Problemer på vennefronten

[AnonymBruker]

Er i en litt vansklig situasjon hvor jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre.

Har ei bestevenninde som jeg har vært utrolig glad i og elsket av hele mitt hjerte i 7 år nå.

Hun har alltid vært super engasjert i meg og mitt. Fortalt alle venna sine om hvor spennende og fascinerende menneske jeg er. Vi har vel snakket i snitt kanskje 2-3 timer hver dag i 7 år nå og hun har aldri gått lei.

Men den siste måneden så har jeg opplevd en veldig ekkel kaldhet fra hennes side. Vi prater fremdeles sammen, men ikke så mye som før. Og når vi prater så prater vi bare om hennes liv, hennes tanker og hendelser. Så fort jeg nevner noe som har med meg og mitt liv å gjøre så svarer hu bare "hehe" , "lol" eller "okay".

For meg så er det helt uakseptabelt, i en relasjon så skal man bade gi og ta. Men jeg føler jeg bare gir og gir slik som det er nå. Prater om hennes liv hele tiden og gir masse ros og omsorg men jeg får null interresse i retur. Før så pleide hu hele tiden si masse snille ting om meg, men nå sier hu bare snille ting om andre.

Jeg prøvde ta dette opp med henne forsiktig men hun sa bare "er sånn jeg er nå , folk forandrer seg". Men det vet jeg ikke stemmer for hu er fremdeles like varm mot noen nye venner hu har fått seg å hu prater varmt om de ofte.

Føler jeg har gått fra å være førsteprioritet til å være en som er på utsiden i kulda og min første reaksjon til dette er å trekke meg helt vekk og unna. Men hu har virkelig vært der for meg i mange år og jeg er veldig glad i hu så det er noe som holder igjen her.

Hva burde jeg gjøre? Så det er sagt nå nytter det ikke ta opp med hu for jeg vet allerede hva hu vil svare 99% sikkert.

Anonymous poster hash: d5100...438

[AnonymBruker]

Hvis hun sier hva som er problemet: Vil du da innse det, eller vil du bare fortelle henne at det er feil?

Anonymous poster hash: fab68...cdd

[AnonymBruker]

Hvis hun sier hva som er problemet: Vil du da innse det, eller vil du bare fortelle henne at det er feil?

Anonymous poster hash: fab68...cdd

Nei jeg vil nok ikke si at det er feil uansett hva hun måtte komme med

jeg foretrekker den brutale sannheten fremfor å leve i et vennskap som kanskje ikke er like gjensidig. det hadde isåfall gjort valget om å avslutte kontakten mye enklere for meg.

hun sier jo fremdeles daglig at hun er super glad i meg før vi legger oss, men jeg syntes dialogen vi har ellers hinter til noe annet.

Anonymous poster hash: d5100...438

[strawberry]

1) Hvor gamle er dere?

2) Har det hendt noe i livet ditt i det siste som har gjort at du har hatt ekstra behov for å prate med henne, sånn at hun har blitt lei? F.eks et brudd med kjæreste eller lignende?

[WubWub]

hmmm uff

Endret 7. januar 2014 av WubWub

[AnonymBruker]

1) Hvor gamle er dere?

2) Har det hendt noe i livet ditt i det siste som har gjort at du har hatt ekstra behov for å prate med henne, sånn at hun har blitt lei? F.eks et brudd med kjæreste eller lignende?

1) Jeg 30, hun 25.

2) Foreldrene mine døde for litt over 1 år siden og jeg havnet i en dyp depresjon som jeg har vært innlagt for flere ganger. Bestevenninda mi har støtet meg som et fjell gjennom den vanskligste perioden, hu gav dog uttrykk for at hu savnet den gode gamle meg som alltid var lykkelig, glad , kjærlig og ofte vittigheter på lur.

Har fått frem mange av de sidene igjen nå som jeg har blitt en god del bedre men

Anonymous poster hash: d5100...438

[Avalon]

Ta en pause fra henne, eller spør om det er noe som plager henne.

[AnonymBruker]

Hei

Nå har hun stått ved din side, støttet deg og vært der for deg pga det som har hendt. Da må du være forsiktig med å klage over at nå snakker dere bare om henne. Du må huske på at i et vennskap så skal det være balance: gi og ta, en stund er det den ene som treger litt oppbacking, neste gang den andre. Det kan også tenkes at den perioden du var syk, også var tøff for henne og at hun brukte mye tid og energi på å være der for deg mer enn vanlig.
Har du spurt deg selv om du er avhengig av hennes ros til deg, at hun liksom løfter deg? Hun kan ikke alltid være det for deg, da går hun lei og den kaldhete du merker nå, kan være en indikasjon på at hun er nettopp det.
For deg er det viktig å ikke begynne å bli klamrende, heller ikke aksepter ting som går utover din stolthet og selvtillit. Du sier selv du gir og gir. Stopp med det. For det er ikke bra.

Har du spurt henne om det er noe du kan gjøre for henne siden hun har gjort mye for deg, og har du spurt henne direkte om hun er litt lei vennskapet, finner hun det vanskelig feks. La henne få sette ord på det, ikke kom med masse innspill, si du forstår osv.

Noen ganger tar vennskap slutt, og noen ganger er det også nødvendig. Man har kanskje brukt opp hverandre, eller det har fått en skjeiv utvikling. Det er ingen katastrofe, du skal være så sterk at du kommer deg videre i livet selv om et vennskap tar slutt.
Jeg har selv tatt en pause fra min beste venn som jeg har hatt i over 20 år. Og det er ikke sikkert jeg ønsker å fortsette vennskapet. Det kan føles sårt og prosessen kan være langarig før man tar et valg. Men i det man kjenner at det ikke gir det det skal over en lengre periode og det føles mer som en belastning, irritasjon osv, da må man avslutte. Dette er livets gang, vi er ikke forpliktet til å holde liv i et vennskap livet ut bare fordi vi har vært venner i årevis.
Samtidig er det ingen tvil om at kommunikasjon og åpenhet er viktig, noen ganger må man gå noen runder med hverandre, det gjelder i alle type rellasjoner. Hadde det ikke vært for det, hadde vennskapet med min venninde vært over for long time ago. Men man må ha mot til å oppklare, vise velvilje og lytte til hverandre og ikke se på det vanskelige som et hinder men finne en løsning og veien tilbake til det gode klimaet som et vennskap skal ha.

Masse lykke til <3

Anonymous poster hash: 021d9...ac2