Hvordan gå fra bekjent til venn?

[AnonymBruker]

Jeg har mange bekjente og en relativt stor omgangskrets, men ingen ordentlig gode venner. Jeg er jo på fester med lag og foreninger jeg er medlem av, og er sosial med andre medlemmer der, men jeg har for eksempel ingen jeg hadde turt å ringe til om det hadde skjedd noe, ingen jeg hadde turt invitere på kaffe el.

Hvordan går man frem for å bli venner med bekjente man liker godt? Synes liksom alle har en bestevenn eller fem innad i laget/klubben og jeg sliter litt med å finne noen å henge med. På fester vander jeg hvileløst rundt og prøver å prate med folk, men de er liksom mer opptatt av hverandre.

Jeg er veldig usikker og utstråler kanskje det også. Det går kjempefint på tomannshånd, men så fort det dukker opp noen mer interessante blir jeg liksom usynlig. Jeg tror ikke det er vondt ment, men jeg er nok litt grå mus blant mange spennende personligheter.

Er redd for at jeg bare virker teit dersom jeg går inn for å synes mer, hver gang jeg prøver å synes blir jeg bare nervøs og rar.

Er 31 år, og synes det er litt flaut å ikke tørre å prate nok til å få venner...

Anonymous poster hash: dd8c4...6b5

[Marsipan]

Vær en god lytter og interessert i menneskene rundt deg. Bit deg merke i om noen har en interesse du deler, eller noe annet man kan bygge et vennskap på. Dersom noen f.eks. nevner at de gjerne skulle ha gått litt turer om kvelden, men savner en treningskamerat, så meld deg "frivillig", Man blir fort godt kjent med noen når man går lange turer og praten flyter.

Eller kanskje du kan noe som noen andre har bruk for? Tilby din hjelp.

Men viktigst: Du må begynne å se verdien i deg selv. Som du nevner selv, dersom du er usikker vil det synes på deg, og måten du ser på deg selv vil påvirke hvordan andre ser deg.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!

Jeg lytter og kommer med svar, og spør tilbake for å holde samtalen i gang. Noen ganger klaffer det skikkelig, men det er i grunnen veldig sjelden. Synes bare det går så trått, og så mister de helt interessen hvis noen andre kommer bort. Jeg er mye flinkere med gutter, og de virker mer interesserte i å prate med meg også. Er gift, så det er ikke fordi jeg er singel.

Jeg ser nok kanskje ikke helt verdien i meg selv, synes ofte de andre er flinkere og bedre enn meg. Særlig på laget, der vi er nivåinndelt og jeg vet hvem som er flinkere enn meg, sliter jeg med å snakke "likeverdig" med de som er flinke. Og så synes jeg at alle de andre har så spennende liv med interessante jobber, mens jeg er veldig A4.

Når jeg tenker etter, så har jeg lettere blitt kjent med folk i den klubben der jeg er av de flinkeste. Jeg tror du har rett i at jeg ikke helt ser verdien i meg selv når jeg ikke er blant de flinkeste/mest spennende.

Anonymous poster hash: dd8c4...6b5