Å gå fra hverandre når ingen vil...

[AnonymBruker]

Kjærlighetssorg! Vi har vært oss i et halvt år nå, men hatt et vennskap i snart fire. Dessverre skal han flytte til en annen del av landet for å følge sin store drøm. Nå. Om et par dager. Jeg har barn og eks her i min by, så kan ikke akkurat flytte på meg.

Så da må det bare slutte. En kjempegod kjærlighet med en fantastisk mann. Hvordan håndterer man et brudd når ingen egentlig vil slå opp? Når man fremdeles er uendelig glad i hverandre og ikke vil leve uten?

Han kommer tilbake hit i ferier og jeg vil naturligvis møte på ham da vi er i samme vennegruppe.

Dette er så vanskelig! Er det noen som har vært igjennom det samme? En stor kjærlighet som bare ikke kan bli? Trenger sårt litt støtte og tips....

Anonymous poster hash: 7b238...b57

[Noteknekk]

Har dere snakket om avstandsforhold da? Hvis begge er motivert så kan det fungere, og det virker jo som at dere har noe sammen som er verdt å jobbe litt for?

[AnonymBruker]

Har dere snakket om avstandsforhold da? Hvis begge er motivert så kan det fungere, og det virker jo som at dere har noe sammen som er verdt å jobbe litt for?

Det er ingen av oss som har særlig tro på avstandsforhold. Akkurat nå heier mine følelser veldig på å fortsette forholdet, koste hva det koste vil, men fornuften min vet at her bør fornuften følges. I dette tilfellet er det også snakk om fem år. Da tror jeg heller det er bedre å se om vi kan finne tilbake til hverandre etter disse årene. Dessverre for meg...

Anonymous poster hash: 7b238...b57

[AnonymBruker]

Hvis lysten er så stor som du uttrykker, får dere det til. På en eller annen måte.

Anonymous poster hash: e2044...d99

[Gjest Emmanuelle]

Hva er problemet med å prøve avstandsforhold? Enten fungerer det eller så fungerer det ikke, men det er ikke noe vits i å ta sorgene på forskudd. Vil dere så får dere det til

[AnonymBruker]

Jeg var også i et forhold med en jeg virkelig likte, vi hadde også bare vært sammen i et halvt år.

Dette skjedde for et halvt år siden.

Vi så for oss fremtiden sammen, han skulle i militæret et år senere, og deretter studere i Nord. Jeg fikk en veldig god mulighet til å flytte til Oslo og studere der. Det hadde fått oss til å ha et avstands forhold i fire-fem år om vi hadde fullført det slik, noe ingen av oss ønsket. Det var sårt for begge to. Heldigvis hadde jeg ikke barn, og etter mye tanker så tenkte jeg at han var verdt det, og at jeg heller kunne flytte sammen med han å studere der, Har ikke flyttet dit ennå, skal jo først ha avstandsforhold i et år, men jeg ser lyst på det fremover.

Vet hvor hardt det er, vi hadde "slått opp" i to uker, men klarte ikke å holde oss unna hverandre. Og hver gang jeg kom til å tenke på det så fikk jeg bare vondt i hjertet, og det føltes ut som en smerte som aldri ville gå over. Jeg er glad jeg ombestemte meg og bestemte meg for å prøve det videre med han.

Du kan jo flytte dit selv, det er mulig selv med barn i bildet. Om du virkelig vil satse og tror at dette er the one så synes jeg nesten du burde gjøre det... Men så har det bare gått et halvt år også, og alle de dårlige sidene har kanskje ikke vist seg frem ennå. Vanskelig valg

Anonymous poster hash: 885a5...53c

[AnonymBruker]

Virker som en veldig lettvint løsning dere har gått for.

Anonymous poster hash: c23b9...e94

[Sapree]

Om følelsene er på plass så fungerer avstands forhold. Hvorfor gå fra hverandre når man elsker hverandre? 5 år er ganske lenge, men kanskje kan du flytte bort etterhvert?

[AnonymBruker]

TS her. Vi har nok valgt det letteste alternativet for å skjerme oss fra flere år med vanskeligheter.

Vi har begge vært i avstandsforhold før, og har opplevd så inderlig godt at det ikke fungerer. Å flytte på meg er faktisk helt uaktuelt, uansett hvor mye jeg egentlig har lyst.

Dessuten er jeg redd for at hvis vi prøver på avstandsforhold og feiler, ødelegger vi et håp om at det kanskje løser seg i fremtiden.

Anonymous poster hash: 7b238...b57

[AnonymBruker]

Jeg var også i et forhold med en jeg virkelig likte, vi hadde også bare vært sammen i et halvt år.Dette skjedde for et halvt år siden.Vi så for oss fremtiden sammen, han skulle i militæret et år senere, og deretter studere i Nord. Jeg fikk en veldig god mulighet til å flytte til Oslo og studere der. Det hadde fått oss til å ha et avstands forhold i fire-fem år om vi hadde fullført det slik, noe ingen av oss ønsket. Det var sårt for begge to. Heldigvis hadde jeg ikke barn, og etter mye tanker så tenkte jeg at han var verdt det, og at jeg heller kunne flytte sammen med han å studere der, Har ikke flyttet dit ennå, skal jo først ha avstandsforhold i et år, men jeg ser lyst på det fremover. Vet hvor hardt det er, vi hadde "slått opp" i to uker, men klarte ikke å holde oss unna hverandre. Og hver gang jeg kom til å tenke på det så fikk jeg bare vondt i hjertet, og det føltes ut som en smerte som aldri ville gå over. Jeg er glad jeg ombestemte meg og bestemte meg for å prøve det videre med han. Du kan jo flytte dit selv, det er mulig selv med barn i bildet. Om du virkelig vil satse og tror at dette er the one så synes jeg nesten du burde gjøre det... Men så har det bare gått et halvt år også, og alle de dårlige sidene har kanskje ikke vist seg frem ennå. Vanskelig valg Anonymous poster hash: 885a5...53c

Så fint for dere da! Virkelig!

Vi har definitivt sett hverandre på det verste, vi bodde med hverandre i et års tid helt i begynnelsen av vennskapet. Det er det som er så fint - vi har opplevd så utrolig mye sammen og her står vi sterkere enn aldri før. Jeg kan helt klart ønsketenke meg et liv med han for alltid, men om det egentlig funker, om han egentlig er "the one" vet jeg ikke....

Anonymous poster hash: 7b238...b57

[AnonymBruker]

Nå er han borte. For alltid. Og jeg takler ikke hverdagen. Klarer ikke være alene, så har midlertidig bosatt meg hos min mor. Av alle ting. Gråter hele tiden. Sender han altfor mange meldinger. Savner han så intenst.

Prøver å lese guider til å komme seg gjennom kjærlighetssorg, men de stemmer ikke over ens med situasjonen vår. Kjærligheten opphørte aldri fra noens side. Har lyst til å legge meg i et mørkt rom og sove i årevis. Skjønner ikke hvordan folk klarer dette, spesielt når de har barn å ta vare på. Jeg klarer ikke å gjøre en spesielt god jobb. Jeg er helt tømt og utslitt

Anonymous poster hash: 7b238...b57

[AnonymBruker]

Nå er han borte. For alltid. Og jeg takler ikke hverdagen. Klarer ikke være alene, så har midlertidig bosatt meg hos min mor. Av alle ting. Gråter hele tiden. Sender han altfor mange meldinger. Savner han så intenst.

Prøver å lese guider til å komme seg gjennom kjærlighetssorg, men de stemmer ikke over ens med situasjonen vår. Kjærligheten opphørte aldri fra noens side. Har lyst til å legge meg i et mørkt rom og sove i årevis. Skjønner ikke hvordan folk klarer dette, spesielt når de har barn å ta vare på. Jeg klarer ikke å gjøre en spesielt god jobb. Jeg er helt tømt og utslitt

Anonymous poster hash: 7b238...b57

Men du er fremdeles helt sikker på at å flytte etter ikke e aktuelt? Høres rart ut, synes jeg.

Jeg og min kjære har vært sammen siden vi var 21 og 25, og har flyttet flere ganger SAMMEN pga studier og jobb.

Skjønner virkelig ikke hvorfor dere velger å slå opp?!?

Anonymous poster hash: 0defa...e72

[AnonymBruker]

TS her. Vi har nok valgt det letteste alternativet for å skjerme oss fra flere år med vanskeligheter.

Vi har begge vært i avstandsforhold før, og har opplevd så inderlig godt at det ikke fungerer. Å flytte på meg er faktisk helt uaktuelt, uansett hvor mye jeg egentlig har lyst.

Dessuten er jeg redd for at hvis vi prøver på avstandsforhold og feiler, ødelegger vi et håp om at det kanskje løser seg i fremtiden.

Anonymous poster hash: 7b238...b57

Hvorfor gjøre det slutt på forhånd? Skjønner ikke greia. Tror ikke kjærligheten deres er så sterk som du vil ha det til, hvis dere ikke vil prøve en gang?

Anonymous poster hash: 5f3f0...735

[AnonymBruker]

Men du er fremdeles helt sikker på at å flytte etter ikke e aktuelt? Høres rart ut, synes jeg.

Jeg og min kjære har vært sammen siden vi var 21 og 25, og har flyttet flere ganger SAMMEN pga studier og jobb.

Skjønner virkelig ikke hvorfor dere velger å slå opp?!?Anonymous poster hash: 0defa...e72

Jeg KAN ikke flytte etter. Jeg har delt ansvar for barn sammen med barnefar som bor fem minutter unna. Jeg kan ikke bare dra med meg barnet til andre siden av landet, og jeg vil ihvertfall ikke dra fra barnet.

Anonymous poster hash: 7b238...b57

[AnonymBruker]

Hvorfor gjøre det slutt på forhånd? Skjønner ikke greia. Tror ikke kjærligheten deres er så sterk som du vil ha det til, hvis dere ikke vil prøve en gang? Anonymous poster hash: 5f3f0...735

Jeg vet ikke. Vet ikke om jeg skal følge hodet eller hjertet. Begge alternativ er liksom et liv uten ham, men det ene kan man komme over, det andre blir man fanget i. Begge delene er fryktelig smertefullt.

Anonymous poster hash: 7b238...b57

[Noteknekk]

Kjæresten min hadde dårlige erfaringer med avstandsforhold og var mildt sagt veldig skeptisk da vi innledet et forhold rett før en av oss måtte flytte. Vi prøvde, og gjett hva, det funket for oss . Vi kom oss gjennom perioden med astandsforhold og har nå nylig kunnet flytte sammen i samme by.

Så selv om dere har dårlig erfaring fra før så trenger ikke det å bety at det går dårlig denne gangen. Synes det virker veldig lettvint å gi opp før dere en gang har prøvd.

[AnonymBruker]

Nå er han borte. For alltid. Og jeg takler ikke hverdagen. Klarer ikke være alene, så har midlertidig bosatt meg hos min mor. Av alle ting. Gråter hele tiden. Sender han altfor mange meldinger. Savner han så intenst.

Prøver å lese guider til å komme seg gjennom kjærlighetssorg, men de stemmer ikke over ens med situasjonen vår. Kjærligheten opphørte aldri fra noens side. Har lyst til å legge meg i et mørkt rom og sove i årevis. Skjønner ikke hvordan folk klarer dette, spesielt når de har barn å ta vare på. Jeg klarer ikke å gjøre en spesielt god jobb. Jeg er helt tømt og utslitt

Anonymous poster hash: 7b238...b57

Jeg som skrev innlegget om at jeg valgte å flytte sammen med gutten min som skal i militæret og studere i nord osv.

Må si at dette var vondt å lese! Har ingen råd, klarte jo ikke å fullføre kjærlighetssorgen selv heller, før jeg ga meg.

Fryktelig trist å tenke at dere begge har lyst, og at det egentlig ikke var noen som helst grunn til at dere skulle gjøre det slutt, utenom dette. Sender deg klemmer, håper alt blir bedre snart!

Anonymous poster hash: 885a5...53c

[Strikkemamma]

Huff klem til deg, ts!

[AnonymBruker]

Hvis tidligere avstandsforhold ikke fungerte, hvorfor konkluderer du med at avstandsforhold ikke fungerer? Det betyr vel bare at det ikke var riktig typer for deg.

Hvis denne mannen er rett for deg, og kjærligheten er så stor som du beskriver, så burde dere absolutt prøve et avstandsforhold. Ja, man opplever savn og vanskeligheter, men det er ikke en kjærlighetssorg.

Fungerer det ikke, vær voksne og avslutt ting ryddig. Da kan dere være venner eller prøve på nytt senere.

Anonymous poster hash: acfc1...642