Å være åpen tidlig i nye relasjoner

[Stellia]

Jeg er 27 år. Vært i to forhold, begge varte i ca. 4 år. Ikke vært samboer med noen av dem. Nå har jeg vært singel i ett år, og har opparbeidet meg noen tanker.

Min erfaring med menn er at ingen kan forplikte seg. Jeg vet at det ikke gjelder alle (det er jo åpenbart, man ser jo samboere og fedre over alt), men det er altså det jeg har opplevd i mine to forhold. Jeg føler at jeg har "kastet bort" mye av tiden min på å vente på at de skal bli klar til å feks. bli samboer - for de mente at de kom til å bli det etterhvert, men bare ikke nå. Barn ville de også ha - en eller annen gang. Når de ble voksne.

De gjorde begge det plutselig slutt med meg. Jeg føler meg litt ført bak lyset, som lot meg vente. Jeg var klar på hva jeg ville. Selvsagt kunne jeg ha trukket meg ut, og hatt litt mer selvrespekt, men det er en erfaring jeg tar med meg videre.

Uansett.

Jeg tenker mye på mitt fremtidige forhold. Hva jeg ønsker, og at han ønsker det samme. For det er viktig for meg. Jeg traff en (eldre) mann for noen måneder siden, og vi hadde en veldig åpen og ærlig dialog. Aldri kommunisert bedre med noen før. Jeg fortalte hva jeg var på jakt etter, hva jeg ønsket av et forhold og hvilke krav jeg stiller. Ikke umenneskelig krav, men krav som må være på plass for at jeg skal bli tilfredsstilt. Det ble ikke noe mer mellom oss, mye på grunn av ulik livssituasjon.

Jeg snakket litt med mine nærmeste, og noen av dem mente at jeg hadde skremt ham vekk. At jeg gikk for fort frem. Jeg tenker på den andre siden at jeg ikke gidder å bruke tiden min på noen som ikke er interessert i det samme som meg. Hvor kjipt vil det ikke være å falle for noen, og etterpå finne ut at han ikke har samme fremtidsplaner som deg. Waste of time, and waste of feelings.

Hva tenker dere?

Endret 6. januar 2014 av Stellia

[xXAmorXx]

Hvis du buser ut på 1. date om hva du ønsker og hvilket fremtidsplaner du har med vedkommede.. Da ville jeg nok rynket nesen. 2. eller 3. date vil jeg si passer bedre med å begynne å snakke litt om hva du selv ønsker. 1. date er for å bli kjente med hverandre og føle kjemi:) Hadde en mann begynt allerede på 1.date å fortelle hvilket krav han skal ha til meg om jeg evt blir hans fremtidige partner hadde jeg nok begynt å gå veldig raskt motsatt retning. Virker litt sært rett og slett

[Stellia]

Det ble ikke tatt opp på første date, men tredje.

[Mons]

Antall dater? Er ikke folk veldig forskjellige da...Noen legger ut om det meste med en gang, mens andre er mer reserverte. Man kan vel ha god kjemi uten å måtte blotte seg slik innledningsvis.

Jeg tror det er klokere å "lirke" litt. Finne ut hva han mener om de tingene som er viktig for deg. Da i stedet for å komme med dine rammebetingelser. Spørs også om en forelsket/kåt mann er så mye å stole på.

[Gjest]

Jeg er 27 år. Vært i to forhold, begge varte i ca. 4 år. Ikke vært samboer med noen av dem. Nå har jeg vært singel i ett år, og har opparbeidet meg noen tanker.

1) Min erfaring med menn er at ingen kan forplikte seg. Jeg vet at det ikke gjelder alle (det er jo åpenbart, man ser jo samboere og fedre over alt), men det er altså det jeg har opplevd i mine to forhold. Jeg føler at jeg har "kastet bort" mye av tiden min på å vente på at de skal bli klar til å feks. bli samboer - for de mente at de kom til å bli det etterhvert, men bare ikke nå. Barn ville de også ha - en eller annen gang. Når de ble voksne.

2) Jeg tenker mye på mitt fremtidige forhold. Hva jeg ønsker, og at han ønsker det samme. For det er viktig for meg. Jeg traff en (eldre) mann for noen måneder siden, og vi hadde en veldig åpen og ærlig dialog. Aldri kommunisert bedre med noen før. Jeg fortalte hva jeg var på jakt etter, hva jeg ønsket av et forhold og hvilke krav jeg stiller. Ikke umenneskelig krav, men krav som må være på plass for at jeg skal bli tilfredsstilt. Det ble ikke noe mer mellom oss,

1) Det er vel litt mye å forlange av så unge mennesker; det å ta stilling til både barn, samboerskap og planlegge hele sin fremtid i så ung alder. Lett hoderegning forteller meg at du kanskje var ca 17 år ved start av første forhold og ca 22 ved neste. Det er på generelt grunnlag VEEELDIG tidlig for de fleste å legge livsruta ferdig. Så synes ikke du har noen grunn til å føle deg ført bak lyset. De aller fleste ser vel for seg både samboerskap og barn en gang i fremtiden - men i starten av 20-åra forsøker vel de fleste først og fremst å finne seg sjøl. Og ha det både fritt,bekymringsløst og ledig.

2) Det er først når du legger vekk krava, at du vil høyne sjansene dine for å finne en livspartner. Klart - ikke noe vits i å date en kar mange ganger om han sier han ikke vil ha barn og du vil.Men "krav som må være på plass for at jeg skal bli tilfredsstilt" - hvilke og hva slags krav er det?

[AnonymBruker]

Jeg synes i den alderen og oppover at det er helt greit å være klar på ufravikelige ting først som sist, sålenge man snakker generelt og ikke knytter det til den personen.

Det er jo en rekke ting jeg vet er uaktuelt å leve med i lengden, som eksempelvis manglende ønske om barn og å leve med noen som eksempelvis er kjempefornøyde med null egeninteresser og moderat til liten interesse for sex/fysisk nærhet.

Det er ting jeg simpelthen ikke orker leve med, og som er veldig sentralt for meg - ergo kan de like gjerne vite det først som sist.

Det kunne jeg like gjerne tatt opp i tidlig fase, jeg gidder ikke bruke hverken egen eller andres tid på åpenbart håpløse prosjekter.

Jeg har flere venner som har brutt ut av langvarige forhold(7 år+++++) hvor disse tingene sakte men sikkert har dukket opp, og man tok de aldri opp fordi man var yngre og hadde mindre langsiktig perspektiv.

Så skjer det at man oppdager forskjellene og konsekvensene av dem, men lever med dem i noen år til - før man innser at det faktisk ikke går om man skal etablere seg sammen.

Og da må de bryte opp forhold med en de elsker, men ikke kan leve sammen med - fordi man jo har totalt ulike prioriteringer og ønsker for livene sine.

Den posisjonen gidder man ikke sette seg i når man begynner å nærme seg en viss alder og heller er singel enn å ha en bare litt kompatibel partner.

Anonymous poster hash: 86f37...90b

[Stellia]

Jeg ser vi deler samme syn, anonym #6.

Jeg har selvsagt ikke lagt fram en lang liste med krav til denne mannen, men hva jeg setter pris på i en parter. Han må tørre å gi av seg selv, se verdien i god kommunikasjon, ha humor, være villig til å satse, respektere meg, ønske seg barn.

Om det er høye krav eller ei, får være opp til hver enkelt, men dersom ikke dette er på plass, vil det på et tidspunkt ha vært et savn for meg. Og jeg tenker også; dersom han blir skremt av slikt, er jeg egentlig ikke så sikker på om det hadde vært en god match.

Endret 7. januar 2014 av Stellia

[Ariana]

Absolutt greit å gjøre tydelig hva man ønsker tidlig i en relasjon men å gjøre første date til et jobbintervju synes jeg overhodet ingenting om. Hvis en fyr hadde begynt å snakke om barn på første date hadde jeg begynt å lure på om han i det hele tatt hadde sosiale antenner. Jeg tenker at dette er temaer som det er naturlig å komme inn på etter hvert.

Samtidig er det greit å finne ut ganske raskt (iallfall før jeg dater ham over lang tid) at han ikke har sterke ønsker om det i løpet av de første årene, for min del er det neppe aktuelt før jeg er 30 (altså over 3 år til). Ja, og greit å finne ut at han vil ha barn da, det er jo noen som ikke ønsker det, heller.

Når det gjelder bryllup og sånne ting har jeg ikke så sterke preferanser, så det er ikke viktig for meg. Det viktigste er vel at vi har ca. samme verdier og at han aksepterer mine ambisjoner og jeg hans. Kunne aldri hatt en fyr som ønsker å leve et a4-liv, ettersom jeg selv ønsker å reise mye, og gjerne kan tenke meg å bo noen år i utlandet etter hvert.

[Stellia]

Absolutt greit å gjøre tydelig hva man ønsker tidlig i en relasjon men å gjøre første date til et jobbintervju synes jeg overhodet ingenting om. Hvis en fyr hadde begynt å snakke om barn på første date hadde jeg begynt å lure på om han i det hele tatt hadde sosiale antenner. Jeg tenker at dette er temaer som det er naturlig å komme inn på etter hvert.

Som jeg har skrevet, var ikke dette noe jeg nevnte på første date. Kan også legge til at jeg hadde kjent ham i 2,5 år.

Endret 7. januar 2014 av Stellia

[Ariana]

Som jeg har skrevet, var ikke dette noe jeg nevnte på første date.

Jeg leste kun startinnlegget, og skummet resten av innleggene. Jeg ville iallfall ventet 5-7 dater med å gå inn på disse tingene, men det er vanskelig å si noe konkret, det avhenger jo av typen, kjemi og hvordan man passer sammen. Når jeg snakker om sånne ting i begynnelsen blir det også som regel i vage former, og der det faller seg naturlig. Synes det er greit å nyte hverandres selskap i en stund før man kommer inn på såpass alvorlige temaer.

[Suss81]

Vi hadde "praten" på tredje daten TS. Etter to måneder fortalte jeg han at om han ville ha meg så måtte han være klar over at ting kom til å gå fort. Jeg aktet ikke vente i årevis på å bli samboere å satse på forholdet, jeg måtte vite om vi passet godt nok sammen til å ha ett liv sammen uten å kaste bort for mye tid siden jeg straks rundet tredve. Var ikke han klar for dette så ville jeg ikke bruke mere tid på han, det hadde jeg ikke tid til. Jeg sa også at jeg ville ha barn om ett par år i samme samtalen. Han fikk ett par uker å tenke på hvor vi fortsatte å date som vanlig.

Greit nok han ble litt stresset med en gang (det skulle bare mangle), men etter å ha latt ting synke inn så bestemte han seg for at han virkelig ville ha meg og derfor ville han hoppe inn med begge bein å satse på oss. Å akkurat det har vi gjort. Vi ble samboere fort, kjøpte hus sammen etter 1,5 år og til høsten gifter vi oss. Vi er begge enige at vi valgte rett og vi har det veldig bra sammen

Jeg tror ikke det er dumt å ta slike samtaler tidlig. Det er kjedelig å bruke tre år med en mann for deretter å finne ut at man ikke ville det samme i livet. Så hvorfor bruke mye unødvendig tid på å sile ut folk som ikke vil det samme? I mine øyne er det mye bedre å være ærlig og heller ta risikoen på knust hjerte enn å satse alt på feil person. Ett knust hjerte repareres, men vi har bare ett liv, å når vi bruker mye av det på feil menneske så vil det også si at vi for mindre tid sammen med den vi er ment å leve livet sammen med

[AnonymBruker]

Vi hadde "praten" på tredje daten TS. Etter to måneder fortalte jeg han at om han ville ha meg så måtte han være klar over at ting kom til å gå fort. Jeg aktet ikke vente i årevis på å bli samboere å satse på forholdet, jeg måtte vite om vi passet godt nok sammen til å ha ett liv sammen uten å kaste bort for mye tid siden jeg straks rundet tredve. Var ikke han klar for dette så ville jeg ikke bruke mere tid på han, det hadde jeg ikke tid til. Jeg sa også at jeg ville ha barn om ett par år i samme samtalen. Han fikk ett par uker å tenke på hvor vi fortsatte å date som vanlig.

Greit nok han ble litt stresset med en gang (det skulle bare mangle), men etter å ha latt ting synke inn så bestemte han seg for at han virkelig ville ha meg og derfor ville han hoppe inn med begge bein å satse på oss. Å akkurat det har vi gjort. Vi ble samboere fort, kjøpte hus sammen etter 1,5 år og til høsten gifter vi oss. Vi er begge enige at vi valgte rett og vi har det veldig bra sammen

Jeg tror ikke det er dumt å ta slike samtaler tidlig. Det er kjedelig å bruke tre år med en mann for deretter å finne ut at man ikke ville det samme i livet. Så hvorfor bruke mye unødvendig tid på å sile ut folk som ikke vil det samme? I mine øyne er det mye bedre å være ærlig og heller ta risikoen på knust hjerte enn å satse alt på feil person. Ett knust hjerte repareres, men vi har bare ett liv, å når vi bruker mye av det på feil menneske så vil det også si at vi for mindre tid sammen med den vi er ment å leve livet sammen med

Det var en heftig prat på tredje date!!!! Men så bra at det funket da ;-)

Anonymous poster hash: c669d...38f

[Suss81]

Det var en heftig prat på tredje date!!!! Men så bra at det funket da ;-)

Anonymous poster hash: c669d...38f

Det er mye man kan løse med ærlighet Samtalen ble tatt forsiktig da, men hovedpoengene kom frem å jeg gadd ikke kaste bort tid på en mann som evt var feil for meg. Vært i samboerforhold tidligere som endte dårlig pga for ulikt syn på livet, å det er egentlig bortkastet tid. Så kan man begynne å telle da....Om du er 27 og er sammen med en mann i 3 år før du tar samtalen å finner ut at dere ikke vil det samme så er man 30, så bruker man 1 år før man blir forelsket igjen og ytterligere tre år før samtale så er man 34, så bruker man ett år på å finne seg en ny en og 3 år før samtalen så er man 38.....U see? Hvorfor ikke bare luke ut de uinteressante før man blir for glad i dem og før det går for mye tid istede.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg, TS. Det er bra å bli bevisst sine forventninger til et forhold, og å kommunisere de videre til en eventuell partner. Nøkkelsen blir å formidle dine behov på en ok måte overfor mannen. Men å vente på folk som ikke ønsker å forplikte seg, er bortkastet tid når man er ute etter et seriøst forhold.

Anonymous poster hash: b6e23...028