Han har barn fra tidligere

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil slå meg til ro med tanken på at det har vært en annen kvinne i livet hans før meg. Selvfølgelig, eks-kjærester er vel en del av pakken i de fleste forhold, men det faktum at de har vært så nære blir for mye for meg. De kjøpte hus sammen (det samme huset som jeg nå bor i) de stiftet familie sammen, gikk gjennom et svangerskap sammen og hadde 5 år sammen med deres felles barn. Dette er store ting, og for meg svært intimt. Jeg vet jo hvor nære de har vært. De har kontakt hver dag i forbindelse med barnet og har et godt forhold til hverandre (hun bor i samme by). Det er jeg glad for. Barnet er det viktigste. Hun har også en ny kjæreste. Jeg er sjalu på henne, men føler meg ikke utrygg på min samboer. Jeg vet han elsker meg og vil dele livet meg, med barn og alt det innebærer. Vi har flyttet sammen, noe jeg synes var litt vanskelig siden det ikke en gang er 2 år siden hun flyttet ut. Hun er overalt. I veggene som er malt, i kjøkkeninnredningen, i sofaen. Det er ting overalt som hun har vært en del av. Dette plaget meg mye i begynnelsen, men det plager meg ikke så mye nå. I den store sammenhengen spiller det ikke så stor rolle, tenker jeg. Jeg har heller ikke plaget kjæresten med disse irritasjonsmomentene, siden jeg vet at for han betyr det ingenting. (Jeg vil vel heller ikke tape ansikt eller framstå som sjalu og ærekjær). Jeg har kanskje vanskelig for å vise følelser, særlig slike følelser.

Men, denne typen ting må jo mange forholde seg til, der har jo som regel vært noen der før man kom inn i bildet? Jeg begynner å bli usikker på om jeg ønsker/klarer/vil være med noen som har barn fra før. Er jeg helt urimelig? Er det en legitim grunn for ikke å fortsette i forholdet? Jeg snakker ikke med han om dette, jeg føler faktisk ikke han er relevant. Det er liksom i prinsippet. Jeg begynner å tro at jeg ikke får dette til. Jeg er kanskje ikke moden nok, eller så er jeg en mer sjalu person en jeg trodde jeg var.

Dere mener nok helt sikkert at jeg burde fortelle han om disse tankene. Men jeg er redd det ikke vil ha så mye å si. Jeg føler meg jo ikke usikker på han. Jeg har fortalt han at det ikke var slik jeg så for meg livet mitt (med enn mann med ett barn fra tidligere forhold) dette skjønner han. Var neppe slik han så det for seg heller...

Har dere noen tanker om dette? :-|

Anonymous poster hash: e2d36...0ad

[AnonymBruker]

Det burde du vurdert før du flytet inn. Han vil være en del av x hele livet. De har barn sammen. Det blir bursdager, konfirmasjon, bryllup og barnebarn. Da kommer barn og barnebarn til dere også. Hjemmet han blir fortsatt hjemmet til barna også.

Foreslå og puss opp huset,kjøp nye møbler. Så har du litt ditt i huset også.

Anonymous poster hash: 907fb...faa

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det på samme måte. Min samboer kjøpte hus med sin eks, hun ble gravid og da mente han at det riktige å gjøre var å gifte seg med henne. Problemet var at han aldri var lykkelig med henne. Han hadde bare en tanke om at "alle andre gjør, så da må jeg også", altså var han desperat.

Etter 6 år i et ulykkelig forhold og med et ulykkelig barn, kom han seg ut av det. Men hele kjerringa henger fortsatt igjen. Han var ferdig med henne før de i det hele tatt ble sammen, men hun har enda ikke gitt opp. Dette merker vi begge veldig i hverdagen. Hun prøver ikke å få han tilbake, men hun kjefter og smeller og klager på alt han gjør og sier.

Dette har slitt veldig på vårt forhold, fordi vi i tillegg må forholde oss til henne p.ga ungen. Mange ganger har jeg ønsket å rømme vekk fra alt og finne meg en "fri" mann. Men han gjør meg lykkelig, og han er min beste venn. Vi står sammen uansett hva.

Så, mitt problem er egentlig ikke ungen, selv om jeg aldri hadde trodd at jeg skulle finne meg en mann med slik historie. Det var en prinsippsak for meg. Det er esken som er trollet her. Hun vi begge ønsker at skal fordufte, men vi aldri blir kvitt.

Ja, det er vanskelig til tider, men tenk på hvor viktig kjæresten din er for deg.

Anonymous poster hash: b9476...717

[Peter007]

Jeg har hatt det på samm måte. Min samboer kjøpte hus med sin eks, hundrelapper ble gravid og da mente han at det riktige å gjøre var å gifte seg med henne. Problemet var at han aldri var lykkelig med henne. Han hadde bare en tanke om at "alle andre gjør, så da må jeg også", altså var han desperat.

Etter 6 år i et ulykkelig forhold og med et ulykkelig barn, kom han seg ut av det. Men hele kjerringa henger fortsatt igjen. Han var ferdig med henne før de i det hele tatt ble sammen, men hun har enda ikke gitt opp. Dette merker vi begge veldig i hverdagen. Hun prøver ikke å få han tilbake, men hun kjefter og smeller og klager på alt han gjør og sier.

Dette har slitt veldig på vårt forhold, fordi vi i tillegg må forholde oss til henne p.ga ungen. Mange ganger har jeg ønsket å rømme vekk fra alt og finne meg en "fri" mann. Men han gjør meg lykkelig, og han er min beste venn. Vi står sammen uansett hva.

Så, mitt problem er egentlig ikke ungen, selv om jeg aldri hadde trodd at jeg skulle finne meg en mann med slik historie. Det var en prinsippsak for meg. Det er esken som er trollet her. Hun vi begge ønsker at skal fordufte, men vi aldri blir kvitt.

Ja, det er vanskelig til tider, men tenk på hvor viktig kjæresten din er for deg.

Anonymous poster hash: b9476...717

Dette er ekstremt godt eksempel på at om en puler feil dame på smellen er om å gjøre og løpe så fort som mulig før resten av livet blir ødelagt.

Denne mannen her prøvde ta ansvar slik samfunnet forventer. Det ble 6 år med ulykke.

Jeg har skrevet i andre tråder at da bør farskap fraskrives. Farskap registrert slik barnet kunne ta ut opplysningene som voksen. En kunne også ha barnet likt hos seg selv. Eller samvær på ordinær måte.

Jeg vet det er kontroversielt. I dette eksempelet vil det ha vært det ærligste for moren med.

Påeng her er vel at en pliktoppfyllende mann pulte feil dame på smellen. Gi faen typer har det ofte bedre her. De blir ofte betraktet som drittsekk.

Så her har samfunnsnormen ødelagt både far og mor. Da mor virker bitter. Hvordan barnet har det kan kanskje tenke seg.

Lykkelig alene selv om det blir dyrt når en ikke kan fraskrive seg farskap og bidrag. Derfor velger mange et samliv i ulykke. Ender oftere i vold og rus enn et lykkelig samliv.

Endret 1. januar 2014 av Peter007

[Gjest Mrs. Random Nick]

Hvor lenge har dere bodd sammen i dette huset?

Jeg sier som de andre at du burde tenkt gjennom dette før du flyttet inn.

Foreslå for mannen å pusse opp. Mulig det kan hjelpe, selv om det ikke er helt sikkert.

[AnonymBruker]

TS her. Dette er så forferdelig vanskelig. Par med felles barn skilles jo rett som det er. Dette er ikke akkurat et unikt tilfelle - men jeg skjønner ikke hvordan de får det til.

Sannheten er vel at det hele først nå går opp for meg. Dette er jo en enorm forpliktelse. Jeg føler vel at jeg har inngått en bindende livslang avtale på å være nedprioritert. Hva skal man stille opp med? Ingenting? Jeg føler jo at ballasten lander tungt på meg, for noe jeg ikke vil være en del av.

Jeg har vært støttende hele veien, alltid prioritet barnet og pappatiden foran oss som par, oppmuntrer til slikt selv om han til tider bare vil være sammen med meg. Jeg vet jo hva som er moralsk riktig å gjøre og jeg gjør det "riktige" hele tiden. Jeg viser han at jeg håndterer dette og vet hva det vil si å ha barn.

Men jeg håndterer det tydeligvis ikke likevel? Det føles så vondt. Er jo ikke lett for han heller dette, vi elsker hverandre og planlegger jo et liv sammen. Men når jeg får disse påminnelsene altså. Det er vanskelig å svelge unna. Jeg kan jo ikke bare forlate han på grunn av ett barn, som egentlig er utelukkende positivt? Hva sier det i så fall om meg?

Får man barn sammen så må man også holde sammen, for dette blir det bare rot av.

Anonymous poster hash: e2d36...0ad

[AnonymBruker]

Når man har barn sammen kan man skille seg og være fri til å være kjæreste med en annen - men man vil alltid være i familie med sin eks. Sånn er det bare!

Anonymous poster hash: 772b0...8ae

[AnonymBruker]

Tror det hadde vert det beste å finne en mann uten barn fra før. Dette vil gjøre livet ditt mye vanskeligere og du vil sikkert ha mye påvirkning på følelseslivet ditt. Jeg vil anbefale å helst finne en annen. Det vil nok være best for deg, og sikkert mye sunnere for barna dine. Det er også viktig å forstå at det ofte er en grunn til at menn er skilte og, man må ikke alltid la seg begeistre at en mann har familie.

Anonymous poster hash: 52687...71f

[Marie90]

Når du allerede har disse tankene bør du sterkt vurdere om dette vil fungere og ta et oppgjør med deg selv. Helt realistisk.

Noen glir godt inn i rollen som stemor eller stefar og får det til å fungere. Andre ikke. Det er nok av eksempler på KG med kvinner som helt tydelig ser på mannens barn som unødvendig "bagasje", helst vil ha ham for seg selv og ikke fungerer som en mor for barna. Det har vært flere tråder med problemstillinger som "vil ikke ha 11 åringen hans her på nyttårsaften" og "vil ikke ha med 7 åringen hans på ferie". Og det er barna som først og fremst lider.

Du trenger ikke skamme deg for å ha disse følelsene, de er naturlige. De fleste vil i bunn og grunn at ens partner skal være den første seriøse og at man er den første seriøse for dem, at alle barn involvert er ens egne. Men når det kommer til å være stemor så er det alt eller ingenting. Han kommer med en pakke som du fullt ut må akseptere, ta imot og jobbe med. Eks-kona vil alltid til en viss grad være til stede i hans liv, hans barn må bli som dine barn. Hvis det er noe du ikke er interessert i, er det beste å droppe fyren.

Når dette er sagt, er det forskjellig hvordan folk reagerer etter et ekteskapsbrudd. Noen starter alt på nytt med ny partner - gifter seg, får nye barn, kjøper ny bolig og lar den nye kona innrede. Men denne mannen er åpenbart ikke i den kategorien.

[AnonymBruker]

Vi har bodd sammen i snart ett år. Jeg flyttet inn ca ett år etter at hun flytta ut.

Ugjennomtenkt så til de grader. Men vi har det jo så fint sammen. Er synd at jeg går rundt å kverner på dette. Må si noe til han, men det blir så forferdelig dumt. "Jeg er ikke lenger sikker på at jeg vil dele livet mitt med deg likevel" ???? Det blir så håpløst for han også hvis jeg tar det opp. Han vil nok pøse på med pene ord. I ett forsøk på å overbevise meg. Men jeg trenger jo ikke å overbevises.

Eller er hele skepsisen min innerst inne bygget på en mistillit og en usikkerhet ift. Eksen?

Hvor lenge har dere bodd sammen i dette huset?

Jeg sier som de andre at du burde tenkt gjennom dette før du flyttet inn.

Foreslå for mannen å pusse opp. Mulig det kan hjelpe, selv om det ikke er helt sikkert.

Anonymous poster hash: e2d36...0ad

[AnonymBruker]

Der sier du alle de tingene jeg kanskje innerst inne vet selv. Du traff meg på alle punkter.

Jeg har vel nå fått svar på det jeg i første omgang lurte på, nettopp om jeg er et fælt menneske som bare tenker på meg selv. Føler meg slik. At det er forferdelig egoistisk av meg å vurdere å gå fra han på grunn av dette.

Og i så måte, han kommer til å få sjokk. Jeg har jo, som jeg tidligere var inne på, gjort de moralsk riktige tingene hele veien, og framstått som om at dette faller meg helt naturlig. Jeg har jo ikke vært ærlig mot han.

Hadde vært enklere om dette hadde vært diskutert helt fra starten av. For meg har det jo ulmet i bakhodet, men jeg laget ikke noen stor sak av det fordi jeg kanskje trodde det ville gå over?! Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg tenkte. Ting ble seriøst mellom oss fort. Jeg ser det veldig tydelig nå. Huffameg.

Anonymous poster hash: e2d36...0ad

[AnonymBruker]

Ønsker du egne barn, hvis ja er dette en overgangsfase. Når dere får egne barn, vil mye av de følelsene du beskriver bli redusert, mer fokus på barnet da og kjæresteforholdet kommer litt i andre rekke. Fordelene med en mann med barn fra før er at du vet hvordan han reagerer på å få barn. Ikke alle mann takler ansvaret og jobben med ett barn - går for mye på bekostning av de tingene han "liker" å gjøre.

Ønsker du ikke egne barn, tror jeg disse tankene vil bli tunge å bære i lengen.

Anonymous poster hash: 1d818...c19

[AnonymBruker]

Helt klart ja. Vi snakker mye om barn og når. Det var kanskje etter vi ble klare på det at det slo meg at han har gjort dette før med en annen. Planleggingen, svangerskapet, oppdragelse etc. alle disse tingene hadde jeg sett for meg skulle bli svært spesielt, første gang for begge to, det er jo så intimt. Fryktelig sårt at han har hatt denne delen av livet allerede og vet hvordan det er. Blir jo naturligvis annerledes for oss, men det er noe i meg som ikke aksepterer det. Jeg høres forferdelig barnslig ut.

Anonymous poster hash: 1d818...c19

Anonymous poster hash: e2d36...0ad

[Gjest Mrs. Random Nick]

Til deg (ts?) som skrev anonymt kl. 19:29. Det er fint hvis du kan forme teksten din tydeligere når du siterer andre. Nå ser det ut som om at jeg har skrevet alt du har sitert + det du har skrevet. Det gjør at andre kan tro at det du skrev er noe jeg egentlig har skrevet. Det liker jeg ikke. Prøv å bruke fet skrift eller noe annet neste gang.

[AnonymBruker]

Til deg (ts?) som skrev anonymt kl. 19:29. Det er fint hvis du kan forme teksten din tydeligere når du siterer andre. Nå ser det ut som om at jeg har skrevet alt du har sitert + det du har skrevet. Det gjør at andre kan tro at det du skrev er noe jeg egentlig har skrevet. Det liker jeg ikke. Prøv å bruke fet skrift eller noe annet neste gang.

Ja, dette var mitt innlegg. Jeg fikk ikke til på mobilen, ble litt lettere å forstå med pc'n

Anonymous poster hash: e2d36...0ad

[AnonymBruker]

Der sier du alle de tingene jeg kanskje innerst inne vet selv. Du traff meg på alle punkter.

Jeg har vel nå fått svar på det jeg i første omgang lurte på, nettopp om jeg er et fælt menneske som bare tenker på meg selv. Føler meg slik. At det er forferdelig egoistisk av meg å vurdere å gå fra han på grunn av dette.

Og i så måte, han kommer til å få sjokk. Jeg har jo, som jeg tidligere var inne på, gjort de moralsk riktige tingene hele veien, og framstått som om at dette faller meg helt naturlig. Jeg har jo ikke vært ærlig mot han.

Hadde vært enklere om dette hadde vært diskutert helt fra starten av. For meg har det jo ulmet i bakhodet, men jeg laget ikke noen stor sak av det fordi jeg kanskje trodde det ville gå over?! Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg tenkte. Ting ble seriøst mellom oss fort. Jeg ser det veldig tydelig nå. Huffameg.

Anonymous poster hash: e2d36...0ad

Dette var ett svar på innlegget fra Marie 90

Anonymous poster hash: e2d36...0ad

[Gjest Mrs. Random Nick]

Ja, dette var mitt innlegg. Jeg fikk ikke til på mobilen, ble litt lettere å forstå med pc'n

Anonymous poster hash: e2d36...0ad

Ok.

[AnonymBruker]

Jeg er også nr. to etter et tidligere ekteskap som resulterte i et barn. Han bor i samme huset som de kjøpte sammen. Det er en del år siden de gikk fra hverandre, og huset ligner mindre og mindre på hvordan det så ut da hun bodde der. Huset er bygget på litt og fasaden er endret stilmessig, kjøkken og bad er nytt, stuen har fått pusset opp overflater og vindusløsningen er helt endret, møblene skal byttes ut neste år, soverommet er pusset opp, vegger i underetasjen har blitt flyttet og det har blitt nye bruksrom, gjesterom er pusset opp, det planlegges gjestebad i underetasjen, hagen har blitt mer stelt og der skal det gjøres mye forandringer fortsatt.

Ja, han har fått barn med en annen, og ja, det stakk litt de første gangene det sank inn over meg. Men han og jeg har et bedre forhold enn de noensinne hadde. Jeg er sikker på at han vil ha en helt annen opplevelse av et svangerskap og barseltid med meg, fordi vi har en større intimitet og harmoni mellom oss. Fordi han allerede har opplevd det, har han også større forventninger til et nytt barn enn han hadde første gang. Jeg setter økende pris på barnet hans, og føler at hun hører til med oss. Jeg føler også at hun setter pris på meg. Barnets mor kjenner jeg ikke. Det var nesten 4 år mellom skilsmissen og at vi traff hverandre. I starten av forholdet var det vanskelig å komme utenfra, fordi det tok lang tid før han åpnet ordentlig opp for meg i ting som gjaldt datteren, og kunne ta mine synspunkter og handlinger i verste mening. Nå inkluderer han meg og verdsetter å høre hvordan ting ser ut fra mitt perspektiv.

Du trenger ingen legitim grunn for å bryte forholdet ditt. Hvis du ikke vil, er det mer enn nok grunn til å gå. En har jo ikke et forhold kun for å være snill mot andre. Men er du sikker på at denne mannen ikke er for god til å gi slipp på? Du beskriver at du blir nedprioritert hele tiden, men kommer ikke med eksempler på hvordan dette skjer? Du skriver også at dere elsker hverandre. Kanskje dere kan finne ut av og løse innvendingene du har, og gå videre sammen, uten at du føler du må fire på din egen sjanse til å være lykkelig og på rett hylle i livet ditt?

Anonymous poster hash: ba847...e87

[AnonymBruker]

Litt pussig at så mange mener å vite hva du burde skjønt og tenkt over før du flyttet sammen med denne mannen. Det er jo helt umulig å se for seg alle aspekt ved et samliv, barn eller ikke barn, så det blir feil å dømme deg fordi nettopp du ikke innså at det ville bli en stor følelsesmessig belastning, dette.

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men kan tenke meg at du ikke har allverdens livserfaring (?). Du har vært forelsket og full av pågangsmot og vilje til å satse på denne mannen til tross for alle utfordringer. Det synes jeg faktisk du fortjener ros for. Jeg tenker at det er bra for skilte menn med barn, at det finnes damer som tør.

Det er ikke enkelt å få en ferdig familie i fanget. Det hjelper ikke akkurat på når du bor i din mann og hans eks sitt "rede", som de har bygget sammen. Du har trolig akseptert bosituasjonen av hensyn til barnet, hvilket er generøst og hensynsfullt. Men du betaler en høy pris for dette, tror jeg.

Uansett og uavhengig av boforhold synes jeg du skal tenke veldig nøye over om du har godt av å leve på denne måten. Ting tyder på at du føler deg helt fastlåst, du tviler på om du har rett til å føle som du gjør og i hvert fall synes du ikke du er verdt nok til å belaste din samboer med problemstillingen. Jeg tror det kan ta litt for lang tid før du (eventuelt) slipper fri fra følelsen av å være en som ikke kan kreve noe/så mye.

Det er ikke sunt å leve for lenge i en situasjon som er så negativ for deg. Husk at du har rett til å føle som du gjør, til å fortelle din samboer om dine følelser, og til eventuelt å bryte ut av et forhold som ikke gjør deg lykkelig. Bedre å gjøre det nå, så du ikke får en alt for viktig rolle i familien. Hensynet til barnet er det din samboer og hans eks som må ta, og det klarer de åpenbart helt utmerket.

Hvis du velger å bli, av kjærlighet, samvittighet eller hva vet jeg, må du vite at det har sin pris. Rollene i forholdet er etablert og jeg tror ikke du skal satse på den helt kjempestore omveltningen. Hvis der får egne barn, vil du nok få større plass i forholdet, men det vil også komme andre utfordringer. Det er nok å lese tråder på KG, så får du en idé om hva folk strever med.

Anonymous poster hash: c5afa...9f3

[Peter007]

Det er vel så enkelt at om en går inn i et parforhold til noen som har barn fra før enten det gjelder kvinner eller menn må en forholde seg til det.

Dette er noe en vet om før en flytter sammen vanligvis.

Så jeg skjønner ikke hva TS. sutrer etter. Det er gjort frivillig

Jeg forstår det kan være vanskelig ovs.

At en alltid vil være nummer to.

(er det ikke noe slikt kvinner svarer til menn som har blitt ufrivillig svar)