Vond fase i livet

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal poste dette, men tenkte kanskje det passet best på dette forumet.

Jeg er 33 år, har mann og to små barn. Livet er, som for de fleste småbarnsforeldre, hektisk. Av diverse årsaker har jeg vært mye alene med ungene (mannen har vært opptatt på annet hold) og jeg jobber i full stilling.

Det siste året eller så har jeg begynt å se ganske annerledes på livet. Jeg har alltid vært glad og optimistisk, men nå ser jeg mørkere på det. Det ser så idiotisk ut når det er skrevet ned, men jeg føler ikke jeg er noen. Jeg har alltid følt det før, at jeg har verdi. Og på en måte vet jeg jo at jeg tar feil, for jeg har jo barn som er helt avhengige av meg og en mann som elsker meg. Men jeg føler mer usynlig, som en del av inventaret.

Mannen min og jeg har et veldig rolig forhold uten noe særlig krangling, og vi har vært stabile og glad i hverandre "alltid". Likevel har jeg mer og mer problemer med ham. Det største problemet mitt går på at jeg ikke føler han ser meg og mine behov lenger. Eller så er han for sliten til å se. Noen ganger tar han valg, uten at det virker som om han innser at valgene påvirker meg negativt - han kan for eksempel komme hjem og si at han skal være med vennene på en langhelg et sted, og ikke helt forstå at jeg ikke jubler over å være alenemor i den perioden. Eller han setter seg mål som medfører mye tid borte fra meg og barna. Det andre problemet mitt er at han mener jeg forventer for mye av parforholdet i denne fasen. Jeg ønsker å gå ut og finne på noe en gang i blant, mens han mener at livet med små barn nærmest er uforenlig med romantikk. Når han da reiser med kompiser (langt fra ofte, men likevel) og finner tid til andre hobbyer blir jeg vel kanskje såret over at han ikke prioriterer meg.

Barna har vært veldig mammadalter. Ikke så rart, de er små og jeg er der mest. Der gjør det vanskeligere for far å komme på banen, men jeg synes heller ikke han prøver så hardt. Det er på et vis komfortabelt for ham, tror jeg, at jeg tar trøst og kamper og det meste av jobben. Han blir likevel såret av at barna helst vil ha meg, og fremstiller seg selv som det store offeret. "Det er jo lettere for deg," kan han si. Lett? Jeg gjør jo noe hele tiden og har knapt fritid. Jeg føler ikke mitt liv er lett i det hele tatt.

Tvert i mot er det fullt av forpliktelser. Av en mann som vil noe som får konsekvenser. Av barn som vil noe som får konsekvenser for meg. Jeg har ikke tid til meg selv i det hele tatt. Jeg har tenkt mer og mer på at jeg ikke ønsker dette her lenger, men jeg finner ingen veier ut. Jeg kan ikke reise fra dem. Jeg kan ikke ta livet mitt heller. Uansett hva jeg gjør er det noen som blir såret av det. Jeg skulle ønske jeg bare kunne viske meg selv ut av alles liv uten at det gjorde vondt.

Jeg har trukket meg unna de fleste andre jeg kjenner også. Jeg har ikke noe å snakke med noen om. Jeg opplever ingenting som er verdt å snakke om utenom barna mine, og det er skrekken min, å være en sånn som bare snakker om barna. Jeg orker nesten ikke å høre på andre. Jeg har for mye å forholde meg til fra før og orker ikke mer. Jeg har blitt mer sjenert når jeg omgås andre - jeg ser sjelden folk i øynene, og jeg svarer mye kortere. Jeg ser på et par av vennene mine at jeg sårer dem, men jeg orker ikke å gjøre noe med det. Jeg orker rett og slett ikke å begi meg ut på en lang forklaring på hvorfor det er sånn.

Nå er jeg ved et punkt hvor jeg ikke vet ut eller inn. Jeg vil ha mer kontakt med andre, men jeg orker ikke. Jeg vil at andre skal se meg, men jeg er redd for hvilke følelser som vil dukke opp. Jeg vil ikke være her, men jeg vil heller ikke dra. Jeg synes det er klaustrofobisk, hvis det gir noen mening. Og så blir jeg så lei meg. Jeg føler jeg skader barna mine uansett. De bør ha en lykkeligere mor, men jeg ser ikke helt hvordan jeg skal få til det uten å ta noen grep som påvirker dem negativt. Det er virkelig ikke slik jeg hadde håpet livet mitt skulle bli. Jeg har vært et åpent menneske, både overfor andre mennesker, for opplevelser og ideer. Nå er jeg nesten helt lukket. Det er bare plass til meg her inne.

Anonymous poster hash: 84c73...0f1

[AnonymBruker]

Så flink du er til å skrive

Vær din egen venn, og lær deg å si i fra om dine behov til dine omgivelser (mannen din).

Gjør som han: planlegg en helg i januar, og fortell han det etter at du har gjort det. Start der!

Anonymous poster hash: c035e...b65

[Gjest Tottelotta]

Du høres ut som om du er (i ferd med å bli) deprimert.

Livet med små er hardt, men det virker som om du trenger å kreve din plass og din tid i forhold til mannen din. Få litt fri, kom deg ut for å møte venner, få med deg litt nye impulser hjem igjen. Hvorfor skal han prioritere å ta en større byrde hjemme når du tar den uansett? Og nei, det at hans tidsbruk og mål er i forbindelse med jobb gjør det ikke viktigere enn din egentid, mm familien er avhengig av at han bruker så mye tid på jobb for å få endene til å møtes. Bare gi beskjed om at nå er det din tur. Han har reist ++ og kan vel ikke protestere på at du lufter deg litt.

Hva partid angår ville jeg avventet det litt. Ta hensyn til deg selv i første omgang. Det høres ut som du trenger det... Det at du tar ansvar for eget velvære kan fort endre hele dynamikken i forholdet -til det bedre

Og for guds skyld, slutt å ha dårlig samvittighet. Du gjør helt sikkert en topp innsats for barn og hus og hjem!

[AnonymBruker]

Innlegget er redigert for svar til slettet innlegg.

Irrlys, mod.

ts. du er utbrent. Rett og slett. Overarbeidet. slik er det i denne fasen av livet for mange, men dere må rett og slett samarbeide om dette skal bi levelig også for deg. enig med hun over- du må bestille en jentehelg for deg selv på nyåret og høre hva han sier da. Det er jo hans barn og, så regner med at han stiller like mye som barnevakt? er forholdet deres likestilt ellers (får ikke inntrykk av det da du sier han er mye borte og prioriterer sine ting)- men mener: er han i utgangspunktet åpen for å bidra mye som pappa/partner?

Start med å prøve å rydde lommer til deg selv i hverdagen til ting som kan få deg glad. sosialt samvær (kan hjelpe å tvinge seg ti å ta kontakt og prate ut med en god venninne selv om du på en måte ikke vil), trening, gå tur, bare gjøre noe alene.Har dere besteforeldre som kan hjelpe m barnepass? og tror du evt mannen din innser hvor skjevt dette er og hvordan det tærer på deg å være alene om så mye? kan han evt bidra mer for å støtte deg? du må uansett ta en stor prat med ham, for det du beskriver er tegn på tungsinn, kanskje begynnende depresjon (f.eks veldig typisk dette med å ikke kjenne at man har verdi)... Lykke til, oppdater gjerne her.. klem

Anonymous poster hash: 07f89...542

Endret 31. desember 2013 av irrlys

[Adhara]

Tråden er ryddet for språkdebatt og svar til dette.

Irrlys, mod.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar.

Ja, det er kanskje begynnende depresjon eller utbrenthet. Jeg har litt vanskeligheter med å se hva det er selv. Jeg kommer meg tross alt opp av senga om morgenen og får gjort det jeg skal, så jeg har tenkt at det ikke er så alvorlig. Jeg vet ikke om det er hvile som trengs eller større endringer. Men noen pauser for meg selv er vel stedet å starte uansett.

Jeg funker jo i familien. Der krever alle noe og livet går sin vante gang. Det er utenfor familien jeg ikke har noe lenger. Jeg føler meg så gammel og ferdig.

Mannen min vil sikkert hjelpe meg bare jeg får forklart meg godt nok. Dette er en slitsom tilværelse for begge to, og vi har hatt sykdom og andre ting å stri med. Så selv om han har fått flere pauser enn meg har ikke han heller hatt avslappende år, akkurat. Men han er flinkere enn meg til å kreve egentid fordi han behøver det, og da blir han "fus", for å formulere meg barnslig. Så står jeg igjen og tenker at jeg er jo sliten jeg også, men det er det ingen som har tid til.

Tusen takk igjen, for svarene deres.

Anonymous poster hash: 84c73...0f1

[AnonymBruker]

Du må snakke med mannen din om dette. Du må be om at han gir deg tid til å gjøre ting på egen hånd. Det er ikke bare han som skal stikke av på helgeturer og la deg være igjen med ansvaret. Sett foten ned!

Hilsen en som har blitt både utbrent og mere til av samme årsaker som deg.

Anonymous poster hash: babcc...403

[Lindsay Bluth]

Kan du vise han denne tråden? Jeg synes du utrykker deg veldig klart og tydelig, og igrunn uten å være alt for klandrende. Det er godt at du har insett at dette ikke går mer, neste steg er nok å involvere andre rundt deg, mann/familie/venner før du går fullstendig ned i kjellern. Ta tak i det nå, før det utvikler seg til noe enda mer alvorlig!