Bølge etter bølge etter bølge

[AnonymBruker]

Vil det noen gnang gi seg!? Jeg gjorde det slutt, jeg var nødt å gjøre det slutt - hun elsket meg aldri, og det var så tydelig at vi aldri hadde noen fremtid. Jeg holdt ut fordi jeg elsket så høyt, jeg gav av hele meg i håp om at hun en gang skulle se hvor høyt hun var elsket og kanskje kunne finne det i hjertet sitt å elske meg tilbake. Etter nesten 3 år klarte jeg ikke mer, jeg hadde ikke mer å gi - jeg var bare et tomt skall. Så jeg brøt ut og begynte på min egen vei. Det var så vondt for meg å ta det steget, det var så enkelt for henne. Nå har jeg lidd meg gjennom kjærlighetssorgen fast bestemt på å stå kursen ut. Etter en stund føler jeg meg lykkelig og glad, så mye bra skjer for meg! Drømmejobben havnet rett i fanget på meg, avsluttet studiene med en fantastisk snuoperasjon med topp karakterer, endelig skal jeg bli onkel og ikke minst får jeg masse oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Men så legger jeg meg en kveld, og plutselig dukker minnene opp, minnene om den vakreste damen i verden - og enda jeg er klar nok til å minne meg selv på at selv om hun er den vakreste jeg vet, så er hun ikke den vakreste for meg. Det er så mange grunner til at jeg ikke kan gå tilbake, og hun vil jo selvsagt ikke ha meg tilbake heller - så den problemstillingen eksisterer ikke. Det går dager og uker med smerter og sorg, så plutselig blir snur alt seg igjen. Som om jeg nok en gang har klart å overbevise sjelen at vi er akkurat hvor vi skal være, hver for oss. Lykken kommer tilbake, smilet blir stort om munnen og alle mennesker virker så hyggelige og greie igjen.

I disse gode periodene får jeg gjort mye, og jeg får meg mange gode opplevelser. Men så er disse periodene desverre heller korte sammenlignet med sorgen som igjen kommer. Da kommer tankene inn på alt det kjekke jeg har gjort, men at den jeg helst skulle delt alle disse opplevelsene med ikke var til stedet. Og alle de gode opplevelsene jeg da har hatt i mine bedre perioder mister sin verdi. Sorgen går over i desperasjon, men jeg holder ut nok en gang.

Lykkeperiodene er fortsatt korte, men jeg har begynt å date igjen. Det er noen herlige sportye jenter jeg er med, og vi gjør så mye kjekt sammen, selv om ingen har fått det til å krible i magen så fyller de meg med energi og livsglød - helt til denne eksen igjen dukker opp i hodet mitt. Alle disse datene har vært ekstremt tilfredsstillende da vi har gjort ting jeg alltid har ønsket å gjøre - med min ekskjæreste. Hun ville desverre aldri ta del i mine interesser, hun klarte aldri å glede seg over å gjøre noe jeg ønsket å gjøre. Men tenk så fantastisk det hadde vært om disse datene jeg nå har hatt hadde vært med henne!

Hodet fucker meg altså opp, lurer meg til å tenke så irrasjonelt og jeg tar meg selv i å le av enkelte tanker jeg har. Mest har jeg lyst til å glemme at hun eksisterer, mest har jeg lyst til å innse hvor feil hun var for meg - Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg tror ikke jeg vil ha meg en ny kjæreste (iallefall ikke i nærmeste fremtid), jeg vet ikke om jeg noen gang har lyst til å utsette meg for nok en mulighet for at jeg havner i denne situasjonen igjen. Det er trygt og godt alene, og det var den tanken som fikk meg til å innse at jeg måtte gjøre det slutt med henne. Jeg ville faktisk være alene resten av livet enn å være med henne resten av livet. Nå er jeg redd, jeg er forvirret, jeg er trist.

Hvordan takler dere denne kjærlighetssorgen? Det er da vondt for alle, men så er vi jo så ulike alle mann! Så hvordan kom dere over kjærlighetssorgen?

Anonymous poster hash: 21bf0...3da

[AnonymBruker]

Når hun ikke elsket deg tilbake var det ikke kjærlighet mellom dere.

Derfor sørger du over... ingenting. Bare drømmen, fordi du tror den er knust. Men drømmen finnes fortsatt inni deg, og den skal du leve ut med noen andre.

Du må se dette for hva det er... illusjoner.

Anonymous poster hash: c39e2...f78