Overbeskyttende foreldre

[Gjest Reza08]

Har hørt mange historier om overbeskyttende foreldre. De som konstant skal ha kontroll på alt du driver med, bry seg med hvordan du velger å gjøre ting, bestemme saker på dine vegen osv. Andre har kanskje vokst opp med helt motsatt vis, med foreldre som ikke brydde seg noe særlig om hva som skjedde i det hele tatt.

Har du vokst opp under slike forhold, og har noe å tilføye? Interessant å høre hvordan slike forhold var, og hvordan det har preget personene i ettertid. Fortell gjerne om du har lyst.

[AnonymBruker]

Vokste opp med absolutt ingen regler. Hadde ingen innetider og sov gjerne borte 1 uke i strekk i 12-13-årsalderen uten at min mor spurte hvor jeg var eller hadde vært. Har blitt banket så lenge jeg kan huske, lugget og kjeftet på for den minste ting..

Lider av "flink-pike"-syndromet, så har alltid vært skoleflink, aldri prøvd røyk/snus/narkotika, men begynte å drikke da jeg var 13 etter at jeg ble skjenket under bordet av noen eldre gutter.

Hadde en drøss med betalingsanmerkninger, inkassokrav, men hadde heldigvis en ganske bra inntekt da jeg var 18-20. Brukte pengene på fest og fyll + drøssevis med klær. Jobbet 200% og drakk de resterende timene jeg hadde til overs. Har alltid fått alt jeg peker på av mine besteforeldre (som jeg har bodd en del hos), aldri blitt introdusert for sunn mat, så jeg veide til slutt over 100 kg! Tok meg 6 mnd med knallhard jobbing (trening/kosthold)så jeg gikk ned 40 kg!

Ble gravid som 20åring med en mann jeg hadde kjent i få mnd. Var mye deprimert og lei meg i graviditeten da jeg i tillegg svevde mellom liv og død etter en ulykke jeg var i samtidig som jeg var gravid. I tillegg ble bekken og rygg skadet, så hadde store smerter hele tiden (og en del brudd).

I hvert fall; i graviditeten tok jeg er skikkelig grep! Flyttet hjem til min mor (dessverre),betalte alt av inkasso(!!) og kjøpte min egen leilighet noen mnd etter jeg var ferdig med inkassogjelden er forlovet med barnefaren!

Har aldri fått høre at min mor er glad i meg og hun har sagt at hun ikke elsker meg. Jeg sier hver eneste dag til barnet mitt: "mamma elsker deg høyere enn alt, høyere enn verden" etc. Forteller barnet hvor mye barnet betyr for meg, hvor flott det er og roser barnet oppi skyene. Jeg har aldri fått skryt, så det er viktig for meg å komplimentere, skryte og rose! Jeg skulle aldri ha barn og gråt mye da jeg ble gravid: jeg var nemlig så redd for å bli lik som min mor. Vi finnes ikke lik i det hele tatt - heldigvis! Jeg er en meget streng mor, spesielt med kosthold, hygiene, manerer/folkeskikk O.l som jeg måtte lære meg selv.

Det har gått verre med min søsken. Personen er alkoholiker og sliter med narko.

Anonymous poster hash: 93f81...755

[NovaFlare]

Jeg har hatt det strengt med innetider, ingen hjemmefester osv. Jeg hadde stor respekt og kunne aldri funnet på å ikke ha beskyttet sex eller kommet hjem full. Så i mine øyne er å ha strenge rammer i tenårene absolutt på sin plass, så lenge det også er mye kjærlighet og gjensidig respekt. Nå har jeg hatt det tøft i barndommen av andre årsaker, men min mor skal ha for det at hun tok foreldrerollen på alvor! Jeg hadde det helt motsatt hos min far i helgene hvor jeg ble utsatt for grov omsorgsvikt, men pga god ballast fra min mor og sterk psyke gikk det bra med meg. Jeg har utdannelse, fast jobb, mann og barn, og jeg har klart meg selv fra jeg var 17 år, aldri slitt med økonomi og hadde veldig gode karakterer.

Endret 31. desember 2013 av NovaFlare

[AnonymBruker]

Jeg hadde altfor strenge regler hjemme og foreldrene mine har alltid krevd og forventet altfor mye av meg.

Det jeg husker konkret er:

-15år gammel- innetid 18:00

-18år gammel- innetid 22:00

-Fikk ikke feire nyttårsaften med venner før jeg var så stor at jeg flytta ut og bestemte over meg selv. Husker en gang som mamma og pappa skulle på fest så plasserte de meg hos en haug med glad-kristne folk jeg ikke kjente og der måtte jeg være

-var fungerende husmor og barnevakt fra jeg var knøttlita

-fra jeg var 11-12år gammel var det jeg som lagde middag til hele familien hver dag

-hvis noen gjorde noe galt fikk jeg alltid skylda

Kan egentlig ramse opp mye mer, men orker ikke.

Flytta hjemmefra som 16åring, bodde borte et år og etter det var jeg litt frem og tilbake. Alltid vært veldig ansvarlig og selvstendig, aldri slitt med økonomi og har vært flink til å klare meg bra på lite penger.

Begynte å drikke og røyke som 15åring, klarte fint å skjule dette til tross for strenge foreldre (hadde de ikke vært så strenge hadde jeg kanskje turt å snakke med de da jeg kom opp i trøbbel).

Vært borti mye feil type gutter gjennom tenårene og starten av tyveårene, men er den dag idag lykkelig gift og klarer meg kjempe bra

Sliter en del med selvfølelse og er redd for å ikke være bra nok.

Takler kritikk veldig dårlig, sikkert fordi pappa alltid mente at jeg kunne gjort bedre (hvis jeg kom hjem stolt og viste frem karakteren 5 på en prøve fikk jeg beskjed om at jeg kunne jo fått 6 om jeg gjorde bedre så da var det ikke bra nok).

Fikk aldri nok oppmerksomhet og omsorg av foreldrene mine, noe som har gjort at jeg har et stort bekreftelses og oppmerksomhetsbehov.

Reagerer veldig sårt på kjefting og bråk, noe som også kommer av all kjeftingen i oppveksten (tror jeg).

Vi fikk "juling" på rumpa med tresleiv og ble truet mye da vi var små. Dette kunne være pga småting som at jeg hadde glemt å plukke opp én leke fra gulvet når jeg rydda rommet. Ble også sperret nede i kjelleren som var en sånn luke i gulvet. Da stod mamma oppå luka så jeg ikke kom meg opp og jeg stod og skreik livredd nede i mørket til hun slapp meg opp igjen.

Jeg vil ikke gi mamma og pappa noe av æren for at jeg har vokst opp og blitt så ansvarsfull og selvstendig som jeg er. Vil kalle det mamma og pappa drev med for omsorgsvikt og syns det er rart det ikke ble tatt tak i.

Anonymous poster hash: 0b55b...bdf

[AnonymBruker]

Jeg hadde altfor strenge regler hjemme og foreldrene mine har alltid krevd og forventet altfor mye av meg.

Det jeg husker konkret er:

-15år gammel- innetid 18:00

-18år gammel- innetid 22:00

-Fikk ikke feire nyttårsaften med venner før jeg var så stor at jeg flytta ut og bestemte over meg selv. Husker en gang som mamma og pappa skulle på fest så plasserte de meg hos en haug med glad-kristne folk jeg ikke kjente og der måtte jeg være

-var fungerende husmor og barnevakt fra jeg var knøttlita

-fra jeg var 11-12år gammel var det jeg som lagde middag til hele familien hver dag

-hvis noen gjorde noe galt fikk jeg alltid skylda

Kan egentlig ramse opp mye mer, men orker ikke.

Flytta hjemmefra som 16åring, bodde borte et år og etter det var jeg litt frem og tilbake. Alltid vært veldig ansvarlig og selvstendig, aldri slitt med økonomi og har vært flink til å klare meg bra på lite penger.

Begynte å drikke og røyke som 15åring, klarte fint å skjule dette til tross for strenge foreldre (hadde de ikke vært så strenge hadde jeg kanskje turt å snakke med de da jeg kom opp i trøbbel).

Vært borti mye feil type gutter gjennom tenårene og starten av tyveårene, men er den dag idag lykkelig gift og klarer meg kjempe bra

Sliter en del med selvfølelse og er redd for å ikke være bra nok.

Takler kritikk veldig dårlig, sikkert fordi pappa alltid mente at jeg kunne gjort bedre (hvis jeg kom hjem stolt og viste frem karakteren 5 på en prøve fikk jeg beskjed om at jeg kunne jo fått 6 om jeg gjorde bedre så da var det ikke bra nok).

Fikk aldri nok oppmerksomhet og omsorg av foreldrene mine, noe som har gjort at jeg har et stort bekreftelses og oppmerksomhetsbehov.

Reagerer veldig sårt på kjefting og bråk, noe som også kommer av all kjeftingen i oppveksten (tror jeg).

Vi fikk "juling" på rumpa med tresleiv og ble truet mye da vi var små. Dette kunne være pga småting som at jeg hadde glemt å plukke opp én leke fra gulvet når jeg rydda rommet. Ble også sperret nede i kjelleren som var en sånn luke i gulvet. Da stod mamma oppå luka så jeg ikke kom meg opp og jeg stod og skreik livredd nede i mørket til hun slapp meg opp igjen.

Jeg vil ikke gi mamma og pappa noe av æren for at jeg har vokst opp og blitt så ansvarsfull og selvstendig som jeg er. Vil kalle det mamma og pappa drev med for omsorgsvikt og syns det er rart det ikke ble tatt tak i.

Anonymous poster hash: 0b55b...bdf

Huff. Det der dreier seg faktisk ikke "bare" om alt for strenge foreldre men regelrett omsorgssvikt og mishandling. Jeg håper at du får hjelpen du trenger i etterkant for å bearbeide det (om du behøver det.)

Anonymous poster hash: 10c15...c6e

[AnonymBruker]

Huff. Det der dreier seg faktisk ikke "bare" om alt for strenge foreldre men regelrett omsorgssvikt og mishandling. Jeg håper at du får hjelpen du trenger i etterkant for å bearbeide det (om du behøver det.) Anonymous poster hash: 10c15...c6e

Jeg går til psykolog nå for å bearbeide alle følelsene mine rundt det. Hadde egentlig håpet på å klare å ordne opp ting uten psykolog ved å snakke med foreldrene mine om følelsene rundt det og at de kunne innse at de har oppført seg veldig urettferdig mot meg, men de tenker bare på seg selv og mener jeg tar meg for lett nær av ting.

Jeg er ganske bitter for at de frarøvet meg barndommen min og ønsker ikke være en bitter person så jeg håper jeg kan klare å komme over det og at jeg tilslutt får svaret jeg ønsker meg: at det så absolutt ikke var min skyld.

Jeg har iallefall lært noe av det og det er at jeg vet hvordan jeg ikke skal være mot mine barn

Barnevernet var inne i bildet mange ganger i min oppvekst fordi de fikk noen bekymringsmeldinger på seg noen ganger (av uvisse årsaker), men de snakket aldri med barna, iallefall ikke med meg. Det syns jeg er rart for foreldrene som blir meldt til bv vil jo ikke si rett ut at det er noe i bekymringsmeldingen, de må jo høre hvordan barna har det.

Håper og tror at barn blir mer opplyst nå tildags om hvor de kan melde ifra om de ikke har det godt hjemme

Anonymous poster hash: 0b55b...bdf

[AnonymBruker]

Jeg går til psykolog nå for å bearbeide alle følelsene mine rundt det. Hadde egentlig håpet på å klare å ordne opp ting uten psykolog ved å snakke med foreldrene mine om følelsene rundt det og at de kunne innse at de har oppført seg veldig urettferdig mot meg, men de tenker bare på seg selv og mener jeg tar meg for lett nær av ting.

Jeg er ganske bitter for at de frarøvet meg barndommen min og ønsker ikke være en bitter person så jeg håper jeg kan klare å komme over det og at jeg tilslutt får svaret jeg ønsker meg: at det så absolutt ikke var min skyld.

Jeg har iallefall lært noe av det og det er at jeg vet hvordan jeg ikke skal være mot mine barn

Barnevernet var inne i bildet mange ganger i min oppvekst fordi de fikk noen bekymringsmeldinger på seg noen ganger (av uvisse årsaker), men de snakket aldri med barna, iallefall ikke med meg. Det syns jeg er rart for foreldrene som blir meldt til bv vil jo ikke si rett ut at det er noe i bekymringsmeldingen, de må jo høre hvordan barna har det.

Håper og tror at barn blir mer opplyst nå tildags om hvor de kan melde ifra om de ikke har det godt hjemme

Anonymous poster hash: 0b55b...bdf

Det er bra du har fått kontakt med hjelp

Nei, det er tragisk hvordan slike saker ble behandlet i "gamle" dager. Jeg tror og håper at det er lit mer transparent i dag i vestlige land i det minste, slik at man tidligst mulig kan avdekke familier der barn opplever det samme (eller ennå verre) som du gjorde.

Godt nytt år etterhvert!

Anonymous poster hash: 10c15...c6e

[Gjest Corto Maltese]

Mamma var overbeskyttende, Pappa var for full til og bry seg.

[AnonymBruker]

Jeg jobber som pedleder i barnehage, og har hatt et barn på avd som har overbeskyttende foreldre. Fikk etter hvert magefølelse på at dette var rimelig spesielt, og ringte barnevernet anonymt. Fikk klar beskjed om å melde, noe jeg gjorde. Foreldrene flyttet og sa opp bhgplassen, men barnvernet er innibildet for det heldigvis.

Anonymous poster hash: 6aa4a...699

[MockingJay]

Jeg jobber som pedleder i barnehage, og har hatt et barn på avd som har overbeskyttende foreldre. Fikk etter hvert magefølelse på at dette var rimelig spesielt, og ringte barnevernet anonymt. Fikk klar beskjed om å melde, noe jeg gjorde. Foreldrene flyttet og sa opp bhgplassen, men barnvernet er innibildet for det heldigvis.

Anonymous poster hash: 6aa4a...699

Eh , what?

[AnonymBruker]

Huff, sympati til dere.

Anonymous poster hash: caad4...e21