Råde datter til å kutte kontakt med "psykisk syk" venninne

[AnonymBruker]

Gjennom mange år har min datter hatt et "venninneforhold" til ei "psykisk syk" jente. Jeg er meget kritisk til hvor "psykisk" det er, da jeg kjenner godt til mors "psykiske" historie og kamp for å komme inn under Nav selv.

Saken er altså at min datter har støttet denne jenta i årevis, og jeg har lenge sett meg lei på hvordan hun bruker min datter og utnytter hennes snillhet/vennskap. Vi har jo diskutert det mange ganger og jeg forstår at min datter er lei og sliten av dette.

I går kom min datter igjen til meg og sa hun var sliten og lei. Hun ga alt og fikk ingenting tilbake. Hun sender meldinger, får meget sjelden svar. Får hun svar, er det kun masse klager på hvor forferdelig vanskelig alt er. Jenta har kuttet ut videre utdanning og sitter kun hjemme.

Jeg anbefalte min datter og ikke ta noe mer kontakt. (Hun svarte da at hun hadde prøvd dette før, men ble da anklaget for å være en dårlig venn). Jeg mente fortsatt hun ikke skulle gjøre noe annet enn å evt. svare hyggelig HVIS denne jente først sendte henne en melding.

Jeg anbefalte også min datter å ikke sende noen spørsmål som åpnet for at "venninnen" kunne svare med "syting". Altså "hvordan har du det" spørsmål. Fortell heller om din hverdag. Overse alt det "mørke" som kommer derfra. Ikke tillat deg å være hennes klagemur lengre.

Jeg ba min datter stille krav, hvis denne jenta skulle fortjene hennes vennskap lengre. Ikke sy mer puter under armene hennes og "dill" med henne. Men ikke vær frekk, bare høffelig og bestemt.

Kjenner jeg syntes det er tungt at min datter har vært "psykolog" i åresvis.

Jentene er nå ei videregående alder.

Har noen her noen gode råd?

Anonymous poster hash: b3ea8...fcb

[AnonymBruker]

TS: Beklager at det ble noe skrivefeil. Sendte litt raskt, og får ikke rettet opp som anonym.

Anonymous poster hash: 715c7...4b4

[AnonymBruker]

Høres ut som om datteren din vil være en god venn, men det innebærer ikke å være en psykolog for henne. Venner støtter, psykologer hjelper. Er venninnen "psykisk syk" som du skriver eller er hun psykisk syk? Får hun profesjonell hjelp?

Anonymous poster hash: b4eec...f12

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en mamma som var, og som fortsatt er, psykisk syk. I en alder av 14 år hadde jeg mange symptomer på medavhengighet. Lang historie kort: Jeg måtte selv få hjelp og jeg har nå si og si brutt kontakten med mamma. Hun vil ikke ha hjelp, hun suger all energi ut av meg, hun gir ingenting tilbake og jeg takler ikke lengre å være en slags støttekontakt / sykepleier / terapeut / tjener for henne.

Det kan høres brutalt ut, men noen ganger må man bare innse at man må ta vare på seg selv, ikke bare ta vare på andre. Jeg skjønner de tankene din datter sliter med. Jeg har slitt MYE med følelser rundt at jeg er et dårlig menneske, jeg en en dårlig datter, jeg er slem og jeg er ond. Men er man det fordi man velger å verne om seg selv? En ting er å hjelpe andre. Det er en helt annen sak når hjelpen man gir går utover egen livskvalitet og man blir dårlig av det.

Fra en som vet hvordan det er: Hils din datter og si at hun kan, dessverre, ikke redde eller kurere venninnen sin, men hun kan redde seg selv. Hun bør velge det siste.

Klem til henne!

Anonymous poster hash: a3992...c32

[AnonymBruker]

Du høres ut som en god mor, og jeg skulle ønske min mor hadde støttet meg på den måten da jeg var ung.

Samtidig er det viktig at du tenker på den andre jenta også. Hun har ingen god mor som stille opp på samme måte som du gjør for datteren din, og er dermed som en funksjonshemmet å regne. Du gjør helt rett i å lære datteren din opp i å sette grenser, men husk å ikke se ned på hun som sliter.

Anonymous poster hash: 9969c...3b0

[Gjest Snuppi]

Hei!

Jeg synes at du har gjort det rette her.

Nemlig å råde din datter til å stille krav til venninnen sin på en ordentlig måte.

Håper at det ordner seg

[minister-mio]

Hva mener du med "psykisk syk"? Overdriver og syter hun bare?

Hvis ikke syntes jeg det er fint av datteren din å stille opp for en syk venn. Samtidig trenger hun å sette grenser for seg selv, men den friske vennen bør jo støtte en venn som er syk, men ikke til en hver pris.

[AnonymBruker]

TS: Tusen takk for gode svar. Med "psykisk syk" så mener jeg at det virker som hun overdriver tilstanden sin, slik hennes mor alltid har gjort. Jeg ser absolutt ikke ned på de, men mener det bør stilles krav. Prater jeg med mammaen til jenta, prøver jeg alltid å vinkle det vekk fra deres "sykdom/sykdommer", selvom det er det eneste hun egentlig vil prate om. Hun vil at andre skal syntes veldig synd på dem.

Jeg skal snakke litt mer med jenta mi i dag og prøve å få henne litt vekk fra den dårlige samvittigheten hun går med ovenfor denne jenta. Det er ikke lett.

Anonymous poster hash: 715c7...4b4

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon som datteren din. Til slutt måtte jeg bare bryte ut at vennskapet for det gikk kun den ene veien. Alt handlet om henne og hennes syting og klaging. Jeg ble beskyldt for å være en dårlig venninne og ble selv brutt ned psykisk.<br /><br />Nå er det en stund siden vi har hatt kontakt og jeg føler meg bedre enn på lenge for nå kan jeg fokusere på livsglede og meg selv igjen, uten å bekymre meg for hennes pproblemer.

Anonymous poster hash: 0f0aa...8ff

[AnonymBruker]

Jeg er selvsagt enig i at datteren din ikke skal være psykolog for venninna si, og at datteren din ikke skal ha dårlig samvittighet.

Men jeg må bare spørre hvordan du vet at mor har overdrevet tilstanden sin? Og er det psykiske lidelser du snakker om, eller er det "psykisk sykdom"?

Med "psykisk syk" så mener jeg at det virker som hun overdriver tilstanden sin, slik hennes mor alltid har gjort. Jeg ser absolutt ikke ned på de, men mener det bør stilles krav. Prater jeg med mammaen til jenta, prøver jeg alltid å vinkle det vekk fra deres "sykdom/sykdommer", selvom det er det eneste hun egentlig vil prate om. Hun vil at andre skal syntes veldig synd på dem.

Anonymous poster hash: 0c29e...c60

[AnonymBruker]

TS: Tusen takk for gode svar. Med "psykisk syk" så mener jeg at det virker som hun overdriver tilstanden sin, slik hennes mor alltid har gjort. Jeg ser absolutt ikke ned på de, men mener det bør stilles krav. Prater jeg med mammaen til jenta, prøver jeg alltid å vinkle det vekk fra deres "sykdom/sykdommer", selvom det er det eneste hun egentlig vil prate om. Hun vil at andre skal syntes veldig synd på dem.

Jeg skal snakke litt mer med jenta mi i dag og prøve å få henne litt vekk fra den dårlige samvittigheten hun går med ovenfor denne jenta. Det er ikke lett.

Anonymous poster hash: 715c7...4b4

Hva du selv mener er ikke viktig. Hva mener noen som kan gi en diagnose til henne?

Anonymous poster hash: b4eec...f12

[Jolene]

Jeg var som datteren din i tenårene, hadde en venninne som slet psykisk. Mine foreldre så at hennes foreldre ikke stilte opp skikkelig, så de valgte å støtte meg i å støtte henne. Lang historie kort: jeg reddet livet hennes og i dag er vi fortsatt nære venninner og hun lever en fantastisk flott liv i dag. Det jeg derimot gjorde var å lese meg opp via psykologiske sider om de lidelsene min venninne hadde, samt råd til pårørende. Det ga meg masse tips og råd til hvordan jeg bedre kunne snakke med henne/samhandle med henne. Det jeg derimot ikke liker er når folk som trenger noen blir sviktet slik som du råder din datter til. Hadde jeg gjort det med min venninne hadde hun mest sannsynlig ikke levd i dag.

[AnonymBruker]

Tips datteren din om Mental Helse Ungdom.

Anonymous poster hash: 0d614...6c1

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg var som datteren din i tenårene, hadde en venninne som slet psykisk. Mine foreldre så at hennes foreldre ikke stilte opp skikkelig, så de valgte å støtte meg i å støtte henne. Lang historie kort: jeg reddet livet hennes og i dag er vi fortsatt nære venninner og hun lever en fantastisk flott liv i dag. Det jeg derimot gjorde var å lese meg opp via psykologiske sider om de lidelsene min venninne hadde, samt råd til pårørende. Det ga meg masse tips og råd til hvordan jeg bedre kunne snakke med henne/samhandle med henne. Det jeg derimot ikke liker er når folk som trenger noen blir sviktet slik som du råder din datter til. Hadde jeg gjort det med min venninne hadde hun mest sannsynlig ikke levd i dag.

Det nytter jo ikke å hjelpe en som ikke vil ha hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg var som datteren din i tenårene, hadde en venninne som slet psykisk. Mine foreldre så at hennes foreldre ikke stilte opp skikkelig, så de valgte å støtte meg i å støtte henne. Lang historie kort: jeg reddet livet hennes og i dag er vi fortsatt nære venninner og hun lever en fantastisk flott liv i dag. Det jeg derimot gjorde var å lese meg opp via psykologiske sider om de lidelsene min venninne hadde, samt råd til pårørende. Det ga meg masse tips og råd til hvordan jeg bedre kunne snakke med henne/samhandle med henne. Det jeg derimot ikke liker er når folk som trenger noen blir sviktet slik som du råder din datter til. Hadde jeg gjort det med min venninne hadde hun mest sannsynlig ikke levd i dag.

Denne venninnen din var villig til å ta imot hjelpen du tilbød henne, og hun var villig til å jobbe med deg for å bli bedre. Det er flott at du gjorde den innsatsen, men jenta som TS beskriver høres ut som en helt annen type person enn venninnen din.

Anonymous poster hash: 7e103...c19

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig for datteren din, og du må støtte og råde datteren din, slik du har gjort.

Men det er ikke nødvendig å samtidig rakke ned på din datters venninne og hennes mor slik du gjør.

Slik du beskriver det sliter de virkelig, om ikke på den måten de selv sier at de gjør. De at mor søker oppmerksomhet på den måten du beskriver er jo absolutt et tegn på at hun ikke overdriver.

Og en annen ting, du skriver at jenta har trukket seg tilbake, og at datteren din sender masse meldinger til henne uten å få svar, før jenta til slutt kommer med et klageinnlegg.

Ved å gjøre dette har jo datteren din provosert fram klaging, også kalt et ærlig svar om at "jeg har det tøft nå".

Du har gjort det rette i å be datteren din holde avstand, men datteren din må også ta sin del av ansvaret for at ting har blitt som de har blitt.

Anonymous poster hash: c63d6...f2b

[AnonymBruker]

Psykologer skal ta seg av psykisk syke, ikke venninner. Det er dårlig gjort å kutte kontakten, men venneforhold bør være gjensidige. Jeg har selv vært syk, men er i fin form nå. Nå er det jeg som støtter mine venner, når de har det vanskelig. Hvis mor ikke vil ha hjelp er det mistenkelig, men betyr ikke ensidig at hun er en Nav- snylter. Det kan hende at hun finner en slags trygghet i sin egen lidelse, og at det å skulle ta tak i eget liv blir for utfordrende.

Anonymous poster hash: 4c9d1...63d

[AnonymBruker]

Må bare få tilføye at ikke alle mennesker er sterke nok til å komme seg ut av en psykisk lidelse, så ikke vær så snar med å dømme dem som Nav- snyltere. Ikke dermed sagt at slike tilfeller ikke finnes, men her er mange gråsoner. Blir du skikkelig psykisk syk er det så forferdelig at du må ta heisen OPP for å komme til Helvete.

Anonymous poster hash: 4c9d1...63d

[AnonymBruker]

TS: Takk for gode svar. Velger å svare litt ekstra på disse.

Jeg var som datteren din i tenårene, hadde en venninne som slet psykisk. Mine foreldre så at hennes foreldre ikke stilte opp skikkelig, så de valgte å støtte meg i å støtte henne. Lang historie kort: jeg reddet livet hennes og i dag er vi fortsatt nære venninner og hun lever en fantastisk flott liv i dag. Det jeg derimot gjorde var å lese meg opp via psykologiske sider om de lidelsene min venninne hadde, samt råd til pårørende. Det ga meg masse tips og råd til hvordan jeg bedre kunne snakke med henne/samhandle med henne. Det jeg derimot ikke liker er når folk som trenger noen blir sviktet slik som du råder din datter til. Hadde jeg gjort det med min venninne hadde hun mest sannsynlig ikke levd i dag.

Jeg råder ikke min datter til å svikte henne, men til å kreve litt av henne. Vi har merket at jo mer medlidenhet hun får, jo "værre" sier hun at hun er. Jeg syntes det er dårlig å mene at min datter har ansvaret for en annen jentes liv. Mener du virkelig at hun er ansvarlig for hennes død, hvis hun ikke orker å gi og gi uten å få noe tilbake i åresvis. (i hennes viktige barndoms og ungdomsår)?

Dette er vanskelig for datteren din, og du må støtte og råde datteren din, slik du har gjort.

Men det er ikke nødvendig å samtidig rakke ned på din datters venninne og hennes mor slik du gjør.

Slik du beskriver det sliter de virkelig, om ikke på den måten de selv sier at de gjør. De at mor søker oppmerksomhet på den måten du beskriver er jo absolutt et tegn på at hun ikke overdriver.

Og en annen ting, du skriver at jenta har trukket seg tilbake, og at datteren din sender masse meldinger til henne uten å få svar, før jenta til slutt kommer med et klageinnlegg.

Ved å gjøre dette har jo datteren din provosert fram klaging, også kalt et ærlig svar om at "jeg har det tøft nå".

Du har gjort det rette i å be datteren din holde avstand, men datteren din må også ta sin del av ansvaret for at ting har blitt som de har blitt.

Anonymous poster hash: c63d6...f2b

Jeg har aldri rakket ned på noen av dem. Det jeg har skrevet her, er litt for å få frem situasjonen jeg beskriver. Det eneste jeg og min datter prater om, er at vi føler/tror/mener denne jenta føler at situasjonen hun er i er litt "behagelig", slik at hun "slipper" å gå på skolen. Slipper krav. Moren har jeg kjent i mange år før vi fikk barn, og hun har alltid vært likedan.

Min datter har skrevet dette fordi hun er bekymret, og det er greit at hun svarer at ting er vanskelige. Men det hadde vært fint om hun kunne spurt litt om hvordan min datter også har det.

Jeg legger jo også merke til at denne jenta merkelig nok føler seg veldig "pigg" akkurat de dagene hun er med på noe hun vil. Da bør hun ha litt tid til å gi litt tilbake innimellom også.

Jeg har ikke bedt min datter holde seg unna, men å holde avstand frem til hun andre tar kontakt. La henne jobbe litt for å beholde vennskapet, hvis hun ønsker det. Og vise at hvis ikke, så forsvinner det sakte men sikkert.

Anonymous poster hash: 715c7...4b4

[AnonymBruker]

...

Jeg legger jo også merke til at denne jenta merkelig nok føler seg veldig "pigg" akkurat de dagene hun er med på noe hun vil. Da bør hun ha litt tid til å gi litt tilbake innimellom også.

...

Anonymous poster hash: 715c7...4b4

Jeg forstår godt at du er bekymret for datteren din, og at du må lære henne/støtte henne slik at hun kan beskytte seg selv.

Uten å vite noe om hva jenta sliter med, så har jeg allikevel lyst å kommentere det siterte. Jeg har selv slitt med (kronisk) sykdom i mange år, og jeg vet mange tenkte/tenker som deg. Det tok meg lang tid å få diagnose, fordi legene avskrev alt som psykisk da det viste lite på de vanligste blodprøvene. Det er også en belastning å gå rundt å lure på om "man er gal/lat/virkelighetsfjern". Det var en øyelege som "reddet" meg ved å stadig anbefale utredning hos reumatolog, noe som ga svar på "alt".

Det var få som så hvor mye det ofte kostet å være pigg når det var noe jeg ville eller burde være med på. Og enda ferre som så hvor lenge det kostet.

Det kan være hun også prøver hardt og samler kreftene for "begivenheten", eller det kan være at noe som er lystbetont for henne gir energi der og da og flytter fokus for en stund. Om hun er vokst opp med "negativt fokus" hjemme, er det kanskje den eneste måten hun har lært å takle verden på? Det er nok ikke lett å komme ut av uten hjelp fra profesjonelle eller at noe gir henne motivasjon til å få kunnskap til å endre tankemønstre selv.

Anonymous poster hash: 5c228...91e