Min venninne (litt langt)

[Amber]

Jeg har en venninne som jeg treffer en eller to ganger i året.

Vi har kjent hverandre lenge, og er bestevenninner.

Men, de siste årene har hun bodd i utlandet, og jeg synes vi har begynnt å skli litt fra hverandre. Tidligere, når det kunne gå et halvt år mellom hver gang vi snakket sammen, var kontakten der med en gang, uansett. Men jeg føler at det har forandret seg.

Jeg ble mor for litt over ett år siden. Hun ringte meg kort tid etter, og gratulerte osv, og det var jo kjempekoselig. Hun hadde det da litt travelt (var på jobb), men skulle ringe senere. Jeg tror det gikk et halvt år før vi snakket igjen, og da var det jeg som ringte henne. Vi snakket vel i en halv time eller mer vil jeg tippe, og i løpet av den samtalen snakket vi bare om henne og det hun drev på med. Hun spurte ikke engang om min datter eller mitt liv, hvis dere skjønner hva jeg mener. Siden gikk det en stund før vi snakket, og nå har hun vært hjemme på besøk en tur.

Jeg vet ikke om det hele tiden har vært mer eller mindre sånn, eller om jeg bare er blitt veldig obs på det; men hun er skrekkelig selvopptatt. I løpet av den tiden hun var hjemme, kom hun og besøkte meg en gang; da var hun bare innom for å hente noe jeg hadde ordnet for henne.

Vi traff hverandre litt i løpet av den tiden, men det var alltid sånn at vi gjorde ting sammen som hun alikevel skulle gjøre, eller at jeg var med henne på nødvendige ærend, osv. Jeg får den følelsen av at hun bare gidder å være sammen med meg hvis noe annet skjer i tillegg. Hun gidder ikke komme til meg, jeg må komme til henne. Jeg sa ved flere anledninger at hun måtte komme før hun dro, og ja, det skulle hun. Den siste kvelden skulle hun komme da, for selv om jeg sa at da ble det sikkert mye annet å gjøre for henne, sa hun at det ikke var noe problem..

Vel, hun kom, var her til jeg hadde hjulpet henne med noe, og så dro hun rett etterpå. kanskje en halv time var hun her.

Da jeg kommenterte det etterpå, "hadde hun jo så mye å gjøre". Og det hun hadde glemt å låne her hos meg; det MÅTTE jeg komme til henne med før hun dro. Det gadd jeg ikke.

Det er alltid spennende å høre om hennes liv, og hva som skjer. Mulig mitt liv ikke er så spennende, som har hus, barn og mann, men det går da an å snakke om andre ting enn hvor mye hun har slanket seg, og slike "overfladiske" ting som hvordan hun har, og planlegger å farge håret, og om at hun er veldig populær osv... Hun bruker alle sine penger på å shoppe klær, og har brukt alle sine sparepenger på plastisk kirurgi...Det blir litt mye "meg meg meg" synes jeg. Hun forlanger og tar som en selvfølge at jeg skal være oppofrende, men det er ikke hun.

Jeg babler ikke i veg kun om mine ting, og slett ikke om babyting osv hele tiden slik dere kanskje tror. Er veldig bevisst på det! Så det kan ikke være det som gjør at hun er slik heller. Man forandrer seg jo da, kanskje vi rett og slett ikke passer sammen som venner mer. Jeg har jo fått andre verdier i livet etterhvert, og kropp og utseende tar ikke all min tid lenger. Jeg prioriterer familie, og å bruke penger på ting til familien.

Jeg liker livet mitt, og er ikke sjalu, men jeg skulle ønske hun satte mer pris på vårt vennskap. Jeg har ikke sagt noe til henne, fordi jeg tror hun ville ta det ille opp og bli sur; hun ville ikke se det selv tror jeg...

Hva tror dere? Noen erfaringer?

[Gjest Anonymous]

Det er forskjellige venner for forskjellige stadier i livet, det er min erfaring.

[:-) anna]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Har opplevd det samme, og det er vondt fordi man tror man alltid vil være venner på samme måten. Dere kan nok fortsette å være venner, men kanskje det må være på en annen måte. Kanskje kan du ikke ha henne som en like nær venn lengre. Og det er kanskje greit, om du kjenner etter innerst inne.

Du kan jo si noe også da... om hun er en nær venn. Når hun ikke engang spør etter barnet ditt så kan du jo påpeke det. "Nå har vi faktisk bare snakket om deg... du lurer ikke på hvordan jeg har det som mamma da?"

Kanskje trenger hun et lite hint for å skjønne at hun er litt vel oppslukt av seg selv og sitt.

[AUF]

Min venninne er slik. Når vi treffes babler hun i vei om sitt og sine. Kommer jeg inn med en komentar om mitt liv, enser hun det ikke engang. Men jeg lar henne holde på, for det er den eneste venninnen jeg har...

[Gjest Anonymous]

Du klarer vel å dreie samtalen inn på deg uten at hun spør, vel?

Grunnen til at hun ikke sprø så mye om ditt liv kan kanskje være at hun annser det som rimelig innholdsløst?

[Gjest sexysadie]

Kan være det er hun som er den misunnelige her.

[Amber]

Du klarer vel å dreie samtalen inn på deg uten at hun spør, vel?

Grunnen til at hun ikke sprø så mye om ditt liv kan kanskje være at hun annser det som rimelig innholdsløst?

Ja det klarer jeg selvfølgelig, men det er ikke noe hyggelig å fortelle om noe du er opptatt av (og kanskje stolt) når du føler at den andre samtalepartneren ikke er interessert.

[Amber]

Min venninne er slik. Når vi treffes babler hun i vei om sitt og sine. Kommer jeg inn med en komentar om mitt liv' date=' enser hun det ikke engang. Men jeg lar henne holde på, for det er den eneste venninnen jeg har...[/quote']

Huff, jeg føler det litt på samme måten. Jeg har flere venninner, men ingen så nære som henne, føler jeg... eller, nå er vi vel ikke så nære lenger... Jeg savner den helt nære venninnen som jeg kan snakke med alt om, go som er interessert i mitt liv også. Kanskje vi skal slå oss sammmen :-)

Har du sagt noe til din venninne du?

[Gjest Anonymous]

Kan være det er hun som er den misunnelige her.

Høres mer ut som Amber er missunnelig.. Hun andre har jo et liv.. Hvordan skulle hun være missunnelig på noe hun ikke finner verd å spørre om..?

[Gjest Anonymous]

Ja det klarer jeg selvfølgelig' date=' men det er ikke noe hyggelig å fortelle om noe du er opptatt av (og kanskje stolt) når du føler at den andre samtalepartneren ikke er interessert.[/quote']

Ville du synes det var bedre at hun sat og spilte... falsk interesse? Er det ikke bedre at hun er ærlig og snakker om det hun er interessert i?

Det er jo også din "jobb" å få det du snakker om til å hørest interessant ut.

Dette er så typisk klage fra småbarnsmøder.. Forventer at verden skal stoppe opp og bli like interessert i daglig dill som de har blitt.. Ugg!

Jeg synes du skal være glad for at hun gidder å komme å snakke med deg fremedeles, jeg.. (du høres ikke ut som en person jeg hadde fortsatt å besøke.. med den holdningen der.. )

[Gjest Pendler]

Hm, kjenner meg igjen i problemstillingen her, men jeg er i samme posisjon som veninnen.

Ble kjent med min besteveninne da vi var fem år gamle og vi er nå voksne... Hun har vært utrolig viktig for meg gjennom hele oppveksten og den mest stabile og nære personen i livet mitt.

Vi har begge fulgt og støttet hverandre gjennom utdannelser som har innebært flytting til andre byer og utland, og det er lenge siden vi har bodd samtidig i den lille byen vi kommer fra. Men kontakten har vært sterk og nærværende selv gjennom lange avstander.

Når det gjelder privatlivet har vi valgt forskjellig. Hun har giftet seg og fått fire barn. Jeg har avsluttet et langt og komplisert forhold. Så mens hun bor i et flott hus og har god råd og har etter "samfunnsnormene" gjort "alt riktig", er jeg enslig og barnløs og bor i en liten leilighet, og for foreløpig er mannen i mitt liv: "en venn".

Min besteveninne har problemer med å akseptere valgene mine og mener jeg var gal som gjorde slutt på forholdet jeg hadde. Og det er ikke slik at jeg ikke bryr meg om hennes liv. Jeg spør masse om barna hennes, leker med dem, og har også fått de fleste fødselsdetaljer i reprise... Når jeg forteller om mitt liv er hun ikke interessert, og spør om min "eks" og hvordan han har det!!! "Min venn" fnyser hun av og vil ikke høre om for vi har ikke "et ordentlig forhold" i hennes øyne.

Min flotte, spennende, radikale, eventyrlystne og knusegode veninne er byttet ut med en kjerring!!! *gråter*

Og hvorfor "må" alle helst leve i et a4-parforhold? Jeg har mange ulike venner: Gifte, enslige, med barn, uten barn, homser, et par surrete ungkarer, og en skjønn gammel dame. -og alle har noe verdigfullt å tilby!

[Gjest Anonymous]

"med den holdningen der"? jeg er faktisk bare trist jeg, for at jeg er iferd med å miste min beste venninne. Så jeg har ikke noen "holdning" slik du antyder.

Det er jo veldig lett for dere som ikke er foreldre og trekke den konklusjonen at vi småbarnsmødre kun er opptatt av bæsjebleier og gulp, og snakker kun om det, Jeg er faktisk opptatt av andre ting, og er bevisst på å ikke snakke om barnet mitt hele tiden, jeg skjønner da at det ikke er like interessant for andre. Poenget er at vi har fått litt forskjellige verdier i livet. Jeg tillater meg og si at jeg er blitt mer voksen, for det synes jeg. Jeg er iallefall interessert i mine venners liv, selv om vi ikke nødvendigvis er opptatt av de samme tingene. Sosial intelligens heter det.

[Amber]

Ops, det var meg:)

Ble visst logget av

[Gjest Anonymous]

"med den holdningen der"? .

Denne;

"Poenget er at vi har fått litt forskjellige verdier i livet. Jeg tillater meg og si at jeg er blitt mer voksen, for det synes jeg. Jeg er iallefall interessert i mine venners liv, selv om vi ikke nødvendigvis er opptatt av de samme tingene. Sosial intelligens heter det.

:tunge1.

Du har en holdning om at du er modnere enn henne, har mer "sosial intelligens" osv

"jeg er faktisk bare trist jeg' date=' for at jeg er iferd med å miste min beste venninne. .[/quote']

Jeg synes du bør vurdere om den holdningen jeg beskrev over kan ha noe med saken å gjøre?

Du er sannsynligvis den av dere som har forandret dere mest (pga å få barn og alt det der).. Tenk litt på deg også..

Uansett, så er det neppe bare den enes feil om et vennskap går i stykker.. Og de fleste vennskap som en gang har vært gode kan reddes om man gjøre en innsatas for det.

[Gjest sexysadie]

Høres mer ut som Amber er missunnelig.. Hun andre har jo et liv.. Hvordan skulle hun være missunnelig på noe hun ikke finner verd å spørre om..?

Kjempeliv...

Bruke alle pengene sine på plastiske operasjoner...

[Gjest Anonymous]

Kjempeliv...

Bruke alle pengene sine på plastiske operasjoner...

Bare det at Amber påstår at hun bruker "alle pengene sine" på platiskt kriurgi lyser jo misunnelse lang vei.. Om hun ikke var misunnelig hadde vel ikke den opplysningen vært relevant.

Det er Amber som missliker hvordan livet til venninnen er og så prøver hun å skylde ødeleggelsen av vennskapet på at venninnen ikke takler Ambers liv.. Patetisk

[tenker]

det går da an å snakke om andre ting enn hvor mye hun har slanket seg' date=' og slike "overfladiske" ting som hvordan hun har, og planlegger å farge håret, og om at hun er veldig populær osv... Hun bruker alle sine penger på å shoppe klær, og har brukt alle sine sparepenger på plastisk kirurgi...Det blir litt mye "meg meg meg" synes jeg. Hun forlanger og tar som en selvfølge at jeg skal være oppofrende, men det er ikke hun. [/quote']

Jeg blir litt :klø: her, jeg. Dette høres da ikke ut som en person du liker i det hele tatt? Og hvis det er dette (altså hun) som er problemet, så har det vel ikke så mye å gjøre med at du har fått barn?

Har hun blitt slik det siste året?

Var du slik selv før?

Hvis du vil bevare vennskapet, får du sette deg ned og tenke gjennom hva dere har igjen av felles interesser og verdier. Jeg opplevde selv at venninner jeg utelukkende hadde snakket med om fest, gutter, klær og sminke fikk jeg et litt annet forhold til etter at jeg fikk barn. Andre venninner derimot, som jeg møtte under utdanningen og delte faglige interesser, samfunnengasjement osv. med, har jeg fortsatt masse til felles med, til tross for at de ikke har barn. Jeg snakker lite om barna sammen med dem, men synes egentlig ikke det gjør noe, og ser ikke helt for meg at det er det vi kommer til å snakke "bleieprat" når de får barn heller.

[Amber]

Jeg tar til etterrettnig..

Men å påstå at jeg er missunnelig blir for dumt. Jeg skrev jo tidligere her, at fordi om jeg ikke "liker" prioriteringene hennes (om dere vil) så betyr jo ikke det at jeg skulle ønske jeg hadde et sånt liv. Mitt liv er faktisk ganske fint det.

Selvfølgelig liker jeg henne, hun er min venn. Men jeg reagerer på endel av det hun sier og gjør. Vi er blitt litt forskjellige, og kanskje vi bare må finne oss i at vi er sklidd fra hverandre. Men jeg mener at hvis man kun snakker om seg og sitt, og ikke viser noen interesse for andre enn seg selv, og er så fokusert på utseende og kropp at det kan være tema i timesvis, så er det å være selvopptatt, samme hvor kjedelig hun synes mitt liv er. Det mener nå jeg. Og det å kreve at venner skal stille opp hele tiden, og alltid gjøre ting på dere premisser, ja det er rett og slett litt egoistisk spør du meg. Sånn opplever jeg det ofte, det er mitt syn på saken. Å angripe meg som patetisk for det, ja det er patetisk.

[Amber]

Har hun blitt slik det siste året?

Var du slik selv før?

Ja hun har alltid vært litt sånn, men det er blitt "mye værre" de siste årene, om jeg kan si det på den måte.

Vi har vel begge forandret oss i hver vår retning

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner at dere to har et problem, men hva har det at du har fått barn med det hele å gjøre?