"Hater" at han synes synd i meg

[AnonymBruker]

Som tittelen sier, en ekstremt flau problemstilling.

Jeg er forferdelig dårlig på å håndtere at samboeren min synes synd i meg. Jeg blir irritert. Og det er ganske ofte det er synd i meg - altså, jeg har en del tunge dager hvor ting er drit (uten at jeg vet helt hvorfor). Jeg er dårlig å snakke om det, derfor blir resultatet ofte at jeg blir i dårlig humør og lar det gå ut over den flotte kjæresten min.

Han elsker å "ta vare" på meg, varte meg opp og bare være god mot meg. Det er ofte veldig greit (!) - men ikke hvis det er av sympati eller medfølelse.

Jeg kom nettopp inn fra en lang tur, i håp om at de mørke tankene ble borte, det funket ikke. Jeg har lyst til å fortelle han at jeg er inne i en "dårlig" periode, for å unngå dårlig stemning (jeg har lovet han å bli flinkere på å si fra hvis jeg er lei meg) - men jeg ombestemer meg fordi jeg vet følgene.

Jeg vil ikke at det skal være synd i meg. Og når jeg forteller han at jeg er nedstemt er det ikke fordi jeg vil at han skal synes synd i meg! Det er i så måte kun fordi jeg vil han en saklig og konstruktiv samtale rundt det - uten varme ord og klemming.

Hvis jeg har mistet den ene favorittvotten i en dam på vei hjem fra jobb og forteller han om det, vil han "små-le" og si "stakkars deg". Det samme hvis jeg glemte å kjøpe fløte når jeg har snakket hele dagen om å lage en spesiell dessert. Jeg blir sinna på meg selv av slike ting og jamrer kanskje litt for meg selv - og vips så er det så synd i meg! Det er jo ikke det?

Jeg har tusen ganger blitt tydelig irritert over at han "synes synd i meg" - da blir selvfølgelig han sur fordi han mener jeg må kunne tilate han å vise omsorg. Jeg vet jo at jeg er helt urimelig, men jeg klarer ikke la være å bli irritert :-/

Det er liksom bare noen få personer som får lov å dulle meg meg å vise omsorg på den måten, og det er mamma og pappa :/ Er jeg gal?

Anonymous poster hash: 653c7...388

[Red-Ruby]

Her spørs det hva han nøyaktig gjør når han syns synd på deg, og i hvilken situasjoner.

Dette er noe du må forklare for han. Det er kjempe fint at han vil ta vare på deg, det virker som om du har funnet en bra mann! Men av og til kan det kanskje virkelig nedlatende, eller så føler du deg kanskje behandlet som et barn?

Men høres litt ut som luksusproblem..

[Gjest rådyr]

Jeg har det på samme måten. Hater at noen sier stakkars. Om jeg klager over noe, så er det for å få ut frustrasjon, ikke for at noen skal synes synd på meg. Så da blir det til at jeg ikke sier noe, og ikke får ut frustrasjonen like lett.

[AnonymBruker]

Herregud, han er kjæresten din. Er helt enig i at han må få låv å vise omsorg for deg. Om du skal irritere deg over dette er jeg redd han vil føle seg utilstrekkelig og til slutt gå lei. Synes heller du skal tenke at det er i beste mening og heller telle til ti neste gang. Det er ikke en hvem som helst mann du har funnet deg.

Anonymous poster hash: a14e9...90d

[AnonymBruker]

TS: Du høyres ut som ein person som bør vente litt med å bli sambuar med nokon.

Anonymous poster hash: 4ade1...31c

[AnonymBruker]

Her spørs det hva han nøyaktig gjør når han syns synd på deg, og i hvilken situasjoner.

Dette er noe du må forklare for han. Det er kjempe fint at han vil ta vare på deg, det virker som om du har funnet en bra mann! Men av og til kan det kanskje virkelig nedlatende, eller så føler du deg kanskje behandlet som et barn?

Men høres litt ut som luksusproblem..

Det er som Talyset sier, jeg er jo frustrert i mange tilfeller - sinna og frustrert på meg selv, da blir det liksom så feil. Jeg er som sakt, ikke verdens beste på å uttrykke følelser og vet sjelden hvor frustrasjonen kommer fra, men det blir bare verre når samboer skal dysse dem ned.

Han vil og tror kanskje at han er i stand til å hjelpe meg med mine problemer. Jeg har fortalt han at det ikke er noe han kan gjøre når jeg er "deppa". Det er noe jeg må bearbeide selv. Det er nok svært vanskelig for han å akseptere. Han føler seg nok svært utilstrekkelig.

Han tror at en klem og noen fine ord "fikser" problemet og gjør meg blid og glad igjen. Slik er det jo med han hvis han har en dårlig dag ift. jobb eller andre ting. Jeg trenger bare å gi han en klem og kanskje legge meg i armkroken, da er problemet borte.

Ja, han er jo alt for bra for meg. Helt klart. Og jeg er kanskje umoden i forhold til han.

Han byr mye på seg selv og er generelt veldig følsom. Han blir jo tydelig lei seg når han ikke får trøste og holde rundt meg i slike tilfeller. Men nå er det en gang slik at vi bor sammen og har det utrolig bra. Elsker denne mannen høyt. Hadde liksom hjulpet litt på samvittigheten om jeg fant en måte å forklare han dette på - evt. finne en løsning på mitt problem. Det er jo unektelig mitt problem.

En form for forpliktelsesangst kanskje? Vil ikke bli avhengig av hjelpen hans, eller la han involvere seg i mitt og mine problemer på den måten. Det er jo så vidt jeg vet selv hva som foregår i hodet mitt. En intimitetsgrense som må brytes?

Anonymous poster hash: e5940...555