Fortell meg om dyret ditt

[Lucid]

Jeg vil høre litt om dyrene dine jeg. Hva er det som gjør akkurat DITT kjæledyr til verdens herligste? Alle dyr har jo forskjellig personlighet, sånn som oss, og jeg mener at dyrene på mange måter tar etter oss - spesielt hunder. Hvordan møtte du kjæledyret ditt?

Når jeg var rundt 5 - 6 år bestemte mamma seg for at vi skulle kjøpe en hundehvalp. Etter litt leting fant vi et kull som skulle selges "billig" fordi det var blandingsraser. Vi kom og møtte en hel hau' med sprelske og viltre husky/elghund-hvalper, jeg ble plassert oppi inngjerdinga og ble nesten løpt ned av kosebamsene. Eieren og mamma sto bare og smilte og så på, og så spurte de hvilken en jeg ville ha. Skulle akkurat til å bestemme meg da en bitteliten svart klump kommer forsiktig luntrende frem fra bak hundehuset, en av de minste i kullet, og åpenbart "hakkekylling". Det sa klikk i hodet på både meg og mamma, og henne tok vi med oss hjem. Hun fikk et flott liv hos oss i 16 år, helt til hun på grunn av alder fikk forkalkning i hoftene og diverse andre plager, som gjorde at vi til slutt måtte avlive henne slik at hun skulle slippe å ha det vondt. De siste dagene ville hun ikke en gang bli med ut på tur. Fryktelig trist.

Hun var en fantastisk skjønn hund. Hun ELSKET tyggis, og hvis vi ikke passet på kunne hun finne på å skrape tyggis av bakken. Om noen kom på besøk med tyggis så fikk de ikke fred før de hadde kvittet seg med den. Hun elsket også mannfolk, kom det en mann på besøk fikk ikke han komme helt inn før han hadde kost skikkelig godt med henne. Hun var utrolig bortskjemt, og veldig leken. Vi hadde en lek som gikk ut på at hun dro sokkene av føttene mine og løp rundt i stua med dem - med meg etter så klart. Forvirringa ble stor de gangene jeg hadde strømpebukse på, da endte det med at hun dro meg rundt i stua med mamma etter.

Helt i fra første stund var det jeg som lærte babyen min alt. Sitte pent, gi labb, dans, ligg. Jeg begynte tidlig med å sitte sammen med henne når hun spiste mat for at hun ikke skulle bli aggresiv senere, og kunne ta i fra henne matskålen uten at hun så mye som leet på et øre. Hun skjønte også forskjell på barn og voksne. Hvis små barn prøvde å leke så var hun så forsiktig, så forsiktig, og hvis de prøvde å gi henne mat fra de små barnefingrene så hun bare bedende bort på oss helt til ungen slapp maten ned på bakken. Når barna ble eldre kunne hun nappe til seg maten veeldig forsiktig, og leke litt "hardere". De senere årene, når hun begynte å bli godt voksen ble hun lei av barn, da var hun bare innom en tur for å si hei, og så gikk hun ut i gangen og la seg der i stedet.

Favorittplassen hennes i hele verden var på verandaen. Der kunne hun ligge i timesvis, uansett om det var sommer eller vinter. Der hadde hun sin faste plass i en av hagestolene, og speidet ut på livet. Titt og ofte kom det katter innom, og da var hun straks på plass og ville leke - noe kattene ikke satte veldig stor pris på, så de sluttet å komme. Kråka derimot, den likte hun ikke. Den gjorde ALT for å plage enne halvt i fra vettet når det begynte å nærme seg vinter.

Jeg kunne ha skrevet i timesvis om jenta mi, men nå vil jeg høre litt om babyen(e) dine!

[Gjest Gaea]

Koselig tråd! Kjenner jeg meg selv rett blir dette et langt innlegg, kunne nok som du skrev fortalt om dyrene mine i evigheter.

Hunden min var det ikke jeg som valgte ut, er deleier sammen med en oppdretter som valgte han fra en oppdretter hun samarbeider med. Han er fortsatt litt under ett år, merker stadig at personligheten endres, så jeg er spent på hvordan han ender opp med å bli. Han er en veldig morsom og sjarmerende fyr, blir bare med på hva som helst og ingenting er skummelt, merker det er veldig deilig etter å ha hatt en skikkelig puslingwhippet tidligere.

Han er en hund med veldig mye energi, som forhåpentligvis går seg til litt med alderen (har nærmest drevet meg til vannvidd flere ganger, når man er syk/sliten/etc og hunden bare er overalt ). Med alderen merker jeg at han blir mer og mer whippet da - løping er kulere enn egentlig alt annet, det frister plutselig ikke å være ute i dårlig vær, bakken er ikke lenger bra nok å ligge på (man får værsågod ta med pledd om man skal på besøk og han ikke får ligge i sofaen altså!), slike ting.

Hesten min har en litt lengre historie egentlig, skal prøve å holde det kort. Jeg var ung, i et konkurransemiljø, og skulle ha en erfaren lærehest som hadde startet hvertfall 1.20-1.30 på stevner med gode resultater. Endte opp med en 6-åring som nettopp var blitt innridd. Treneren min ble litt oppgitt, men jeg hadde stor tro på at han kunne bli en god hest. Helt fra starten av viste han at han ikke synes noe særlig om å være på banen og trene, han var treg, uoppmerksom og det var rett og slett ikke så gøy. Vi endret fokus fra sprang til dressur etterhvert, da ble han bare verre. Alle instruktørene på stedet (og dette var type utenlandske landslagstrenere etc) sa at jeg måtte være strengere. Hele tiden strengere, bruk pisk og sporer for det det var verdt.

Var ung og lett påvirkelig, og ja... Hesten gikk helt i kjelleren. Slo seg av mentalt. Ville ikke skritte i normalt tempo uten at jeg maste en gang, nærmest alle treningsøkter endte i sinne, frustrasjon eller tårer. Ble anbefalt å bytte han ut i en ''bedre'' hest med ''riktig psyke'', gikk så langt som at han skulle selges og jeg hadde funnet den jeg ville ha. Ble plutselig litt lei meg når jeg tenkte på at han ikke ville være min mer, så i et siste desperat forsøk meldte jeg oss på et kurs i akademisk ridekunst. Hadde ekstremt flaks, møtte drømmetreneren min, den første som hadde et godt ord å si om han (utenom at han har fine gangarter og stamtavle...). Miljøet var kjempekoselig, alle timene gikk kjempebra, jeg var bare frelst. Flyttet hesten på utegang med hestekompiser, fortsatte med akademisk og lekte/red på turer/tilbragte bare tid med han. Lot han bestemme nærmest alt en stund. Ville han ikke trene, så ok. Ville han snu når vi var på tur, ok. Rett og slett null tvang, stilte bare spørsmål i blant og merket meg hvordan han reagerte. Han ble gradvis bedre, men det tok et helt år å få han i det som nå er normaltilstand. Engasjert, full av ideer, fremdrift og i det hele tatt glede ved å være med meg. Uten tvil den beste avgjørelsen jeg har tatt, var så nære å ødelegge hesten totalt, så det er utrolig deilig å se hvor godt han har det nå...

Har to dyr til, men de bor ikke hos meg da. Pusen, som ble funnet ute og først plassert hos min søster. Der ble han ''mobbet'' av de fancy rasekattene hennes, så han endte opp hos meg og min mor. Han er en skikkelig særing, redd for fremmede, må drikke vann av ordentlige glass, hopper opp og ned på magen din for å vekke deg når det er på tide med mat... Merkelig fyr, men verdens koseligste lille bolle.

Også er det kyllingen min, som strengt tatt er min, men tror nok han vil bo der han er nå uansett hvor jeg bor. Han ble dyttet ut av redet til hønen, var iskald og nær døden. Jeg og en annen fant han akkurat i tide, fikk varmet han opp og besluttet at han ikke kunne være hos hønen. Så han endte opp med å bo på badet mitt en stund, og siden i varmerommet på stallen. Nå bor han med de andre hønene da, og har det helt fint (er dessverre ikke like tam som han var før da). ''Han'' endte opp med å bli en høne og ikke hane, men for meg vil han alltid være en hann og han har beholdt navnet sitt.

Endret 31. desember 2013 av Gaea

[Lucid]

Aw! Dyr er så utrolig fantastiske! Hunden min var en kløpper på å trøste meg når jeg var syk eller trist, og akkurat nå passer jeg en kattunge, og selv om det ble slutt mellom meg og kjæresten nå i jula så merker jeg at jeg ikke greier å være i dårlig humør lenge av gangen fordi kattungen hele tiden finner på noe rart som får meg til å smile.

Akkurat nå tror jeg den er litt fornermet da. Jeg bor i en kald kjeller, så for å holde varmen uten å bruke uendelig mye strøm pleier vi å stenge alle dørene. Nå kan vi ikke det, men vi stenger de der katten ikke har noe behov for å gå (sånn som doen, badet, yttergangen, soverommet når vi ikke sover) - men det går litt på refleks enkelte ganger. Og siden jeg ikke er vant med å ha en nesten usynlig kattunge rundt meg hele tiden har den blitt stengt inn i samtlige rom flere ganger siden den kom. Jeg går på badet, går ut igjen, stenger døra og setter meg på stua. Et par minutter etter stiller jeg spørsmålet jeg stiller ca hvert 5 minutt nå; Hvor er katta? Joda, hun sitter på badet hun. *sukk* I går greide jeg å stenge henne inne i skapet der jeg har kjeler og stekepanner. Hun hadde heldigvis vett nok på å skrape på døra før jeg gikk ut i fra kjøkkenet. I dag holdt hun på å havne både inn i kjøleskapet og i vaskemaskina. Nå har hun gjemt seg bak sofaen og sutrer litt med fuglelydene sine når jeg beveger meg eller lager lyd. Har enda ikke hørt henne mjaue som en katt, hun lager bare sånne due-lyder. Rare vesen.

[Gjest Gaea]

Aw! Dyr er så utrolig fantastiske! Hunden min var en kløpper på å trøste meg når jeg var syk eller trist, og akkurat nå passer jeg en kattunge, og selv om det ble slutt mellom meg og kjæresten nå i jula så merker jeg at jeg ikke greier å være i dårlig humør lenge av gangen fordi kattungen hele tiden finner på noe rart som får meg til å smile.

Jeg håper hunden min vil være rolig og trøste meg når jeg er syk eller lei meg når han blir eldre, det er så koselig. Akkurat nå tenker han bare ''hm, jeg har ikke fått så lang tur i dag og kjeder meg litt, tror jeg skal spurte rundt i huset, hoppe rundt i ring og bite henne litt''. Det positive er vel at han greier å slite seg ut selv litt når jeg er skikkelig kjedelig og teit, selv om jeg kunne klart meg fint uten lekebitinga.

[Lucid]

Jeg håper hunden min vil være rolig og trøste meg når jeg er syk eller lei meg når han blir eldre, det er så koselig. Akkurat nå tenker han bare ''hm, jeg har ikke fått så lang tur i dag og kjeder meg litt, tror jeg skal spurte rundt i huset, hoppe rundt i ring og bite henne litt''. Det positive er vel at han greier å slite seg ut selv litt når jeg er skikkelig kjedelig og teit, selv om jeg kunne klart meg fint uten lekebitinga.

Den alderen er en kombinasjon av fantastisk morsom og ekstremt utmattende! Har du prøvd let og finn-leken enda? Altså at du plukker frem div. ting som du gjemmer godbiter under. Vi brukte barnelekene mine, hele stuegulvet fult, og så gjemte vi godbiter under enkelte ting. Så må bikkja finne en måte å snu og flytte på ting for å få tak i godbiten på. Finfin hjernetrim, pluss at de får "trent" luktesansen litt. (Regner med at du veit hva det er, men jeg skrev "oppskrifta" på det sånn just in case, evt. hvis noen andre ikke vet hva det er)

[altflyter]

Koselig tråd. Kommer ikke til å skrive like mye som dere, men hunden min er ganske rar, søt og herlig.

Han kan ikke fordra pølse, men det beste han vet er gulrot og klementiner. Han legger seg når du sier sitt, og sitter når du ber ham legge seg. Han er tre år, men ser fortsatt ut som en valp <3

I julen har jeg hatt det skikkelig vanskelig, så hunden min har vært hos mamma en periode. På julaften var vi på besøk hos bestemoren min. Hunden min fotfulgte meg både da og de neste fire dagene. Han skjønte at jeg slet, nektet å slippe meg av syne. Nå er jeg hjemme, og mamma ringte tidligere og fortalte at han var helt ute av seg og nektet å komme inn fra gangen, og sluttet aldri å pipe. Hun måtte til slutt komme opp til meg med ham, og da roet han seg ned med en gang, så nå ligger han og sover under sofaen min <3

Om vi er ute, og det står mat på bordet, stjeler han det alltid, men det morsomme er at om det f.eks er tre vafler på bordet, så lar han èn være igjen. Dette skjer konsekvent, så vi begynner å lure på om han faktisk lar det ligge en igjen med vilje.. kanskje vi ikke merker noe...

[heiduderborte]

Dyret mitt. (mamma sitt)

Liten, rask og høylytt. Masse personlighet og er alltid glad.

Lille vennen har jeg vokset opp med og snart tar hun farvel.

Hun er bedre enn alle, hun forstår alt som blir sagt.

Jeg elsker hun mer enn noen annen.

Hva syntes dere om å tattoere f.eks navnet til hunden? Jeg har så nært forhold til denne lille skapningen, og vil at hun aldri skal bli glemt! Jeg vil liksom ha hun med meg videre i livet som voksen

Jeg tenkte navnet med et lite hjerte bak.

[Lucid]

Koselig tråd. Kommer ikke til å skrive like mye som dere, men hunden min er ganske rar, søt og herlig.

Han kan ikke fordra pølse, men det beste han vet er gulrot og klementiner. Han legger seg når du sier sitt, og sitter når du ber ham legge seg. Han er tre år, men ser fortsatt ut som en valp <3

I julen har jeg hatt det skikkelig vanskelig, så hunden min har vært hos mamma en periode. På julaften var vi på besøk hos bestemoren min. Hunden min fotfulgte meg både da og de neste fire dagene. Han skjønte at jeg slet, nektet å slippe meg av syne. Nå er jeg hjemme, og mamma ringte tidligere og fortalte at han var helt ute av seg og nektet å komme inn fra gangen, og sluttet aldri å pipe. Hun måtte til slutt komme opp til meg med ham, og da roet han seg ned med en gang, så nå ligger han og sover under sofaen min <3

Om vi er ute, og det står mat på bordet, stjeler han det alltid, men det morsomme er at om det f.eks er tre vafler på bordet, så lar han èn være igjen. Dette skjer konsekvent, så vi begynner å lure på om han faktisk lar det ligge en igjen med vilje.. kanskje vi ikke merker noe...

Hahaha, jeg lo skikkelig godt av det siste du skrev. Ser det for meg!

Godt å lese at hunden din vil passe på deg når den skjønner at du har det vanskelig. Det føles litt ekstra godt, gjør det ikke? Å bli elsket så høyt av noen som ikke forventer noe annet enn kos, mat og litt oppmerksomhet tilbake. (Har brukt de siste fem minuttene på å prøve å huske et ord som beskriver kjærligheten fra et dyr, og det ligger på tunga, men jeg får det ikke ut..)

Hva syntes dere om å tattoere f.eks navnet til hunden? Jeg har så nært forhold til denne lille skapningen, og vil at hun aldri skal bli glemt! Jeg vil liksom ha hun med meg videre i livet som voksen

Jeg tenkte navnet med et lite hjerte bak.

Hvorfor ikke? Folk tattooverer jo navnet til barna sine. Jeg så på hunden min som babyen min helt frem til den dagen hun døde. Gjør det vel enda egentlig.

Endret 31. desember 2013 av Lucid

[Gjest Belle âme]

Katt nr 1:

Veldig kosete, han sikler når han koser seg og det er ikkje lite sikkel som kkommer ut. Han skvetter for alt! Om han ligger og halvsover og vi bare klør oss på låret blir han rådvill. Han spurter så fort han kan ned i kjelleren og gjemmer seg i reiseburet. Man kan gjer ka man vil med ham. Ein eg passer er 5 år og holdt ham oppned, katten bare hang der. Stakkars...Man kan holde potene hans uten at han bryr seg osv. Han kysser ofte med ein klissblaut nase, elsker å bli klødd på ryggen. Nekter å spise noke før han har fått: tørrfôr, våtmat, godbiter og krem. Når f.eks eg spiser så hopper han alltid oppå ein av stolene og ser på/tigger. Aldri opp på bordet, bare stolen. Før var han oppå bordet men peikte eg på stolen eller sa ned så gikk han ned. Han er kjempesnill mot marsvinene. Eg hadde ikkje lata igjen buret til marsvinene skikkelig x antall ganget. Kver gang kommet han seg inn og bare ligger der mens marsvina går rundt og spiser. Når han har vert ute og skal inn, hopper han oppå vinduslista(elns) og banker på på vinduet med poten. Han er 2 år om 4 mnd.

Katt nr 2:

Liten, svart med masse god pels.

Alltid når mamma vasker legget han seg rett foran der ho skal vaske slik at ho må flytte på ham heile tida, men han kjem tilbake. Liker ikkje å ligge på fanget men elsket kos viss han får bakkekontakt. Ikkje kastrert men utrulig rolig. Sover i sofaen nesten heile dagen, går og spiser. Han kan ligge i den djupaste søvnen men går noken inn på kjøkkenet så er han lys våken og klar for mat. Han er mindre bortskjemt enn katt nr 1 men våtmat skal han ha, gjerne mat vi har også. F.eks ost og smør. Han elsker smør! Han elska og bli børsta, bare ligger og sprika med aalle bein og nyter det. Han lager alltid slosskamp med katt nr 1, men det er alltid han som får vondt og skriker, katt nr 1 gir seg, det går 5 sekunder og katt nr 2 ypper igjen. Han mjauer ofte, ofte i søvne. Både han og katt nr 2 snorker.

Han blir 2 år i september.

Marsvin nr 1.

Er albino. Har hatt ho i 3 år. Ho er den mest kosete, ho piper og er den som lager mest lyd når ho koser seg. Ho spiser hår, og slikker deg på kjaken, haka, halsen eller fingrene. Ho er blitt ganske tynn og skal til dyrlegen. Ho er den som spiser når dei er oppe i fanget og eg har noke godt som f.eks eple og appelsin til dem. Har bitt 2 ganger, men aldri meg. Ho er 3 år.

Marsvin nr 2:

Er brun/oransje, mørkebrun og kvit. Lager lyd bare nå. Eg klør henne under haka. Ho er den dei fleste liker. Ho slikker fingrene viss du tar fingeren under munnen hennes. Ho er skjenert. Ho er den som tisser oftast når ho er på fanget. HATER å bade. Har aldri bitt. Spiser aldri noke når dei er på fanget mitt og eg hat eple eller appelsin til dem. Står alltid på motsatt side av det andre marsvinet. Prøver eg å dem til å stå ved sida av hverandre, hodet ved sida av hodet, rumpe ved sida av rumpe så snur ho seg slik at hodet hennes er der ræva til det andre marsvinet er, alltid. Gjemmer seg når det kjem ukjente.

)

[altflyter]

Hahaha, jeg lo skikkelig godt av det siste du skrev. Ser det for meg!

Godt å lese at hunden din vil passe på deg når den skjønner at du har det vanskelig. Det føles litt ekstra godt, gjør det ikke? Å bli elsket så høyt av noen som ikke forventer noe annet enn kos, mat og litt oppmerksomhet tilbake. (Har brukt de siste fem minuttene på å prøve å huske et ord som beskriver kjærligheten fra et dyr, og det ligger på tunga, men jeg får det ikke ut..)

Hvorfor ikke? Folk tattooverer jo navnet til barna sine. Jeg så på hunden min som babyen min helt frem til den dagen hun døde. Gjør det vel enda egentlig.

Det ordet du leter etter.. Hva med "betingelsesløst"?

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten den kjærligheten hunden min har til meg. Han gir en million ganger mer enn det han krever. Bare han får tur og mat så er han lykkelig. Nå snorker han under stuebordet mitt , men spretter opp om jeg beveger meg for brått. Får litt dårlig samvittighet av å se ham så bekymret <3

[Lucid]

Det ordet du leter etter.. Hva med "betingelsesløst"?

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten den kjærligheten hunden min har til meg. Han gir en million ganger mer enn det han krever. Bare han får tur og mat så er han lykkelig. Nå snorker han under stuebordet mitt , men spretter opp om jeg beveger meg for brått. Får litt dårlig samvittighet av å se ham så bekymret <3

Betingelsesløst hørtes ganske riktig ut ja!

Hvordan gikk det med dyrene deres og raketter i år? Kattungen tok det hele ganske piano, men hun er så uredd at hun gjerne klatrer inn i oppvaskmaskina rett før jeg skal til å sette den på, så det kom ikke som noen overraskelse. Hun lå heller i sakkosekken og lekte med en hjemmelaget katteleke (tråd fra en julegave, hengt opp i ei lampe). Hunden vi hadde var heller ikke redd, hun løp alltid fra vindu til vindu for å se på alt levenet en liten stund, (det samme gjorde hun hvis det kom dyrelyder på tv'en, eller noen sa "ser du kattepusen?") men så mistet hun interessen og gikk for å gjøre noe annet,

[altflyter]

Hunden min ble sittende på terassen og nistirre på rakettene. Han elsket de rett og slett. Tror ikke han er smart nok til en gang å tenke på at høye lyder er skumle Han er ikke blant de smarteste hundene, men han er den skjønneste og mest forståelsesfulle vennen jeg har <3

[Gjest Belle Gunnes]

...

Hesten min har en litt lengre historie egentlig, skal prøve å holde det kort. Jeg var ung, i et konkurransemiljø, og skulle ha en erfaren lærehest som hadde startet hvertfall 1.20-1.30 på stevner med gode resultater. Endte opp med en 6-åring som nettopp var blitt innridd. Treneren min ble litt oppgitt, men jeg hadde stor tro på at han kunne bli en god hest. Helt fra starten av viste han at han ikke synes noe særlig om å være på banen og trene, han var treg, uoppmerksom og det var rett og slett ikke så gøy. Vi endret fokus fra sprang til dressur etterhvert, da ble han bare verre. Alle instruktørene på stedet (og dette var type utenlandske landslagstrenere etc) sa at jeg måtte være strengere. Hele tiden strengere, bruk pisk og sporer for det det var verdt.

....

Kortet ned innlegget ditt litt. Ville bare si at jeg bøyer meg i støvet for deg og for valget du tok!

[Monstrum]

For en herlig tråd!

Jeg har hatt pusia mi Nemi i tre mnd ca. Jeg adopterte henne frea Dyrebeskyttelsen, fordi jeg har flyttet til langt uti huttiheita helt alene, og trengte selskap. Nemi er ca to år, og da DB fikk hrnne var hun høygravid og kom seg ikke opp hvis hun la seg på rygg. Etter fire dager fikk hun 5 søte små, og ikke lenge etter tok hun til seg 4 "fosterbarn" som ble funnet i en stall.

Hun er innekatt av flere grunner, men trives godt inne. Hun prater myyye og lever og ånder for kos. Hun elsker å ligge på fanget, på brystet eller bare tett, tett inntil og maler. Hun er helt svart, og den eneste gangen hun er helt stille er når jeg står opp for å gå på toalettet midt på natten...

Åhg, jeg kunne sikkert skrevet en bok om henne <3

[AnonymBruker]

Min store gode, bamse er utrolig rolig og fin.

Ungene i gata elsker han, og blir helt ville når vi kommer gående. Enda vi snakker en stor hund på over 50 kg og litt skummelt ytre.

Men han er så flink med små barn. Og den gleden han og ungene viser når det er sommer og de kaster ball med han i hagen. Alltid noen som lusker i hekken og spør om de får komme å kaste med han.

Hans varsomhet rundt dem er fasinerende å se på. For inne er han ei kløne som få, og velter ofte ting på bordet med halen osv. Men ute med små barn som er like høye som han, tripper han rundt som på tøfler.

I tillegg er han tålmodigheten selv. Jeg har hatt han med meg på alt siden jeg hentet han som liten, lubben valp. På jobb, på trening, på besøk osv.

Han elsker andre dyr og mennesker. Og tross størrelsen, er han faktisk ganske pysete. Katter f.eks, de er skumle de! Og han går stor omvei når han ser en. Skjærer og måker likeså.

Han er konfliktsky, og trekker seg unna dominerende hanner. Ikke vært i bråk med noen andre hittil.

Er jeg syk ligger han urørlig ved siden av sofaen eller senga. Og kommer bort med jevne mellomrom og legger det store hodet sitt oppå brystet mitt.

Han har verdens største partyblære, og maser sjeldent. Han går ute store deler av dagen, løs på tomta men vi jobber (bygger hus). Stikker aldri av. Sitter bare å titter.

Han har blitt sammenlignet med både oksen Ferdinand og Ludvig i Flåklypa. Og det stemmer ganske bra.

Han er den beste turkameraten man kan få. Han kan gå i timesvis i skogen! Og det finnes ikke noe bedre enn å se reaksjonen hans når han kjenner seg igjen på vei til den plassen vi går fra og innover i skogen. Da snakker vi glede.

Og det å komme hjem hvis han har vært alene litt. Vi snakker logring i vinkel!

I tillegg er han selvfølgelig den vakreste hunden jeg vet om!

Håper jeg får ha han med god helse lenge. Og gjerne valper på han, så jeg kan beholde en selv.

Dyr er stor glede! Og jeg kommer alltid til å ha hund.

Anonymous poster hash: c5b5e...6f7

[Gjest Gaea]

Kortet ned innlegget ditt litt. Ville bare si at jeg bøyer meg i støvet for deg og for valget du tok!

Tusen takk! Det var ikke så lett når man er så inne i et miljø, spesielt når min faste trener hadde så mange planer for meg - hun styrte i grunn det meste, kjøp, salg og konkurranser, jeg ble bare med på veien... Hadde nok ikke klart det om jeg ikke hatt utrolig flaks og traff en enestående instruktør og en veldig hyggelig gjeng da (selv nå som jeg har blitt kjent med mange utrolig flinke AR-trenere så merker jeg at jeg hadde flaks, få ser hesters behov så godt som hun gjør).

[Lucid]

Denne tråden ble like herlig som jeg hadde håpet på! Fortell mer! :D Gjerne del bilder om dere ønsker. Dyr er et tema som aldri kan snakkes tomt.

[Gjest Gaea]

Bilder? Ok! (Liker å vise frem mine eksepsjonelt vakre dyr )



Hunden som litt yngre, var vel rundt 4 mnd.



Kyllingen min, dagen han ble født.



Hesten min på kurs i sommer.

[QueenAwesome]

Katten min er verdens søteste lille diva, og jeg har hatt henne helt siden jeg gikk i første klasse på barneskolen, så hun begynner å bli en gammel liten pus. Hun har alltid vært veldig liten, så det er ingen som tror meg når jeg forteller hvor gammel hun er. Hun er en selvvalgt vegetarianer pus, og slikker bare tomaten rundt makrellen i makrell i tomat, og lar alltid kjøttet ligge om hun får slikke en tallerken. Hun digger også ostepop, det er favoritten.

Hun er fryktelig knyttet til meg, og er veldig glad i å fotfølge meg overalt hvor jeg går. Hun er også veldig god til å si i fra, det er aldri noen tvil om at det er noe, når hun vil ha mat, kos, eller vil inn eller ut.

Som den oppmerksomhetssyke pusekatten hun er pleier hun som regel å legge seg oppå datamaskinen eller ansiktet mitt om hun vil ha kos, haha. Hvis hun ikke får sove i sengen min om natten blir hun alltid fryktelig fornærmet, og liker helst å ligge i spoon hele natten, til min kjæreste sin store fortvilelse På sine eldre dager har hun også begynt å være mer inne, og går helst bare ut om det er ytterst nødvendig. Hun er verdens fineste kattepus, og jeg kunne nok skrevet en roman om alle særhetene hennes. Det er veldig vondt at det ikke kan være så mange år igjen med den fantastiske pusen min, men hun viser heldigvis ingen tegn på at hun begynner å bli dårlig av alderdommen enda.

Apropo tattovering for dyret ditt, så har jeg begynt å tenke på å ta denne, da pusen min alltid vil være med meg i hjertet mitt, og jeg syntes tattoveringen er fryktelig søt :

http://2.bp.blogspot.com/-GAYxmbkiDu4/UDSBpP4QbtI/AAAAAAAAZVI/gNNGoLOnbUQ/s640/cat+whiskers+finger+tattoo.jpg

[Brimi]

Alle mine dyr har vært noe for seg selv, men jeg tror alle dyr er noe for seg selv :-) Rangeringen er random

1. Hund:

Han elsket krumkaker. Mamma lagde den veldig tynne og vi slet med å ta på dem uten at dem ble ødelagt. Men han tok dem forsiktig i munnen sin og gikk bort til plassen sin uten å ødelegge dem før han spiste dem opp. Da var jeg 13 år og jeg fikk "ansvaret" for å trene hunden på kurs (altså når vi var på kurset så var det jeg som gikk med hunden). En dag satt mamma og kuttet opp pølser som vi kunne bruke som belønning. For pølser var noe av det beste han visste. Men så ringte det noen og mamma måtte dra i full hast. Hun glemte pølsene som lå på bordet, helt ytterst. Når hun kom tilbake hadde han ikke rørt en eneste pølsebit! Han skremte bort en tyv som prøvde å ta seg inn i boden til naboen. Og han elsket alle! Dyr som mennesker! Bortsett fra en hund da. Den hunden hadde stjelt tyggebenet hans :-p Selv de som var redd for hunder turte å kose med han. Til og med farmoren min som var livredd hunder etter at en hund hadde bitt henne. Og hunden til min far (mor og far skilt) hatet andre hunder, hun gikk regelrett til angrep på dem. Ikke på han nei, de gikk veldig godt sammen :-D Dessverre måtte vi avlive han som 3 åring (tror han ble 3 eller 4 år) pga for stort hjerte :-( Har dere noen gang hørt om en Golden Retriever som er redd for vann? :-O Han var en omplasseringshund som kom til oss som var litt over året. Dessverre hadde han blitt mishandlet der han hadde vært før. Så han var livredd for vann og fulle mennesker.

2. Hund:

Han kom til oss som valp. Tror mamma aldri har vært så frustrert over å ikke ha funnet nøkler noen gang XD En gang satt jeg han ut i løpelina alene. Det ville han ikke ha noe av. Så han surret seg inn i et huskestativ og begynte å pipe. Jeg både så og hørte han. Så jeg gikk ut da. Og da hoppet han opp, bet meg i armen (ikke hardt) og dro meg ned så jeg falt i snøen! Ville leke han! Også pleide han å sette seg foran bordet, se på oss og skakke litt på hodet, for så å slenge hodet på bordet og stakk av med nøkler eller annet han fikk tak i! :-D Hvis jeg ikke hadde stått opp til rimelig tid i hans øyne satt han seg på utsiden av døren og pep og skrapte på døra :-p Mamma pleide å slippe han inn og da ble jeg overfalt med tunge og tenner :-p Måtte dessverre avlives før 2 års alder pga sterk HD.

3. Hest:

Hoppa mi drev en stund med biting og napping. Alle på stallen visste dette. Så naturlig nok var de litt redd for å ta henne inn fra beitet, men de fikk seg en overraskelse når de så hvor snill hun var å leie :-) Også hatet hun joggere og folk som gikk med refleksvest. Dessverre møtte vi en gang på en gjeng unger som jogget med refleksvest på! Hun tok heeelt av. Hun elsket stallen vi stod på og hun elsket vallaken hun stod med. På tur alene måtte jeg som regel ha begge hendene på tøylene og være konsentrert. Mens hvis vi red tur med vallaken kunne jeg sitte barbak og uten tøyler. Måtte også dessverre avlives i 9 års alder pga skader.

4. Katt: Tror dette blir mine siste dyr, vet ikke om jeg orker å måtte avlive igjen. Føler at jeg (og dyrene) har hatt skikkelig uflaks. Så nå er det snart stopp. Katt1 må kanskje avlives hvis hun ikke blir kvitt smertene sine. Vil ikke at hun skal gå med smerter. Katt1 liker også å skremme oss. Gjemmer sag bak noen planker eller en vegg for så å hoppe fram og "angripe" oss når vi går forbi :-p Hun sover alltid i senga med oss, liker veldig godt å leke med tunnelen vi har og fjær er noe av det beste som finnes! Leke sisten liker hun også. Også er hun "hevngjerrig" :-p Hvis hun ikke får lov til å gå ut med en gang, så setter hun seg ned og tisser på ett eller annet XD Også er hun veldig glad i sånne whiskas sticks. Om natten pleier hun å jakte på tærna mine. Auu, har fått noen klør i bena jaa.

5: Katt: Katt2 er redd for fremmede. Er ikke så glad i samboeren min, hun er mer knyttet til meg. Hun går ofte med leker eller andre ting i munn mens hun mjauer :-p Hun kommer gjerne på natten og legger seg under dyna for å kose. Blir ikke så lenge da. Også kan hun sitte og dytte ned ting :-p Fikk et vannglass over meg engang pga henne! Og garnnøster får ikke ligge i fred :-p

Også har jeg hatt 2 fosterkatter og en chinchilla, men føler dette innlegget har blitt vel langt nå :-p