Min familie sier at de synes det er galt å være såret over eksen, far til barna mine

[AnonymBruker]

Flere i familien min sier at de skjønner aldri hvorfor jeg var såret fordi at eksen, far til mine barn forlot meg til fordel for en annen. De sier at han er far til barna dine, og det at han forlot deg er ikke noe å være såret over. Brudd er vanlig i dag, og vær venner med han.

Greit at det er fint å være venner med han, jeg prøver. Men det kommer vonde dager, og bedre dager. Men kanskje ikke de forstår det siden de ikke klarer å leve seg inn i all tid vi hadde. Jeg har liksom aldri fått lov å sørge. Og jeg mener at det er naturlig at en må få lov til inimellom. Ihvertfall etter et langt forhold, hva mener dere?

Vet de sier det gjerne fordi de ikke vil at jeg skal være lei meg, men jeg føler de beste ord folk kan si er : det er lov å føle seg litt deppa innimellom for det... det er lov å føle at dette var kjedelig for deg...

Jeg ser fremover og prøver å gå videre, men vi har barn sammen og av og til faller tankene veldig tilbake

Anonymous poster hash: 6287b...802

[Magnifique]

Hei.

Du skal for all del få lov til å være lei deg. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor enkelte av dine familiemedlemmer skal mene at det ikke går an. Nei, vet du: Jeg synes ikke du skal bry deg om det de sier. Bruk den tiden du trenger til å være lei deg!

[AnonymBruker]

trådstarter: ja, jeg blir litt oppgitt og fortvilet, når noen i min familie forteller meg at de ikke forstår hvorfor jeg føler meg litt lei meg for dette innimellom.. Jeg levde jo sammen med han i 14-15 år. Itillegg fikk vi flere barn sammen. Vi har opplevd masse sammen. Også forteller de meg at det er ikke noe å føle noe som helst sorg for. Og at de forstår ikke at jeg føler sorg, fordi at det er så mange som går fra hveandre i dag, og slik må man tåle, men samtidig være blid og glad.

Jeg har latt meg få føle litt sorg innimellom, og da merker jeg bedring etterpå. Jeg ser mye mer fremover etterpå når jeg lar meg kjenne litt på sorgen. Hvis jeg bekjemper den, føler jeg meg mer trist

Min famile sier at det er jo fint om jeg er gode venner med eksen og blir venner med hans dame som han bedro meg for. Jeg synes det er rart. Men damene i min familie har alltid likt å la seg underkue.. Jeg føler det sånn, og de mener jo at vi skal forgude enhver mann. Så sikkert noe med det å gjøre. De mener det gjerne godt også. Men jeg må få sørge litt innimellom.... Hadde jeg mistet han til døden hadde jeg fått sørget da, eller ikke? Men nå gjorde ikke jeg det, men jeg har tross alt levd og opplevd mye sammen med han.

Anonymous poster hash: 6287b...802

[AnonymBruker]

trådstarter: ja, jeg blir litt oppgitt og fortvilet, når noen i min familie forteller meg at de ikke forstår hvorfor jeg føler meg litt lei meg for dette innimellom.. Jeg levde jo sammen med han i 14-15 år. Itillegg fikk vi flere barn sammen. Vi har opplevd masse sammen. Også forteller de meg at det er ikke noe å føle noe som helst sorg for. Og at de forstår ikke at jeg føler sorg, fordi at det er så mange som går fra hveandre i dag, og slik må man tåle, men samtidig være blid og glad.

Jeg har latt meg få føle litt sorg innimellom, og da merker jeg bedring etterpå. Jeg ser mye mer fremover etterpå når jeg lar meg kjenne litt på sorgen. Hvis jeg bekjemper den, føler jeg meg mer trist

Min famile sier at det er jo fint om jeg er gode venner med eksen og blir venner med hans dame som han bedro meg for. Jeg synes det er rart. Men damene i min familie har alltid likt å la seg underkue.. Jeg føler det sånn, og de mener jo at vi skal forgude enhver mann. Så sikkert noe med det å gjøre. De mener det gjerne godt også. Men jeg må få sørge litt innimellom.... Hadde jeg mistet han til døden hadde jeg fått sørget da, eller ikke? Men nå gjorde ikke jeg det, men jeg har tross alt levd og opplevd mye sammen med han.

Anonymous poster hash: 6287b...802

Du SKAL sørge når familien din splittes opp og det er respektløst av familien din å mene noe annet. Fortell dem at det å skilles gir en sorg som kan være lang og tyngre å komme gjennom enn når et menneske dør. Fordi det river vekk de trygge rammene i livet og setter deg på en måte ut i et nytt og ukjent terreng som du skal klare deg videre i på egen hånd. Men gråt når du er alene og snakk så lite som mulig om din sorg med de som ikke lytter til deg.

Forvent ikke noe trøst og støtte fra dem som oppfører seg sånn. Snakk med gode venner, kolleger eller oppsøk en terapeut for å snakke ut. Enten gratis på familievernkontoret eller privat (søk etter psykolog på google så vil du finne noen som kan hjelpe deg). De som ikke støtter deg eller gir deg noe tilbake, holder du litt avstand til inntil videre. Du klarer bedre slike holdninger etterhvert som du blir sterkere og bruddet kommer mer i bakgrunnen.

Og NEI: Du skal absolutt ikke bli venn med dama hans!! Selv om hun blir barnas stemor, har du all rett til å forholde deg kald og distansert til henne. Du trenger ikke å snakke med henne eller forholde deg til henne. Det er din eks-mann du skal forholde deg til pga felles barn. Du og din eks-mann skal samarbeide og kommunisere om barna, alt annet vedrørende hans liv og kjærlighet kan du skyve vekk fra din bevissthet. Det er dere to som foreldre som har alt ansvar og som tar alle beslutninger.

Og tilslutt: Søk andre sosiale arenaer enn familie som bare vil plage deg med liberalt vissvass. Du skal overleve med dine følelser og din skuffelse, og skal ikke behøve å gå på akkord når det gjelder dette.

Anonymous poster hash: 2cf39...aab

[AnonymBruker]

Du SKAL sørge når familien din splittes opp

Anonymous poster hash: 2cf39...aab

Så enkelt kan det sies. Jeg møtte en gang en veldig dyktig gynekolog som sa det samme til meg. "Du SKAL føle det sånn". Den setningen har betydd mye for meg i alle år, hver gang jeg føler noe vanskelig.

Anonymous poster hash: e6bfd...adc

[AnonymBruker]

Gode råd fra de over her. Selvfølgelig har du lov til å sørge. Men kanskje familien din prøver å få deg til å gå videre, og "oppmuntrer på feil måte.

Anonymous poster hash: fcfa2...c8e

[AnonymBruker]

Du har all rett til å sørge når hele livet ditt blir satt på hodet av en ektemann som tar sine valg og velger bort deg.

Anonymous poster hash: 526f1...93f

[AnonymBruker]

Trådstarter: tusen takk for svar. Ja jeg føler meg bedre av å høre ordene: ja jeg har lov å sørge. Tror at det å sørge litt hjelper meg i tankene på å se livet positivt igjen. Det er viktig å la seg selv få lov å sørge. Min familie sier det gjerne for å bare hjelpe meg videre, men deres tips om å la vær å sørge hjelper meg ikke. Det gjør det værre. Men føler meg positiv bare av å vite at jeg har lov å føle på ting og sørge når mannen velger en annen dame enn meg etter 14 til 15 år tett innpå hverandre, pluss flere barn sammen.

Anonymous poster hash: 6287b...802

[tingeling]

Det er helt naturlig å sørge, rase, hate når det du beskriver her skjer. Jeg leste et sted at denne sorgen kan sammenlignes med sorg ved dødfall i nær familie. I tillegg har du skuffelsen over sviket.

[AnonymBruker]

Hvis en ikke sørger så har jo man ikke hatt følelser for den en var med så jeg mener at å sørge er naturlig for å bearbeide det man har opplevd, for å komme seg videre må en sørge litt for det en mistet. Er trådstarter som skriver dette... Har fått inntrykk av at han sørget ikke. Han hadde en dame med en gang og har sagt at han skjønner ikke hvorfor han skulle sørge siden han følte seg ferdig med meg. Men jeg vet at han ikke er noe å være lei seg for pga det, men innimellom kommer bare de vanskelige følelsene. Men det gjelder å se fremover. Han er ikke et tap egentlig.

Anonymous poster hash: 6287b...802

[Gjest Lille-pus]

Hvor lenge siden er det at dere skilte lag?

[AnonymBruker]

Det er to år siden, men jeg har det tungt innimellom fortsatt. Han prøvde å komme tilbake til meg en gang. Da sa han at han ville ha meg tilbake, dersom jeg var den han ville jeg skulle være, og da skulle han dumpe nye dama. Dette skjedde for halvannet år siden. Han sa at han kun ville dumpe hun nye hvis jeg oppførte meg slik han vil jeg skal være. Jeg sa at vi måtte begynne som venner først, og så måtte han dumpe dama med engang. Og være venner med meg lenge for å se. Dette sa han nei til. Rett etter dette ble hum gravid. Han sa til meg da : at neste gang kunne det være han og meg som skulle ha barn. Kanskje en gang i fremtiden sa han. Og så sa han innimellom : se så hard jeg er på deg. Jeg så buksen hans bule... Siste gangen han sa at det kumme bli oss var for et halvt år siden. Da sa han at han ville mulig flytte ut fra hans nye dame, og st det kunne bli oss igjen. Etter dette har han sagt at han har vært ferdig med meg, og at han egentlig er ferdig. Han forteller også at han har et helt perfekt liv med nye dama og deres baby. Jeg har spurt om han har sørget? Hva sier han da, akkurat som han ikke forstår hva det er. Også sier han at han forstår ikke at jeg har sørget, hvorfor det. Samme sa familien min. Så jeg følte at det var FY FY å sørge så jeg prøvde å ignorere sorgen, men jeg er opp og ned innimellom. To år etter sliter jeg innimellom. Kjenner meg rar. Men jeg har datet menn, har hatt kjæreste men jeg kjente jeg hadde nok med barna og meg selv. Det er ekte kjærlighet, mens jeg følte en mann ikke gjør meg så lykkelig lenger.

Anonymous poster hash: 6287b...802

[Marsipan]

Hvis du lar deg "lure" gang på gang, og går rett i kjelleren hver gang han gir forhåpninger om at det kan bli dere to igjen, kan jeg forstå at familien din blir frustrert! De vil ikke at du skal la deg behandle på den måten fordi de bryr seg om deg.

For en utenforstående er det du beskriver i #12 et psykologisk spill fra hans side. Han oppfører seg som en dritt, både mot deg og den nye dama, og fortjener antakelig ingen av dere.

[Gjest Akiko]

Du trenger jo ikke involvere familien i sorgen, hva du gjør privat vet vel ikke de?

Det finnes en tid før alt. For sorg, for det å komme over og det å leve videre. De vil vel bare at du skal komme videre i prosessen.

[AnonymBruker]

Selvsagt er det lov å sørge etter at faren til ens barn har forlatt en. Bruk tiden du trenger for å sørge, men ikke grav deg ned i sorgen likevel.

Anonymous poster hash: 85b32...415

[Gjest Lille-pus]

Jeg synes du lar deg herse med, TS.

- og da kan jeg faktisk forstå familien din, som kanskje begynner å bli litt 'lei' og ønsker du skal komme deg opp igjen og ikke la deg behandle som en hund.

Jeg tror du må bestemme deg for å ikke la deg behandle som dørmatten hans, ikke bli nyforelsket og gå rett i kjelleren... gang etter gang etter gang.

Ja, han er far til deres barn, og det vil han fortsette med å være... men du bestemmer selv hvor mye du vil la ham leke med dine følelser og din psyke.

Det er vel ikke noe særlig for barna heller å se mor gå mentalt til grunne gang etter gang...

Edit: Puttet inn en manglende bokstav

Endret 1. januar 2014 av Lille-pus

[AnonymBruker]

Trådstarter: jeg må bare prøve å ikke tenke så mye på det. Jeg tror det er seltilliten min som er sår, og ikke det at han forlot meg ... Det er vel det at jeg følte at hun kom inn å var bedre enn meg..... Den følelsen var den såre.

Han skrev til meg at han ønsket meg godt nyttår i dag. Itillegg skrev han: husk at det er i dag vi lever og her du er fornøyd med sånn som det er blitt, det er jeg. Ingen vits å tenke på hvordan det ble. Det er alltid i dag vi lever. Og jeg er kjempefornøyd med den nye dama og babyen og livet vårt.

Synes det er lett for han å skrive... jeg ble litt sur igjen, for han er rar i oppførselen. For meg lever minner, men ser at han må glemmes helt. Jeg glemmer han tiltider... men tror det er selvtilliten fra det som skjedde som gjør meg stresset inimellom.... Og det at han kan si at fortiden bare kan glemmes, når han har det rosenrødt og ikke jeg... er ikke lett selvtillitsmessig når han sier det på den måten.....

Jeg må bare finne selvtilliten så går alt fint . Det er vel den jeg mangler. Han er jo ikke et tap, selv om familien ble splittet.

Anonymous poster hash: 6287b...802

[AnonymBruker]

Det er sånn at faren - min ekssamboer gjennom så mange år skriver: Det er i dag vi lever. Alt annet må tilgis og glemmes helt. Jeg er kjempefornøyd som har fått en nydelig samboer og baby. Håper det beste for deg, og at du også glemmer alt det andre, for vi lever dag for dag, og en skal alltid glemme fortid så du bør glemme alt.

Og si sånn når han har det bra og jeg sånn? det er nedpsykende, eller ville dere tatt det som nedpsykende og ubehagelig?

Jeg må leve videre, og jeg gjør, men en gang i blant får jeg lav selvtillit av det hele. Jeg tror det er det som plager meg mest , ikke tap av han!

Anonymous poster hash: 6287b...802