Mamma med alvorlige søvnproblemer

[AnonymBruker]

Jeg har en fantastisk sønn på 3 mnd. Men helt fra han ble født har jeg slitt med søvnen. De første nettene på sykehuset sov jeg knapt, og måtte til slutt ty til sovetabletter i noen netter. Etter det begynte jeg å sove ganske bra en periode, før søvnen har tullet seg helt til nå i det siste. I natt har jeg ikke sovet i det hele tatt; nettene før kanskje 3 timer totalt per natt. Går med en konstant følelse av angst og uro og klarer ikke å slappe av. Føler meg helt ødelagt og er redd at jeg blir gal. Klarer ikke å ta skikkelig vare på sønnen min. Har snakket med helsesøster og fastlegen og har time hos psykolog i januar. Men jeg føler at jeg må gjøre noe NÅ! Er dette en fødselsdepresjon? Føler ikke glede over noe akkurat nå. Alt er bare svart. Vil sove, men får ikke sove.

Anonymous poster hash: f43e7...140

[Gjest Magdalene]

Hva er det som gjør at du ikke får sove da? Ligger du der og tenker og vrir deg, eller er det lyder fra babyen?

Uansett.. Det meste føles svart om man ikke får søvn. Så Det trenger ikke bety at du har noen depresjon av den grunn.

Endret 30. desember 2013 av Magdalene

[AnonymBruker]

Be om å få innsovningsmedisiner frem til du får hjelp på annen måte. Jeg bruker Imovane innimellom, og det er utrolig hvor mye en god natts søvn gjør for den mentale helsen.

Anonymous poster hash: 352d1...410

[AnonymBruker]

Jeg slet med søvnen i mange måneder under graviditeten, og det forverret helt klart depresjon ja.

Jeg anbefaler ikke sovemedisin, det er svært avhengighetsskapende og gjør en ganske sløv - har mange bivirkninger. Det mest best effekt er søvnprogrammer, altså at man følger en søvnplan som fastlegen kan hjelpe med.

I tillegg må man sørge for frisk luft, bra kosthold, avslappingsøvelser, ikke sove midt på dagen osv, unngå koffein osv osv.

Sannsynligvis går det over etterhvert, og faktisk sover de fleste mer enn de tror om det er en mager trøst(ihht undersøkelser på søvnløshet)

Anonymous poster hash: 0e611...6a7

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn for 7 mnd siden og opplever nå det samme. Får rett og slett ikke sove. Dette er vistnok veldig vanlig. Har vært til legen og fått innsovningstabletter, og legen nevnte at det kan skyldes hormoner i "ulage". Håper det blir bedre snart for lite søvn er virkelig forferdelig Ikke opplever jeg forståelse fra familien, for "hvis man ikke får sove så er man ikke trøtt nok".. 😡

Anonymous poster hash: 83e41...5db

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Jeg har nå tatt imovane (5 mg) de siste to nettene og sover greit på de. Nå i natt våknet jeg etter ca 5-6 timer, var oppe på do og klarte faktisk å sovne igjen. Det føles litt som en seier. Problemet er ikke lyder fra babyen (har vært det i perioder, men ikke akkurat nå), men at jeg ligger og vrir meg, tenker, grubler, bekymrer meg og klarer ikke å sovne. Ligger og kjenner på hjertebanken og er helt stresset. Er livredd for å få kroniske søvnvansker. Har hatt perioder der jeg har slitt med søvnen før, typisk i stressituasjoner som eksamensperiode, travel periode på jobb eller når jeg har snudd døgnet i ferien og skal tilbake til normal døgnrytme. Sønnen vår er sjelden søvnig på kveldstid og kan holde det gående til 1-2 på natten, mens andre ganger sovner han rundt kl 22. Det varierer også når han vil stå opp for dagen. Det gjør det veldig vanskelig for meg å få en fast døgnrytme, noe som hjelper meg å sove godt. Jeg vil helst ikke ta sovetabletter, for jeg ønsker ikke å bli avhengig, men har trengt det for å få noe søvn etter en lengre søvnløs periode. Noen som har noen gode tips til meg i forhold til søvnen? De klassiske rådene om å ha en fast døgnrytme, slappe av og roe ned før leggetid, legge seg når man er trøtt osv, er ikke alltid like lette å følge med en krevende baby i huset.

Anonymous poster hash: f43e7...140

[Amarinda]

Jeg slet med det samme de første ukene etter at vi kom hjem fra sykehuset. Jeg sov vel omtrent ikke. Klarte ikke å sove på dagtid før gutten var over et halvt år heller. Hos meg endte det med at jeg sovnet som en stein etter noen uker fordi jeg var så sliten. Jeg lå også å hørte på alle lyder, våknet og klarte ikke å slappe av. Prøv å se om far kan ta en natt, bruk flaske og om du kan legge deg på et annet rom med ørepropper eller musikk på ørene. For min del hjalp det hvertfall å "begynne" å sove bedre en natt, da er rutinen litt mer satt. Om det ikke hjelper, kan kanskje sovepiller eller lignende være et alternativ. Men skjønner og vet hvor tøft det er når man ikke får søvn nok og man samtidig skal stille opp for en liten en som trenger deg hele tiden.

[Gjest Blondie65]

Jeg anbefaler "den lille søvnboken" av Dyregrov.

Du har allerede god forståelse for å slakke ned farten før leggetid. Du sier at det er vanskelig å få til med en baby, noe som er fullt forståelig. Kan pappa hjelpe her?

Stå opp hvis du vrir deg lenger en 15 minutter. Lag en kopp varm drikke - melk med honning eller te og drikk denne sakte. Vær i et svakt belyst rom mens du gjør dette. Ro ned ved å lese noe kjedelig. Ha papir og penn liggende på nattbordet og skriv ned ting du må huske eller andre ting som dukker opp i tankekjøret.

Jeg har kun hatt søvnproblemer i stress situasjoner og ved kriser og har da slitt veldig med tankekjør. For meg var innsovningstabletter gull verdt i de periodene. Etter å ha fått sovne og sovet skikkelig i en uke lettet også tankekjøret og da kom søvnen av seg selv.

Du kan også bruke avslapningsteknikker og lignende - men det er vanskelig å få til hvis du er urolig. Tenk litt på hvordan kan får et (større) barn til å roe seg for natten. Ofte er det nattalesing, legge seg i sengen, bli strøket over ryggen og magen og kjenne nærhet til mor/far som er løsningen. Kan din partner bidra her?

Ellers er det frisk luft i rommet, passe temperatur, god og varm dyne.

Mangel på søvn er en vond sirkel og man blir frarøvet den energien man trenger for å få dagen til å gå på normalt vis så jeg håper det ordner seg for deg.

Stor klem, lykke til.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Jeg har nå tatt imovane (5 mg) de siste to nettene og sover greit på de. Nå i natt våknet jeg etter ca 5-6 timer, var oppe på do og klarte faktisk å sovne igjen. Det føles litt som en seier. Problemet er ikke lyder fra babyen (har vært det i perioder, men ikke akkurat nå), men at jeg ligger og vrir meg, tenker, grubler, bekymrer meg og klarer ikke å sovne. Ligger og kjenner på hjertebanken og er helt stresset. Er livredd for å få kroniske søvnvansker. Har hatt perioder der jeg har slitt med søvnen før, typisk i stressituasjoner som eksamensperiode, travel periode på jobb eller når jeg har snudd døgnet i ferien og skal tilbake til normal døgnrytme. Sønnen vår er sjelden søvnig på kveldstid og kan holde det gående til 1-2 på natten, mens andre ganger sovner han rundt kl 22. Det varierer også når han vil stå opp for dagen. Det gjør det veldig vanskelig for meg å få en fast døgnrytme, noe som hjelper meg å sove godt. Jeg vil helst ikke ta sovetabletter, for jeg ønsker ikke å bli avhengig, men har trengt det for å få noe søvn etter en lengre søvnløs periode. Noen som har noen gode tips til meg i forhold til søvnen? De klassiske rådene om å ha en fast døgnrytme, slappe av og roe ned før leggetid, legge seg når man er trøtt osv, er ikke alltid like lette å følge med en krevende baby i huset.

Anonymous poster hash: f43e7...140

Det er nøyaktig slik jeg også har det. Har også brukt Imovane en uke nå, mens far har tatt babyen. Liker ikke å ta piller og føler meg litt groggy på dagen, selv om det ikke skal være bivirkninger. Mulig det bare er fordi jeg er så sliten. Spent på hvordan sovemønsteret blir nå uten piller. Dessverre har babyen begynt å våkne midt på natten uten å roe seg før etter ett par timer, så ser for meg noen slitsomme netter (og dager)..

Anonymous poster hash: 83e41...5db

[AnonymBruker]

Bare til info så er ikke Imovane sovemedisin men innsovningsmedisin (stor forskjell på det). Den er ute av kroppen etter 4 timer, så om man blir groggy dagen etter kommer det av noe helt annet.

Anonymous poster hash: 352d1...410

[Gjest Magdalene]

5-6 timer høres jo deilig ut 😊 og er vel mer enn gjennomsnittet for folk med en så liten baby.

Hva med at far tar babyen om den styrer frem til kl 24-01, så du får lagt deg tidligere?

[bib_84]

Jeg synes Blondie kom med mange gode råd her, kanskje spesielt dette med å skrive ned tankene sine. Jeg mener å ha lest tidligere at om man setter av en tilmålt tid hver dag (si 30 minutter) til å skrive ned ALT man tenker på, akkurat slik man tenker det, uten filter eller systematisering, så vil det kunne hjelpe folk som sliter med å legge fra seg bekymringene sine. Kanskje er det noe du kan gjøre hver ettermiddag, eller du kan stå opp og gjøre det når du ikke får sove.

Håper det ordner seg for deg etterhvert! Søvnmangel er ikke til å spøke med, og noe av det jeg frykter mest når jeg får min første til sommeren. Lykke til!

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar og gode råd.

Men i natt har det vært verre enn noen gang. Jeg følte selv at jeg gjorde mye riktig i går; gikk en rask tur og fikk frisk luft, skrev ned alle bekymringer, prøvde å roe meg ned i god tid før leggetid, babyen sovnet faktisk rundt kl 23 og jeg tok en innsovningstablett ca kl 24. Men jeg sovnet ikke likevel! Det var som om jeg drømte, men likevel var våken. Lå og vrei meg lenge og ventet på å sovne skikkelig, men sovnet aldri. Hadde forferdelig hjertebank og var ekstremt stresset, uten at jeg vet helt hva jeg stresser med. Pappaen tar babyen om natten nå, så jeg ligger til og med på eget rom, men sover ikke likevel. Det er som om jeg er for trøtt til å sovne; jeg finner ikke roen. Kroppen er trøtt, jeg føler meg helt vrak i dag, men hjernen er fortsatt overaktivert. Skal til fastlegen og be om råd og har også fått hastetime til psykolog. Kjenner ikke meg selv igjen; har aldri opplevd noe lignende. Akkurat nå klarer jeg ikke gjøre noe for sønnen min heller, går i min egen tåke. Mannen min tar gutten.

Noen som har erfaring med å bli sykemeldt under permisjonen slik at far kan overta? Akkurat fungerer jeg ikke i hverdagen i det hele tatt. Når babyen gråt i dag tidlig, orket jeg bare ikke ta den opp. Jeg ser på ham og føler ingenting.

Anonymous poster hash: f43e7...140

[Bachata]

For meg høres det ut som en psykisk sak, hvordan du beskriver uroen og stresset høres veldig ut som meg når jeg får et angstanfall, og det siste du skriver ang ikke følelser for babyen, er vel noe av det som beskrives ved fødselsdepresjon.

Håper du får hjelp hos psykologen.

[AnonymBruker]

Det høres ut som det beste er å få en sykemelding til far (syk barnepasser), slik at han overtar permisjonen en periode. Det burde ikke være noe problem Jeg er ab som også har søvnproblemer forresten. Her går det litt bedre, fikk 5 timers søvn i natt uten piller. Høres ut som du hat det mye verre når ikke innsovningstablettene virker engang. Det er helt grusomt å ikke få sove! God bedring

Anonymous poster hash: 83e41...5db

[Gjest Magdalene]

Om du blir sykemeldt over en lenger periode, kan far overta permisjonen.

Jeg har slitt med akkurat det samme TS, bare at det ikke kom når jeg ble mor.

For meg ble hjelpen Sobril, slik at hodet fikk slappet av. For jeg ble liggende å tenke og tenke i mange timer.

I starten (første ukene) tok jeg det hver kveld, men nå har jeg ikke tatt på et par år.

Du kan jo spørre legen din om det.

[Mary Poppins]

Hei, jeg skrev et innlegg til en med liknende problemer nylig, så har sakset svaret mitt fra den tråden:

Jeg har vært i nøyaktig samme situasjon som deg! Mye nattevåk med spedbarn etterfulgt av langvarig og alvorlig søvnmangel selvom barnet sov. Jeg prøvde først et par netter med sovemedisinen Vallergan (ga MME og pumpet ut melk de dagene siden det ikke er forenlig med amming), hvor mannen måtte ta barnet så jeg skulle få sove uforstyrret. Dessverre var selv max dose ikke nok til å sovne enkelt, og i tillegg ble jeg skikkelig "fyllesyk" dagen etter som nesten var verre enn søvnmangelen.

Senere (da jeg var ferdig med ammingen) fant jeg en grei løsning. Jeg tok circadin (melatonin - kroppens naturlige søvnhormon) som hjalp godt med innsovning om kvelden selvom det ikke hjelper på søvnlengden på morgenen. Det er litt uvisst om man kan ta melatonin mens man ammer. Det er ikke påvist bivirkninger i dyrestudier, men man har ikke nok data fra mennesker til å kunne konkludere. Du kan ta jo evt spørre legen din.

I tillegg var kamomillete på kvelden en god hjelp i perioder da jeg ikke tok medikamenter (stimulerer melatonin-produksjonen). Jeg gikk også til terapaut (spesialist på søvnvansker) en periode for å få bukt med de psykiske faktorene, som hadde ganske god effekt.

Jeg har også lært meg et par teknikker for å få tankene over på noe annet ved innsovning:

1. Start en drøm. Velg et scenario som er typisk for dine drømmer, og start en historie.

2. Velg en kategori (f.eks. dyr) og gå gjennom alfabetet hvor du tenker på ett dyr på hver bokstav. Gjør det sakte, ved at du "sier" (altså tenker) ordet kun på hvert utpust (og du puster sakte).

Og husk å ikke se på klokka! Det spiller ingen rolle når du sovner (selvom det er 5 min før vekkerklokka ringer / ungen kommer til å våkne / whatever). All søvn er et pluss.

Nå har det sakte men sikkert blitt bedre med tiden, og jeg er helt medikamentfri og sover relativt bra, selvom jeg fremdeles ikke er garantert en god natt.

Jeg anbefaler deg å ta affære så fort som mulig så det ikke eskalerer mer enn nødvendig. Jeg lot det gå altfor langt, og skal absolutt ta grep tidligere neste gang hvis det skjer igjen.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Det hjelper veldig mye å høre at flere har hatt det som meg. Tusen takk for svarene og rådene deres; det hjelper veldig!

Jeg var hos både fastlegen og psykolog i går (ba om hastetime hos en privat), og det har hjulpet. Har skjønt at jeg lider av angst, og det er det som gjør at jeg i perioder ikke greier å sovne. Har gått med en følelse av uro og stress over lengre tid, som noen ganger blir helt uutholdelig. Får skikkelig hjertebank, blir helt svett og klam og tenker katastrofetanker. Liker heller ikke å ta tabletter, så det var nok derfor jeg ikke sovnet av imovane. Lå der og følte at jeg på en måte mistet kontrollen, noe som forsterket angsten og gjorde at jeg i hvert fall ikke greide å sovne.

Skal tilbake til legen i dag og diskutere sykemelding og skal få god oppfølgning av psykolog. Har nok alltid vært en person som stresser lett, men å få barn har økt stressnivået mitt såpass at jeg til tider ikke klarer å kontrollere det og angsten tar helt overhånd. Det gjør også at jeg føler meg helt deprimert og ser svart på alt; jeg føler at jeg mister grepet helt og vet ikke hva som skjer. Selv om jeg har hatt stressperioder før, har jeg aldri gått med en sånn generell uro og angst som jeg har hatt nå. Nå som jeg skjønner litt mer av hva som skjer med meg, har jeg det litt bedre.

Og i natt sovnet jeg faktisk raskt og sov godt hele natten (7,5 timer), uten sovetabletter eller beroligende! Jeg klarte da å roe meg ned i god tid før leggetid (og var nok veldig trøtt etter minimalt med søvn en ukes tid), så jeg bare sovnet. Det vil nok gå i perioder lenge enda, og jeg trenger hjelp for å klare å takle de mørkeste periodene, men jeg er mer optimistisk nå og tror at det på sikt skal ordne seg.

Anonymous poster hash: f43e7...140

[Gjest Blondie65]

Det hjelper å vite som er galt.

Håper du får god hjelp.