Forhold med noen som ikke takler å snakke åpent og ærlig.

[AnonymBruker]

Til meg. Men til alle andre går praten løst og fast om alt mulig. Da og når det blir snakket til og med alle andre, så blir noen ganger lagt inn subtile hint og svar, til meg. Ikke en eneste gang faktisk, har det vært andre enn meg som har tatt et initiativ. Og jeg har tatt ganske mange egentlig. Men hvem teller? Spørsmålet er jo, er det for mye å forvente initiativ fra andre og?

Skriver desidert blant de sjeldnere gangene noe direkte til meg, og absolutt aldri noe bare for og til meg.

Ett eller annet, bare for oss to, eksisterer ikke. Vi har overhodet ingenting for oss selv. Og det er slik det åpenbart er å foretrekke for alle andre enn meg.

Så hva bør jeg gjøre?

Ta det opp eller bare la der ligge og finne noe bedre?

Anonymous poster hash: 540ff...ded

[JamesHardy]

Du velger jo selv situasjonen du er i. Om dette er noe som kan jobbes med eller om du trenger andre impulser vites jo ikke. Om du føler det er verdt det så er det jo helt greit å se på hva som kan gjøres i fellesskap. Om det ikke bærer frukter har du valget om å bli værende eller gå videre.

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Hadde vært fint å kunne velge mellom situasjoner ja. Jeg gidder ikke dette lengre hvert fall.

Hvordan bør jeg ta opp en slik problemstilling da? Jeg er i utgangspunktet positivt innstilt til å se an hvilke muligheter og områder det kan jobbes med, hvis det skulle være en gjensidig interesse for det.

Men i felleskap liksom. Det eksisterer ikke noe felleskap. Og det er akkurat som er problemet.

Blir vanskelig å spørre om noe sånt da, synes jeg. Hvordan bør jeg få frem da liksom? Kan se for meg å starte med at jeg har større forventninger enn hva som blir innfridd ikke nødvendigvis er noen god fremgangsmåte, men hovedsakelig så er det jo derfor jeg er misfornøyd da. Jeg vil ha mer. Jeg vil ha noe. Og jeg får ingenting, sett bort i fra brødsmuler som faller av nisten som blir servert til noen andre.

Kan vel også ligge til at jeg er ganske ny på dating og sånt. Har egentlig ikke holdt på med så mange på denne måten, som i å skape tosomhet og slikt, men er ikke helt jomfru likevel da. Så jeg vet ikke helt hva jeg bør kunne forvente og slikt.

Så.. Hjelp?

Ts

Anonymous poster hash: 540ff...ded

[AnonymBruker]

Kan ligge til at jeg kanskje kan være litt direkte av meg noen ganger, men jeg prøver naturligvis ikke å tråkke på noen tær eller lignende når jeg lufter frustrasjonen min litt.

Jeg synes bare at det er en for stor avstand. For så stor som den er nå så gir det meg overhodet ingen verdens ting - annet enn dårlige følelser, frustrasjon og kjipe netter med dårlig søvn.

Og det verste med det, er det indirekte sies at selskapet mitt er ønsket. Bortsett fra det er jo ikke det. Men joda, det finnes bare en unnskyldning for noe som jeg ikke vet om. Og som jeg ikke får høre heller, fordi det er blir aldri sagt noe til meg, ei holdt i gang noen samtale uten at jeg er den som initierer den.

Og det hender ofte da og, at jeg ikke får svar og. Jeg er ikke verdt et svar engang. Jeg får det jeg er verdt, jeg.

Ingenting. Som om, det er ønskelig at jeg skal være interessert i å ta i mot, men uten at det finnes noe interesse tilbake for å gi meg noe. Jeg skal bare være der og ha lyst på. Hva skal jeg ha lyst på? Hvorfor skal jeg være interessert i ingenting? Og hva er med meg som er interessant da egentlig?

Jeg høres ut som en 14 år gammel jente nå, men jeg ønsker å bli sett. Og bli hørt. Og ikke bli ignorert.

Jeg forstår ikke helt hva jeg har å gjøre i en sånn situasjon jeg..?

Noen som har noen forslag? Vært i en lignende situasjon evt?

Ts

Anonymous poster hash: 540ff...ded