Sorry, men frustrasjonen min måtte ut en plass..

[bittelillejenta]

Fra jeg var liten har jeg hatt dårlig kontakt med faren min. Før bodde jeg hos han annenhver helg, men etter bråk (narkotika inni bildet) så har det blitt sjeldnere.. De siste åra har jeg kanskje møtt han 1-2 ganger i året, jeg føler ikke behov for å verken snakke eller møte han.. Det er selvfølgelig trist, for det er jo faren min! Men siden jeg har møtt så sjeldent fra jeg var liten så føler jeg liksom ikke at jeg kjenner han på en måte og ikke har jeg en dritt å si når jeg er med han heller.

Det som gjør meg litt sur er at han mener det er min oppgave å ta kontakt med han om vi skal møtes. Jeg synes dette er begge sin oppgave, men kanskje mest han siden han er tross alt er faren.. På julaften buste han inn i leiligheten min med gaver og før han gikk sa han at det hadde vært fint om jeg kom på besøk snart. Ja sa jeg og det bare var å sende en melding. Men det gadd han ikke, for han skjønte ikke hvorfor han alltid måtte ta initiativet, sa han mens han kjeftet meg ned.. Jeg kan ikke engang huske sist han ringte\sendte melding å spurte om vi skulle møtes, etc..

For noen uker siden fikk han seg ny dame, og hun virker mer ordentlig enn de andre han har vært sammen med. Tenker han kanskje synes det er litt flaut at jeg aldri tar kontakt\møter han at det der derfor han plutselig har blitt sånn..

Etter julaften prøvde jeg jo å sende han melding, hadde to nummerer til han så sendte like gjerne til begge så jeg var sikker på at han fikk melding. Siden ha bytter ofte nummer har jeg merket. Men nei, han hadde jo selvfølgelig byttet igjen..

Noen flere som har ikke-så-bra-forhold med faren sin? Jeg føler alle har så god kontakt med faren sin så jeg synes det er litt trist. Jeg har bedre kontakt med stefaren min som er på avrusing enn faren min.. Men så har stefaren min liksom alltid vært der for meg, noe ikke faren min har vært..

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: e1222...81a

[AnonymBruker]

Når eg var liten var det mykje krangling i heimen der pappa slo, sparka og tok kveleavtak på på mamma imens eg såg på. dette var virkelig ikke en god opplevelse.

når eg var så liten skjønte jo eg ikkje så mye.

mamma og pappa ble skilt så eg var annahver helg hos pappa. hver helg vi var os han sendte han oss til besteforeldrene våras fordi han skulle ut å drikke.

i tilleg kom han av og til hjem drita full.

når eg ble 12 år begynte eg å reise mer og mer fra han og flyttet til mamma.. no har eg ikkje så mye med han å gjøre og han har fått 2 nye barn no og bryr seg ikkje litt om oss andre.

bare for å gjøre ei lang historie kort!

Anonymous poster hash: d4a75...c95

[Gjest Doh]

Høres nesten ut som forholdet mellom meg og pappa. Nå var riktignok foreldrene mine gift til jeg var 16, men etter det har vi bare hatt sporadisk kontakt. Han tar så og si aldri kontakt, men klager på at jeg ikke gjør det. Jeg har ikke noe behov for å ha kontakt med han da jeg ikke får noe positivt ut av det. Stefaren min derimot er en kjempehyggelig mann som jeg har et veldig godt forhold til. Han og mamma er primærfamilien min, pappa er en jeg må forholde meg til i familieselskaper. Sånn har det vært i 11 år, og det er helt greit for meg.