Hvordan vet man når det er rett å bryte ut?

[AnonymBruker]

Jeg har i flere år egentlig ønsket å gå fra mannen min, men så har vi to barn i skolealder da.

Det har skjedd mye dritt. Blant annet har han vært utro, men det verste er egentlig hverdagen. "Alt" jeg gjør og sier er feil. Det er alltid noe å klage på! Det første han gjør når jeg kommer inn døra er å klage, det siste han gjør før vi sovner er å klage. Sånn føles det i hvert fall. Dette startet for mange år siden. Jeg har vært i terapi (alene, han ville ikke). Jeg har prøvd å være blid og positiv uansett. Gi han skryt. Prøvd å være mer fysisk, klemme og kysse. Uansett kommer vi tilbake i samme vonde spor hvor han kritiserer meg (ofte for ting jeg ikke engang har gjort).

Jeg gruer meg til å komme hjem etter jobb. Gleder meg til han reiser bort. Jeg pleier å late som jeg sover når han kommer og legger seg. Jeg klarer ikke lenger å komme på hva som jeg liker ved han. Jeg elsker han ikke..

Det eneste som holder meg tilbake er den dårlige samvittigheten ovenfor barna, og at han setter seg helt på bakbeina og nekter meg å dra..

Anonymous poster hash: c0d44...7dc

[AnonymBruker]

Dette høres ikke sunt ut. Først av alt, si at du må snakke med han, og nevn det du skriver her. Evt vis han innlegget. Så får dere sammen komme til en løsning. Ønsker du å flytte ut, eller han? Hvordan skal dere gjøre det praktisk i forhold til barna osv?

Skjønner det er vanskelig men når dere har prøvd og det fortsatt ikke funker så er det letteste å gå.

Anonymous poster hash: f6402...631

[AnonymBruker]

Det er en vond sirkel dere har kommet inn i, men ikke helt uvanlig. Tror mange par som har vært gjennom småbarnstiden sammen har kommet dit dere er nå. Der nærheten og intimiteten, humoren og spontaniteten har blitt borte fra forholdet. Og det er så lenge siden dette var til stede at man heller ikke uten videre klarer å komme tilbake dit. Det er veldig leit, fordi for barna sine vil egentlig alle foreldre få samlivet til å fungere og være en harmonisk og kjærlig familie. Men så klarer man det ikke, og alle forsøk blir tafatte forsøk på noe som ikke er lett å få til. Og så glir man fra hverandre og ser at dette er veien til en splittet familie.

I ditt/deres tilfelle tror jeg en separasjon er en mulig vei til å finne tilbake til hverandre igjen. Kanskje når dere har bodd fra hverandre en stund, noen måneder, ser dere hva dere savner og finner den nødvendige motivasjonen for å bli sammen igjen.

Anonymous poster hash: aa640...21d

[AnonymBruker]

Du burde gått forlengst.

Anonymous poster hash: 7bccb...976

[AnonymBruker]

Det var faktisk en av tegnene på at min eks-mann hadde mistet følelsene for meg: Han begynte å kritisere meg for alt mulig hele tiden. Og det har han fortsatt med etter skilsmissen også. Virker som om alt jeg gjør er galt og irriterer han...

Anonymous poster hash: aa640...21d

[Vinterbarn]

... jeg elsker han ikke føler du.. ska ikke si hva du ska gjøre men .. hva sier hjertet...

Endret 5. januar 2014 av Vinterbarn

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg har prøvd å snakke med han. Han nekter for alt, det er MIN feil, og min lykke er ikke viktig, det er viktigere at vi holder sammen for barnas skyld..

TS

Anonymous poster hash: c0d44...7dc