Da exen dro! "Uredd, uten følelser, og alltid på jakt"

[AnonymBruker]

Exen dro og jeg skulle vise han at jeg klarte meg fint uten han. Selv om jeg visste helt innerst inn at han var det beste som kunne skje meg, men jeg tok han forgitt. En fantastisk ex med gode verdier, en jordnær personlighet, og gode familieverdier. Ikke nok med at han var smart, men han viste meg gang på gang at jeg kunne stole på han. Jeg var ung og han var ung, og 5 år senere tenker jeg enda på han. Han var alt jeg manglet i livet, han fylte meg med mine mangler. Jeg var den urolige, han var den rolige. Men jeg behandlet han ikke godt nok, så han dro! Noe jeg absolutt forstår i senere tid.

Jeg ble fult av angst, uro, og singellivet kom som en storm i mot meg. Plutselig satt jeg der alene. Jeg skulle selvfølgelig ut på livet igjen, og helgene og dager ble fullt med fyll, ONS, impulsive reiser, og mye fart og spenning. Det var fantastisk moro i starten da alt var nytt og spennende, men etter flere forsøk i smug på å finne kjærligheten ble jeg stadig møtt av en kaldere samfunn. Underbevisstheten min jaktet stadig på bekreftelser fra menn, selv om jeg ikke visste det. Jeg gjorde alt jeg kunne for å bli sett, inkludert fengende bilder på Instagram, Facebook, Snap osv... Jeg fikk stadig mange likes, og til slutt hadde jeg så mange at jeg kunne leve gjennom sosiale medier. Med et ønske om å bli sett å elsket igjen prøvde jeg meg som alle andre ut på kjærlighets-fronten igjen, men jeg klarte ikke spillet. Alt var så motstridende og vanskelig, så det var lettere å drikke seg til mot og heller satse på kjærligheten via en ONS. Ikke forsto jeg at menn kunne ha sex uten følelser, og jeg satt igjen hver gang like forvirret og venninne mine måtte være psykolog samt verge for å hjelpe meg tilbake igjen. Etter 1 år på konstant leting med mange skuffelser, trakk jeg meg tilbake og isolerte meg med skole. Dette resulterte i toppkarakterer, og jeg fikk selvtilliten tilbake igjen. Så jeg begynte på medisinstudiet!

Jeg våknet på forskjellige steder vært helg, og sex var alltid et must. Jeg var jo noe avhengig av "sex" siden mitt forrige forhold, så det ble rett og slett en vond sirkel. Med gårsdagens sminke i trynet, og pulesveis fra alle kanter gikk jeg hjem i walk of shame hver helg. Jeg ler når jeg tenker på alt det syke jeg har opplevd. Ikke nok med at jeg rotet med bestekompisen min som hadde dame, men jeg var utro med han i over 7 måneder. Jeg kjente damen hans og vi var gode venner før, men alt ble plutselig snudd på hode. Min bestevenn var like idiot som meg, og jeg bærer ikke noe nag mot han i senere tid selv om vennskapet vårt er ødelagt og over, samt vennskapet mitt til hans dame. Vennegjengen fikk med seg det ville udyret i meg som aldri fryktet menn, og fikk raskt et stempel, noe jeg faktisk ikke bryr meg om;)

Ei vandrende uredd jente fult av fyll, nerver, anger, status, og rus ble en del av hverdagen og plutselig satt jeg på andre siden av jordkloden å ruset meg på kokain, LSD, piller og alt som kunne takes. Weed ble en del av hverdagen, og dagene ble stadig mørkere. Fra en flink pike på skolebenken som startet på drømmestudiet, men som sluttet fordi det ikke føltes riktig satt jeg kun igjen med masse opplevelser om hvor mye rart jeg hadde gjort for å bli sett og elsket igjen. Etter å ha rundet av flere sexpartnere med diverse kjønnssykdommer kom jeg meg stadig tilbake til hverdagen igjen. Et lite håp om kjæreste tenkte jeg alltid på, selv om jeg tiltrakk meg bare drittsekkene' sikkert fordi jeg ikke fortjente ber.

Når jeg avsluttet "reisen" og kom tilbake til hverdagen besøkte jeg en flørt på veg hjem, dette var bestevennen til bestevennen jeg dreiv på med først. Jeg visste på forhånd at han likte å leke med jenter, men på dette tidspunkt hadde jeg mistet så mye selvrespekt at jeg ikke forventet mere, så jeg hoppet til køys med han igjen med et håp om kjærlighet. Dette funket selvfølgelig ikke, og alle ordene han ga meg ble aldri fulgt opp. Han var på kjøret, og jeg var på kjøret' og alle gangene vi lovet hverandre ting så ble de brutt. Igjen satt jeg igjen såret og knust av meg selv.

Dette er 2 måneder siden nå, og jeg ler, gråter, og tenker framover. Jeg hadde alt på stell, men det hele raste sammen. Nå har jeg endelig landet, og jeg begynner på skole igjen ganske snart, men med noe som passer meg bedre som person. Jeg holder meg unna menn for en lengre periode, og jeg har lagt vekk rusen jeg begynte med. Jeg ser framover, og gleder meg til å ta et større ansvar for et bedre følelsesliv samt egenverd:)

Beklager for et meget rotete innlegg med dårlige skriveferdigheter. Håper dette kan være en oppvekker for folk som tar sine partnere forgitt. <3

Anonymous poster hash: b6381...970

[AnonymBruker]

Exen dro og jeg skulle vise han at jeg klarte meg fint uten han. Selv om jeg visste helt innerst inn at han var det beste som kunne skje meg, men jeg tok han forgitt. En fantastisk ex med gode verdier, en jordnær personlighet, og gode familieverdier. Ikke nok med at han var smart, men han viste meg gang på gang at jeg kunne stole på han. Jeg var ung og han var ung, og 5 år senere tenker jeg enda på han. Han var alt jeg manglet i livet, han fylte meg med mine mangler. Jeg var den urolige, han var den rolige. Men jeg behandlet han ikke godt nok, så han dro! Noe jeg absolutt forstår i senere tid.

Jeg ble fult av angst, uro, og singellivet kom som en storm i mot meg. Plutselig satt jeg der alene. Jeg skulle selvfølgelig ut på livet igjen, og helgene og dager ble fullt med fyll, ONS, impulsive reiser, og mye fart og spenning. Det var fantastisk moro i starten da alt var nytt og spennende, men etter flere forsøk i smug på å finne kjærligheten ble jeg stadig møtt av en kaldere samfunn. Underbevisstheten min jaktet stadig på bekreftelser fra menn, selv om jeg ikke visste det. Jeg gjorde alt jeg kunne for å bli sett, inkludert fengende bilder på Instagram, Facebook, Snap osv... Jeg fikk stadig mange likes, og til slutt hadde jeg så mange at jeg kunne leve gjennom sosiale medier. Med et ønske om å bli sett å elsket igjen prøvde jeg meg som alle andre ut på kjærlighets-fronten igjen, men jeg klarte ikke spillet. Alt var så motstridende og vanskelig, så det var lettere å drikke seg til mot og heller satse på kjærligheten via en ONS. Ikke forsto jeg at menn kunne ha sex uten følelser, og jeg satt igjen hver gang like forvirret og venninne mine måtte være psykolog samt verge for å hjelpe meg tilbake igjen. Etter 1 år på konstant leting med mange skuffelser, trakk jeg meg tilbake og isolerte meg med skole. Dette resulterte i toppkarakterer, og jeg fikk selvtilliten tilbake igjen. Så jeg begynte på medisinstudiet!

Jeg våknet på forskjellige steder vært helg, og sex var alltid et must. Jeg var jo noe avhengig av "sex" siden mitt forrige forhold, så det ble rett og slett en vond sirkel. Med gårsdagens sminke i trynet, og pulesveis fra alle kanter gikk jeg hjem i walk of shame hver helg. Jeg ler når jeg tenker på alt det syke jeg har opplevd. Ikke nok med at jeg rotet med bestekompisen min som hadde dame, men jeg var utro med han i over 7 måneder. Jeg kjente damen hans og vi var gode venner før, men alt ble plutselig snudd på hode. Min bestevenn var like idiot som meg, og jeg bærer ikke noe nag mot han i senere tid selv om vennskapet vårt er ødelagt og over, samt vennskapet mitt til hans dame. Vennegjengen fikk med seg det ville udyret i meg som aldri fryktet menn, og fikk raskt et stempel, noe jeg faktisk ikke bryr meg om;)

Ei vandrende uredd jente fult av fyll, nerver, anger, status, og rus ble en del av hverdagen og plutselig satt jeg på andre siden av jordkloden å ruset meg på kokain, LSD, piller og alt som kunne takes. Weed ble en del av hverdagen, og dagene ble stadig mørkere. Fra en flink pike på skolebenken som startet på drømmestudiet, men som sluttet fordi det ikke føltes riktig satt jeg kun igjen med masse opplevelser om hvor mye rart jeg hadde gjort for å bli sett og elsket igjen. Etter å ha rundet av flere sexpartnere med diverse kjønnssykdommer kom jeg meg stadig tilbake til hverdagen igjen. Et lite håp om kjæreste tenkte jeg alltid på, selv om jeg tiltrakk meg bare drittsekkene' sikkert fordi jeg ikke fortjente ber.

Når jeg avsluttet "reisen" og kom tilbake til hverdagen besøkte jeg en flørt på veg hjem, dette var bestevennen til bestevennen jeg dreiv på med først. Jeg visste på forhånd at han likte å leke med jenter, men på dette tidspunkt hadde jeg mistet så mye selvrespekt at jeg ikke forventet mere, så jeg hoppet til køys med han igjen med et håp om kjærlighet. Dette funket selvfølgelig ikke, og alle ordene han ga meg ble aldri fulgt opp. Han var på kjøret, og jeg var på kjøret' og alle gangene vi lovet hverandre ting så ble de brutt. Igjen satt jeg igjen såret og knust av meg selv.

Dette er 2 måneder siden nå, og jeg ler, gråter, og tenker framover. Jeg hadde alt på stell, men det hele raste sammen. Nå har jeg endelig landet, og jeg begynner på skole igjen ganske snart, men med noe som passer meg bedre som person. Jeg holder meg unna menn for en lengre periode, og jeg har lagt vekk rusen jeg begynte med. Jeg ser framover, og gleder meg til å ta et større ansvar for et bedre følelsesliv samt egenverd:)

Beklager for et meget rotete innlegg med dårlige skriveferdigheter. Håper dette kan være en oppvekker for folk som tar sine partnere forgitt. <3

Anonymous poster hash: b6381...970

Slik jeg leser og forstår innlegget ditt.Så er du så desperat etter å bli elsket???

Hva kommer det av egentlig?Det kan ha sammenheng med at dine foreldre avviste deg og ikke hadde tid til deg,i barndommen kanskje?

Ditt største problem,slik jeg leser det.Er at du mistet kontrollen over ditt eget alkohol og rusinntak,og under rus-kan man fort ta feile avgjørelser,også når det gjelder valg av sexpartnere...særlig.

Jeg tror at så snart du er sjef over eget rusinntak og alkohol,og aldri overdriver,men holder deg på nivå-kunn i godt humør men ikke full....så ordner alt seg! Lykke til vidre.

Anonymous poster hash: a0614...6b3

[AnonymBruker]

Slik jeg leser og forstår innlegget ditt.Så er du så desperat etter å bli elsket???

Hva kommer det av egentlig?Det kan ha sammenheng med at dine foreldre avviste deg og ikke hadde tid til deg,i barndommen kanskje?

Ditt største problem,slik jeg leser det.Er at du mistet kontrollen over ditt eget alkohol og rusinntak,og under rus-kan man fort ta feile avgjørelser,også når det gjelder valg av sexpartnere...særlig.

Jeg tror at så snart du er sjef over eget rusinntak og alkohol,og aldri overdriver,men holder deg på nivå-kunn i godt humør men ikke full....så ordner alt seg! Lykke til vidre.

Anonymous poster hash: a0614...6b3

Hei:) Jeg hadde nok en litt vanskelig barndom til tider med vanskelige oppleverser, men fikk hjelp tidlig til å takle dette. Jeg oppsøkte helsesøster tidlig og har vært i terapi i mange år:) Jeg har kommet meg langt der jeg er i dag, og er stolt av meg selv. Men når jeg fant ut at studiet ble feil så havnet jeg litt tilbake igjen. men jeg har det mye bedre nå allerede. Jeg ser fram til å starte på skolen igjen, og skal velge å ikke drikke alkohol på en stund. Jeg drakk i går men klarte å stoppe, samt ha det veldig moro. Nå går jeg inn i et nytt år, og jeg gleder meg allerede til å starte:) Det var rett og slett terapi i seg selv å skrive dette innlegget, da jeg rett og slett følte meg lettere etter jeg postet det. Menn legger jeg på hylla for en periode, men jeg har allerede kontakt med en jeg dreiv på med for lenge siden, men jeg tar det meget med ro i frykt for å gjøre noe dumt.

Anonymous poster hash: be048...174

[Nettinettet]

Når man ikke har det bra med seg selv blir man lett hektet på et håp om kjærlighet - på feil grunnlag. Har du lest boken med samme tittel av Sissel Gran? Anbefaler den.

Og det du har vært gjennom er du langt fra alene om. Jeg starter på mandag et studie for kvinner som heter AGAPI (kjærlighet på gresk) som tar for seg de følelsene du har hatt og har og viser veien ut av det hele med å jobbe med seg selv, og bli glad i seg selv. Det er lett å falle inn i en verden hvor man fjerner følelsene ved å tiltrekke seg oppmerksomhet eller ruse seg. Og det gjelder ikke bare kvinner, også menn. Har du sett hvor mange nyskilte som er ute på byen hver helg og "lever livet" ?

Det er virkelig ikke bra at det er blitt sånn, men i et samfunn hvor vi føler press fra alle hold om å være lykkelige og velykkede er det ikke rart vi fjerner oss fra virkeligheten.