Han er ikke til å stole på. Hva gjør jeg nå?

[Gjest Sorgtung]

Hei,

Jeg er en jente på 29 som er sammen med en mann på 33. Vi bor dessverre ikke i samme by, men må pendle rundt 20 mil hver helg. Vi har nå vært sammen ca et halvt år.

Vi har hver vår leilighet, vi er begge i gode jobber og har begge mange venner.

Han bor fortsatt i sin hjemby hvor han har sin familie, og har aldri flyttet derifra. Jeg derimot flyttet hjemmefra da jeg var 19 og har ikke vendt hjem siden den gang. Vi er begge enige om at jeg er den mest løsrevne og selvstendige av oss.

Mye fungerer bra mellom meg og kjæresten. Vi har en god kommunikasjon stort sett, vi kan le og gråte sammen, vi har samme religion, samme holdninger til mye, har etterhvert fått felles venner og har mange felles interesser. Vi får ofte høre at vi er en utrolig bra match, og slik har vi også ofte sett på oss selv.

Men så er det noen ting som gjør at vi også kan slite litt. Vi har nemlig begge to en del baggasje med oss.

HAN har angst, og har slitt med dette i nærmere 10 år.

JEG er voldtatt (og har av den grunn prøvd ta livet av meg en gang), har vært i et voldelig forhold og jeg har en stor frykt i meg for å bli sviktet. Jeg har også store problemer med å stole på/vise tillit, grunnet dette voldelige forholdet jeg var i(med en mann med psykopatiske trekk).

Min kjæreste er i terapi for angsten sin. Selv har jeg bearbeidet både voldtekten(6 år siden) og det voldelige forholdet (2 år siden) hos en psykiater. Jeg står oppreist i dag og er ikke i terapi.

Så til poenget:

Denne helgen har vi vært sammen.Og denne helgen ble svært kritisk for meg. Han fortalte meg nå at han har delt med andre det som jeg har fortalt ham i fortrolighet.

Følgende:

Til sin bestekammerat har han fortalt at jeg har opplevd "en svært vond hendelse som ødela meg". Han sa A og kammeraten forsto resten. Med andre ord: kammeraten vet at jeg er voldtatt. Han vet også om min frykt for fremtiden og om hvordan jeg sliter med tillit.

Så har han også fortalt til foreldrene sine følgende: At jeg har et selvmordsforsøk bak meg, at jeg har vært i et voldelig forhold, og om min frykt for fremtiden.

I tillegg har han sagt deler av dette til sin søster, samt at han har sagt til en tilfeldig kollega at han er sammen med en jente som sliter psykisk.

DETTE fortalte han meg i helgen.

Hva har det gjort med meg?

Jeg er rasende, føler meg mentalt voldtatt, tråkket på, overkjørt, lite verdt, er trist og lei meg, har igjen fått selvmordstanker...

Jeg opplever det han har gjort som svært respektløst.

Her har jeg fortalt ham mine innerste, såre hemmeligheter, som det har tatt meg år å bearbeide, og som det har tatt meg år å våge å i det hele tatt fortelle til noen. Noen av tingene jeg har nevnt her, vet ikke engang min beste venninne om....Også forteller han dette til sin familie og venner??!!!! Familien hans har jeg forøvrig bare hilst på to ganger og er langt i fra trygg på dem!

Jeg gråter...og har grått tre dager i strekk nå.

Har spurt ham hvorfor, og han sier det rett og slett har kommet ut ved en "glipp" eller ved en eller annen anledning der han har hatt behov for å prate om ting med noen. JAH, han kan prate om SINE ting, SINE følelser - men IKKE; IKKE utlevere den han sier han elsker. DETTE er ikke å elske, dette er egoisme.

Oppi alt forteller han meg at angsten hans til tider er så sterk at han føler seg "drevet til" å fortelle/åpne seg så opp for folk. Men hvorfor utlevere meg og mitt?

Jeg er såret...Har konstant lyst til å gjøre slutt på dette forholdet. Har konstant lyst til å kutte livet mitt, fordi jeg føler meg så "liten"...men kommer ikke til å gjøre det.Men tankene kommer... Dette er et overtramp av dimensjoner.

Han har bedt om en ny sjans. Ting kan ikke rettes opp i. Ting er allerede sagt. Men han kan i det minste gå til dem han har snakket med, og fortelle dem at han innser han har gjort meg urett.

Han har grått sine tårer og det virker som han angrer og ser hva han har gjort.

Det han IKKE fortsår er at han etter all sannsynlighet mister meg...og da mister han den jenta han gikk og ønsket seg i mange år. Den jenta han kaller for drømmedama si.

Jeg vet ikke om det finnes noen utvei her. Jeg krever at han np gjør det han kan for å ivareta meg og forholdet vårt, men har bestmet meg for at dersom jeg ikke ser en endring i løpet av KORT tid, så kutter jeg dette. Han er meg ikke verdig. Jeg har problemer medf tillit fra før, og hva gjør han?

Jeg elsker ham, det vet jeg. Akkurat nå er jeg ikke særlig gla i ham,men jeg vet kjærligheten er der enda. Jeg trenger tid for meg selv nå, men har vel på sett og vistenkt p gi ham en sjanse...som sagt.

Men er det egentlig håp her? HVA kan jeg gjøre for å få ham til å forstå hva respekt er?

HVA bør jeg gjøre her...? Vil ikke at han skal slippe lett fra dette, men samtidig vil jeg ikke umiddelbart bryte opp. Vi hadde bygd så mye...

Er det bare en utvei - å kutte? Eller kan jeg få ham til å forstå her?

Håper svært gjerne på svar på nettopp det....

Hilsen fortvilet jente..

[Noorgie]

Jeg skjønner godt at du føler deg "forrådt", men glem aldri at det å elske også er å tilgi. Kan du ikke tilgi han så fortjener du heller ikke han (høres pussig ut at han liksom ikke fortjener deg). Den som ikke klarer dette tror jeg vil slite i all tid i et forhold. Hvis han gjorde dette mot deg for å såre/skade deg, da hadde saken vært grei, men det er ikke slik jeg har oppfattet han. Uansett tror jeg ikke at forholdet deres vil holde lenge, beklageligvis.

[nyibyen]

Han trenger vel noen å snakke om ting med, han også? Og det var vel ikke det at han kritiserte deg når han snakket om deg?

Skjønner at du reagerer. Men det er vel ikke grunn til samlivsbrudd?

Det er så mye vondt og krangling og misforståelser i samlivene våre, at av og til må vi være den som jenker oss litt og tilgir. Stolthet er bra å ha, men ikke overdriv, det gjør så mye vondt for en selv. Han har sikkert skjønt det nå, at du ikke satt pris på det han gjorde.

[Gjest gjesta]

Jeg skjønner godt at du er såret og sliter med tilliten. Har opplevd det samme i parforhold. Og ha mye i bagasjen som gjør at man føler seg ekstra sårbar. Da er man også veldig var for hvordan man blir møtt når man åpner opp. Nettopp fordi man er så utrolig sårbar. Jeg syntes jeg mange ganger tok to skritt tilbake fordi jeg ikke følte at jeg ble møtt på en ok måte eller følte meg respektert. Det er slitsomt. Man må starte tilnærmingen på nytt.

Jeg synes det var et grovt tillitsbrudd at han har fortalt videre dine innerste ting. Hvordan dere går videre vet jeg ikke, men det er viktig at han forstår at du føler deg krenket og forsikrer om at det ikke skal skje igjen. Han må forstå at du er utrygg og at ting tar tid. Om du føler at det er noen mulighet så prøv å gå videre sammen med ham. Kommer dere dere igjennom dette sammen så er forholdet styrket.

Lykke til.

[Gjest Sorgtung]

Vet at det å elske også er å tilgi....men fint at du minner meg på det.

Jeg har bare ett spørsmål til deg:

Hvordan kan du si at du ikke tror forholdet vårt vil vare uansett? vennligst forklar.....?

Mvh sorgtung

[Gjest overraskende lik]

Hei!

Jeg tør ikke annet enn være anonym her nå. For jeg skal fortelle noe jeg aldri har fortalt noen utenom min kjæreste mann. Jeg har også blitt voldtatt. Og min kjære, han har slitt med angst noen år etter et alvorlig traume (vært terapibehandlet med god effekt). Jeg er 25 han er 29.

Så man kan jo si at vi er en overaskende lik livssituasjon!

Da vi hadde vært kjærester i ca et halvt år, opplevde vi noe jeg velger å kalle en "krise". "Krisen" var opphav til vår aller første,( og eneste så opprivende) krangel/konflikt. Det krevde mot, styrke og håp og en meget kraftig kjærlighet og tillit til den andres gode intensjoner, å komme gjennom konflikten. Det var svært vondt mens det varte. I ettertid ser jeg at denne konflikten var "det kritiske punkt" i vårt forhold, der vi tok den store beslutningen å satse helhjertet på hverandre og å tilgi. Konflikten førte til lange samtaler, der vi fikk klargjort hverandres grenser, og oppklart misforståelser. Konflikten ble faktisk begynnelsen på noe godt: nemlig et kjempetrygt kjærlighetsforhold(svært viktig for oss begge, den tryggheten). Vi har vært kjærester i fire år nå, bor sammen og har det veldig godt.

Jeg forteller deg dette for å si følgende: "Krisen" vår handlet om at min kjæreste fortalte sin ekskjæreste om min voldtekt og et suicidalforsøk. Jeg opplevde det som et voldsomt tillitsbrudd, og trodde kjærlighetsforholdet vårt var over. Jeg gjorde det nærmest slutt den kvelden. Men først lot jeg ham få lov til å forklare seg - noe han tryglet om. Det krevde mange samtaler før jeg klarnet såpass opp i hodet mitt at jeg forsto hva han sa til meg: nemlig at det er et tungt og til tider et vanskelig ansvar å bære på en annen persons lidelser i hemmeliget. Alle mennesker har et naturlig behov for å snakke med andre for " å lette på trykket". Uten å gå inn på spesifikke detaljer til hvorfor min kjæreste "bedro" meg, vil jeg si dette til ettertanke: Jeg var dypt fortvilet i lang langt tid. Jeg følte meg bedratt. Jeg følte han ikke var meg verdig. Jeg følte meg "voldtatt på ny" og misbrukt. Jeg fikk tilbake gamle symptomer på den spykiske smerte jeg bærer på. Men jeg tok tiden til hjelp. Og jeg lyttet til hjertet mitt. Hjertet mitt elsket denne mannen, selv om fornuften min ville forlate ham. Jeg brukte tiden til å forstå mannen min. Forstå at han ikke ville meg noe vondt. Forstå at han ikke forsto rekkevidden av det han gjorde der og da. Gjenvinne tillit til at han ALDRI noensinne vil gjøre noe slikt igjen! Jeg lyttet til hjertet mitt og tilga ham. Og det har jeg aldri angret på.

Din kjæreste har antagelig hatt et presserende behov for å lufte ut tanker i forbindelse med deres "hemmelighet" om din fortid - som ble for sterke for ham å kontrollere. Prøv også å forstå hans situasjon 8selv om det er vasneklig akkurat nå)

Skriv gjerne en masse mer her på forumet for å få ut dine tanker. Vent til du har fått dette på avstand og funnet ro inni deg, før du fatter store avgjørelser. For din situasjon er så lik min. Og det høres ut som om du har truffet en fantastisk mann som med tid kan gi deg all den trygghet du behøver.

Jeg ønsker deg alt det beste. For det fortjener du jammen!

[Noorgie]

Vet at det å elske også er å tilgi....men fint at du minner meg på det.

Jeg har bare ett spørsmål til deg:

Hvordan kan du si at du ikke tror forholdet vårt vil vare uansett? vennligst forklar.....?

Mvh sorgtung

Han har bedt om en ny sjans. Ting kan ikke rettes opp i. Ting er allerede sagt. Men han kan i det minste gå til dem han har snakket med, og fortelle dem at han innser han har gjort meg urett.

Han har grått sine tårer og det virker som han angrer og ser hva han har gjort.

Det han IKKE fortsår er at han etter all sannsynlighet mister meg...og da mister han den jenta han gikk og ønsket seg i mange år. Den jenta han kaller for drømmedama si.

Synes faktisk at dette sier ganske mye. Vil faktisk kalle det særdeles egoistisk og selvopptatt. Ja, du føler deg tråkket på og det har du nok rett i, men jeg synes faktisk du har tatt litt vel hardt i her. Virker som du har opphøyet deg selv over ham. Du sier jo selv at han er lei seg og ikke ville noe vondt.......men alikevel kan du ikke tilgi..

[Gjest Embla s]

Og jeg er enig med Goggen.

Skjønner godt at du ikke liker at han har betrodd seg ang dine problemer, men skjønner ikke dette at han skal straffes for det, eller at han ikke er deg verdig på grunn av dette. Han har jo ikke ment å være slem, han har vel ikke skjønt hvor viktig det var for deg at ingen skulle få vite dette.

En annen ting er at det sikkert kan være følelsesmessig heftig å være kjæreste med noen som har opplevd så mye fælt som du har, og kanskje har han hatt et veldig behov for å snakke om sine tanker og følelser rundt dette. Det virker jo som han har snakket fortrolig om dette med de som står han aller nærmest (foruten deg da). Det høres jo ikke akkurat ut som om dette er historier han sitter og bretter ut om i lystig lag, akkurat?!

Dine problemer blir jo på en måte også noe han skal takle, og dette med at han har fortalt den nærmeste familien om dette, kan jo være et forsøk på å få de til å kjenne og forstå deg bedre?

[Venus_venus]

Og jeg er enig med Goggen.  

Skjønner godt at du ikke liker at han har betrodd seg ang dine problemer, men skjønner ikke dette at han skal straffes for det, eller at han ikke er deg verdig på grunn av dette. Han har jo ikke ment å være slem, han har vel ikke skjønt hvor viktig det var for deg at ingen skulle få vite dette.  

En annen ting er at det sikkert kan være følelsesmessig heftig å være kjæreste med noen som har opplevd så mye fælt som du har, og kanskje har han hatt et veldig behov for å snakke om sine tanker og følelser rundt dette. Det virker jo som han har snakket fortrolig om dette med de som står han aller nærmest (foruten deg da). Det høres jo ikke akkurat ut som om dette er historier han sitter og bretter ut om i lystig lag, akkurat?!

Dine problemer blir jo på en måte også noe han skal takle, og dette med at han har fortalt den nærmeste familien om dette, kan jo være et forsøk på å få de til å kjenne og forstå deg bedre?

Veldig enig. Vi skal huske at våre samlivspartnere og kjærester ikke er terapeuter og kanskje ikke helt vet hvor de skal gjøre av all informasjonen de får. Det kan være vanskelig nok for "eieren" av historien å takle og bearbeide, det kan være vanskelig for de rundt også. Det er ikke alt vi skal dele med partner og det er viktig å vite hva man kan belaste andre med, og hva man skal holde fortelle i terapi. Det finnes rom for alt.

[Gjest Anonymous]

Synes det er fullt forståelig at du føler slik du gjør. Han har ingen rett til å fortelle slike ting videre, hverken til familie eller venner uten ditt samtykke. Dette vil jeg si er ekstremt respektløst, men alle kan gjøre feil. Imidlertid reagerer jeg på at du skriver at angsten gjør at han av og til føler seg drevet til å utlevere seg selv. Vil dette da si at hvis dere eventuelt senere får samlivsproblemer så vet "alle" om det fordi han ikke klarer å holde det for seg selv?

For å være sikker videre i dette forholdet tror jeg han trenger å virkelig forstå at slik kan man ikke holde på.

[Gjest Anonymous]

Det var svært vondt mens det varte. I ettertid ser jeg at denne konflikten var "det kritiske punkt" i vårt forhold, der vi tok den store beslutningen å satse helhjertet på hverandre og å tilgi. Konflikten førte til lange samtaler, der vi fikk klargjort hverandres grenser, og oppklart misforståelser. Konflikten ble faktisk begynnelsen på noe godt: nemlig et kjempetrygt kjærlighetsforhold(svært viktig for oss begge, den tryggheten). Vi har vært kjærester i fire år nå, bor sammen og har det veldig godt.

Jeg var dypt fortvilet i lang langt tid. Jeg følte meg bedratt. Jeg følte han ikke var meg verdig. Jeg følte meg "voldtatt på ny" og misbrukt. Jeg fikk tilbake gamle symptomer på den spykiske smerte jeg bærer på. Men jeg tok tiden til hjelp. Og jeg lyttet til hjertet mitt. Hjertet mitt elsket denne mannen, selv om fornuften min ville forlate ham. Jeg brukte tiden til å forstå mannen min. Forstå at han ikke ville meg noe vondt. Forstå at han ikke forsto rekkevidden av det han gjorde der og da. Gjenvinne tillit til at han ALDRI noensinne vil gjøre noe slikt igjen! Jeg lyttet til hjertet mitt og tilga ham. Og det har jeg aldri angret på.

Din kjæreste har antagelig hatt et presserende behov for å lufte ut tanker i forbindelse med deres "hemmelighet" om din fortid - som ble for sterke for ham å kontrollere. Prøv også å forstå hans situasjon 8selv om det er vasneklig akkurat nå)

Skriv gjerne en masse mer her på forumet for å få ut dine tanker. Vent til du har fått dette på avstand og funnet ro inni deg, før du fatter store avgjørelser. For din situasjon er så lik min. Og det høres ut som om du har truffet en fantastisk mann som med tid kan gi deg all den trygghet du behøver.

Jeg ønsker deg alt det beste. For det fortjener du jammen!

Kjære deg, først av alt vil jeg bare takk deg av heøe hjertet for at du delte dette med meg. Du har vært til større hjelp og støtte enn du aner...Tusen takk du ukjente venn.

Som du ser har jeg valgt å sitere enkelte deler av ditt innlegg. Fordi det er dette jeg har hengt meg opp i. Men før jeg går videre ønsker jeg bare fortelle deg at jeg syns du er en utrolig moden 25-åring. Jeg er noen få år eldre enn deg, men du skriver som om du virkelig har visdommen i din hånd. Takk for at du deler den med meg.

Jeg siterer deg der du skriver om at denne konflikten for dere, (som ja er veldig overraskende lik på vår) ble et vendepunkt. Kan jeg spørre deg hvor lenge dere hadde det tungt før dere igjen klarte gå videre, tilgi og satse helhjertet på hverandre?

Gikk din kjæreste i forsvar noen gang, og hvordan tok du det? eller bøyde han seg i støvet og var kun ydmyk...? Du sier jo at du prøvde iherdig å forstå ham også, og du ga deg selv tid til å prøve forstå ham. Det syns jeg var flott gjort av deg, og jeg vet må ha krevd en del av deg når du selv var så såret.

Jeg siterer også det du sier om hvordan du følte deg. Her kjenner jeg meg veldig igjen. Jeg kjenner meg også voldtatt igjen, eller mentalt voldtatt om du vil. Jeg lider faktisk og kjenner meg så overkjørt...

Jeg leser din historie som gir meg håp, samtidig kjenner jeg meg så langt nede akkurat nå. Jeg er forferdelig trist. Jeg trengte ikke å bli sviktet - igjen.

Hvordan klarte dere komme gjennom dette? Var det alle samtalene som klarla veien videre og tiden du ga deg selv ved å prøve forstå ham også? Eller var det tilgivelse....? Når klarte du å tilgi?

jeg spør en del her, kanskje fordi jeg er rådvill....Og fordi jeg kjenner meg så igjen i det du sier..min fornuft sier: Forlat ham nå, dette var et så stort overtramp.

Hjertet sier: Du elsker ham, han elsker deg. Ikke gi opp det dere nå har bygd opp...

Jeg vet ikke nå hva jeg skal lytte til...men jeg forstår at jeg ikke må forhaste seg.

Jeg har i dag snakket med ham for første gang siden dette skjedde. Han har sendt meg , siden den dagen, mange skjønne sms og han har ringt en hel del, men jeg har latt være å ta telefonen. i dag tok jeg den. Vi snakket sammen i fire timer.

han forteller meg hvor mye han har forstått at han har gått lnagt over grensene. han var ydmyk og sier han ønsker bare en ny sjans og håper jeg skal klare tilgi ham på sikt.

I tillegg har han nå gått til dem han har fortalt alt sammen til, og sagt til dem at han innser han har vært respektløs overfor meg og at han fra nå av ikke kommer til å snakke mer med dem om det som angår meg eller oss. Han sa på telefonen at han nå ønsker å verne om meg, men at han trenger lære seg grensene....

Han sa mye fint og han var svært ydmyk. Jeg forstår at han virkelig elsker meg og virkelig ønsker at jeg skal bli hos ham.

Likevel trenger jeg tid. Jeg kjenner at jeg vingler fra time til time. den ene timen vil jeg så gjerne at alt skal bli som før, trygt og godt....den neste timen lengter jeg meg vekk fra hele forholdet.

Han vet at jeg nå er usikker. Og jeg kjenner bare at jeg trenger tid.

Jeg kan ikke her og nå si at jeg , som deg, vil videre i dette forholdet. Men jeg kan si at jeg lover meg selv å gi meg tid til å virkelig kjenne på hva jeg vil...hva jeg orker. Men hjertet mitt elsker denne mannen....

jeg håper bare....jeg håper så inderlig...at han klarer forandre seg. Og det er endring jeg vil se før jeg våger gå videre med ham...men å gi ham en sjans til å endre seg, ja, det vil jeg kanskje....er usikker. Men jeg tror jeg MÅ det, fordi jeg elsker ham. Og han har jo sånn sett begynt bra , da...med å gå og snakke med dem det gjaldt...

jeg vet ikke veien videre. Jeg trenger at han elsker meg gjennom dette. Og jeg trenger kanskje også å innse at han ikke ønsket gjøre meg vondt...men som du sier, trengte noenm å snakke med....

Igjen vil jeg takk deg for ditt innlegg. Hadde du bodd inærheten ville jeg gjerne møtt deg på en cafè, for dette var helt utrolig like situajsoner.

Jeg setter pris på at du her åpner opp og forteller om din hemmelighet. Jeg håper du har fått bearbeidet den smertefulle hendelsen og jeg gelder emg over at du og din kjære er sammen og har det trygt og godt...

Du har gitt meg håp....uansett utfall av min og min kjæres situasjon.

Ønsker deg også alt godt videre, og jeg håper at om du orker, at du skriver litt til til meg...

God klem til deg fra en ukjent venn....