Trist, lengsel etter kjære og studier

[AnonymBruker]

Mulig jeg poster dette feil sted...

Jeg er så grusomt lei! Jeg og min kjære har vært sammen 7 år til sommeren, og da bodd de to siste årene fra hverandre på grunn av studier. Vi har nå hatt en herlig jul sammen, og det var tungt å ta farvel atter en gang da vi reiste hvert til vårt. Planen min er at vi flytter sammen igjen til sommeren (til min hjemby), og at jeg dermed sitter i en annen by og studerer og drar til uni. for å ta eksamen.

Problemet er at jeg finnes ikke motivert til dette semesteret i det hele tatt! Prøver å trøste meg selv med at det kun er et halvt år igjen nå, og at det kommer til å gå fort om jeg er flink til å være sosial og finne på mye gøy. Men jeg sitter nå alene på hybelen min og kjenner at jeg har mest lyst til å bare droppe ut fra skolen (er selvfølgelig smartere enn at jeg faktisk dropper ut).

Jeg er lei av denne byen, fagene jeg skal ta i år er ikke verdens mest interessante og jeg savner venner og familie så inderlig. Vært gjennom to dødsfall det siste halve året og kjenner mer enn noen gang på at livet er for kort til å ikke være med de jeg er glad i. Jeg vil bare hjem. Jeg er flink til å reise og besøke folk, men hver gang jeg er tilbake i studiebyen min blir jeg deprimert (det går over i løpet av de neste dagene, men jeg er bare så lei av å kjenne på den følelsen; følelsen av at jeg må dra fra kjæreste, venner og familie og atter en gang sitte alene. Jeg har venner i min studieby, men de er så klart ikke like gode som mine gamle venner). Da jeg bodde med kjæresten min før jeg dro for å studere, kjente jeg på lykkefølelsen hver dag. Den gode følelsen er dessverre blitt erstattet av tomhet, ensomhet og tristhet.

Samtidig som jeg er fast bestemt på å flytte til sommeren, tror jeg at det kan bli tøft å studere fra en annen by. Jeg får f.eks. ikke fulgt forelesninger. Noen som har noen solskinnshistorier til meg om å ha universitetet i en annen by enn de selv bor i? Og hvordan det er å lese på egenhånd? Og jeg trenger å høre at tiden frem til sommeren går fort. Og at etter et avstandsforhold er det en lykke å flytte sammen igjen, så alt har vært verdt det? At alle lengsler, stille tårer grunnet savn og ensomheten faktisk er verdt det? (Nå virker det som jeg har det helt forferdelig, noe som ikke er tilfelle. Men idag er en slik dag hvor alt føles mensingsløst)... Håper bare jeg kommer meg gjennom dette semesteret...

Anonymous poster hash: a2b3e...933