Ensomhet i parforhold

[ChristianLouboutin]

Jeg er ei jente på 26 år som for det meste har vært ensom og venneløs hele livet. Store deler av skoletiden ble jeg mobbet og bevisst utelatt av de andre i klassen. Jeg har aldri hatt nære venninner og hvis jeg har hatt boen så har de forsvunnet etter maks to år. Jeg er samboer med for meg den beste mannen i verden, men det er ikkefalt som passer eller bør gjøres med han. Han har ikke så stort nettverk han heller, men han er lidenskapelig opptatt av fotball og har i sesongen faste dager hcor han finner på noe med fotballkompiser og kommer seg ut av leiligheten.

Jeg har ingen spesie l hobby og sliter itilleggmed ibs som forårsaker at jeg er mye oppblåst og føler meg dårlig form.

Julen har vært veldig tung ettersom jeg ikke har noen ordentlige venninner. Jeg prøver å be hjem til meg, finne på noe som skogturer osv, kafebesøk ol uten stort hell. Hvis de kan så kommer de for sent og drar tidlig, eller de kan ikke. Det gjør atbjeg har sluttet å spørre for skuffelsen er så vond ohg jeg vet at det blir skuffelse ved å engasjere meg.

Jeg er e patisk og omtenksom og gjør mye for de rundt meg uten å få noe tilbake. Hadde ei venninne som slo opp med typen sin og det ble masse rot. Hun søkte trøst og råd hos meg, men når alt ordnet seg hørte jeg nesten ikke mer fra henne.

I kveld er det nyttårsaften og jeg og samboeren min skal feire den alene. Vi skal ha god mat og champagne, og sammen har vi det helt topp. Jeg føler meg til tider så sinnsykt ensom og alene, og det er ikke rettferdig ovenfor han. Han kan ikke være med meg på alt.

Er det noen med lignende situasjon?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 26 år som for det meste har vært ensom og venneløs hele livet. Store deler av skoletiden ble jeg mobbet og bevisst utelatt av de andre i klassen. Jeg har aldri hatt nære venninner og hvis jeg har hatt boen så har de forsvunnet etter maks to år. Jeg er samboer med for meg den beste mannen i verden, men det er ikkefalt som passer eller bør gjøres med han. Han har ikke så stort nettverk han heller, men han er lidenskapelig opptatt av fotball og har i sesongen faste dager hcor han finner på noe med fotballkompiser og kommer seg ut av leiligheten.

Jeg har ingen spesie l hobby og sliter itilleggmed ibs som forårsaker at jeg er mye oppblåst og føler meg dårlig form.

Julen har vært veldig tung ettersom jeg ikke har noen ordentlige venninner. Jeg prøver å be hjem til meg, finne på noe som skogturer osv, kafebesøk ol uten stort hell. Hvis de kan så kommer de for sent og drar tidlig, eller de kan ikke. Det gjør atbjeg har sluttet å spørre for skuffelsen er så vond ohg jeg vet at det blir skuffelse ved å engasjere meg.

Jeg er e patisk og omtenksom og gjør mye for de rundt meg uten å få noe tilbake. Hadde ei venninne som slo opp med typen sin og det ble masse rot. Hun søkte trøst og råd hos meg, men når alt ordnet seg hørte jeg nesten ikke mer fra henne.

I kveld er det nyttårsaften og jeg og samboeren min skal feire den alene. Vi skal ha god mat og champagne, og sammen har vi det helt topp. Jeg føler meg til tider så sinnsykt ensom og alene, og det er ikke rettferdig ovenfor han. Han kan ikke være med meg på alt.

Er det noen med lignende situasjon?

Stakkar. Hvor er det du bor? Er du interessert i nye venner?

Anonymous poster hash: 71b89...649

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har alltid hatt det sånn, og har det fortsatt. Nå er jeg midt i 40-årene. Enkelte år har det vært ok, jeg har vært på ulike forum og fått litt utløp for mitt behov for sosial kontakt, men andre ganger har jeg slitt fælt. Jeg er også empatisk, snill, omtenksom og hjelpsom. Har fått noen venner i blant, men har alltid endt opp som "reserve". Jeg har gjort alt som folk vanligvis foreslår. Skaff en hobby, ta et studium, begynn å trene, vær sosial med kolleger, ta initiativ, si ja til invitasjoner, gå på arrangementer alene og mye mer.

Det meste blir flyktige bekjentskaper. Dette er ikke noe som vil trøste deg, men det viser at det er flere som har det som deg. Jeg har begynt å gå til psykolog, og det hjelper å få ut litt tanker og følelser. Noen perioder i livet mitt har vært veldig bra på vennefronten, og jeg prøver å tenke på det når jeg har det ille. Hadde jeg hatt mer overskudd ville jeg vært besøksvenn hos Røde Kors f.eks. Jeg tenker at jeg kan bruke mine ressurser og sosiale evner på folk som virkelig trenger det.

Anonymous poster hash: a37b1...488

[ChristianLouboutin]

Jeg ønsker venner men jeg har også kommet til det punktet hvor jeg heller blir hjemme og får tiden til å gå fremfor å prøve å få meg nye venner. Erfaringen min er for dårlig til noe annet. Jeg vil ikke si at det er godt å høre at andre har det sånn men det hjelper å høre hva andre har prøvd. Mye av det samme har nettopp jeg også gjort. Det som også er vanskelig er å se hvordan dette påvirker kjæresten min og familien min. Mamma og pappa er verdens beste som finner på ting med meg. Uten de hadde jeg vært mye lengre nede enn nå. Men det er sårt og vondt å bli glemt og ikke sett:(

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg mye igjen i det dere skriver her. Jeg er også empatisk, snill, omtenksom og hjelpsom, men møter ofte veggen når det gjelder å få venner her. Jeg har mange bekjente, men av en eller annen grunn er det helt stille på vennefronten. Jeg er nok utenlandsk, men har bodd her i snart 10 år. I løpet av denne tiden trodde jeg at jeg hadde venner, men det var ikke slik. Jeg har oppvokst i et land hvor det er mye varme mellom venner og hvor jeg alltid har hatt mange venner. Så jeg vet ikke hva som ikke fungerer her og hvorfor folk er så distanserte og kalde. Det er ikke rart at nordmenn har en slik rykte i utlandet, kalde mennesker som er umulige å bli venner med og forholder seg for det meste til sine nærmeste. Jeg vil ikke tro at ryktene er sanne, men jo mer tid går, jo mer bevis ser jeg at det kan være tilfellet.

Der hvor jeg bodde før ringte telefonen hele tiden, jeg hadde stort nettverk, jeg var ganske sosial. Her er det stikk motsatte. Jeg tar ofte initiativ, gjør veldig mye, men nei og nei .... Vet ikke hva mer skal jeg gjøre. Jeg er klar over at vennskap oppstår spontant, men hvis folk holder seg unna hele tiden og ikke gidder å bruke litt tid på hverandre, da er det umulig. Så ja, jeg er også ofte for meg selv og går rundt undrende på hvorfor skjer det. En stor klem fra meg til alle som føler det samme. Det skal ikke være slik og jeg skulle ønske at alle hadde venner og noen som tar kontakt, spør hvordan de har det, osv.

Anonymous poster hash: d2ceb...09f

[ChristianLouboutin]

Så vondt å høre at du opplever det slik. Å gå fra en situasjon hvor du har hatt et nettverk til et hvor du har bekjente må være forferdelig tungt. Jeg snakker på vegne av meg selv nå, men jeg tror at vi som er ensomme er flinke til å skjule det at vi er ensomme. Øke tar på meg en maske hver fag når jeg går ut døra. Jeg føler en salgs skam over det å ikke ha venner. Jeg vil helst ikke at folk skal vite det for medlidenhet er ikke det samme som vennskap og bekreftelsen på at man er god nok eller ønsket. Jeg trener med mamma men det etniske alltid hun kan være med og ikke alt hun liker å trene. Jeg drar dir alene. Jeg må på kjøpesenter eller vil ut og titte, som oftest alene. Det er så mye jeg gjør alene som nå begynner å bli behagelig. Å ha andre rundt meg som ikke er mine nærmeste er mer ork og skuespill enn det gir meg noe. Jeg antar at mange nok år som den på utsiden gjør mennesker slik. Jeg skulle ønske vi som er ensomme også kunne kjenne følelsen av ekte vennskap. Gi og ta. Ikke bare gi hele tiden.

[Nakupenda]

Så vondt å høre at du opplever det slik. Å gå fra en situasjon hvor du har hatt et nettverk til et hvor du har bekjente må være forferdelig tungt. Jeg snakker på vegne av meg selv nå, men jeg tror at vi som er ensomme er flinke til å skjule det at vi er ensomme. Øke tar på meg en maske hver fag når jeg går ut døra. Jeg føler en salgs skam over det å ikke ha venner. Jeg vil helst ikke at folk skal vite det for medlidenhet er ikke det samme som vennskap og bekreftelsen på at man er god nok eller ønsket. Jeg trener med mamma men det etniske alltid hun kan være med og ikke alt hun liker å trene. Jeg drar dir alene. Jeg må på kjøpesenter eller vil ut og titte, som oftest alene. Det er så mye jeg gjør alene som nå begynner å bli behagelig. Å ha andre rundt meg som ikke er mine nærmeste er mer ork og skuespill enn det gir meg noe. Jeg antar at mange nok år som den på utsiden gjør mennesker slik. Jeg skulle ønske vi som er ensomme også kunne kjenne følelsen av ekte vennskap. Gi og ta. Ikke bare gi hele tiden.

Det er vondt å være ensom. Jeg har også en samboer, men føler meg likevel enormt ensom tidvis, som du sier; aldri så ensom som i selskap av andre. Slitsomt å ha på maske. Vondt å gi og aldri få. Og så blir kravene våre for høye: Vær med meg, se meg, elsk meg. Det burde de aldri være, for høye. Det burde være et minstekrav.

[Teethgrinding]

Folkens; Det å pleie sosiale bånd er en dyd. Mange er ufattelig dårlige på å holde livet i gamle venner når kjæreste, samboerskap og ekteskap presser seg på. Det er sneversynt, korttenkt og i aller høyeste grad selvfortjent.Hvor skal venner komme fra om man alltid, til enhver tid, skal prioritere seg selv og kjæresten sin (Les: seg selv) gang på gang? Til slutt har man ingen venner igjen.

Et vennskap er en veldig logisk sammensatt prosess og krever følgende ingredienser:
1) Tid (både langvarighet og som ressursallokering)
2) Opparbeidet tillit
3) Hyppighet i kontakt
4) Sammenfallende interesser
5) Geografisk nærhet

Det hjelper ikke å ha en nett-venn. Det hjelper ikke å treffe en gammel venninne én gang i året. Det hjelper ikke å ha overfladisk vennskap til din kjærestes venner, og det hjelper ikke at du sitter på rumpa. Man kan takke seg selv for at man sitter der og sturer. Dette er et hjørne man har malt seg inn i selv, ikke på bakgrunn av at man er spesielt dårlig likt av alle i hele verden. Det ville selvsagt hatt et konspiratorisk tilsnitt.

TS: Du må gjøre en innsats. Alle kan bli interessert i noe. Hva som helst. Politikk, sport, teknologi, håndarbeid, frivillig arbeid, hva som helst. Der finnes det hyggelige mennesker du kommer overens med. Så inviterer du disse til en middag etter en 4-5 uforpliktende tilfeldige møter. Ingen forplikter seg til å være vennen din for alltid etter én middag, men det lager et grunnlag. Kanskje det slår an, kanskje ikke. Ikke vær patetisk, men ta det for dét det er. Vær interessert i å finne ut hva som rører seg i hodet til vedkommende uten at du skal forvente evig vennskap av det. Kanskje det kommer, kanskje ikke. Over tid kan begge parter ta stilling til om man vil fortsette vennskapet videre. Det er arbeid alle sosiale mennesker må gjøre. Du også. (Jada, ikke nødvendigvis akkurat slik jeg har foreskrevet det, men dere skjønner poenget.)

[AnonymBruker]

Viktig å huske at den perfekte venn er like vanskelig som å finne den perfekte kjæreste. Kan ikke bare plukke første tilfeldige nabo og forvente ett blomstrende vennskap fordi du har gitt dem masse oppmerksomhet.

Fortsett å sattse og pleie med nye folk, du finner nok noen med like interesser og vennskapelige "behov" som deg før eller siden.

Jeg har også få venner, og ingen som er gode utenom en nettvenn, samboeren og familien min. Men det er hovedsakelig fordi jeg har funnet ut at jeg er veldig pirkete på hvem jeg vil være venn med, sammtidig som jeg er passe snål så ikke alle liker meg heller.

Lenge forsøkte jeg å late som jeg hadde mer vanlige interesser, men til slutt skinnte det igjennom at jeg var ikke så begeistret for det temaet eller det ble for slitsomt for meg å opprettholde interessen. (Type ting som TV, kjendiser, fotball, poker, pop musikk, baking osv.)

Skal ikke være lett..

Anonymous poster hash: d0ed2...9a9

[AnonymBruker]

Jeg er enig med Arcturus over.

Vi kan ikke endre andre mennesker, ts. Den eneste vi kan endre er oss selv og/eller vår egen adferd. Å pleie sosiale kontakter er en oppgave som fordrer kunnskap. Og mye, mye trening.

Som usosial i yngre år hadde ikke jeg treningen. Og jeg vet at det vil ta meg årevis å opparbeide meg den kompetansen et sosialt menneske på 19 år har opparbeidet seg med letthet gjennom barndom og ungdom. Men jeg vet også at dersom jeg ikke starter og gjevnlig øver så vil jeg rett og slett aldri oppnå den. Etter bare få år har jeg, selv om veien opp og frem er lang, fått et tettere nettverk til mennesker som alt var, perifert, involvert i livet mitt. Jeg har tatt opp igjen bånd med en gammel venn og fått en ny. Jeg har bekjente som jeg bare treffer 1 gang i året fordi de ikke vil investere mer tilbake. Men det er ok. Og jeg har møtt massevis av folk som ikke er interesserte i å bli kjent i det hele. Helt ok det og - jeg har møtt like mange som JEG ikke er interessert i å pleie vennskap med.

Å gå inn i en relasjon med et annet menneske med forventning om vennskap er ikke nødvendigvis positivt. Du går inn i relasjonen med et krav og en agenda. De fleste mennesker misliker krav og agendaer. Men dersom du bare er interessert i å snakke litt med dem så blir relasjonen mye lettere.Vennskap er noe som bevisst pleies frem over år med jevnlig kontakt og oppbygging av felles referanser.

Anonymous poster hash: d4aef...780

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg opplever det samme som ts. Trist jul når jeg leser på fb om "alle" som har vennemiddager og store sosiale sammenkomster. Alle vennene mine har meg som "ekstravenn" i tillegg til den ordentlige vennekretsen sin. Den øvrige vennekretsen deres er de som treffes på middager og sånn. meg møter man bare på tomannshånd. De øvrige vennene er heller ikke noe jeg trakter etter, men kjenner det innimellom som et savn at jeg ikke har masse besøk og vennesammenkomster.

Føler meg patetisk.

Anonymous poster hash: 973c7...223

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Forskjellen er at jeg har hatt en god del venner opp gjennom årene og nå har alle flyttet hit eller dit eller jeg har rett og slett mistet kontakten helt. Jeg har en snill og god samboer og får forsåvidt alt mitt sosiale liv fra han.. og ja det tærer litt på forholdet også siden jeg er helt avhengig av han. Vet at han mest sannsynlig sjeldent finner noe på sammen med venner fordi han ikke ønsker at jeg skal sitte hjemme alene. Jeg går godt overens med folk på jobben men det utvikler seg ingen steder... Man bare kommer og går hjem, that's it. Er 29 år og burde hatt et stort sosialt nettverk nå..

Vi feiret for øvrig også nyttårsaften alene.. Det var i grunn helt greit men må innrømme at jeg føler meg ganske sær og rar. For ingenting er i veien med meg. Jeg snakker fint med mennesker, bruker humor og er i det hele tatt blid og hyggelig... Det er ikke som jeg sitter sur og mutt i et hjørne for meg selv! Allikevel har jeg 0 nære venner og ingen jeg kan gjøre noe med... Kjæresten min må "lufte" meg ellers blir jeg sittende inne for alltid... Er redd for at jeg skal ødelegge forholdet mitt på denne måten også....

Anonymous poster hash: 26559...0b9