Å skrive ned tanker/følelser for å bearbeide de. Innspill?

[AnonymBruker]

Jeg har det siste halve året følt at det er følelser inni meg som jeg ikke har klart å slippe ut. Er som en boble, og så sprekker den nesten noen ganger. Men i går sprakk den. Jeg vet noen underliggende årsaker.

Det er ikke slik at jeg får anfall/angst, men følelsene løper løpsk og så kan jeg begynne å grine (men klarer å kontrollere meg).

Så i går fant jeg ut at jeg skulle prøve å skrive ned følelsene jeg hadde. Disse følelsene/tankene er knyttet opp til forskjellige personer. Feks. forholdet mellom meg og min mor, eksen (som også er venn nå) + div. andre ting.

Så jeg satt meg ned for å skrive det jeg tenkte om eksen. Ting jeg ikke har klart å si til han, men som jeg føler jeg har stengt inne. Etter jeg hadde skrevet ferdig, så leste jeg gjennom. Jeg oppdaget da hvorfor jeg hadde vært så redd for å miste han som venn. Jeg hadde kune skrevet gode ting om han, noe som er sant. Siden han er en fantastisk person. Og dette har jeg holdt inni meg og ikke klart å fortelle han. Noe jeg synes er dumt. Jeg vurderer å fortelle det en gang. Han fortjener jo å høre hvor god han er.

Dette med skriving virker som funker for meg. Nå har jeg kun skrevet det som er relatert av mine følelser med han. Så får jeg se om det funker med andre også.

Jeg lurer derfor på om dere har gjort noe lignende? Eller har tips til hva jeg kan gjøre for å slippe å ha følelsene inni meg. Jeg har ikke lyst å gå til psykolog, jeg vil først prøve selv. Og jeg er faktisk 10kg lettere i dag etter jeg hadde fått skrevet det ned.

Anonymous poster hash: cec05...9b0

[Marie90]

Ja, jeg har gjort det samme. Etter et brudd tidlig i 2013 var jeg helt ute av meg og leste i en psykologiartikkel at det kan være smart å skrive et brev til vedkommende - som man selvsagt ikke sender.

Det fungerer for noen, ikke for andre. Ingen "mirakelkur" men det hindret meg også i å snakke om ham til venninner, ved at jeg fikk formulert meg for meg selv. Å snakke om bruddet til venner hele tiden er ofte destruktivt (som det heter, jo mer du nevner vedkommendes navn, jo mer forelsket blir du).

I kombinasjon med alle andre ting man må gjøre for å komme seg over noen - kutte all kontakt, null sosialt media, distrahere seg selv - så er det en god idé.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har gjort det samme. Etter et brudd tidlig i 2013 var jeg helt ute av meg og leste i en psykologiartikkel at det kan være smart å skrive et brev til vedkommende - som man selvsagt ikke sender.

Det fungerer for noen, ikke for andre. Ingen "mirakelkur" men det hindret meg også i å snakke om ham til venninner, ved at jeg fikk formulert meg for meg selv. Å snakke om bruddet til venner hele tiden er ofte destruktivt (som det heter, jo mer du nevner vedkommendes navn, jo mer forelsket blir du).

I kombinasjon med alle andre ting man må gjøre for å komme seg over noen - kutte all kontakt, null sosialt media, distrahere seg selv - så er det en god idé.

Så bra å høre at det funker for andre også. Nå er nok ikke mitt problem at jeg må "glemme" eksen, siden vi er venner. Det har vi også fått snakket om, slik at vi er enige begge to at vi kun er venner og ikke er sammen overdrevent mye (sånn som vi var da vi var sammen). Og siden han er en god venn, så vil jeg jo fortelle det gode om han og det han har gjort for meg slik at jeg feks. at har klart å bli bedre kjent med meg selv.

Men kanskje det er en dum ide? Jeg må jo i såfall samtidig påpeke at jeg ikke er ute etter forhold, slik at det ikke blir misforståelser (for det jeg skal si kan jo virke slik).

Men jeg skal i alle fall prøve å få skrevet ned flere tanker og følelser. Jeg tror også at flere av tankene mine etter hvert kan være knyttet opp til hverandre. Kanksje jeg da kan se et slags mønster.

Anonymous poster hash: cec05...9b0

[Arlea]

Av og til, hvis jeg er veldig sint, glad, trist eller har veldig mye å si til en person selv om jeg innerst inne vet at det ikke kommer så mye godt at å faktisk si det, så skriver jeg en mail. Ender opp med å enten slette den, eller lagre som draft fordi jeg merker at det hjelper veldig mye å bare skrive det ned. At det står et sted, selv om ingen får lest det.

Jeg tror at grunnen til at det hjelper sånn er at når vi er mest fortvilt, sinna og bitter, så er vi egentlig innerst inne mest sint på oss selv. Og at grunnen til at vi tilsynelatende retter det mot andre er et slags selvforsvar. Jeg var veldig sint på eksen i lang tid, men ser nå at det egentlig var meg selv og de valgene jeg tok når det kommer til han som gjorde meg så irritert. Fikk rensket mye av dette ved å skrive det ned.

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det siden jeg var 17 år. Mest ifm. problemer i kjæresteforhold og følelser som er vanskelig å snakke om. De har også vært "morsomme" å lese i ettertid, man får liksom ett innblikk i hva man har vært gjennom. Også er det ofte lettere å sette ord på ting på papiret enn muntlig, med den personen det gjelder. I tillegg har jeg vel ikke vært i det mest funksjonelle forholdene og kommunikasjon har ikke stått høyest på lista.
I mitt siste forhold, hvor han angrep meg mye psykisk, ble min redning å skrive ned alt han gjorde og sa. Det ble litt mye av det kanskje, men det viste seg å være til nytte når forholdet tok slutt og advokater ble hyret. Så satt jeg der med 8 A4-sider med dritt på han. Ikke en gang en oppfinnsom person hadde klart å finne på alt det, så det var virkelig til god hjelp..

I ett tilfelle også, fant kjæresten min noe av det jeg hadde skrevet, og det hjalp der og da. For at han fikk ett innblikk i hva jeg følte og vi fikk snakket om det, selv om det ideelle hadde vært å bare snakket om det med en gang..

Anonymous poster hash: a0b20...a8a

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det nødvendigvis hørtes så dumt ut å fortelle ham dette ved å sende han et brev eller lignende. Dette avhenger jo selvsagt hvordan han er som person naturligvis da jeg antar at ikke alle ville blitt så glad for noe sånt.

Personlig hadde jeg nok blitt glad for det, men alle er jo ikke lik meg heller akkurat.

"Og dette har jeg holdt inni meg og ikke klart å fortelle han. Noe jeg synes er dumt. Jeg vurderer å fortelle det en gang. Han fortjener jo å høre hvor god han er." Det kan jo være han synes at det er like dumt, at du ikke klarer å fortelle ham det.

"Og siden han er en god venn, så vil jeg jo fortelle det gode om han og det han har gjort for meg slik at jeg feks. at har klart å bli bedre kjent med meg selv."

Hvis han er en så god venn som du gir uttrykk for her, hvorfor er det så vanskelig å prate om slikt med ham da?

Anonymous poster hash: c9bf3...01c

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det nødvendigvis hørtes så dumt ut å fortelle ham dette ved å sende han et brev eller lignende. Dette avhenger jo selvsagt hvordan han er som person naturligvis da jeg antar at ikke alle ville blitt så glad for noe sånt.

Personlig hadde jeg nok blitt glad for det, men alle er jo ikke lik meg heller akkurat.

"Og dette har jeg holdt inni meg og ikke klart å fortelle han. Noe jeg synes er dumt. Jeg vurderer å fortelle det en gang. Han fortjener jo å høre hvor god han er." Det kan jo være han synes at det er like dumt, at du ikke klarer å fortelle ham det.

"Og siden han er en god venn, så vil jeg jo fortelle det gode om han og det han har gjort for meg slik at jeg feks. at har klart å bli bedre kjent med meg selv."

Hvis han er en så god venn som du gir uttrykk for her, hvorfor er det så vanskelig å prate om slikt med ham da?

Anonymous poster hash: c9bf3...01c

Jeg er redd for at det kan bli misforstått. At han tror jeg har følelser for han enda, siden jeg kommer til å si mye fint og ikke noe dritt om han. Men jeg må i såfall finne tid til å snakke med han. Vet jeg har lettere for å snakek ut på fylla, men det er jo IKKE lurt. Å sitte rett fremfor han kan også bli vanskelig. Selv om vi er venner tror jeg det kan bli litt kleint. Men jeg kan jo prøve å ta en tur med han. Kan være lettere å snakke ut da.

Tror jeg må tenke litt på det før jeg tar avgjørelsen

Anonymous poster hash: cec05...9b0

[AnonymBruker]

Jeg er redd for at det kan bli misforstått. At han tror jeg har følelser for han enda, siden jeg kommer til å si mye fint og ikke noe dritt om han. Men jeg må i såfall finne tid til å snakke med han. Vet jeg har lettere for å snakek ut på fylla, men det er jo IKKE lurt. Å sitte rett fremfor han kan også bli vanskelig. Selv om vi er venner tror jeg det kan bli litt kleint. Men jeg kan jo prøve å ta en tur med han. Kan være lettere å snakke ut da. Tror jeg må tenke litt på det før jeg tar avgjørelsen Anonymous poster hash: cec05...9b0

Hvis dere bare er venner så skal det vel mye til før han misforstår deg?

Og klarer du ikke å snakke med ham uten alkohol, så er nok ikke fylla noen god idé akkurat om du ønsker å fortelle ham noe konstruktivt. Og hvis du ikke klarer å være komfortabel rundt ham, som ved å sitte et sted med ham, med mindre dere går en tur ellerno, så har du vel heller ikke så mange andre alternativer da.

Og ut i fra det lille du skriver her, så hørtes det ikke ut som det var så mye som er så nødvendig å overveie og tenke på før du tar avgjørelsen i grunn.

Anonymous poster hash: c9bf3...01c

[Gjest .-L-.]

Føler også at det å skrive er en fin form for terapi. Funker dårlig å snakke om slike ting til kompiser for de synes bare det er kjedelig å høre på.

Kg har vært en fin arena for å skrive om ting for meg

[septemberbrura]

Å skrive ned tanker og følelser er et nyttig redskap med tanke på å sortere følelsene, reflektere over liv og følelser og til sist være i stand til å legge fra seg vonde opplevelser, følelser og tanker.

Dersom du virkelig sliter emosjonelt slik at det tenderer mot depresjon eller angst, bør du i tillegg oppsøke psykolog eller et annet fornuftig menneske (som ikke står deg for nær). Å formidle tankene til en annen kan hjelpe deg ut av et følelsesmessig kaos - og videre. Fordi et annet menneske (helst en psykolog eller en som er vant til å snakke sjelesørgerisk med mennesker) kan respondere på det du forteller og gi deg stikkord som setter tankene i sving slikat du kommer videre.