Redd menn og redd avvisning

[Gjest Hun er logget ut]

Jeg fikser livet mitt veldig bra, har en jobb jeg trives med og har venner. Jeg drukner meg ikke i karriere.

Jeg har imidlertid et problem med menn. Jeg har faktisk ikke ansett det for å være et problem før nå, og jeg har fylt 30. Jeg ble forelsket igjen for førstee gang på tre år, og trodde jeg hadde sjans. Men nå har han avvist meg. Jeg er veldig trist! Og lurer på hva som er galt med meg... jeg vet det ikke er rasjonelt...

Jeg har vært forelsket flere ganger, men aldri hatt noe skikkelig forhold, og sex vet jeg altfor lite om... Jeg tror ikke jeg hundre prosent takler kodene når det gjelder å inngå et forhold. Jeg prøver å oppføre meg normalt, men greier ikke å spille spill...Er kanskje for ærlig, viser kanskje litt for mye interesse.

Ingen jeg er interessert i blir interessert i meg. Det er min historie på området menn! Innerst inne er jeg kanskje litt bitter...

Jeg husker en venninne fortalte hvordan hun ble "sammen" med sin første "kjæreste" på barneskolen...mitt minne er at han ikke ville ha meg... og slik har det vært... de vil være kamerater. Jeg tør påstå at jeg ikke er stygg...

Tilfeldig sex har jeg ikke hatt (bortsett fra noe en gang jeg var 18, som skremte vettet av meg). Jeg vil ikke og tør ikke - og er faktisk redd for kynismen i det hele. Jeg vil ha trygghet og kjærlighet.

Jeg lurer faktisk på om jeg må leve livet alene. Jeg orker kanskje ikke bli forelsket...

Noen som har noe å si? Bør jeg snakke med en terapeut?

[Gjest Rune]

Kanskje du "skyter" litt for høyt med tanke på hvilke menn du vil ha!

Men må si jeg kjenner meg litt i igjen i din beskrivelse.

Eller kanskje du prøver litt for mye og for hardt.

En annen ting som jeg personlig mener er at kvinner som har hatt mindre sex og færre sexpartnere kanskje er mer trofast når man endelig kommer i et forhold.

Sett fra min side er du en flott kvinne, iallfall det inntrykket jeg sitter med etter å ha lest innlegget ditt.

Lykke til i letingen.

[Usikker]

Jeg kjenner meg igjen i det du snakker om Gjest. Jeg er ikke redd menn - men jeg er redd for avvisning. Ikke bare fra menn - men fra mennesker.......

Redselen for avvisning gjør at man blir skeptisk - man blir usikker, både på seg sjøl og på andre. Når noen viser interesse - så blir man skeptisk. Lurer på "hva er du ute etter?" Redd for å bli uttnyttet - ikke funnet god nok osv.......

Jeg tror (jeg sier tror) at "feilen" ligger hos oss selv - men "feilen" er så diffus og lite konkret at det er vanskelig å "sette finger'n på" Ubevisst så sender man ut signaler - og andre oppfatter signalene på sin måte.

Har noen råd til deg jeg - vær deg sjøl. Vær ærlig. Ikke la deg presse til noe du ikke vil. Ikke tenk "forhold" når du treffer noen av det annet kjønn.......

Disse rådene har hvertfall hjulpet meg til å få nye bekjentskaper og venner. Hvem vet hva som kan komme ut av det?

Ønsker deg lykke til

[Gjest Hun er logget ut]

Skyter for høyt? De mennene jeg blir interessert er menn jeg blir kjent med som gir meg trygghet. Det er det det handler om, men de er nok attraktive også. Hva om jeg også er det?

Jeg skjønner egentlig hva du mener med å skyte for høyte jeg, Rune. Har vel vært forelsket i tre - fire stykker på alvor i løpet av de siste ti årene...

Det er mer sannsynlig at jeg prøver for hardt med de jeg vil ha, at jeg sender ut signaler osv.

Takk for svar.

[Gjest Starte med hva?]

Jeg må si jeg kjenner meg veldig igjen i måten du beskrev deg selv på her..Jeg har samme alder også.

Det er ikke lett dette....hvor skal man starte, liksom?

[VesleBråka]

Du må ikke gjøre det for enkelt for dem. Ikke still deg med armene åpne og tilby ham å falle inn i dem. Menn liker ikke at det er så lett, de vil kjempe litt for kjærligheten de også. Min erfaring er at man faller hardest hvis man må kjempe litt, se på Haakon og Mette Marit. Derfor må du prøve å ikke være så tilgjengelig og litt uoppnåelig, samtidig som du er sjarmerende og viser frem fliker av hva du har å by på for den som når opp.

[Gjest Starte med hva?]

Ja, det tror jeg du har rett i Veslebråka, for det samme har venner og familie sagt til meg.

Det virker som om jeg gir så mye av meg selv og så voldsomt, når jeg møter en mann jeg virkelig liker. Jeg synes det er vanskelig å "spille" mer mystisk og hemmelighetsfull...Venninnen min klarer denne kunsten...hun sier alltid "du må være mer kostbar".

I mitt forrige forhold var jeg så praktisk..hadde ikke noe som helst mystikk ved meg og jeg hadde ikke mer å gi fordi alt var brukt opp. Grunnen kan kanskje være at den rette mannen ikke har dukket opp?

Men jeg synes det er vanskelig å være kostbar..jeg liker å gi mye, pang! Også er kanskje spenningen borte? Så blir jeg vel misfornøyd fordi jeg ikke mottar like "mye" tilbake..

Hvordan kan en forklare slike kvinner som oss da? Hva må vi lære oss og gjøre? Hvordan kan vi forbedre oss?

Kanskje dere andre kvinner her forstår hva jeg mener og har noen råd?

Jeg håper det.

[Gjest Hun er logget ut]

Jeg skulle gjerne hatt en mann jeg var interessert i til å ringe og gi meg masse oppmerksomhet.

Det kan hende noen kvinner også liker å kjempe litt (noe psykologisk, litt ubevisst kanskje)...men ikke så mye som jeg har gjort, det er slitsomt. Og det er ikke noe moro å bli avvist hele tiden.

Jeg tror dessverre ikke jeg greier å skjule min interesse... Menn er rare. De liker ikke mas, men de liker initiativ...

Jeg tror egentlig det kommer an på om kvinnen er interessant eller bare sånn passe!

Noen ganger vet de ikke hva de vil heller og holder oss varme i flere måneder, for å så å finne noen andre... :cry:

(Noen av oss velger snålinger også..)

[Gjest Woman]

Skriver under på den siste her, ja...

Ikke alltid så lett dette.