Til dere som fikk barn tidlig (før 30?)

[AnonymBruker]

Hei!

Dette er et spørsmål til dere som fikk barn tidlig. Kanskje feil å sette grensen ved 30, men et sted må jeg sette grensen. Rundt 30 er liksom året da man burde fått sitt første barn. Liksom!

Jeg kunne kanskje heller ha skrevet 25 år?

Jeg lurer sånn på hvordan dere tenker når dere velger å få barn tidlig.

I mitt tilfelle så tenkte jeg ikke engang på kjæreste da jeg var 20. Jeg var så opptatt med å finne ut hva jeg ville med livet, og jeg valgte å jobbe og å reise, og jeg var så opptatt med mine hobbier og fritidsinteresser.

Da jeg var 23 år begynte jeg å studere, og da jeg var 28 år begynte å jeg jobbe i en relevant jobb. Under de 5 årene med studier var jeg målrettet og jeg drev med mine hobbier og fritidsinteresser, jeg reiste mye, jeg hadde ekstrajobb, jeg levde livet rett og slett.

Sånn var det med mine venner også.

Da jeg begynte å jobbe som 28-åring, ble jeg sett på som uerfaren og ung, og jeg jobbet alt jeg kunne mens jeg sparte masse penger. Bodde fortsatt i en billig hybel.

Nå er jeg 32 år, nettopp kjøpt med leilighet. Jeg har en jobb jeg liker, og jeg gjør det jeg vil på fritiden. Jeg er singel, noe jeg alltid har vært, men jeg er lykkelig for det. Jeg har få, men gode venner, og ellers kjenner jeg flere som jeg heller møter på fest.
Av mine venner, er det noe få som har fått sitt første barn de siste 3 årene, ellers er det mange single damer.

Så lurer jeg på dere som valgte å få barn tidlig, og som i ettertid savner å være fri i 20-årene.

I 20-årene skal man jo finne seg selv, gjøre det man vil, bli voksen, erfare ting.

Føler dere at dere fikk gjort det?

Anonymous poster hash: e33b0...42d

[Redbull]

Du sier "gjøre det man vil". Jeg ville få barn Jeg har aldri angra en dag. Men så er ikke jeg som deg heller Jeg var (og er!) fornøyd med utdanninga mi som barn og ungdomsarbeider, jeg har aldri ville hatt kariere og en viktig jobb. Jeg fikk barn da jeg var 23. Da hadde (og har!) jeg og samboer eget hus, to biler og ett stabilt forhold. JEG kunne aldri tenkt meg å blitt mor i 30 årene. Jeg er utrolig glad for at jeg begynte tidlig, og det mener jeg helt oppriktig! Jeg har absolutt funnet min plass i livet, jeg har funnet meg selv og jeg er utrolig fornøyd med tilværelsen

[Gjest s@nd]

Jeg er verken over 30 eller har barn, så jeg kan ikke svare på akkurat det.. Hehe, men jeg ønsker meg barn før jeg er 30.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vil helst være 25 når jeg har barn, helst. Det høres ut som en fin alder å få barn i. Det er jo sikkert greit å få barn som 30+, for da har man utviklet seg mye, modnet seg, men det kan også være greit å bli dyttet i det. Når man er 25 har man levd litt, men samtidig er man ikke ordentlig "voksen" heller, på en måte..

Men aller helst vil jeg leve livet og gjøre spennende ting før jeg får barn. Selv om jeg må vente til jeg er 30, så går det greit. Jeg vil reise, trenger ikke være langt, men bare reise og oppleve nye ting. Og så vil jeg nyte den gode første-tiden med min kjære samboer, ha masse sex (med han såklart), nyte å være bare oss to, osv. Jeg vil nyte å være ung før jeg får meg barn. Men 25 høres ut som en fin alder, selv om man er veldig ung enda... Jeg gleder meg til å få barn, jeg gleder meg til det ansvaret, til de øyeblikkene jeg blir å få med barnet.

Okei, nå ble det litt mye hehe.. Ha en fin kveld, da!

Endret 2. januar 2014 av s@nd

[AnonymBruker]

Reiste tre mnd alene da jeg var 21 år, bodd i kollektiv med både ukjente og nære venninner der vi festet sånn ca.hver dag. Hatt flere kule jobber og tatt bachelor. Møtte kjæresten min da jeg var 22 år og ble raskt seriøs med han. Vi kjøpte leilighet sammen og jeg ble planlagt gravid rett før jeg fylte 24 år. Angrer ikke et sekund på noe av dette:)

Anonymous poster hash: a346c...31f

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid som 20-åring og fødte rett etter jeg fylte 21. Prevensjonen sviktet, men vi valgte å beholde. Hadde kjøpt leilighet, han jobbet i byggebransjen og var to år eldre enn meg og jeg jobbet i hjemmetjenesten. Nå er barnet blitt 9 år og jeg har aldri hverken angret eller følt alt jeg ikke har vært fri. Hadde veldig lyst på barn, men det skjedde noen år tidligere enn planlagt.

Dømmer ikke dem som velger å vente og heller ikke dem som blir foreldre tidlig, men jeg syns kanskje det er litt i tidligste laget før man er myndig og litt i seneste laget etter 45.

De fleste foreldrene i klassen til barnet mitt er rundt 10-15 år eldre enn meg, men det har aldri vært noe problem. Jeg "levde" mye tidlig i tenårene og har etter det hatt en veldig rolig livsstil og kunne ikke tenkt meg å leve et annet liv enn det jeg har.

Anonymous poster hash: bbc91...d03

[Avalon]

Nå har ikke jeg barn enda, men hvis alt går etter planen blir det prøving i 2015. Og jeg er da fremdeles under 30 år, blir 28 år nå.

Jeg har aldri ønsket en svær karriære eller en høytstående jobb. Jeg vil ha en fast jobb som jeg trives i.

Egentlig kunne jeg godt fått barn tidligere, men måtte fint vente på den rette mannen og så må vi ha noen år på baken før det blir barn.

Jeg har alltid hatt lyst på barn. Jeg har endometriose, og derfor ønsker jeg ikke å vente til jeg er over 30 med å få barn i tilfelle vi skulle trenge hjelp med å bli gravid.

[Tirius]

Flytta hjemmefra når jeg var 15, til en storby. Gikk VGS der, opplevde mye rart og mange rare ting og hadde et par teite kjærester. Som 18-åring møtte jeg min nåværende samboer og far til mitt barn. Det sa bare klikk, det fungerte. Og etter 4 år som kjærester, 3 av de som samboere, bestemte vi oss for at det passet å ha barn. På hobbybasis har jeg en stor lidenskap jeg har hatt i alle år. Utdanningsmessig vet jeg akkurat hva jeg vil (fortsatt under utdanning) og det har jeg alltid visst. Jeg staket vel bare ut hva jeg ville bruke tiden og livet mitt på ganske tidlig.

Jeg føler på ingen måte at hun hemmer meg i livet eller at jeg ikke får gjort alt jeg vil. Ikke alle drømmer om å feste natten lang, reise jorden rundt eller lignende. Det er ikke noe galt i det heller, men for meg har det aldri vært attraktivt.

[AnonymBruker]

Det handler vel om prioriteringer. Mange begynner å studere rett etter vgs, hvilket betyr at de som regel er ferdig med master innen 25.

Jeg valgte å studere ute - i to forskjellige land (Frankrike + England). I tillegg reiste jeg mye og tok internships i New York og Shanghai. Datet flere forskjellige, men kuttet av når jeg skjønte at det ikke var mannen i mitt liv.

Har hatt deltidsjobber, jobbet frivillig og prøvd meg på mye. Har alltid datet menn noen år eldre, de fleste menn under 27-28 er ikke innstilt på å slå seg til ro enda (i hvert fall ikke de med høyere utdannelse). Så sparer litt stress ved å fokusere på de noen år eldre.

Har en eldre søster på 28 og har reist, jobbet og opplevd mer enn henne. Mer enn de fleste av hennes venner også. Så nei, føler ikke at jeg ofrer noe. Har alltid planlagt å begynne med barn i tyveårene.

Kjæresten og jeg planlegger ekteskap og barn så snart jeg kan flytte over til New York og jeg er under 25.

Anonymous poster hash: 4916d...004

[AnonymBruker]

AB over.

Eier egen leilighet, så det er også i boks før ekteskap, slik jeg ønsket.

Anonymous poster hash: 4916d...004

[Trollmortil3]

Fikk nr 2 da jeg var 25 og attpåklatt etter jeg fylte 30. Hadde mye mere energi med to bar og jobb, enn jeg har med to ungdommer og 1 barnehagebarn!! Så glad jeg ikke begynte med nr 1 i begynnelsen av 30 årene

[AnonymBruker]

TS her!

Interessant at vi lever så forskjellige liv, men jeg tror nok at mange faktorer spiller inn. Vi møter jo mennesker hele veien og erfarer forskjellige ting, som er med på å forme oss.

Jeg har aldri hatt kjæreste, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg har vel rett og slett ikke møtt noe enda ...

Jeg tror nok at om jeg hadde møtt noen i begynnelsen av 20-årene, så ville livet mitt tatt en annen retning.

Siden jeg aldri møtte noen i 20-årene, så tok livet mitt denne retningen som jeg er på nå.

Anonymous poster hash: e33b0...42d

[AnonymBruker]

Jeg har knapt reist, ikke bodd andre steder enn hjembyen og har ikke så mye utdanning. Allikevel vet jeg at jeg har funnet meg selv, jeg ser nysgjerrig på det som skjer men jeg elsker å være den jeg er nå. I tidlig 20-årene.

Vi er vel bare programert litt forskjellig.

Anonymous poster hash: fd9fb...2a1

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn da jeg var 25 år. Det var ikke planlagt, selv om vi var "klare" for det med tanke på livssituasjonen. Hvis ikke så hadde vi nok ikke fått barn før i 30 årene tenker jeg, men i dag er jeg veldig glad for at jeg fikk barn før.

Jeg hadde hus, bil, var (og er) gift, fast jobb, bachelor (måtte jobbe to år før jeg kunne gå på masterstudiet jeg ønsket) osv da barnet kom, så vi var vel egentlig klare for det..

Anonymous poster hash: 6cc5b...3eb

[AnonymBruker]

Jeg har knapt reist, ikke bodd andre steder enn hjembyen og har ikke så mye utdanning. Allikevel vet jeg at jeg har funnet meg selv, jeg ser nysgjerrig på det som skjer men jeg elsker å være den jeg er nå. I tidlig 20-årene.

Vi er vel bare programert litt forskjellig.

Anonymous poster hash: fd9fb...2a1

Det kan jeg være helt enig i!

Alt er rett for hver enkelt. Ingen kan leve likt, og ingen har ønske om å leve helt likt som alle andre - bortsett fra de som sammenligner seg med alle andre - de blir fort ulykkelige.

Det er viktig at man gjør det som gjør en lykkelig, og setter seg selv først.

Man kan heller ikke bestemme hva som skal skje, så man må jo bare leve som normalt, så skjer det som skjer.

Anonymous poster hash: e33b0...42d

[AnonymBruker]

Jeg har knapt reist, ikke bodd andre steder enn hjembyen og har ikke så mye utdanning. Allikevel vet jeg at jeg har funnet meg selv, jeg ser nysgjerrig på det som skjer men jeg elsker å være den jeg er nå. I tidlig 20-årene.

Vi er vel bare programert litt forskjellig.

Anonymous poster hash: fd9fb...2a1

Noe jeg syns er rart, er hvordan noen par har råd til hus og bil og barn før de er 25, og at de i det hele tatt er klar for det. De færreste har vel så mye penger på den alderen?

Jeg husker jeg ikke var der i det hele tatt da jeg var 25 - men jeg var vel kanskje umoden på det området på den alderen...

Anonymous poster hash: e33b0...42d

[AnonymBruker]

Jeg visste at jeg ville ha barn en gang i framtiden, men ikke når. Ble uplanlagt gravid og fikk barn da jeg var 25. I et samboerforhold. At jeg skulle bli alene 3 år etter var absolutt ikke med i planen.

Anonymous poster hash: 5d3c0...476

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på at jeg ble mor i ung alder, selv om det var uplanlagt. Men jeg kjenner jeg savner "friheten" til å kunne finne meg selv og gjøre mine feil uten at jeg måtte ha barnet i tankene. Jeg ønsker jeg hadde gjort ferdig utdanningen først, at jeg fikk reist. Men, jeg føler meg lykkelig likevel. Å være mor har gjort at jeg har vokst på ulike måter og ser livet fra andre øyne. For min del reddet datteren min meg fra en usikker fremtid. Før henne hadde jeg ingen ambisjoner eller drømmer. Jeg slet med å fullføre skolen, surret rundt i min egen boble. Til sommeren er jeg helt ferdig med skole, og vi går i gang med husbygging. Jeg føler ikke jeg har gått glipp av livet! Og nyter hver dag med min datter og samboer

Anonymous poster hash: c1001...199

[AnonymBruker]

Jeg visste at jeg ville ha barn en gang i framtiden, men ikke når. Ble uplanlagt gravid og fikk barn da jeg var 25. I et samboerforhold. At jeg skulle bli alene 3 år etter var absolutt ikke med i planen.

Anonymous poster hash: 5d3c0...476

Det er noe mange ikke tenker på når de er blinde av forelskelse ... og noe mange ikke vet er at hjernen utvikler seg til man er ca. 25. Man foreandrer seg veldig rundt 25 år, og det er derfor det er lurt å vente med giftermål og barn til etter man er 25.

Anonymous poster hash: e33b0...42d

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på at jeg ble mor i ung alder, selv om det var uplanlagt. Men jeg kjenner jeg savner "friheten" til å kunne finne meg selv og gjøre mine feil uten at jeg måtte ha barnet i tankene. Jeg ønsker jeg hadde gjort ferdig utdanningen først, at jeg fikk reist. Men, jeg føler meg lykkelig likevel. Å være mor har gjort at jeg har vokst på ulike måter og ser livet fra andre øyne. For min del reddet datteren min meg fra en usikker fremtid. Før henne hadde jeg ingen ambisjoner eller drømmer. Jeg slet med å fullføre skolen, surret rundt i min egen boble. Til sommeren er jeg helt ferdig med skole, og vi går i gang med husbygging. Jeg føler ikke jeg har gått glipp av livet! Og nyter hver dag med min datter og samboer

Anonymous poster hash: c1001...199

Ja, for mange er det bra å få barn, så lenge barnet har det bra, fordi det setter krav til foreldrene til å bygge et hjem, og at de får litt ambisjoner.

Anonymous poster hash: e33b0...42d

[AnonymBruker]

Jeg var 24 og hadde ingenting, bare reist en del:) ordnet meg utdanning og jobb, og sånn gikk no dagane, elsker min sønn over alt på jord, er ekstremt barnekjær og vil egentlig ha 5

Anonymous poster hash: 7cb9b...f8e