatt ett håp om at det skulle klaffe!

Så jeg er fortsatt ganske sikker på at vi skal få ett eget barn også!

Og vi kan gjerne vente med å bli fosterforeldre i noen år. Men tenkte bare at siden behovet er stort, og vi vet at vi uansett tenker å bli fosterforeldre, så kunne vi jo kanskje hoppe i det. Men kanskje det er best for alle parter at vi faktisk venter.

Jeg får ta noen telefoner, og høre om de i det hele tatt har lyst til å møte oss! Vi har ikke pratet med noen enda, så det er jo første skritt! Ville bare lufte for å høre om noen hadde erfaring!

Anonymous poster hash: d69ed...9e8

[AnonymBruker]

Det er jo bare å ta kontakt da, i vår kommune har iallefall fosterhjemstjenesten infomøte en gang i måneden hvor man kan spørre og grave om alt man lurer på og så kan man be om å få bli med på PRIDE-kurs. Etter endt kurs kan dere så vurdere om dere vil stille dere til disposisjon med en gang eller vente en stund. Uansett er dere da "i systemet'

Lykke til!

Anonymous poster hash: 4b69e...a55

[Myrthel]

Vi tok Pridekurset da minstejenta var 2 år og ble beredskapshjem etter det. (Fikk valget mellom beredskap eller fast hjem på akkurat dette barnet).

I forkant var barnevernet ganske klare på at de ikke ønsket små barn (egne) sammen med fosterbarn, de ønsket heller ikke at fosterbarn var gjevngamle med våre barn. (Dette er jeg meget enig i, da fosterbarn oftest henger etter i utvikling - og dette blir så tydelig når de/vi hele tiden har noen å sammenligne de med.)

Dengang var ikke vi interisert i å få en ungdom plassert hos oss, derfor fikk vi inntrykk av at vi stilte langt bak i køen. Men som godkjente fosterforeldre gjorde vi ikke det.

Jeg ville nok ikke blitt gravid/vært gravid eller hatt et lite barn rundt en plassering. Det er "mye styr" rundt et fosterbarn, og da spesielt i begynnelsen. Møter, møter og møter - utredning, utprøving av samvær med foreldre og tilpassing av barnet i en helt ny familie. Jeg følte at jeg nesten ikke rakk å bli kjent med fosterbarnet den første tiden pga. møtene, rapportene jeg måtte skrive, oppfølging av veldig mye. (Prøvetaking, utredning osv. osv) Nettopp av denne grunnen ville det vært slitsomt med en egen baby oppe i alt dette.

Uansett hva du velger, så ta en tlf. til barnevernet der du bor - og hør med de. De har svarene og forteller deg hva de anbefaler deg å gjøre. Lykke til.

[AnonymBruker]

I utgangspunktet skal fosterbarn være yngste barn i familien. En venninne av meg og mannen hadde fosterbarn. Så ble hun gravid og på slutten av graviditeten, og etter tilvenning, fikk barnet ny fosterfamilie.

På vegne av fosterbarnet vil jeg anbefale dere å vente med å bli fosterhjem til dere har fått de barna dere vil ha og disse barna har blitt litt større.

Anonymous poster hash: 9f554...218

[AnonymBruker]

Enig med siste taler. Vi er selv fosterforeldre, og har erfart at fosterbarnet bør få være yngst i familien.

Vårt første fosterbarn var eldst (kom til oss som 13-åring), og viste seg etter hvert å gi oss så krevende utfordringer at vi ble nødt til å kaste inn håndkleet.

Fosterbarn kommer med bagasje, og man vet aldri hvilke problemer man kan bli nødt til å måtte håndtere. Det er ikke alt som er forenelig med det å ha småbarn i familien. Både jeg og mannen min er av den oppfatning at vi nok kunne greid strabasene om det kun var fosterbarnet vi hadde hatt ansvaret for, eller om h*n var yngst. Hensynet til de yngre barna måtte komme først, og situasjonen ble såpass tøff at vi til slutt innså at vi ikke kunne utsette dem for mer.

Senere har vi fått et annet fosterbarn, som er 5 år yngre enn vårt yngste barn. Det går fint, selv om dette barnet også selvsagt har sin bagasje. H*n var liten da h*n kom til oss, og med helt andre type utfordringer. Egne barn er dessuten blitt såpass store at vi kan snakke med dem, de forstår, og er for det meste overbærende med utfordringene.

Det er ikke for ingenting at det anbefales at fosterbarnet er yngst, og var jeg dere ville jeg absolutt ventet til egne barn var kommet til verden, og nådd en viss alder før dere gjør alvor av dette. En fosterhjemssprekk er vond for alle parter, og disse barna trenger ikke flere brudd enn høyst nødvendig i livene sine.

Anonymous poster hash: 108fa...e3f