Mannens lavmål har nådd ny bunn.....

[AnonymBruker]

Nå har jeg virkelig fått nok av mannen for en stund.

Han bidrar lite her hjemme, tjener mindre enn meg, jobber minimalt med skolen og blir dritfornærmet hvis jeg tar det opp. Nå har han igjen strøket på en eksamen som gjorde at vi mistet stipendet. Det vil si 19 500 minus i januar og 7500 resten av månedene. Dette høres kanskje lite ut, men for oss er det store deler av inntekten og hele husleien + strøm. Han nekter meg å ta det opp og går i forsvarsposisjon og mener at det ikke er hans skyld. Spiller forsåvidt ingen rolle hvem sin skyld det er, men det er hans ansvar. Et ansvar han nekter å ta.

Vi har ekstremt mye å gjøre fremover og jeg prøver å planlegge alt slik at vi skal få tid til alt vi skal gjøre. Han gidder ikke selv om jeg har mast uendelig mange ganger, og finne frem timeplaner og fortelle hva annet han har for planer fremover.

Alt blir da opp til meg. Jeg må planlegge og nesten forvente at det dukker opp uventede ting hele tiden pga han, og det gjør det. Plutselig må han på jobb fordi det har han glemt å sjekke eller si ifra om. Plutselig må han til en eller annen fordi de hadde en avtale osv.

Jeg jobber mer enn han og har samme type studie på masternivå istedenfor bachelor, så det er ikke slik at jeg sitter hjemme og har masse tid til overs. Jeg har masse oppgaver og andre ting. Jeg er i tillegg kronisk syk og har store problemer med å fungere enkelte dager, men det gir han blanke i fordi han er lat.

I dag startet jeg dagen (2 timer for sent fordi han ikke gadd å skru på vekkeklokken) med å brette tøy, lufte hunden, rydde osv. Han sto opp, var sur og gikk i dusjen for så å sette seg ned med frokost. Jeg fikk spist selv, 1 time etter alt annet som skulle gjøres var gjort..

Noen som har tips til hvordan han kan få et spark i ræva?

Har prøvd å ta det rolig og behersket i noen uker først, men nå klarer jeg ikke det mer.

Anonymous poster hash: a1553...8da

[AnonymBruker]

Her er det vel bare å gi klar beskjed? Skjerp deg eller stikk. Kan ikke se hva annet som kan fungere, og tviler vel egentlig på at det er noe håp for å være ærlig.

Anonymous poster hash: a5bc6...714

[WubWub]

Hørtes litt merklig ut han blir kaldt "mannen" når han høres ut som en liten gutt som du er moren til.

Utover det så er det vansklig å forandre mennesker. Men du kan forandre på situasjonen din det kan du

[Gjest Eurodice]

Mitt forslag går ut på at du samler opp krefter og gir denne mannen et så hardt spark i "ræva" at han forsvinner ut av livet ditt. Hvorfor vil du i det hele bruke tid på en slik uansvarlig latsabb?

Endret 3. januar 2014 av Arabella

[Anglofil]

Du får sette deg ned med han og snakke med han. Er det en spesiell grunn til at han oppfører seg slik?

Ellers tror jeg nok ikke hadde orket å bo med en slik mann, her må du kanskje stille et ultimatum.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Og det her er liksom mannen du elsker?

[AnonymBruker]

Syntes ikke så krasse tilsvar her inne er så konstruktive. Selv om dere har samme typer studium så har han kanskje for dårlig motivasjon og/eller evne i det aktuelle studiet. Det kan tenkes at han bør over på noe annet og kanskje i kombinasjon med at dere bor hver for dere en stund fremover? Når man jobber og studerer for fullt så er det ikke nødvendigvis den beste plattformen for å bo sammen for alle.

Anonymous poster hash: f6564...04e

[AnonymBruker]

Her er det vel bare å gi klar beskjed? Skjerp deg eller stikk. Kan ikke se hva annet som kan fungere, og tviler vel egentlig på at det er noe håp for å være ærlig.

Anonymous poster hash: a5bc6...714

Ja, jeg har prøvd å gi klar beskjed uten videre hell.

Hørtes litt merklig ut han blir kaldt "mannen" når han høres ut som en liten gutt som du er moren til.

Utover det så er det vansklig å forandre mennesker. Men du kan forandre på situasjonen din det kan du

Klokt sagt, han er nok for det meste en liten baby, men det hender han slår til og oppfører seg som en voksen mann.

Mitt forslag går ut på at du samler opp krefter og gir denne mannen et så hardt spark i "ræva" at han forsvinner ut av livet ditt. Hvorfor vil du i det hele bruke tid på en slik uansvarlig latsabb?

Ja, får prøve det. Han var ikke slik da vi ble sammen og var heller ikke sånn da vi giftet oss en god stund etter. Det har kommet en stund etter vi giftet oss.

Du får sette deg ned med han og snakke med han. Er det en spesiell grunn til at han oppfører seg slik?

Ellers tror jeg nok ikke hadde orket å bo med en slik mann, her må du kanskje stille et ultimatum.

Mvh Yvonne

Jeg har prøvd et utall ganger å snakke med han uten at jeg har lyktes med det.

Jeg mistenker at han er deprimert, og har forsiktig foreslått at vi kanskje skal gå til en psykolog eller parterapeut. Ble ikke godt mottatt.

Og det her er liksom mannen du elsker?

Ja og nei. Han var ikke slik da vi ble sammen. Det er noe som har skjedd de siste månedene. Så sånn som han oppfører seg nå er han ikke drømmemannen, nei.

Anonymous poster hash: a1553...8da

[Strixvaria]

At man risikerer ikke å ha noe sted å bo, at man får nada inntekt å dekke utgifter til livsopphold med og det faktum at man ved sin latskap og sippete drittunge-holdning ødelegger både for seg selv og en uskyldig tredjepart bør være motivasjon nok til at man hvertfall klarer en E på en hvilken som helst eksamen, spør du meg..

Hva folk finner seg i slutter aldri å overraske meg.

[AnonymBruker]

Syntes ikke så krasse tilsvar her inne er så konstruktive. Selv om dere har samme typer studium så har han kanskje for dårlig motivasjon og/eller evne i det aktuelle studiet. Det kan tenkes at han bør over på noe annet og kanskje i kombinasjon med at dere bor hver for dere en stund fremover? Når man jobber og studerer for fullt så er det ikke nødvendigvis den beste plattformen for å bo sammen for alle.

Anonymous poster hash: f6564...04e

Jeg går ikke fra han selv om de fleste her skriver at jeg burde vurdere det. Ekteskap betyr å være sammen til vi dør og det akter jeg å gjøre, bli hos han til jeg dør. Ingen i min familie er skilt og jeg vet de har slitt med diverse til tider også, men ønsker ikke å ta det opp med dem fordi jeg vil ikke henge ut mannen i familien min.

Ja, han burde helt klart funnet seg et annet studie eller bare jobbet. Han er ikke skoleflink, men det forventer jeg heller ikke. Jeg forventer at han bidrar like mye her hjemme ettersom vi har "like mye" å gjøre utenom. Han har dessverre ikke råd til å bo for seg selv.

Anonymous poster hash: a1553...8da

[AnonymBruker]

At man risikerer ikke å ha noe sted å bo, at man får nada inntekt å dekke utgifter til livsopphold med og det faktum at man ved sin latskap og sippete drittunge-holdning ødelegger både for seg selv og en uskyldig tredjepart bør være motivasjon nok til at man hvertfall klarer en E på en hvilken som helst eksamen, spør du meg..

Hva folk finner seg i slutter aldri å overraske meg.

Jeg er veldig enig i det første du skriver. Det hadde aldri falt meg inn å sette meg selv i den situasjonen han er i. Er selv ekstremt forsiktig med økonomien, og det er jeg som styrer økonomien her hjemme, heldigvis.

Han har som sagt ikke vært sånn hele tiden og jeg syns det blir feil og skille seg ved minste motgang.

Anonymous poster hash: a1553...8da

[AnonymBruker]

At dette har kommet de siste månedene, at han nekter å snakke om ting, og går rett i forsvar, gjør at jeg mistenker en depresjon.

I så fall er legehjelp det som behøves, ikke et spark bak, eller harde ord.

Anonymous poster hash: 19738...e4b

[AnonymBruker]

At dette har kommet de siste månedene, at han nekter å snakke om ting, og går rett i forsvar, gjør at jeg mistenker en depresjon.

I så fall er legehjelp det som behøves, ikke et spark bak, eller harde ord.

Anonymous poster hash: 19738...e4b

Ja, jeg har prøvd å ta det opp. Foreslo psykolog, men det ble ikke så godt mottatt. Mange mannfolk er så vanskelig når det kommer til slike ting.

Anonymous poster hash: a1553...8da

[Strixvaria]

Jeg er veldig enig i det første du skriver. Det hadde aldri falt meg inn å sette meg selv i den situasjonen han er i. Er selv ekstremt forsiktig med økonomien, og det er jeg som styrer økonomien her hjemme, heldigvis.

Han har som sagt ikke vært sånn hele tiden og jeg syns det blir feil og skille seg ved minste motgang.

Anonymous poster hash: a1553...8da

Men hva er alternativet ditt, hvis du skal være realistisk? Om han ikke selv ønsker å gjøre noe med sin egen situasjon, så er det faktisk ikke så mye du får gjort. Du kan ikke være ekstramammaen, hushjelpen, barnevakten, husøkonomen OG kona hans for resten av livet - og det tror jeg ikke du hadde sett for deg da du giftet deg med denne mannen heller.

Har han vurdert å bytte studie? Hoppe av og få seg en jobb i stedet?..

Endret 3. januar 2014 av Strixvaria

[Gjest Ingaborga]

Personlig ville jeg gått fra ham, men siden du ikke vil det, og å snakke alvorlig med ham heller ikke hjelper så burde du kanskje vurdere en "intervention".

Det hadde også vært en ide å bo hos noen andre, f.eks. familie eller venner i en periode, så han får føle på å bo alene, og ikke ha noe annet valg enn å måtte ta ansvar. Eller så kan du bare stoppe å gjøre ting som ikke er absolutt nødvendig. Luft hunden, betal regningene dine og fokuser på studiene dine. Dropp rydding, matlaging og vasking av klærne hans. Ikke betal regninger som ikke har noe med deg å gjøre. Til slutt kommer det ikke til å gå lenger for ham, og da må han begynne å gjøre ting selv. Og sånn som jeg har oppfattet det, drar han deg ned økonomisk. Er du sikker på at du vil tilbringe livet med noen som bryr seg så lite om både deg, seg selv og forholdet deres, at han lar det skje?

[AnonymBruker]

Jeg går ikke fra han selv om de fleste her skriver at jeg burde vurdere det. Ekteskap betyr å være sammen til vi dør og det akter jeg å gjøre, bli hos han til jeg dør. Ingen i min familie er skilt og jeg vet de har slitt med diverse til tider også, men ønsker ikke å ta det opp med dem fordi jeg vil ikke henge ut mannen i familien min.

Ja, han burde helt klart funnet seg et annet studie eller bare jobbet. Han er ikke skoleflink, men det forventer jeg heller ikke. Jeg forventer at han bidrar like mye her hjemme ettersom vi har "like mye" å gjøre utenom. Han har dessverre ikke råd til å bo for seg selv.

Anonymous poster hash: a1553...8da

La oss se slik på det:

Mannen din har nettopp sendt store deler av livet sitt (og ditt) rett i dass. Han har (med mindre han er usedvanlig kortsynt) visst at han kom til å stryke i noen måneder nå (som faller sammen med perioden du skisserer han har oppført seg "rart").

Hva som er den kloke måten å reagere på når ting går til helvete kan sikkert diskuteres. Men folk flest får panikk i slike situasjoner. Og da reagerer de irrasjonelt. Det er fair å annta at han ikke aner hva han skal gjøre videre, fordi han også neste år sannsynligvis kommer til å feile. Hele hans liv er en fiasko. Han er mislykket som mann. Livet går åt skogen. Og noen blir da sinte. Siden det er lettere å være sint på andre enn seg selv så rettes sinnet utover. Noen blir lei seg på grensen til (eller over) deprimert. Og det er jo lettere å være lei seg utover enn å holde det inni seg. Noen resignerer. For hva er vel poenget med å prøve når han likevel er en diger fiasko?

Om du ønsker å komme ut av tralten må du forstå at for mannen din er livet som skissert over. I fullt kaos. Ditt eneste mål blir å hjelpe han ut av kaos. Inntil kaoset gir seg så er han som han er.

På den positive siden så vet du nå hvordan han håndterer kriser (ikke særlig bra) og kan øve deg til du finner en ok måte å dra han ut av krisen og over i konstruktiv tankegang igjen. På den negative så har han en lang modningsprosess fremfor seg.

Anonymous poster hash: 3f366...b18

[AnonymBruker]

Men hva er alternativet ditt, hvis du skal være realistisk? Om han ikke selv ønsker å gjøre noe med sin egen situasjon, så er det faktisk ikke så mye du får gjort. Du kan ikke være ekstramammaen, hushjelpen, barnevakten, husøkonomen OG kona hans for resten av livet - og det tror jeg ikke du hadde sett for deg da du giftet deg med denne mannen heller.

Har han vurdert å bytte studie? Hoppe av og få seg en jobb i stedet?..

Alternativet mitt blir at han får tilbud om å gå til psykolog igjen. Velger han og ikke ta imot tilbudet så ber jeg han flytte hjem til sin egen mor en stund eventuelt så får han bo her, men han får betale halvparten av alle utgifter, vaske sitt eget tøy, sove og holde ryddig på sitt eget rom, lage mat til seg selv og ja, til han innser hvor mye jeg faktisk gjør i løpet av en normal måned.

Jeg har foreslått at han burde avslutte studiet og jobbe istedenfor, men det ønsker han ikke. Jeg har foreslått at han kan starte på fagutdanning (som er litt lettere) eller at han konsentrerer seg bare om skolen til han er ferdig om et halvt år.

Anonymous poster hash: a1553...8da

[AnonymBruker]

Personlig ville jeg gått fra ham, men siden du ikke vil det, og å snakke alvorlig med ham heller ikke hjelper så burde du kanskje vurdere en "intervention".

Det hadde også vært en ide å bo hos noen andre, f.eks. familie eller venner i en periode, så han får føle på å bo alene, og ikke ha noe annet valg enn å måtte ta ansvar. Eller så kan du bare stoppe å gjøre ting som ikke er absolutt nødvendig. Luft hunden, betal regningene dine og fokuser på studiene dine. Dropp rydding, matlaging og vasking av klærne hans. Ikke betal regninger som ikke har noe med deg å gjøre. Til slutt kommer det ikke til å gå lenger for ham, og da må han begynne å gjøre ting selv. Og sånn som jeg har oppfattet det, drar han deg ned økonomisk. Er du sikker på at du vil tilbringe livet med noen som bryr seg så lite om både deg, seg selv og forholdet deres, at han lar det skje?

Jeg er litt usikker på om jeg bør sende han hjem til sin egen mor eller om han bør få ansvar for alt sitt her hos oss. Problemet er at moren hans syr puter under armene på han samtidig som hun er psykisk syk. Hun forteller han at han ikke er verdt noe, uønsket og dum. Jeg vil ikke utsette han for dette fordi det bare vil bli verre for han. Dessuten fortjener han ikke å ha en så ustabil mor rundt seg. Det beste ville derfor være om han var her og fikk ansvar for sitt eget og at jeg ikke hjalp han med noe. Jeg er sikker på at jeg vil tilbringe livet med han for jeg vet hvor fantastisk han egentlig er.

Anonymous poster hash: a1553...8da

[AnonymBruker]

At man risikerer ikke å ha noe sted å bo, at man får nada inntekt å dekke utgifter til livsopphold med og det faktum at man ved sin latskap og sippete drittunge-holdning ødelegger både for seg selv og en uskyldig tredjepart bør være motivasjon nok til at man hvertfall klarer en E på en hvilken som helst eksamen, spør du meg..

Hva folk finner seg i slutter aldri å overraske meg.

Nåja. På noen av de tøffe studiene på tekniske studier i, så var det i sin tid noen av fagene som hadde 6 forsøk i stedet for 3 på eksamen. Grunnen var at nivået var ganske høyt på eksamen og selv ganske flinke folk måtte bruke noen forsøk på å få det til.

Det er sjelden noe katastrofe å stryke, spørsmålet er hvordan man forholder seg til det uten å krisemaksimere. Man mister på ingen måte f. eks. en SiO leilighet ved stryk selv om det selvfølgelig er kjipt å få deler av stipendet omgjort til lån før man består.

Han bør ta seg en tur til legen siden det har oppstått de siste to måneder og kanskje vurdere annet studie/yrke etterhvert, ikke alle har samme kapasitet til alt. Og de to bør potensielt vurdere å skille økonomien, selv om man er gift så kan det være fint med separat økonomi en en studieperiode.

Anonymous poster hash: f6564...04e

[AnonymBruker]

La oss se slik på det:

Mannen din har nettopp sendt store deler av livet sitt (og ditt) rett i dass. Han har (med mindre han er usedvanlig kortsynt) visst at han kom til å stryke i noen måneder nå (som faller sammen med perioden du skisserer han har oppført seg "rart").

Hva som er den kloke måten å reagere på når ting går til helvete kan sikkert diskuteres. Men folk flest får panikk i slike situasjoner. Og da reagerer de irrasjonelt. Det er fair å annta at han ikke aner hva han skal gjøre videre, fordi han også neste år sannsynligvis kommer til å feile. Hele hans liv er en fiasko. Han er mislykket som mann. Livet går åt skogen. Og noen blir da sinte. Siden det er lettere å være sint på andre enn seg selv så rettes sinnet utover. Noen blir lei seg på grensen til (eller over) deprimert. Og det er jo lettere å være lei seg utover enn å holde det inni seg. Noen resignerer. For hva er vel poenget med å prøve når han likevel er en diger fiasko?

Om du ønsker å komme ut av tralten må du forstå at for mannen din er livet som skissert over. I fullt kaos. Ditt eneste mål blir å hjelpe han ut av kaos. Inntil kaoset gir seg så er han som han er.

På den positive siden så vet du nå hvordan han håndterer kriser (ikke særlig bra) og kan øve deg til du finner en ok måte å dra han ut av krisen og over i konstruktiv tankegang igjen. På den negative så har han en lang modningsprosess fremfor seg.

Anonymous poster hash: 3f366...b18

Takk for konstruktivt svar. Jeg kan tenke meg at du beskriver akkurat det mannen føler. Takk for at du hjelper meg å se det fra hans side.

Jeg må selvfølgelig prøve å hjelpe han ut av dette på en konstruktiv måte og da må jeg prøve å få til at vi går til psykolog. Jeg tror kanskje han hadde gått hvis jeg var med, men er redd for at han da også kunne funnet på å holde en del tilbake. Det ville vært veldig uheldig.

Anonymous poster hash: a1553...8da