Babyen 10 mnd, ingen følelser for mannen...

[AnonymBruker]

Sukk.. Jeg vet jo at det er vanlig at følelsene blir litt borte når babyen kommer, man er sliten, ser bare babyen, etc. Men sannheten er at jeg ikke er sliten. Vi har verdens snilleste sovebaby. Og han er en så fantastisk flink pappa. Alt burde være rosenrødt..

Allikevel kunne jeg faktisk ikke brydd meg filla akkurat nå. Det nærmeste jeg kan komme å bry meg om han er at jeg ikke har lyst til å fortelle han dette fordi han nok blir lei seg. I går kveld hadde vi sex og alt jeg kunne tenke på var at "wow, dette kunne vært hvem som helst" samtidig som jeg ikke følte for å kysse han en gang.

Vi har vært endel hjemme siste halvåret begge to, så vi går nok kanskje mye oppå hverandre..

Men allikevel, følelsene er jo FULLSTENDIG borte?

Anonymous poster hash: 1da87...25e

[AnonymBruker]

Neida, du er bare i babymodus, kanskje ammemodus?? Mye forandrer seg etter en baby er født. Hormonene dine er på tur og du er ikke deg selv. Det tar TID å bli seg selv igjen etter svangerskap og fødsel. Nyt den korte tiden babyen din er baby, og det blir bedre. Få barnevakt og ta dere en tur på kino, eller ut og spise, eller bare kjør en tur og snakk sammen.

Anonymous poster hash: 22121...4d0

[AnonymBruker]

Neida, du er bare i babymodus, kanskje ammemodus?? Mye forandrer seg etter en baby er født. Hormonene dine er på tur og du er ikke deg selv. Det tar TID å bli seg selv igjen etter svangerskap og fødsel. Nyt den korte tiden babyen din er baby, og det blir bedre. Få barnevakt og ta dere en tur på kino, eller ut og spise, eller bare kjør en tur og snakk sammen.

Anonymous poster hash: 22121...4d0

Anonymous poster hash: 1da87...25e

[AnonymBruker]

Neida, du er bare i babymodus, kanskje ammemodus?? Mye forandrer seg etter en baby er født. Hormonene dine er på tur og du er ikke deg selv. Det tar TID å bli seg selv igjen etter svangerskap og fødsel. Nyt den korte tiden babyen din er baby, og det blir bedre. Få barnevakt og ta dere en tur på kino, eller ut og spise, eller bare kjør en tur og snakk sammen.

Anonymous poster hash: 22121...4d0

Amming har jeg sluttet med for lenge siden.. Men at det kan være noe hormoner er jo ikke umulig.. Med det sagt føler jeg meg som jeg selv. Bare at et barn tar opp størstedelen av dagen vår. Vi er ute en gang i blant på kino eller lignende. Og kjører endel bil med snill baby og på de turene er stemningen faktisk veldig god og vi skravler hele veien.

Anonymous poster hash: 1da87...25e

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymous poster hash: 1da87...25e

[AnonymBruker]

Ta dere en kjæreste dag som nevnt over. Men du må være positiv til det på en måte, altså når kjærestedagen kommer så er du furt å bare tenker på at du ikke har følelser. Vær blid og tenk på hvorfor du forelsket deg i denne karen i første omgang.

Anonymous poster hash: 9e500...816

[AnonymBruker]

Eller kjæreste helg. Sikkert noen besteforeldre/tanter som vil passe babyen

Anonymous poster hash: 9e500...816

[AnonymBruker]

Ta dere en kjæreste dag som nevnt over. Men du må være positiv til det på en måte, altså når kjærestedagen kommer så er du furt å bare tenker på at du ikke har følelser. Vær blid og tenk på hvorfor du forelsket deg i denne karen i første omgang.

Anonymous poster hash: 9e500...816

Eller kjæreste helg. Sikkert noen besteforeldre/tanter som vil passe babyen

Anonymous poster hash: 9e500...816

Kjærestetid i form av en kveld ut og sånn har vi hatt flere ganger. Det er forsåvidt hyggelig nok. Å reise bort en hel helg er ikke aktuelt. Ikke er det noe hyggelig, for jeg vil helst være med vesla, og ikke er det spesielt aktuelt å reise fra henne generelt når hun er så liten.. Men takk for svar

Anonymous poster hash: 1da87...25e

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måte. Følelsene kommer og går litt, men stort sett er lei hele fyren. Er usikker på hva jeg skal gjøre så jeg har dessverre ikke noe godt råd til deg. Har fablet om å flytte for meg selv, men fornuften sier at jeg må prøve litt til.

Anonymous poster hash: 124e9...d27

[Schadenfreude]

Folk legger for mye vekt på følelser og forelskelse. Hvis man ikke er magekilende forelsket hele veien, er det nesten så de mister helt troa på forholdet. Alt for mange bryter ut av forhold fordi de ikke har pleiet det godt nok og tror at en laber periode er ensbetydende med at det er slik permanent.

Å beholde partneren er et valg man gjør, som må gjøres aktivt hver dag. I perioder vil følelsene være mindre fremtredende (eller kanskje til og med helt fraværende), men da må man styre skuta på rett kjøl igjen.

Gjør ting sammen, som minner dere på at dere er et lag. Mimre om forholdet, lag middag sammen, se en film og ikke minst sørg for fysisk nærhet. Da mener jeg ikke nødvendigvis sex, men bare noe så enkelt som å sitte i armkroken eller gi en klem.

Særlig i småbarnsperioden er dette viktig, for da har man gjerne alt for mye å henge fingrene i og fokuset er alle andre steder enn på parforholdet. Det er ikke uten grunn at mange forhold ryker i småbarnsperioden.

Gi det et halvt år, TS, hvor dere virkelig prøver å få ting på fote. Snakk sammen om det og legg en slagplan. Kommunen skal ha et tilbud i form av gratis samtaler hos familievernkontoret, det er også et knallfint alternativ flere burde være oppmerksomme på. Disse ser nemlig gjerne at man kommer FØR et brudd oppstår, sånn at man kan se om noe kan gjøres for å få forholdet på rett kjøl.

Oppsummert: Gi det tid, mest sannsynlig går det over - så sant du bestemmer deg for at du VIL bli og jobber for å få tilbake parfølelsen.

[Britt Banditt]

Om du flytter fra en mann som egentlig er bra, fordi du forventer at alt skal være rosenrødt, så kommer du til å angre, det kan jeg nesten garantere.

Jobb med forholdet, og prøv parterapi om dere ikke klarer å fikse det selv. Alt er ikke rosenrødt hele tiden, og det er ikke akkurat mange småbarnsforeldre som svever rundt på en rosa sky.

Dere har det jo egentlig fint, virker det som?

[Tit]

Dersom han er en god pappa for barnet, og en god mann og venn for deg, så hold deg til ham. Min erfaring (som 40-åring) er at dette skjer med ALLE etter hvert. Det jeg mener, er at følelsene går over i vennskap. Sånn er det bare.

[Saraby]

Tilogmed jeg og samboeren min som ikke har baby har det sånn noen ganger. Er nok sånn for de fleste å holder man ut å prøver over lengre tid så vil du se at det ordner seg:-) det er ekkelt å ha det sånn, det vet jeg. Har kjent på det du beskriver med at du ikke engang har lyst til å kysse, men det blir bedre!

[sjøhest]

Sånn er det bare, gresset er ikke grønnere på den andre siden. Jobb med forholdet, ta dere tid til å være sammen, kvalitetstid. Og ikke ta det så høytidelig om du ikke føler på forelskelse lengre. Jeg er ikke forelska i mannen min heller, men jeg elsker han.

[Mohair]

Signerer alle de andre her. Det kan selvsagt være at følelsene forsvinner og aldri kommer tilbake, men jeg ville gitt det en solid sjanse før jeg hadde gjort det slutt. Siden dere har en veldig enkel baby så burde det jo være mer enn nok av tid til å pleie forholdet, selv om du ikke vil reise bort en helg!? Se filmer sammen, lag fotoalbum, planlegg ferie, spis god mat hjemme, ta dere et glass vin. o.l. Evt trenger du litt mer alenetid, og det bør jo også være en enkel sak med en enkel baby.

[Gorgonzola]

Sukk.. Jeg vet jo at det er vanlig at følelsene blir litt borte når babyen kommer, man er sliten, ser bare babyen, etc

Er det vanlig?

Mener du at kvinner ikke fikser kjærlighet og attrå til både partner og barn???

Ville en mann skrevet det du skrev? Hey likestilling og sånn, hvor er dere???

Endret 3. januar 2014 av Gorgonzola

[Adhara]

Tråden er ryddet for avsporing.

Irrlys, mod.

[Gjest Kaffelattn]

Er det vanlig?

Mener du at kvinner ikke fikser kjærlighet og attrå til både partner og barn???

Ville en mann skrevet det du skrev? Hey likestilling og sånn, hvor er dere???

Likestilling betyr like muligheter og rettigheter - ikke "like hormoner, følelser og vesen" eller at kjønnene er like...

[AnonymBruker]

Dersom han er en god pappa for barnet, og en god mann og venn for deg, så hold deg til ham. Min erfaring (som 40-åring) er at dette skjer med ALLE etter hvert. Det jeg mener, er at følelsene går over i vennskap. Sånn er det bare.

Det er ikke min erfaring etter mange år i forhold.

Men, mye av det Schadenfreude sier er derimot noe jeg kjenner meg igjen i - og tenker er den eneste måten å ha et livslangt forhold på; innse at perioder kan gå over - gi det tid, og innse at man kan ikke hente ut en masse ut av noe man ikke investerer noe i.

I tillegg lurer jeg på noe så enkelt som hvorvidt TS bruker p-piller eller annen hormonell prevensjon. Det er faktisk verdt et forsøk å bytte prevensjon da jeg kjenner endel som har blitt totalendret også emosjonelt av hormonell prevensjon(både før og etter barn) - selvsagt i tillegg til at babyfasen er drepen for veldig mange, og det krever innsats å finne tilbake til hverandre igjen.

Jeg har selv(uten barn på tidspunktet) fått samme følelser som TS under sex i en laber periode, og klarte helt oppriktig ikke se at dette kunne endre seg.

Jeg hadde også endel andre ting på "menyen" som ikke var så positivt i livet akkurat da, og valgte derfor å gi det mer tid enn jeg vanligvis ville gitt(det varte totalt sett ett år, og jeg bestemte meg etter et halvår at jeg skulle vente enda et halvår før jeg brøt ut om ingenting endret seg). Vi hadde vært sammen da i ca 8-9 år, og jeg tenkte at et halvår fra eller til jo ikke hadde så mye å si - jeg ville ikke gå ut av et forhold uten å vite at jeg virkelig hadde snudd alle steiner.

Og, for oss endret det seg så drastisk at det ikke var til å tro - endringen var enorm. Vi snakker stormforelskelse, dyp kjærlighet og fantastisk sexliv som aldri før.

Og da var jeg virkelig glad for at jeg valgte å gi det en god stund - og jeg lærte at dårlige perioder faktisk kan snu seg med innsats.

Men det krevde jobb fra oss begge

Anonymous poster hash: 36f96...e45

[AnonymBruker]

I tillegg lurer jeg på noe så enkelt som hvorvidt TS bruker p-piller eller annen hormonell prevensjon. Det er faktisk verdt et forsøk å bytte prevensjon da jeg kjenner endel som har blitt totalendret også emosjonelt av hormonell prevensjon(både før og etter barn) - selvsagt i tillegg til at babyfasen er drepen for veldig mange, og det krever innsats å finne tilbake til hverandre igjen.

Nei, det gjør jeg ikke. Da forsvinner absolutt all sexlyst i hele verden og humøret blir håpløst. Så her går det i kondomer.

Tusen hjertlig takk for mange gode svar. Innerst inne tenker jeg at det må jo kunne snu, men det er godt å høre at det virkelig kan snu. Tok en tung samtale med min kjære mann i dag som ble fryktelig lei seg, som fryktet. For min del føler jeg det er veldig vanskelig å bare prøve å finne sammen nå. Så jeg har bedt om å få være i fred for en stund, sove på rom med vesla og bare fungere som venner. Jeg trenger så intenst å kjenne at jeg elsker han, at jeg savner han, at jeg har lyst til å krype oppi senga til han for å være nær han.

Om det er den beste løsningen vet jeg ikke. Kanskje ikke. Men jeg tror jeg eksploderer om jeg ikke får litt rom til å føle på savnet og at jeg elsker han. Om jeg elsker han.

Og tll dere som spurte så jo, vi har det egentlig fint. og ja,han er så bra. Så veldig bra. Flink til å bidra, flink med vesla, morsom, hyggelig, skjønner ikke helt hva som feiler meg egentlig..

Anonymous poster hash: 1da87...25e