Hva er galt med meg..?

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten og lei av meg selv at jeg snart sprekker. Jeg er så redd for at ting ikke alltid skal være fint og bra. Jeg tør ikke bli sur på vennene mine eller kjæresten min, selvom de har gjort noe man faktisk burde bli sur for. Jeg klarer det ikke. Sitter igjen med verdens verste samvittighet som dreper meg. Har jeg kranglet med kjæresten, kan jeg sitte i flere dager å bekymre meg, analysere alt som har skjedd og overtenke ting til de graaaader. Det gjør meg GAL.

Kranglen ender alltid opp med at jeg legger meg helt flat og kommer krypende tilbake. Alltid. Alle vet at det er greit å herse med meg, siden jeg alltid lar meg overkjøre uansett. Derfor unngår jeg krangler og diskusjoner. Jeg er redd for å ende opp helt alene til syvende og sist.. Faren min stakk fra meg for et par år tilbake, og jeg sitter alltid igjen med den samme ekle, følslen. Hva faen er egentlig galt med meg? Jeg burde finne på noe å gjøre, men klarer det ikke. Jeg sitter bare inne, isolerer meg, tenker og vil bare sove. Er det noen andre som er/har vært i samme situasjon? Hva får meg vekk fra alle de stygge tankene?

Anonymous poster hash: 6c33a...e81

[Froz1]

Jeg er litt på samme måte, jeg skyr konflikter. Og jeg er veldig redd for å bli baksnakket, eller bli dumpet av kjæresten. Jeg dreit meg ut en gang med kjæresten (ifølge meg - fikk vite senere av han at han ikke synes jeg gjorde noe galt) men jeg lå våken og hyperventilerte pga tanken på å bli singel igjen. Det er utrolig slitsomt.

Jeg vil gjerne være som de som tar opp ting som plager dem.

En fin huskeregel som jeg har så det ikke blir for ille er å høre med andre venner hva de synes om situasjonen du er misfornøyd med. Jeg føler meg mer komfortabel med konflikter om jeg vet at flere støtter meg og/eller mener jeg har rett. Da er det også lettere å ta det opp, vel vitende om at du ikke er urimelig. Prøv på det

[Libertas]

Er også veldig konfliktsky. Dersom noen i nærheten er sur og grinete, så sier jeg absolutt ingenting i frykt for at det jeg sier skal bli tolket på feil måte. Jeg tar også veldig til meg sinnsstemningen til de som står meg nært. Er f.eks. kjæresten sur og grinete en dag, så blir jeg helt stille og irritabel. Vi krangler heldigvis ikke, kun hatt noen få diskusjoner. Føler at når jeg får diskutert og lagt fram min sak på min måte, så går det mye bedre. Om jeg skulle stått oppi en krangel med roping og skitkasting, da hadde jeg kun endt opp med å gråte, og hadde ikke kunnet lagt fram saken min på samme måte som ved en diskusjon.

[Froz1]

Samme som Takr91 igjen. Om jeg er i en kjip situasjon og trenger å fortelle min side av historien får jeg det ikke fram fordi jeg begynner å grine. Er skikkelig irriterende, vil være sterkere!

[AnonymBruker]

Det som er galt med deg er at du har lav selvfølelse og lav selvrespekt. Du føler ikke du har noe selvverd, og lar defor folk bruke deg som dørmatte...

Jobb med deg selv.

Anonymous poster hash: c4d2a...783