Jeg er helt tom... Hvorfor skal dette være så veldig vanskelig?

[AnonymBruker]

Jeg er gift og vi har ett felles barn. Vært gift i litt over to år, og har et barn i toårsalderen., I tillegg har jeg to større barn fra et tidligere ekteskap.

Nå kjenner jeg at ekteskapet skranter såpass, at jeg er på nære nippet til å avslutte også dette ekteskapet. Stikkord som dårlig psykisk helse (meg), null kommunikasjon, ingen kjemi med mine to eldre barn bør nevnes..

Det som stopper meg er at jeg står på bar bakke ved et brudd. Jeg har veldig lav inntekt, og vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare dette alene ift. økonomi. Så er jeg redd for at mannen begynner å krangle omkring fordeling av samvær med vårt barn. Har kranglet nok med min eksmann om akkurat det samme. Helt forferdelig rett og slett...

Jeg er så rådvill, lei meg, og føler ikke jeg har noen jeg kan lufte problemet for irl heller...

Noen som har noen ord å komme med her i kveld? Trenger det nå kjenner jeg.....

Anonymous poster hash: ab880...23d

[sylvi4nn]

Parterapi!

[AnonymBruker]

Da foreslår jeg at du starter der du kan. Finn deg en bedre betalt jobb. Ingen, verken kvinne eller mann skal være avhengig av et annet menneske for å overleve. Så du må forsørge deg selv.

Når du føler at du kan gå eller bli så har du mye bedre evne til å vurdere forholdet til din mann.

Samtidig må du selvsagt finne ut hvorfor forholdet mellom din mann og dine to særkullsbarn kjølnet og forsøke løse floken. For jeg går ut fra at ingen mor er tåpelig nok til å gifte seg med en mann som ikke liker barna hennes..

Anonymous poster hash: d9c21...090

[Betty Blue]

Da foreslår jeg at du starter der du kan. Finn deg en bedre betalt jobb. Ingen, verken kvinne eller mann skal være avhengig av et annet menneske for å overleve. Så du må forsørge deg selv.

Når du føler at du kan gå eller bli så har du mye bedre evne til å vurdere forholdet til din mann.

Samtidig må du selvsagt finne ut hvorfor forholdet mellom din mann og dine to særkullsbarn kjølnet og forsøke løse floken. For jeg går ut fra at ingen mor er tåpelig nok til å gifte seg med en mann som ikke liker barna hennes..

Anonymous poster hash: d9c21...090

Helt enig. Godt sagt.

[AnonymBruker]

Da foreslår jeg at du starter der du kan. Finn deg en bedre betalt jobb. Ingen, verken kvinne eller mann skal være avhengig av et annet menneske for å overleve. Så du må forsørge deg selv.

Når du føler at du kan gå eller bli så har du mye bedre evne til å vurdere forholdet til din mann.

Samtidig må du selvsagt finne ut hvorfor forholdet mellom din mann og dine to særkullsbarn kjølnet og forsøke løse floken. For jeg går ut fra at ingen mor er tåpelig nok til å gifte seg med en mann som ikke liker barna hennes.. Anonymous poster hash: d9c21...090

Tror alle tre barna var TS sine, de to første fra et tidligere ekteskap. Ellers er det mye riktig i det du skriver. Men det er vanskelig å plutselig få en jobb med høy inntekt uten å ta en lengre utdanning (og da får man jo ekstra lav inntekt i studieperioden) - og der er mange fanget i en lavt betalt jobb.

Anonymous poster hash: 58961...397

[AnonymBruker]

TS, nå vet ikke jeg hvor lav inntekt og forøvrig lite å rutte med du har, men du kan sjekke om du har krav på bostøtte. Hvis det er mulig for deg å søke jobber med bedre betalt, bør du selvsagt gjøre det. Kanskje kan du finne en eller annen rådgiver som kan vurdere din økonomi hvis din livssituasjon endres. I og med at du er gift, får du kanskje også noe av verdi med deg ut av ekteskapet? Du bør jo selvsagt også flytte til et sted der det er rimelig(ere) å bo.

At psyken skranter gjør det hele veldig vanskelig for deg, og bedre blir det vel ikke etterhvert som tiden går og du føler deg mer og mer fanget. Så kanskje du også er tjent med å snakke med en psykolog om alt du sliter med. I hvert fall bør du snakke med fastlegen din om hvilke muligheter du har.

Dette er ikke lett, jeg håper du finner en løsning. Lykke til!

Anonymous poster hash: 46400...ef3