Er ekteskapet verdt å redde - trenger råd

[AnonymBruker]

Hei. Er en mann på 36. Gift i ganske mange år, har 2 barn med kona. Møtte henne i begynnelsen av 20 årene - var mitt første ordentlige forhold. Samme for min kone. Skal prøve å beskrive mine følelser og synspunkter - vet at hun har sine.

Når jeg møtte min kone var det mange egenskaper ved henne jeg elsket og noen jeg mislikte (kunne være i perioder litt følelsesløs, litt igjen-kneppet, tiltaksløs og kunne gi litt lite av seg selv). Dette var kun i perioder - var mange andre egenskaper jeg likte godt (som hennes humor, lekenhet, omsorg, ufordrende).

Først litt om hvordan min kone (etter mitt syn) har utviklet seg gjennom årene. Etter siste barn endret hun seg, hun ble syk som selvfølgelig påvirket dette også. Hun var syk i en del år, vært frisk nå i ett par år. Hun jeg elsket er ikke lenger den jeg bor sammen med. De egenskapene jeg ikke likte har blitt forsterket og de egenskapene jeg likte ser jeg ikke ofte. Snakket med dette om henne flere ganger de siste 4 årene - hun benekter mine synspunkter og jeg klarer ikke å få noe dialog. Jeg har gitt litt opp det siste året.

Så litt om meg. Helt i begynnelsen av 20 årene var jeg veldig forskjellig fra den jeg er nå. Litt usikker og nerdete var jeg. Nå er jeg ganske anderledes. En utvikling som jeg har gått gjennom mye ift karriere - hele tiden pushet mine komfortgrenser de siste 8 årene. Lært masse nå. Har en direktørstilling i ett stort selskap, masse selvtillit og lært meg kunsten å kommunisere og lese andre mennesker (de to siste punktene gjelder ikke min kone, eller kanskje andre kvinner utenom jobbsetting :-).

Vi har vokst såååååå langt fra hverandre. Jeg kjente på dette først etter å ha møtt en yngre dame på jobb - blitt litt betatt, kanskje også forelsket. Hun likte meg også - ga tydelig beskjed om dette. Klarte i løpet av høsten å fortrenge denne "forelskelsen". Men dette "forholdet" ble en vekker for meg. Hvorfor leve slik men en jeg ikke tror jeg elsker. Klarer ikke å finne ut av om jeg elsker min kone fortsatt - lett å si ja for barna osv. HAR IKKE VÆRT UTRO.

Snakket med henne i romjula og forklarte henne alt dette. Også det med at jeg ikke visste om jeg var glad i henne. Kan heller ikke forstå hun er glad i meg som samlivet vårt har vært i mange år.

Hun sa at det var så lett for meg å gå fra forholdet. Jeg kunne sitte med hus og hytte uten problemer. Hun derimot ville få problemer med å få endene til å møtes. Hun har en helt grei jobb og inntekt, men jeg forstår også at det økonomiske for henne vil bli annerledes enn idag.

Vi skal til parterapi i neste uke, kjenner på meg at dette kanskje ikke er vits. Skal jeg bli i forholdet, er fortrengelse og fokus pga barna kanskje viktigere.

Noen råd eller synspunkter

mvh ts

Anonymous poster hash: 4a30f...fcc

[Gjest Blondie65]

Du skal ikke bli i noe forhold på grunn av hennes økonomi.

Derimot synes jeg det går an at to ansvarlige voksne foreldre kan sørge for at barnet deres har en god bosituasjon selv om foreldrene er skilte. Det kan f.eks bety at du kan bidra med et innskudd i en bolig for henne og barnet i tillegg til din egen bolig. Du kan f.eks stå som medeier på boligen, som hun betaler på. Dette forutsatt at du har råd til dette altså.

[Marie90]

Dette er egentlig , utenom hennes sykdom, en klassisk historie. Og det viser mye av grunnen til at menn er eldre enn kvinner i de fleste forhold. Mange menn, i hvert fall de som er ambisiøse og vokser mye, får en bedre dame som godt voksen enn de gjorde da de var purunge. I tillegg kommer mangel på selvtillit, erfaring osv. for de helt unge mennene. Jeg har utelukkende datet menn noen år eldre enn meg selv (nå 20 år eldre) og de er mer attraktive nå enn de var da de var unge - møttes vi da hadde jeg nok ikke vært interessert.

Det er nok det samme for deg nå. Hvis dere begge var single, hadde du kanskje ikke valgt henne? Høres brutalt ut, men du kunne antakeligvis fått en mer attraktiv, interessant, søt og livlig (for ikke å snakke om yngre) kvinne nå. Og dette føler du på - naturligvis. Det ville en kvinne i din situasjon også gjort.

Men det er jo et ekteskap. Ikke bare et forhold, eller "la oss se hvor dette går". På godt og vondt, så vil gresset alltid være grønnere. Hvor enn pen, ung og eksprimentell kvinnen er, så vil du alltid bli vant til å knulle henne og kikke på andre kvinner. Hvor enn livlig, feminin og humoristisk hun er, så vil det være faktorer som kan ødelegge hennes humør - spesielt i et langvarig ekteskap.

Har du fortalt kona akkurat det du sier her? At du faktisk er glad i henne og er lei for at ting har forandret seg så mye? At du savner kvinnen du ble forelsket i?

En idé kan være at hun snakker med en psykolog alene. Nå aner jeg ikke på hvilket vis hun har vært syk, men det er godt mulig hun ikke har fått bearbeidet det nok. Spør henne om hun gjerne vil ha noen timer alene eller om det er ting ved deg som du også må jobbe med. Anerkjenner hun i det hele tatt at det er problemer i ekteskapet deres?

[AnonymBruker]

ts da

vil jeg virkelig legge inn en lang tid commitment som en eierandel. tenker at dette er mye enklere for meg hvis jeg unngår dette, ett engangsbeløp kan funke. Bare vanskelig å beholde hytta som er viktige for ungene med dette alternative. Må finne 1,5 mnok da til henne - egenkapital setter begrensning ift hytta. Verken mine eller hennes foreldre vil kausjonere - har lite med de å gjøre.

Kommentaren med lang tid commitment er mest basert på antagelsen om at jeg skulle finne en annen jente. Kanskje ikke så sannsynlig med min bagasje da (to unger, ex kone og slikt) :-)

Uansett så er en slik løsning ganske langt unna. Jeg er mer der at å fortrenge og fokusere for å slippe å fortelle ungene at foreldrene skal skilles er ett mulig utfall. Kan godt ta en slik samtale også men må da vite at dette er en ulevelig situasjon for meg - kan ikke eksponere ungene for en slik voldsom opplevelse uten at det er helt 100% nødvendig for meg

mvh ts

mvh ts

Anonymous poster hash: 4a30f...fcc

[AnonymBruker]

Hei. Er en mann på 36. Gift i ganske mange år, har 2 barn med kona. Møtte henne i begynnelsen av 20 årene - var mitt første ordentlige forhold. Samme for min kone. Skal prøve å beskrive mine følelser og synspunkter - vet at hun har sine.

Når jeg møtte min kone var det mange egenskaper ved henne jeg elsket og noen jeg mislikte (kunne være i perioder litt følelsesløs, litt igjen-kneppet, tiltaksløs og kunne gi litt lite av seg selv). Dette var kun i perioder - var mange andre egenskaper jeg likte godt (som hennes humor, lekenhet, omsorg, ufordrende).

Først litt om hvordan min kone (etter mitt syn) har utviklet seg gjennom årene. Etter siste barn endret hun seg, hun ble syk som selvfølgelig påvirket dette også. Hun var syk i en del år, vært frisk nå i ett par år. Hun jeg elsket er ikke lenger den jeg bor sammen med. De egenskapene jeg ikke likte har blitt forsterket og de egenskapene jeg likte ser jeg ikke ofte. Snakket med dette om henne flere ganger de siste 4 årene - hun benekter mine synspunkter og jeg klarer ikke å få noe dialog. Jeg har gitt litt opp det siste året.

Så litt om meg. Helt i begynnelsen av 20 årene var jeg veldig forskjellig fra den jeg er nå. Litt usikker og nerdete var jeg. Nå er jeg ganske anderledes. En utvikling som jeg har gått gjennom mye ift karriere - hele tiden pushet mine komfortgrenser de siste 8 årene. Lært masse nå. Har en direktørstilling i ett stort selskap, masse selvtillit og lært meg kunsten å kommunisere og lese andre mennesker (de to siste punktene gjelder ikke min kone, eller kanskje andre kvinner utenom jobbsetting :-).

Vi har vokst såååååå langt fra hverandre. Jeg kjente på dette først etter å ha møtt en yngre dame på jobb - blitt litt betatt, kanskje også forelsket. Hun likte meg også - ga tydelig beskjed om dette. Klarte i løpet av høsten å fortrenge denne "forelskelsen". Men dette "forholdet" ble en vekker for meg. Hvorfor leve slik men en jeg ikke tror jeg elsker. Klarer ikke å finne ut av om jeg elsker min kone fortsatt - lett å si ja for barna osv. HAR IKKE VÆRT UTRO.

Snakket med henne i romjula og forklarte henne alt dette. Også det med at jeg ikke visste om jeg var glad i henne. Kan heller ikke forstå hun er glad i meg som samlivet vårt har vært i mange år.

Hun sa at det var så lett for meg å gå fra forholdet. Jeg kunne sitte med hus og hytte uten problemer. Hun derimot ville få problemer med å få endene til å møtes. Hun har en helt grei jobb og inntekt, men jeg forstår også at det økonomiske for henne vil bli annerledes enn idag.

Vi skal til parterapi i neste uke, kjenner på meg at dette kanskje ikke er vits. Skal jeg bli i forholdet, er fortrengelse og fokus pga barna kanskje viktigere.

Noen råd eller synspunkter

mvh ts

Anonymous poster hash: 4a30f...fcc

Forkortet vil det si at du forlater dine egne barn kun for å ha muligheten til å dyppe pakken i noe nytt, og for å få til det gidder du ikke engang å prøve å redde ekteskapet ditt som du lovet å ærei gode å onde dager. Du er ikke en god far eller en god ektemake når du tenker med pikken. Familien din er faktisk ditt ansvar, er det verdt å la dem sitte lidende igjen slik at du får tømt deg i noe nytt? Vil du være en slik mann i dine barns øyne? Du burde ta deg selv i nakken og kjempe for ekteskapet ditt. Først etter du har gjort en skikkelig innsats for å redde familien Bør du vurdere å gå. Årsaken burde ikke være basert på pikken å en dame med så lav moral at hun gledelig ødelegger enn familie for å få knulle.

Anonymous poster hash: 6744d...aa7

[AnonymBruker]

Dette er egentlig , utenom hennes sykdom, en klassisk historie. Og det viser mye av grunnen til at menn er eldre enn kvinner i de fleste forhold. Mange menn, i hvert fall de som er ambisiøse og vokser mye, får en bedre dame som godt voksen enn de gjorde da de var purunge. I tillegg kommer mangel på selvtillit, erfaring osv. for de helt unge mennene. Jeg har utelukkende datet menn noen år eldre enn meg selv (nå 20 år eldre) og de er mer attraktive nå enn de var da de var unge - møttes vi da hadde jeg nok ikke vært interessert.

Det er nok det samme for deg nå. Hvis dere begge var single, hadde du kanskje ikke valgt henne? Høres brutalt ut, men du kunne antakeligvis fått en mer attraktiv, interessant, søt og livlig (for ikke å snakke om yngre) kvinne nå. Og dette føler du på - naturligvis. Det ville en kvinne i din situasjon også gjort.

Men det er jo et ekteskap. Ikke bare et forhold, eller "la oss se hvor dette går". På godt og vondt, så vil gresset alltid være grønnere. Hvor enn pen, ung og eksprimentell kvinnen er, så vil du alltid bli vant til å knulle henne og kikke på andre kvinner. Hvor enn livlig, feminin og humoristisk hun er, så vil det være faktorer som kan ødelegge hennes humør - spesielt i et langvarig ekteskap.

Har du fortalt kona akkurat det du sier her? At du faktisk er glad i henne og er lei for at ting har forandret seg så mye? At du savner kvinnen du ble forelsket i?

En idé kan være at hun snakker med en psykolog alene. Nå aner jeg ikke på hvilket vis hun har vært syk, men det er godt mulig hun ikke har fått bearbeidet det nok. Spør henne om hun gjerne vil ha noen timer alene eller om det er ting ved deg som du også må jobbe med. Anerkjenner hun i det hele tatt at det er problemer i ekteskapet deres?

Hei

Fortalt henne alt dette. Takk for svar men tror du har litt feil vinkling. Ikke med at kona ikke er fin nok eller noe sånt, heller ikke at jeg ønsker yngre damer.

Jeg ønsker bare å leve med noen som er leken, god takhøyde, givende samtaler, gir meg feedback (uansett positivt eller negativt) og som jeg ser bryr seg om meg, dvs er betatt av meg (ikke hele tiden da, det blir slitsomt)

mvh ts

Anonymous poster hash: 4a30f...fcc

[AnonymBruker]

Synes det siste innlegget i tråden her er veldig ufin.

Det er ikke snakk om kun seksualitet dette her. Det er etter mitt skjønn snakk om kommunikasjon, følelser, etc. Det som er grunnleggende viktig for å få et forhold til å fungere. Trådstarter skriver han ikke elsker henne lengre.. Dette er jo absolutt ikke godt for et forhold.

Anonymous poster hash: d611c...42e

[Gjest Blondie65]

Det er ungene du er forpliktet til - ikke henne. Jeg forutsatte i mitt innlegg at hun var i stand til å betjene et alminnelig lån til en leilighet. Jeg tenkte et innskudd på 600.000 (25 % av 2,5 mill.). Å skyte inn 1,5 millioner er langt fra rimelig.

[AnonymBruker]

Forkortet vil det si at du forlater dine egne barn kun for å ha muligheten til å dyppe pakken i noe nytt, og for å få til det gidder du ikke engang å prøve å redde ekteskapet ditt som du lovet å ærei gode å onde dager. Du er ikke en god far eller en god ektemake når du tenker med pikken. Familien din er faktisk ditt ansvar, er det verdt å la dem sitte lidende igjen slik at du får tømt deg i noe nytt? Vil du være en slik mann i dine barns øyne? Du burde ta deg selv i nakken og kjempe for ekteskapet ditt. Først etter du har gjort en skikkelig innsats for å redde familien Bør du vurdere å gå. Årsaken burde ikke være basert på pikken å en dame med så lav moral at hun gledelig ødelegger enn familie for å få knulle.

Anonymous poster hash: 6744d...aa7

ok, ganske useriøst og vulgært svar da. Pikken har ikke noe å si her. Hvor du får det fra er litt utfordrende å forstå - antar at du da er en av de som har opplevd menn som kun tenker med pikken.

Hun VIL eller KLARER ikke å gå i dialog. Prøvd mange ganger. Stikket av også ett par ganger i frustrasjon, hun sier faen meg ikke en dritt. Forstår ikke en dritt heller jeg da. Litt vulgær og useriøs jeg også da.....

mvh ts

Anonymous poster hash: 4a30f...fcc

[AnonymBruker]

Hei

Fortalt henne alt dette. Takk for svar men tror du har litt feil vinkling. Ikke med at kona ikke er fin nok eller noe sånt, heller ikke at jeg ønsker yngre damer.

Jeg ønsker bare å leve med noen som er leken, god takhøyde, givende samtaler, gir meg feedback (uansett positivt eller negativt) og som jeg ser bryr seg om meg, dvs er betatt av meg (ikke hele tiden da, det blir slitsomt)

mvh ts

Anonymous poster hash: 4a30f...fcc

Uansett hvor fantastisk ett menneske er når du møtes de så kommer hverdagen snikende å man lurer på om gresset er grønnere på andre siden.

Anonymous poster hash: 6744d...aa7

[AnonymBruker]

Hei

Fortalt henne alt dette. Takk for svar men tror du har litt feil vinkling. Ikke med at kona ikke er fin nok eller noe sånt, heller ikke at jeg ønsker yngre damer.

Jeg ønsker bare å leve med noen som er leken, god takhøyde, givende samtaler, gir meg feedback (uansett positivt eller negativt) og som jeg ser bryr seg om meg, dvs er betatt av meg (ikke hele tiden da, det blir slitsomt)

mvh ts

Anonymous poster hash: 4a30f...fcc

Uansett hvor fantastisk ett menneske er når du møtes de så kommer hverdagen snikende å man lurer på om gresset er grønnere på andre siden.

Anonymous poster hash: 6744d...aa7

[AnonymBruker]

ok, ganske useriøst og vulgært svar da. Pikken har ikke noe å si her. Hvor du får det fra er litt utfordrende å forstå - antar at du da er en av de som har opplevd menn som kun tenker med pikken.

Hun VIL eller KLARER ikke å gå i dialog. Prøvd mange ganger. Stikket av også ett par ganger i frustrasjon, hun sier faen meg ikke en dritt. Forstår ikke en dritt heller jeg da. Litt vulgær og useriøs jeg også da.....

mvh ts

Anonymous poster hash: 4a30f...fcc

Jeg er en mann. Jeg VET hvor lett det er å drite seg ut. Jeg prøvde ikke å redde ekteskapet mitt m

en kom på unnskyldninger for å gå. Jeg

angrer veldig. Barna mine forakter meg og jeg knuste ekskona mi. Det er min feil og jeg klarer ikke å få det ugjort. Derfor blir jeg ufattelig provosert av deg. Historien din er så lik min at det er skummelt, men

jeg vet konsekvensene av handlingen og hvor jævlig det blir for familien din å sitte igjen.

Anonymous poster hash: 6744d...aa7

[AnonymBruker]

Jeg er en mann. Jeg VET hvor lett det er å drite seg ut. Jeg prøvde ikke å redde ekteskapet mitt m

en kom på unnskyldninger for å gå. Jeg

angrer veldig. Barna mine forakter meg og jeg knuste ekskona mi. Det er min feil og jeg klarer ikke å få det ugjort. Derfor blir jeg ufattelig provosert av deg. Historien din er så lik min at det er skummelt, men

jeg vet konsekvensene av handlingen og hvor jævlig det blir for familien din å sitte igjen.

Anonymous poster hash: 6744d...aa7

Uff da. Fortrenge og fokusere da antar jeg. Hva gjorde det så ille ift barna. litt Nysgjerrig jeg da?

Anonymous poster hash: 4a30f...fcc

[Betasuppe]

TS,

Jeg vet ikke hvordan du har gått fram da du diskuterte med kona di, men utifra det jeg leser, så er ikke ekteskapet verdt å redde slik jeg ser det. Man lever bare en gang, og man skal ikke kaste bort livet sitt på noen man ikke elsker. Barna vil få det bedre hvis du også er mer glad med tilværelsen.

[AnonymBruker]

Uff da. Fortrenge og fokusere da antar jeg. Hva gjorde det så ille ift barna. litt Nysgjerrig jeg da?

Anonymous poster hash: 4a30f...fcc

Ekskona var ikke vanskelig så vi fordelte samværet helt problemfritt oss i mellom, men det hjelper ikke når ungene ikke vil være hos meg. Barna mine var 5 og 9 på det tidspunktet. Minstemann forsto ikke så mye annet enn at moren gråt og at jeg var vekk.9 åringen klandret meg for det (det var jo min skyld) og jg er redd jeg har ødelagt hele barndommen hans. Minstemann spurte meg ved ett tilfelle hvorfor det var greit at jeg var slem mot dem når jeg hadde sagt til h*n at h*n ikke skulle være slem mot noen. Det er tre år siden bruddet nå. Ekskona klarte ikke å holde på huset selv om jeg bokstavelig talt ga henne min del av det, hun ble sykemeldt etter bruddet siden hun gikk fullstendig i stykker. Hun gikk så i grøfta at barna bodde en periode hos besteforeldrene sine. Jeg ville ha barna hos meg, men eldstemann hater meg og vil ikke ha noe med meg å gjøre, minstemann vil ikke besøke meg når eldstemann ikke vil. Så selv om vi har delt omsorg så er eneste muligheten jeg har til å se barna mine å bokstavelig talt tvinge de på besøk. Moren og jeg kommuniserer utelukkende med sms og mail, hun unngår meg også de få gangene vi tvinger ungene til meg. Ett sabla rot egentlig...Jeg ser på eldstemann hvordan h*n føler ett slags ansvar for moren og minstemann, å slikt ansvar skal ikke barn ha. Det er ikke hans jobb å ta vare på familien din, det er min. I begynnelsen prøvde jeg å "kjøpe" ungene med gaver, men det gikk ikke det heller, jeg prøvde å ordne opp i det økonomiske til ekskona så hun fikk beholde huset, men det ble blankt avvist. Pengene jeg overførte til henne ble returnert uten ett ord. Alt jeg egentlig vil er å få tilbake kona og reparere familien min, jeg kan ikke fatte at jeg var så dum! Men ekskona vil ikke vite av meg, å jeg ser ikke noen løsning i nærmeste fremtid heller. Satser på at 2014 er året.

Forøvrig er ikke singelivet noe særlig heller. Jenta som var en utløsende årsak for bruddet var ikke så fantastisk likevel, og markedet for bra bra damer er virkelig ikke stort om man i tillegg til sex faktisk er ute etter noen å ha en hverdag med også. Jeg eier eget firma og tjener derfor endel penger og de som har meldt sin interesse er lykkejegere og annet umodent tidsfordriv. Jeg vet det høres klisjefullt ut, men de kan være så deilige de bare vil, men de er ikke henne. Jeg skulle kjempet.

Med den erfaringen jeg sitter inne med så forstår du kanskje litt bedre hvorfor du provoserer meg.

Anonymous poster hash: 6744d...aa7

[Adhara]

Tråden er ryddet for spekulasjoner og svar til dette.

Irrlys, mod.

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg synes du skal gå fra henne, du er tydeligvis ikke lykkelig.

[AnonymBruker]

Ekskona var ikke vanskelig så vi fordelte samværet helt problemfritt oss i mellom, men det hjelper ikke når ungene ikke vil være hos meg. Barna mine var 5 og 9 på det tidspunktet. Minstemann forsto ikke så mye annet enn at moren gråt og at jeg var vekk.9 åringen klandret meg for det (det var jo min skyld) og jg er redd jeg har ødelagt hele barndommen hans. Minstemann spurte meg ved ett tilfelle hvorfor det var greit at jeg var slem mot dem når jeg hadde sagt til h*n at h*n ikke skulle være slem mot noen. Det er tre år siden bruddet nå. Ekskona klarte ikke å holde på huset selv om jeg bokstavelig talt ga henne min del av det, hun ble sykemeldt etter bruddet siden hun gikk fullstendig i stykker. Hun gikk så i grøfta at barna bodde en periode hos besteforeldrene sine. Jeg ville ha barna hos meg, men eldstemann hater meg og vil ikke ha noe med meg å gjøre, minstemann vil ikke besøke meg når eldstemann ikke vil. Så selv om vi har delt omsorg så er eneste muligheten jeg har til å se barna mine å bokstavelig talt tvinge de på besøk. Moren og jeg kommuniserer utelukkende med sms og mail, hun unngår meg også de få gangene vi tvinger ungene til meg. Ett sabla rot egentlig...Jeg ser på eldstemann hvordan h*n føler ett slags ansvar for moren og minstemann, å slikt ansvar skal ikke barn ha. Det er ikke hans jobb å ta vare på familien din, det er min. I begynnelsen prøvde jeg å "kjøpe" ungene med gaver, men det gikk ikke det heller, jeg prøvde å ordne opp i det økonomiske til ekskona så hun fikk beholde huset, men det ble blankt avvist. Pengene jeg overførte til henne ble returnert uten ett ord. Alt jeg egentlig vil er å få tilbake kona og reparere familien min, jeg kan ikke fatte at jeg var så dum! Men ekskona vil ikke vite av meg, å jeg ser ikke noen løsning i nærmeste fremtid heller. Satser på at 2014 er året.

Forøvrig er ikke singelivet noe særlig heller. Jenta som var en utløsende årsak for bruddet var ikke så fantastisk likevel, og markedet for bra bra damer er virkelig ikke stort om man i tillegg til sex faktisk er ute etter noen å ha en hverdag med også. Jeg eier eget firma og tjener derfor endel penger og de som har meldt sin interesse er lykkejegere og annet umodent tidsfordriv. Jeg vet det høres klisjefullt ut, men de kan være så deilige de bare vil, men de er ikke henne. Jeg skulle kjempet.

Med den erfaringen jeg sitter inne med så forstår du kanskje litt bedre hvorfor du provoserer meg.

Anonymous poster hash: 6744d...aa7

Uten å ville innrømme det er dette vel en historie en del menn kjenner godt igjen, de som har forelsket seg i en annen og bare MÅTTE skille seg for å kunne leve lykkelig videre. Det var ingen mulighet for å få det til å fungere med kona igjen, og ingen følelser eller sex lenger.

Og så sitter de der da, mange ensomme middelaldrende menn som ikke har fulgt med på at tiden har gått og at de ikke er 20 år lenger.... Og den fine dama som skulle bli den nye perfekte kjæresten var full av feil hun også, ikke noe bedre enn kona egentlig og ville kanskje ikke ha den middelaldrende mannen når alt kom til alt. Og kona vil ikke ha tilbake en som har behandlet henne som dritt heller...

Er det rart ikke flere er lykkelige i vårt moderne frie samfunn sier jeg bare!!!??

Anonymous poster hash: 6784c...9d8

[ainna]

Hei. Er en mann på 36. Gift i ganske mange år, har 2 barn med kona. Møtte henne i begynnelsen av 20 årene - var mitt første ordentlige forhold. Samme for min kone. Skal prøve å beskrive mine følelser og synspunkter - vet at hun har sine.

Når jeg møtte min kone var det mange egenskaper ved henne jeg elsket og noen jeg mislikte (kunne være i perioder litt følelsesløs, litt igjen-kneppet, tiltaksløs og kunne gi litt lite av seg selv). Dette var kun i perioder - var mange andre egenskaper jeg likte godt (som hennes humor, lekenhet, omsorg, ufordrende).

Først litt om hvordan min kone (etter mitt syn) har utviklet seg gjennom årene. Etter siste barn endret hun seg, hun ble syk som selvfølgelig påvirket dette også. Hun var syk i en del år, vært frisk nå i ett par år. Hun jeg elsket er ikke lenger den jeg bor sammen med. De egenskapene jeg ikke likte har blitt forsterket og de egenskapene jeg likte ser jeg ikke ofte. Snakket med dette om henne flere ganger de siste 4 årene - hun benekter mine synspunkter og jeg klarer ikke å få noe dialog. Jeg har gitt litt opp det siste året.

Så litt om meg. Helt i begynnelsen av 20 årene var jeg veldig forskjellig fra den jeg er nå. Litt usikker og nerdete var jeg. Nå er jeg ganske anderledes. En utvikling som jeg har gått gjennom mye ift karriere - hele tiden pushet mine komfortgrenser de siste 8 årene. Lært masse nå. Har en direktørstilling i ett stort selskap, masse selvtillit og lært meg kunsten å kommunisere og lese andre mennesker (de to siste punktene gjelder ikke min kone, eller kanskje andre kvinner utenom jobbsetting :-).

Vi har vokst såååååå langt fra hverandre. Jeg kjente på dette først etter å ha møtt en yngre dame på jobb - blitt litt betatt, kanskje også forelsket. Hun likte meg også - ga tydelig beskjed om dette. Klarte i løpet av høsten å fortrenge denne "forelskelsen". Men dette "forholdet" ble en vekker for meg. Hvorfor leve slik men en jeg ikke tror jeg elsker. Klarer ikke å finne ut av om jeg elsker min kone fortsatt - lett å si ja for barna osv. HAR IKKE VÆRT UTRO.

Snakket med henne i romjula og forklarte henne alt dette. Også det med at jeg ikke visste om jeg var glad i henne. Kan heller ikke forstå hun er glad i meg som samlivet vårt har vært i mange år.

Hun sa at det var så lett for meg å gå fra forholdet. Jeg kunne sitte med hus og hytte uten problemer. Hun derimot ville få problemer med å få endene til å møtes. Hun har en helt grei jobb og inntekt, men jeg forstår også at det økonomiske for henne vil bli annerledes enn idag.

Vi skal til parterapi i neste uke, kjenner på meg at dette kanskje ikke er vits. Skal jeg bli i forholdet, er fortrengelse og fokus pga barna kanskje viktigere.

Noen råd eller synspunkter

mvh ts

Anonymous poster hash: 4a30f...fcc

Du tror gresset er grønnere..? Lykke til. jeg er ikke imponert over argumentene dine, på meg virker du selvgod og selvopptatt. Men hvis du tror det er bedre, så lykke til. Regner med at min personlige mening om ditt valg ikke skal legges noe større vekt på, men du spurte...så..

[AnonymBruker]

På tide å kreve parterapi?

Anonymous poster hash: 20ded...9c0