Vet ikke om jeg klarer mer av dette ekteskapet - hvordan komme videre?

[AnonymBruker]

hei

Mann gift ganske lenge. Jeg er i midten av 30 årene med to barn i skolealder (begynnelsen av barneskolen). Min kone har vært syk i mange år (ble vel rundt 3/4 år) men har blitt fysisk frisk de siste to årene men har utviklet en ganske kraftig depresjon i etterkant tydeligvis. Sykdommen var ikke livstruende på noen som helst måte - hun var utbrent.

De siste årene har vært harde for forholdet. Hun har behandlet meg som en del av inventaret, hun har vært kald og avvisende. Kort og godt ikke vist noen interesse eller behov ift meg utenom å ta ansvaret for driften av hus/unger. Ble slik gradvis i den første delen av sykdomsperioden og vært slik det nå de siste 5 årene.

Så lenge hun var fysisk syk gikk dette greit for meg. Hun slet så jeg, jeg måtte dra det jeg kunne av lasset og akspetere dette. Så ble hun frisk og ingenting endret seg. Hun behandler meg forsatt som en del av inventaret, tar meg for gitt, veldig god på å kritisere. Er fortsatt avvisende. Hun har som sagt vært frisk nå de siste 2 årene.

Litt før jul fikk jeg bare nok. Prøvd å snakke med henne om forholdet sikkert 10 ganger de siste 2 årene men hun ønsker ikke å svare, dele eller snakke om dette. Siste gang truet jeg med å gå, sa jeg ikke visste om jeg elsket henne. Mente at hun ikke kunne elske meg slik hun var mot meg.

Da kom plutselig hele greia. Hun sa til slutt at hun var deprimert. Sa ikke hvorfor, bare at hun var. Hun nevnte at hun synes hun hadde lite verdi, fikset ikke jobben, ungene, mannen sin. Livet generelt da.

Vet ikke om jeg orker dette her så mange år til. Føler jeg mister hele den "yngre" delen av voksenlivet mitt. Hun har tidligere hatt mindre depresjoner men føler at denne er anderledes. Hun har tidligere nektet å besøke fagfolk - etter min vurdering har hun bare fortrengt dette. Vil ikke det nå heller da.

Jeg har satt som krav at vi skal til parterapi - hun har akseptert dette.

Jeg er helt sikkert en egoistisk og forferdelig person, men hadde det ikke vært for ungene - hadde jeg forlatt ekteskapet. Tror mine følelser for henne er borte...

Noen som kan gi litt råd.

mvh ts

Anonymous poster hash: 7703a...306

[AnonymBruker]

Hun må faktisk kontakte legen og få hjelp.

Det er skadelig for barn å vokse opp med deprimerte foreldre- og det tar livet av ekteskap.

Du gjør helt rett i å kreve endring, noe som er veldig tungt å få til for en deprimert.

MEN det finnes hjelp, og det går over om hun tar imot hjelp!

Sett krav, for deg selv, ungene og henne!

Anonymous poster hash: b86e9...e84

[AnonymBruker]

Jeg er enig med AB over her. Hun må ha profesjonell hjelp, å du er ikke urimelig som stiller krav.

Ingen kan forvente av deg at du skal "ofre" hele livet ditt for en som ikke er villig til å ta ansvar for eget liv og helse.

At hennes sykdom og depresjoner går utover deg er jo en sak. Du kan bare gå. Værre er det med ungene, de kan ikke bare gå.

Du har sikkert tatt mye ansvar for ungene de siste årene, da kan du sikkert ha hovedomsorgen for de om du går fra henne.

Anonymous poster hash: 27b69...e41

[Teethgrinding]

Det sies at man skal være sammen i gode og onde dager, "in sickness and in health". (Iallefall på film). Det er et voldsomt ansvar. Jeg er usikker på om det er riktig. Hvis ektefellen din mister totalt livsglede og ikke minst interesse i deg som intim partner, eller bare et levende medmenneske med behov for å bli sett; når er det akseptabelt å si at nok er nok?

Jeg tror ekteskap er som et bundet forhold. Man binder seg til ideen om at man vil gå løpet ut. Idag er det ikke slik at ting varer evig. 50% av alle ekteskap går dunken, men kanskje det er like greit? Om du spør meg personlig vil jeg hevde at langt mer enn 50% av befolkningen er utter fucking idiots. (Sånn sett er det jo rart at skilsmissestatistikken ikke er verre enn den er). Sjansen for å finne seg en ektefelle som ikke er et naut er jo forsvinnende liten.

Når har man kommet til et legitimt punkt der nok er nok? Mental sykdom er kanskje ett slikt punkt. Hvis man må være servicepersonell til en ektefelle som overhodet ikke anerkjenner ditt nærvær, eller gir deg et minimum av kjærlighet i retur, ser jeg ikke noe poeng i å være der. Det hjelper verken TS eller sin ektefelle at han server henne. Men ekteskapet som en romantisk idé forplikter jo at man skal bli der till the end. Jeg er usikker på om det er en optimal løsning. På ett eller annet tidspunkt blir det hele destruktivt. Kan man akseptere at et liv med håp og drømmer skal skrinlegges fordi man har forpliktet seg, punktum? Hva slags syn på individet er egentlig dette? Er ekteskapet sånn sett en håpløs relic fra gamle tider, eller er den like aktuell idag som før? Jeg er usikker.

Til TS: Tenk nøye gjennom. Du har valgt å gifte deg og få barn med din ektefelle. I mine øyne bærer hun også et ansvar for å ta vare på deg. Det går begge veier, det må det gjøre. Samme hvor syk hun måtte være. Hvis hun ikke er istand til å ta vare på deg på noen som helst måte; hvor funksjonelt er egentlig partnerskapet dere mellom? Det vesentlige praktiske spørsmålet blir uansett hva som er en optimal løsning for barna.

Endret 6. januar 2014 av Arcturus