Trenger din mening for jeg er ikke klar lenger

[Gjest Anonymous]

Det kan hende dette her bli langt, for jeg har så mye på hjerte i dag.

Nå har jeg vært gift i nesten 3 år. Vi har ikke barn sammen, men jeg har en fra før av. Jeg er utlending i fra England selv men kommet til Norge for å bor med han. Trives voldsomt godt her og har absolutt ikke lyst å dra.

Ekteskap har ikke vært mye å skryt av. Enkelt episoder vold, sånn at jeg sitte igjen med blåmerker der han holdet meg ned. Jeg innrommer at jeg har slatt han men hva ellers gjør man nå du ble spytte på eller proversert å gjør akkurat det? Jeg har i tillegg schizofreni, som betyr at jeg er ikke i jobb, mye i behandling osv. Var før men akkurat nå drive jeg bare med behandling for det er tungt. Jeg har hatt en liv preget av vold og misbruk og trenger en trygge plass, men det eksistere ikke, ikke så lenge jeg bor i lag med han som er mannen min.

Episoder med vold har vært sjelden. Men det som virkelig rive meg opp er at han drive med masse pornografi på nett. Snakke med dama og har cybersex, veksler bilder, lager profil på Spray date osv, uten at jeg en gang VIL det finne jeg masse dritt som ligger overalt. Han prøve ikke en gang å skjule det selv om han nekter at det er han(s). (Selvføgelig!) Nå er jeg opp i en veldig vanskelig periode. Jeg er så sårt, føler meg desperat alene, bare grine og grine. Har bare en venninne her i landet, og hun er selv psykiske syk så jeg må ikke liksom plager henne "for mye". Vi hadde også en lang periode som jeg vil ikke være intime med han. Det skyldes mye sykdommen mitt, og han virker å forstår det og ikke maset på meg for sex heller. Men da jeg ble bedre etter noen måneder og var klar vil han ikke. Og nå har det gikk nesten et år siden vi har hatt samleie (jeg klager ikke, det vil jeg ikke heller men jeg bare nevne det for at du kan sette seg i hvordan det er). Han gjør ingenting i huset heller-jeg har ansvar for alt til og med middag hver dag, selv om det er slitsomt når jeg har dårlige dager med sykdommen mitt. Han hjelper ikke til med noen ting og heller ikke med barnet mitt. Det han gjør når han er hjemme er å sitte foran data. Og det kan han gjør i timevis, ja, en hele kveld til morgen.

Jeg vil gå i fra han så klart. Men vi har nettopp kjøpt et hus, foreldrene hans er snille og gode. Det gjør så vondt for meg for jeg tror dette hadde knuset de. Også tenke jeg på hvordan hadde jeg klarte meg som psykiske syk alenemor? Har gjørt det før men i min egen land i mens jeg bodde med mor og far! Jeg forresten har full støtte i fra mine foreldrene i hva jeg bestemme meg å gjør.

Vil nevne at vi har vært i en halvt år brukere hos Familievernkontor. Det var ikke bra for oss. Livet ble en helvete for meg for vi snakket i den trygge rommet men etterpå ble det skremmede!

Ting er så langt ned nå at jeg klarer ikke se noen ting. Klarer ikke se om det er meg som trenger å skjerpe meg eller han. Hva skal jeg gjør? Alt er så vondt nå at jeg føler at livet er ikke verdt å leve, men jeg må likevel samle krefter for barnet mitt. Noen som har et par ord for meg?

[Gjest Pet]

Det høres ut som om du har det grusomt. Psykisk syk i et dårlig ekteskp i et fremmed land uten nettverk, det høres ikke greit ut. Synes du skal ta med deg barnet og flytte hjem til England og se an hele ekteskapet. Det er enklere å ta vanskelige avgjørelser når man er i trygge omgivelser. Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Som alenemor får du økonomisk støtte fra Trygdekontoret. Så du vilklare deg alene uten mannen din.