Vurderer å forlate samboer pga stesønn

[AnonymBruker]

Jeg vet at jeg kommer til å få mye kritikk nå, men søker råd uansett. Jeg har en samboer jeg elsker høyere enn noe annet og vi har det utrolig godt sammen i to. Han har en sønn som bor fast hos oss mens min sønn er hos oss 50%. Jeg har prøvd å være en god stemor, men kjenner at jeg nå ikke orker mer av situasjonen. Jeg pleier å reise på trening og finne på ting for meg selv når det bare er stesønnen min som er hjemme. Han bare kjefter, svarer stygt, er slem mot min sønn og eier ikke oppdragelse. Samboeren min er svak og klarer ikke å oppdra sønnen sin ordentlig mener jeg. Har prøvd å snakke litt med han om viktigheten av klare grenser og å være konsekvent, men det glipper hele tiden. Lekser og leggetid er flere timers mareritt med hyl og skrik og en far som til slutt bestikker med kjeks og i-pad.

Jeg orker ikke mer kjenner jeg og vurderer og flytte ut. Men elsker samtidig alt annet ved denne mannen og kjenner det gjør så vondt å skulle miste han.

Så hva hadde dere gjort? Holdt ut og tenkt at gutten blir eldre? Eller gått ut av forholdet og funnet en uten barn?

Anonymous poster hash: 43e2f...a29

[AnonymBruker]

Kan du dra den udugelige fyren med deg ned til familievernkontoret så han lærer hvordan han skal oppdra ungen? Guttungen kommer til å bli en ufordragelig skittunge som ingen orker å være i hus med om ikke faren tar til vettet og setter grenser.

Anonymous poster hash: fa4f9...643

[Gjest Vinglepetra]

Hvor gammel er stesønn? Dette er helt normal oppførsel for tenåringer, mulig det er en fase som går over. Prøv heller å gi stesønn ros for ting som han er flink til istedenfor å gi han kjenn. Mulig det er en løsning å la stesønnens mor ha litt mer av omsorgen? Synes uansett ikke at du skal gi opp forholdet, prøv å finne en løsning på dette, kanskje det er en ide å ta en alvorlig prat sammen alle 4 ? Altså du, stesønn, din sønn og samboeren.

[AnonymBruker]

Typisk kvinnfolk å rømme når verden ikke blir slik de har tenkt :/

Anonymous poster hash: 4f6c2...2a7

[AnonymBruker]

Stesønnen min er 7 år. Tørr ikke tenke på hvordan han blir som tenåring. Mor er ikke inne i bildet så ikke noe tema at han er mer der. Han er hos oss døgnet rundt og jeg er helt utslitt av hele situasjonen. Det er rett og slett mer enn jeg kan makte. Hadde jeg vært guttens mor kunne jeg tatt mer del i oppdragelsen, men vil ikke være den strenge stemoren som setter grensene når faren ikke greier. Blir jo til at gutten vil hate meg. Behandler guttene likt når de er her sammen og er rettferdig mot de, men kjenner at det er vanskelig å makte dette lenger :-(

Anonymous poster hash: 43e2f...a29

[Gjest Ozelot]

Typisk kvinnfolk å rømme når verden ikke blir slik de har tenkt :/

Anonymous poster hash: 4f6c2...2a7

Haha!

[AnonymBruker]

Er grenser for hva jeg finner meg i! Og nå har det gått så langt at min egen sønn ikke vil være hjemme hos oss pga at stebroren er så slem mot han. Setter helt klart mitt eget barn før noe annet i verden. Er helt utslitt og legen ville sykemelde meg pga dette. Da har ting gått for langt. Og ingen skal si jeg ikke har prøvd!

Typisk kvinnfolk å rømme når verden ikke blir slik de har tenkt :/

Anonymous poster hash: 4f6c2...2a7

Anonymous poster hash: 43e2f...a29

[muffin26]

Høres utrolig slitsomt ut. Stakkars gutten din.

[AnonymBruker]

Høres utrolig slitsomt ut. Stakkars gutten din.

Ja synes også synd på gutten min. Og faren hans merker endringene hos sønnen vår. Går ikke lang tid nå før han må høres når det gjelder hbhvor han skal bo og sånn som det er nå vil han nok velge pappa. Og han er veldig glad i meg og vil til mamma, men han orker ikke kjeftinga, skrikingen og bråket fra Stebroren. Så føler jeg må gjøre det som er best for mitt barn nå også får jeg heller leve med å miste mannen jeg elsker så inderlig mye.

Anonymous poster hash: 43e2f...a29

[AnonymBruker]

Syv år er ingen alder. Ikke unaturlig at barnet ikke vil legge seg eller gjøre lekser. Dette opplever veldig mange foreldre med sine barn i perioder. Hos oss var den vanskeligste perioden når vår jente var 9 år.

Skal du ha mannen din,så får du sønnen på kjøpet. Av og til må man som forelder velge sine kamper,slik at ikke alt hjemme blir kjefting og krangling mellom foreldre/barn relasjon. Har du og din samboer snakket sammen om grenser? Kanskje han kunne tenke seg å få hjelp av deg!

Hvis din samboer synes alt er greit nok,så får du gå ut av forholdet. Jeg synes ikke din stesønn på 7 år fortjener en stemor som forsvinner ut fordi hun ikke orker ham. Alle barn senser slike ting!! Og oppførselen blir bare enda verre. Da er du den faktoren som ødelegger en familierelasjon og ikke stesønnen som ødelegger for dere voksne.

Anonymous poster hash: 74bec...320

[AnonymBruker]

Syv år er ingen alder. Ikke unaturlig at barnet ikke vil legge seg eller gjøre lekser. Dette opplever veldig mange foreldre med sine barn i perioder. Hos oss var den vanskeligste perioden når vår jente var 9 år.

Skal du ha mannen din,så får du sønnen på kjøpet. Av og til må man som forelder velge sine kamper,slik at ikke alt hjemme blir kjefting og krangling mellom foreldre/barn relasjon. Har du og din samboer snakket sammen om grenser? Kanskje han kunne tenke seg å få hjelp av deg!

Hvis din samboer synes alt er greit nok,så får du gå ut av forholdet. Jeg synes ikke din stesønn på 7 år fortjener en stemor som forsvinner ut fordi hun ikke orker ham. Alle barn senser slike ting!! Og oppførselen blir bare enda verre. Da er du den faktoren som ødelegger en familierelasjon og ikke stesønnen som ødelegger for dere voksne.

Anonymous poster hash: 74bec...320

Må nevne at jeg er alene med gutten 1-2 kvelder hver uke og da går ting mye bedre. Han har respekt for meg og hører på hva jeg sier. Problemene kommer når far er hjemme da blir han helt umulig å ha med å gjøre. Å svare frekt, skrike og hyle og grine for hver minste ting burde ikke være normalt for en 7 åring.

Og burde ikke hensynet til min sønn veie tyngst? Han har blitt redd og usikker pga dette. Jeg orker ikke å stå for oppdragelsen av et annet barn når faren ikke evner å oppdra sønnen selv!

Tror ikke mange andre damer haddr orket å stå oppi dette heller!

Anonymous poster hash: 43e2f...a29

[sol87]

Typisk kvinnfolk å rømme når verden ikke blir slik de har tenkt :/

Anonymous poster hash: 4f6c2...2a7

Spar meg. Hvis du tror det er typisk, så vet du ikke hva du snakker om.

[tingeling]

Hensynet til din sønn bør veie tyngst. Helt enig.

Kan dere være særboere?

[AnonymBruker]

Gå ut av forholdet, bo for deg selv. Når faren ikke lærer å sette grenser vil det etterhvert føre til at forholdet også blir verre fordi han er så tafatt.

Anonymous poster hash: b9cd8...675

[Gjest]

Selvsagt veier hensynet til din sønn tyngst!

Men jeg synes du bør informere samboeren din om at dette ikke går, og at nå reiser du.

Slik at han er litt forberedt.

Om det forholdet deres skal fungere, så må han ta de kampene han trenger å ta for å få skikk på gutten, og du trenger å få tillit til å være 100% oppdrager for han.

Men siden det alt har gått på helsa løs hos deg og sønnen din, så bør du finne deg en annen bolig snarest!

Ellers, om jeg husker rett og du er den jeg tror du er, så nevnte jeg for deg i fjor at du må ikke finne på å flytte sammen med mannen før han faktisk har tatt tak i oppdragelsen av sønnen sin, og viser at han mestrer det. Men det var ikke aktuelt å vente da...

[AnonymBruker]

Hvis det er så ille, så søk hjelp. Familievernkontor eller kurs eller psykolog med rette kompetansen. Det forutsetter at samboeren din er med og er villig til å endre seg. Kanskje gutten trenger noe fra faren sin, som han føler at han får først når han oppfører seg dårlig?

Anonymous poster hash: 3fa55...f57

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært samboere? Dersom gutten ikke har noen mor, og han er så liten som han er, så ser jeg ikke hvorfor at du skal trekke deg unna oppdragelsen? Med dette så mener jeg ikke at du skal ta over, og at pappaen ikke skal ha hovedansvaret, men du som voksen (og den nærmeste morsfiguren han har) har faktisk et ansvar for det du også.

Jeg syns du bør snakke med samboeren din, og han bør søke hjelp. Som flere nevner; familievernkontoret. Evenutelt barnevernet (de er ikke der for å ta guttungen, men de er der for hjelpe). Det å ikke sette grenser for gutten er faktisk en form for omsorgssvikt.

Anonymous poster hash: d0f69...805

[Peter007]

Har merket meg dette er noe damer tar opp som en problemstilling her flere ganger. Både stebarns oppførsel og at hun blir nr.2

[AnonymBruker]

Enda en grunn til å ikke få seg partnere med barn.

Anonymous poster hash: 765ad...050

[GammelKaktus]

Hvis du har pratet med samboeren din om dette og det ikke blir bedring så ser jeg liksom ikke poenget med å bli, det vil jo bare bli verre jo eldre stesønnen din blir...

Så jeg hadde prioritert meg og min sønn og flyttet ut.