Brutt kontakt med familie, nå vil de gjenoppta kontakt

[AnonymBruker]

Lang historie kort: etter en oppvekst full av psykisk mishandling kuttet jeg kontakten med alkoholiker-faren min. Selv om jeg kuttet kontakten med ham, beholdt jeg kontakten med farmor og så langt har hun akseptert at det er en sak mellom meg og ham.

Nå forsøker han å gjenoppta kontakten. Jeg vet ikke detaljene, men farmor har ut av det blå begynt å kjefte om hvor ond jeg er som ikke vil snakke med ham. Det er ikke utenkelig at helsa hans begynner å svikte.

Vi har ikke hatt kontakt på 5 år, og på den tiden har han heller ikke forsøkt å gjenoppta kontakten. I tillegg: før jeg kuttet kontakten, fortalte jeg først hvorfor, hvor han nektet for alt og hevdet det var noe moren min hadde fått meg til å si.

Det hører med til historien at farmor aldri har innsett hva sønnen har gjort, eller hvor store psykiske sår han har påført familien sin.

Dilemmaet mitt er at jeg egentlig fremdeles ønsker å ha kontakt med farmor, men ikke faren min.

Noen som har vært i samme situasjon og har noen gode råd?

Anonymous poster hash: 1c15c...044

[AnonymBruker]

Jeg ville kuttet ut farmor ogå. Mennesker som påstår at du er "ond" fordi du ikke vil ha kontakt med en alkoholiker som har psykisk misbrukt deg, er akkurat like ille som personen som har utført misbruket.

Anonymous poster hash: 3f546...9ba

[Betasuppe]

Lang historie kort: etter en oppvekst full av psykisk mishandling kuttet jeg kontakten med alkoholiker-faren min. Selv om jeg kuttet kontakten med ham, beholdt jeg kontakten med farmor og så langt har hun akseptert at det er en sak mellom meg og ham.

Nå forsøker han å gjenoppta kontakten. Jeg vet ikke detaljene, men farmor har ut av det blå begynt å kjefte om hvor ond jeg er som ikke vil snakke med ham. Det er ikke utenkelig at helsa hans begynner å svikte.

Vi har ikke hatt kontakt på 5 år, og på den tiden har han heller ikke forsøkt å gjenoppta kontakten. I tillegg: før jeg kuttet kontakten, fortalte jeg først hvorfor, hvor han nektet for alt og hevdet det var noe moren min hadde fått meg til å si.

Det hører med til historien at farmor aldri har innsett hva sønnen har gjort, eller hvor store psykiske sår han har påført familien sin.

Dilemmaet mitt er at jeg egentlig fremdeles ønsker å ha kontakt med farmor, men ikke faren min.

Noen som har vært i samme situasjon og har noen gode råd?

Anonymous poster hash: 1c15c...044

Hvis farmoren vet om det, men ikke har innsett det, så synes jeg du også skal kutte kontakten med farmoren din også. Hun kaller jo deg ond også! Vil du virkelig ha noe med et slikt menneske å gjøre?

[AnonymBruker]

Dette har jeg også opplevd. Har forsøkt å ha kontakt med enkelte i familien, men ikke mor, som var hjerteløs under oppveksten min, uten at det er noe jeg har behov for å utdype.Uansett, hun har aldri kommet med de helt store innrømmelser eller gitt noen form for beklagelse, og de i familien jeg har hatt kontakt med, har ikke ønsket å ta i dette. Da hun ble syk, ble jeg også omtalt som ond fordi jeg ikke tok kontakt.

Mitt råd til deg; bryt med farmor også. Når jeg ser tilbake, var det ikke bra for meg å omgås personer som legitimerte min mors handlinger gjennom ikke å ta avstand til dem. Hun ble aldri stilt til ansvar, men det ble jeg, for ting jeg ikke rådde over.

Farmor bør innrømme sin sønns lyter, selv om det kanskje er vondt for henne å snakke om. Når hun langer ut etter deg og forventer at du skal gi ham noe, ser på det som din plikt, ja, da er ikke dette noe som er liv laga.

Anonymous poster hash: f55d7...e12

[Catlin]

Tror du må tenke litt på hva du greier selv sånn rent mentalt. Greier du ha kontakt samtidig som du holder dem på "armlengdes avstand" sånn rent mentalt. Det er noe med å beskytte seg selv. Klarer du å ikke la det han sier og gjør, påvirke deg? Er du sterk nok til å ikke ta det innover deg eller vil det bringe deg tilbake til der du var for 5 år siden da du valgte å bryte kontakten? Du får ikke gjort noe med hva andre sier og gjør - men du kan faktisk gjøre noe med hvordan du selv reagerer på det. Det er ikke nødvendigvis lett å ikke la seg påvirke. Men jeg tror det er noe man kan lære seg. Jeg har selv en mor med litt av samme problematikken. Min søster og jeg takler henne på helt forskjellig måte. Jeg har etterhvert lært meg hvordan jeg skal takle henne uten at det påvirker meg negativt. Hvis du velger å ha kontakt, så må det være fordi DU velger det og ikke fordi andre presser deg til det.

Vet ikke om noe av det jeg skrev, gav noen mening. Lykke til i alle fall!

[AnonymBruker]

Tror du må tenke litt på hva du greier selv sånn rent mentalt. Greier du ha kontakt samtidig som du holder dem på "armlengdes avstand" sånn rent mentalt. Det er noe med å beskytte seg selv. Klarer du å ikke la det han sier og gjør, påvirke deg? Er du sterk nok til å ikke ta det innover deg eller vil det bringe deg tilbake til der du var for 5 år siden da du valgte å bryte kontakten? Du får ikke gjort noe med hva andre sier og gjør - men du kan faktisk gjøre noe med hvordan du selv reagerer på det. Det er ikke nødvendigvis lett å ikke la seg påvirke. Men jeg tror det er noe man kan lære seg. Jeg har selv en mor med litt av samme problematikken. Min søster og jeg takler henne på helt forskjellig måte. Jeg har etterhvert lært meg hvordan jeg skal takle henne uten at det påvirker meg negativt. Hvis du velger å ha kontakt, så må det være fordi DU velger det og ikke fordi andre presser deg til det.

Vet ikke om noe av det jeg skrev, gav noen mening. Lykke til i alle fall!

Takk for et veldig fint svar! Jeg har ikke tenkt på det på den måten før.

Til dere andre: jeg ser det ikke SÅ sorthvitt. Farnor har sin andel av feil og har gjort mye dumt, men jeg tror hun først og fremst prøver å glatte over ting og bedrive følelsesmessig manipulasjoner. Godt mulig med gode intensjoner, etter å ha fått servert en ganske redigert versjon av historien fra faren min.

Anonymous poster hash: 1c15c...044

[FalconPunch]

.

Endret 8. april 2018 av FalconPunch

[Gjest Emmanuelle]

Er i samme situasjon selv...har brutt kontakt med faren min, men har ingenting imot stemoren min. Er dog vanskelig å opprettholde et forhold til henne siden hun står midt i mellom meg og ham, regner med det er noe av det samme din farmor føler - at hun har blitt slitt imellom.

Jeg synes det er synd at jeg også har mistet kontakt med min stemor, men skjønt det er en del av den "triste pakken".

Har dessverre ingen råd til deg, annet enn at du må la henne bestemme hvilket forhold hun ønsker å ha til deg.

[AnonymBruker]

Jeg har samme problemstilling,, men har opprettholdt kontakt pga eget ønske. Nå orker jeg ikke mer og gav klar beskjed i går. Hvordan har du klart deg uten far så lenge?

Helt strålende! Men så har jeg aldri hatt en fungerende far i utgangspunktet heller, så jeg har lite å sammenligne det med.

Har derimot helt skjønne svigerforeldre, som har vist meg at det finnes folk som bryr seg.

Anonymous poster hash: 1c15c...044