Å holde sammen for barnets skyld

[AnonymBruker]

Det er sånn det burde være, at man holder sammen med en mann for barnets skyld, det du har sammen med ham? Man "får det til å fungere", uten å være lykkelig, men kanske "fake it until you make it" passer bra i denne sammenheng?

Jeg og mannen krangler endel, i perioder (faktisk ganske ofte) hver eneste dag. Om alt og ingenting. Og det er jo en selv som råhar rett i alt, alltid, men jeg tenker på barnet mitt. At jeg burde ofre livet mitt for hennes skyld? Med det mener jeg å finne meg i ting, svelge kameler (eller hvaler), og unngå å krangle for barnets skyld.

Jeg får vel fremover finne meg i alt for husfredens skyld, la meg tråkke på og føle meg dominert, og forhåpentligvis sprekker ikke fasaden en dag, for det er spnn det er å være mamma, det er det ansvaret man har og barnet er viktigere enn deg selv?

Anonymous poster hash: cd80f...761

[AnonymBruker]

idiotisk å holde sammen for barnas skyld.

Anonymous poster hash: e5a2b...80d

[Euphemia]

1) samlivsterapi.

2) hvis det ikke hjelper: gå fra hverandre.

Hilsen barn av foreldre som holdt sammen "for min skyld".

[AnonymBruker]

idiotisk å holde sammen for barnas skyld.

Anonymous poster hash: e5a2b...80d

Så utfyllende.

Anonymous poster hash: cd80f...761

[AnonymBruker]

For noe tøv. Er ikke noe som er verre enn miserable foreldre. Ungen merker mye mer enn dere tror. Mye bedre med skilte lykkelige foreldre.

Anonymous poster hash: 60a85...4ac

[AnonymBruker]

Men alle barna jeg har kjent, som har skilte foreldre, har blitt merkelige og utagerende.

Anonymous poster hash: cd80f...761

[Arianna]

Foreldrene mine prøvde det der, å holde sammen for vår del. Det resulterte i at vi alle var relativt gamle, vi så alt som skjedde, og forstod at hverken mamma eller pappa hadde det godt. DET er vondt, det. Så om dere ønsker å gå fra hverandre, da bør dere gjøre det, og ikke utsette det, for det blir bare verre for barnet, selv om tanken er kjempegod..

Kan kanskje familieterapi være noe? Ellers har jeg et vennepar som dro på PREP-kurs nå for en stund siden. De sier det er noe av det beste de har vært på noen gang! Google it!

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hvem er det som tar seg av familieterapi da?

Anonymous poster hash: cd80f...761

[AnonymBruker]

Men alle barna jeg har kjent, som har skilte foreldre, har blitt merkelige og utagerende.

Anonymous poster hash: cd80f...761

har neppe med skillsmissen å gjøre. ingen av oss 4 unger ble utagerende eller merkelige pga skillsmissen. men nå var våre foreldre venner og fant på ting med oss sammen.

Anonymous poster hash: e5a2b...80d

[AnonymBruker]

Min kjæreste gjorde dette med eksen sin, holdt seg der med henne for barnas skyld. Det er sikkert ikke bra for ungene heller å h foreldre som krangler mye, men han selv er preget av det også, nå idag, ja.

Nå vet jeg ikke hvor ille det er mellom dere, men dette var ille da, snakk om mye psykisk vold og om noen nevner den tiden så går han sin vei og blir helt rar..

Anonymous poster hash: 370de...fb7

[AnonymBruker]

Barn vill heller være fra ett skillt hjem en å bo i en krigs sone!! Uannsett!!

Ungene får garantert med seg hva som skjer, og det er ikke noe bra for dem, og all kranglingen er ikke noe bra for deg eller mannen din.

Ønsker du å prøve parterapi først kan du kontakte ditt lokale familievernkontor.

http://www.bufetat.no/familievernkontor/

Der skal det være informasjon om tilbudene og link til alle kontor så du kan finne ditt.

Håper dere løser problemet, og ikke bare vender ryggen til det og håper det forsvinner. Problemer pleier nok ike gjøre det, de har en stygg tendens til å bare vokse seg større da. Klem!

Anonymous poster hash: 6fd42...c83

[GammelKaktus]

Men alle barna jeg har kjent, som har skilte foreldre, har blitt merkelige og utagerende.

Anonymous poster hash: cd80f...761

Kan jo være det er du som er fellesnevneren og ikke det at de har foreldre som er skilt.

Hvis forholdet ikke fungerer så er det bedre å gå fra hverandre enn å holde sammen for barnets skyld. Det er en stor byrde å legge på et barns små skuldre. Barn merker når det er dårlig stemning, vanskelig å gjøre gode miner til slett spill.

[Gjest stian86]

Og holde sammen for ungene sin skyld er feigt. Man lever bare en gang, må no vøre deilig og kunne være med noen man vil være med. Koffor tror du så mange går fra hverandre? Og gjemme seg bak ungene er ret og slett feigt. De fleste har barn som er opp i årene, og huslån osv. Om man er et selvstendig menneske forlater man noe som er dødt.og lærer og stå på sine egne bein.

Endret 6. januar 2014 av stian86

[AnonymBruker]

Det er sånn det burde være, at man holder sammen med en mann for barnets skyld, det du har sammen med ham? Man "får det til å fungere", uten å være lykkelig, men kanske "fake it until you make it" passer bra i denne sammenheng?

Jeg og mannen krangler endel, i perioder (faktisk ganske ofte) hver eneste dag. Om alt og ingenting. Og det er jo en selv som råhar rett i alt, alltid, men jeg tenker på barnet mitt. At jeg burde ofre livet mitt for hennes skyld? Med det mener jeg å finne meg i ting, svelge kameler (eller hvaler), og unngå å krangle for barnets skyld.

Jeg får vel fremover finne meg i alt for husfredens skyld, la meg tråkke på og føle meg dominert, og forhåpentligvis sprekker ikke fasaden en dag, for det er spnn det er å være mamma, det er det ansvaret man har og barnet er viktigere enn deg selv?

Anonymous poster hash: cd80f...761

Jeg har alltid ment at dersom dere ikke er lykkelige sammen så har ikke barnet det så bra heller. Barn er smartere enn man tror og plukker opp ganske mye, spesielt følelser. Nå er jeg i samme situasjon som deg og merker hvor vanskelig det er å skulle gå fra mannen min mtp barnet. Jeg har enda ikke bestemt meg, men akkurat nå heller det mer mot å gå fra ham. Jeg er rett og slett lei av å liste meg rundt i fare for å tråkke han på tærne. Håper uansett du blir fornøyd med valget du velger.

Anonymous poster hash: db543...06d

[Solstrålejenta]

Jeg synes at det er riktig og viktig at man i alle tilfeller, men kanskje mest av alt når man har barn sammen, gir et forhold som tidligere har vært godt et realt redningsforsøk. Når det er sagt er jeg enige med de over som sier at barn ikke blir lykklige av å ha ulykkelige foreldre som er sammen. Hvis man ser at man faktisk ikke klarer å løse sine problemer og finne tilbake til hverandre, så er det bedre både for en selv og barna å gå hvert til sitt. Det som imidlertid er viktig om man går fra hverandre er at man for barnas skyld tar seg sammen og har et sivilisert forhold til hverandre....

[Gjest BettyBoop]

Det er sånn det burde være, at man holder sammen med en mann for barnets skyld, det du har sammen med ham? Man "får det til å fungere", uten å være lykkelig, men kanske "fake it until you make it" passer bra i denne sammenheng?

Jeg og mannen krangler endel, i perioder (faktisk ganske ofte) hver eneste dag. Om alt og ingenting. Og det er jo en selv som råhar rett i alt, alltid, men jeg tenker på barnet mitt. At jeg burde ofre livet mitt for hennes skyld? Med det mener jeg å finne meg i ting, svelge kameler (eller hvaler), og unngå å krangle for barnets skyld.

Jeg får vel fremover finne meg i alt for husfredens skyld, la meg tråkke på og føle meg dominert, og forhåpentligvis sprekker ikke fasaden en dag, for det er spnn det er å være mamma, det er det ansvaret man har og barnet er viktigere enn deg selv?

Anonymous poster hash: cd80f...761

men hvor trygg føler barnet ditt seg når hun må høre foreldrene krangle hver dag og er ulykkelige? Har ikke barnet det bedre av at foreldrene kanskje ikke er sammen men at de kan være venner?

[Gjest BettyBoop]

Men alle barna jeg har kjent, som har skilte foreldre, har blitt merkelige og utagerende.

Anonymous poster hash: cd80f...761

det kan jo handle om at foreldrene ikke kom overens og ikke klarte å samarbeide?

[AnonymBruker]

min mor var sammen med en mann å de har to barn sammen. hun sa at de var sammen for barna, å da sa jeg det bare som det var "hvorfor er ikke du sammen med min pappa da". det fikk opp øynene hennes. det er ikke alltid det er bra for barna.

Anonymous poster hash: c54d5...0a8

[Masterstudent90]

Hehe, utrolig hvor langt enkelte kvinner går for å rasjonalisere at dere eget følelsesliv fortsatt skal være hovedprioritet etter at de er blitt mødre. Syns synd på fedrene og ektemennene oppi det her, som ikke bare kan prioritere ungen sin, men må ta vare på kona som om hun er en liten oppmerksomhetssyk unge selv når det burde vært forventet av henne å vokse opp og sette seg selv i andre rekke mht barnet, slik menn har måttet gjort hele forholdet gjennom. Hvis du ikke klarer å unngå krangler med mannen din, så bør du kanskje vurdere å spiltte opp, men ikke for DIN egen skyld. Hvis du bare savner romanse og nærhet og skaper krangler pga det, bør du hovedsaklig endre holdning og innse det at oppmerksomheten hans ikke lenger SKAL sentrere rundt deg lenger. Den eneste grunnen til å splitte opp er om han regelrett er ufin mot deg, men av erfaring vet jeg hvor overdrevent kvinner ser på det å ikke få oppmerksomhet nok fra partner, nærmest som et overgrep. Vel, voks opp og legg fra deg nykkene, du har et barn og ta deg av nå.

[AnonymBruker]

Å holde sammen for barnas skyld er utrulig idiotisk, barna merker hva som skjer, dere blir dårlige rollemodeller, for dere lærer barna deres at de skal holde ut i forhold uansett hvor jævlig det er.

Skjerp dere.

Anonymous poster hash: 5ccc9...0bd