Å ikke komme overens med en du bor sammen med

[Gjest 1111]

Er det noen her inne som har det slik? er det noen her inne som absolutt ikke kommer overens med en dere bor sammen med?

Jeg bor fortsatt "hjemme" (hvis man nå kan kalle det hjemmet mitt) og her bor også en person jeg så absolutt ikke kommer overens med. jeg og min stefar har rett og slett store problemer med å omgås hverandre.

Ikke vet jeg hva jeg har gjort, men noe må det være, for det virker som om han absolutt ikke takler meg. alt er min feil. er det noe rot i huset, så er det automatisk mitt. og det gjelder de fleste andre ting som er 'feil' i huset.

Det kan være små bagateller eller større ting, samme hva, og jeg kjenner det koker inni meg og lyser i hans øyne. jeg blir så absolutt ikke godtatt, jeg har heller aldri blitt så forskjellsbehandlet som etter vi flyttet inn i huset hans for to år siden.

Jeg har virkelig prøvd å få det til, sagt ifra om ting jeg ikke syns er greit, latt være å si noe, holdt en lav profil osv. nå har det gått så langt at jeg ikke lenger føler meg velkommen i det som liksom skal være mitt hjem. jeg føler jeg er i veien bare jeg setter mine bein utenfor rommet mitt. ettersom jeg sliter med andre problemer, så går jeg konstant med en vond følelse inni meg fordi jeg ikke er godtatt, fordi jeg er mislikt og fordi det absolutt ikke er plass til meg i dette huset. sitter her med en klump i halsen og tårer i øynene fordi han nettopp har tråkket over meg så hardt han kunne igjen. hverdagen er mildt sagt vanskelig å takle.

Er det noen der ute som har det som meg? og hvordan takler dere det?

[Gjest Phair]

Har du snakket med mamma'n din da?

[Gjest 1111]

Ja. men kan ikke si det kom noen støtte fra den kanten.

[Gjest Phair]

Jeg vil vel egentlig anbefale deg å flytte men vet ikke om du har råd til det eller om du er "moden" nok. Er du alenebarn forresten? Og er det ingen andre i familen du kan snakke med om det?

[Gjest 1111]

Moden nok er jeg. men det er pengene som er problemet.

Jeg er ikke alenebarn, har en lillesøster og en stebror på samme alder som meg. men ingen jeg kan snakke med dette om.

[Gjest Phair]

Hvordan er han mot de da?

[:-) anna]

Hvor gammel er du egentlig? Ikke ment som noe frekt spørsmål, altså. Lurer bare på om det er et alternativ å flytte hjemmefra.

Jeg flyttet hjemmefra som 16-åring. (Fordi jeg ikke kunne pendle til skolen fra der foreldrene mine bor. ) Og utifra innleggene jeg har sett du har skrevet her høres du rimelig voksen ut.

Dette er kanskje litt på siden, men om du trenger en pause så kan jo for eksempel folkehøyskole være et alternativ. Jeg har gått folkehøyskole selv, og det har jeg ikke angret et sekund på. Et fantastisk år!!

[Gjest 1111]

Han tar seg veldig godt av dem. skjemmer bort sønnen og er veldig så glad i lillesøster.

[Gjest 1111]

Anna; jeg blir snart 17.

[Gjest Phair]

Hvis du er den eneste som blir utelatt hadde jeg flyttet. Ta kontakt med trygdekontoret og sjekk om du kan få noen form for støtte derfra. Ellers var ideen til Anna også god. Folkehøyskole?

[Arkana]

Mitt beste forslag er at du setter deg ned med dem og forteller det akkurat slik du sa det til oss. Kanskje er ikke engang stefaren din klar over at han forskjellsbehandler dere. Du er ung og skal vel bo hjemme en stund til og han er uansett gift med din mamma og dermed må du forholde deg til ham i framtiden, så det beste hadde jo vært om dere kunne ha et godt forhold. Forklar han hvordan du føler det, så kan dere kanskje løse det sammen. Å "stikke av" til en folkehøyskole eller lignende virker ikke som en god løsning, man kan ikke alltid bare rømme når man treffer på ubehageligheter, det beste er å konfrontere dem og prøve å gjøre noe med dem, så får evt skolen være siste utvei. Håper det ordner seg for deg uansett.

[Serenity]

Jeg har lyst å si du kan komme og bo hos meg, for jeg vet så inderlig godt hvordan du har det..

Jeg vil tro at dersom du føler det slik, er det grunn nok til å få borteboerstipend på særskilt grunnlag - da kan du flytte hjemmefra. Jeg vil råde deg til å snakke med rådgiver på skolen (regner med du går på skole), h*n vil ofte kunne hjelpe med den søknaden, så lenge du er hundre prosent ærlig og forteller hvordan du føler det!

Ellers er folkehøyskole et veldig godt altertnativ - det burde alle ungdommer oppleve!

Ønsker deg lykke til, virkelig!!

[Gjest gjest1]

Jeg har lyst å si du kan komme og bo hos meg, for jeg vet så inderlig godt hvordan du har det..

Jeg vil tro at dersom du føler det slik, er det grunn nok til å få borteboerstipend på særskilt grunnlag - da kan du flytte hjemmefra. Jeg vil råde deg til å snakke med rådgiver på skolen (regner med du går på skole), h*n vil ofte kunne hjelpe med den søknaden, så lenge du er hundre prosent ærlig og forteller hvordan du føler det!

Ellers er folkehøyskole et veldig godt altertnativ - det burde alle ungdommer oppleve!

Ønsker deg lykke til, virkelig!!

Jepp, borteboerstipend på særskilt grunnlag er ikkje så vanskeleg å få til. Eg har alltid hatt eit anstrengt forhold til mamma, følte eg vart kvalt av å bu ilag med henne, men etter eg flytta heimefrå har alt blitt mykje betre.

Ta ein prat med rådgjevar du!

[Gjest Madley]

Jeg kan bare snakke ut fra egen erfaring.

Jeg fungerte ikke sammen med min mamma. Og etter en samtale med rådgiver, fikk eg borteboerstipend fra lånekassen..

det skal bare en mail fra rådgiver til!!

Ting funker mye bedre når man får litt avstand!!!!

[Milly:)]

Føler med deg, selv om jeg ikke har opplevd det samme. Håper det ordner seg!

Ellers vil jeg som Arkana råde deg til å prate med familien din om det. Hvis det likevel ikke går bedre kan det å flytte vekk for en stund kanskje være en løsning. Lykke til i alle fall!

[Gjest gjest1]

Ting funker mye bedre når man får litt avstand!!!!

Mmmmm... Heilt utruleg kor mykje betre det kan gjere situasjonen. Vi er nok litt for like, mammaen min og eg, samtidig som vi er så forskjellige at ein kunne trudd vi kom frå kvar vår planet. Rare greier, slike familiefrhold...

[Gjest Mrs. Potter]

Skjønner godt hvor fælt du har det. Hadde det likedan selv ,men dette er heldigvis mange år siden nå. Faren min var sammen med ei som jeg ikke kom overens med i det hele tatt.

Før hun flyttet inn hos oss var vi kjempevenner,og jeg likte henne godt.

Men når vi kom i samme hus gikk det ikke så bra lenger.

Husker ikke hvor gammel jeg var den gangen,kunne vel være en 6 år tenker jeg..De var sammen til jeg var 12-13 tror jeg.

Hun hadde en sønn som jeg ble god venn med.

Husker hvor grusomt jeg hadde det,spesielt de siste årene de var sammen.

Følte meg ikke hjemme i mitt eget hjem. Om morgen pleide jeg å stå opp grytidlig,gjøre meg ferdig på badet og sette meg på rommet helt til jeg skulle på skolen,slik at jeg slapp å treffe på henne.

Hun var ikke direkte slem mot meg,men vi var så forskjellige.

Det var egentlig hun og pappa'n min også.

Jeg hadde det rett og slett forferdelig. Merkelig nok så ble jeg veldig lei meg når det ble slutt allikevel.

Har snakket litt med pappa om denne tiden nå flere år etter. Han sier at han ante ikke at jeg hadde det så fryktelig(jeg har ikke fortalt han hvor fælt jeg egentlig hadde det,bare litt av det)

Jeg kan ikke skjønne hvordan han ikke så hvordan jeg hadde det,skulle tro han kjente meg såpass at han så hvor forandret jeg ble når hun ikke var der.

Det er sikkert ikke så lett for moren din heller.Hun er sikkert veldig glad i denne mannen,og vil kanskje ikke se hvordan situasjonen egentlig er.

Håper alt ordner seg for deg

Mrs.Potter

[Gjest Hulderjenta]

Først en god trøsteklem til deg, Lilleputt :trøste: Og så kommer mine råd.

Min erfaring er at uansett hvor vanskelig det er å ta opp ting, så er det alltid best å snakke direkte med den det gjelder. Ta opp problemet, konfrontere, rett og slett. Si hva du mener, si hva du føler, spørre om det du oppfater fra den andre parten er riktig.

Ofte kan ting vise seg å egentlig være mye mindre enn de først virket som, og man kan oppklare misforståelser og uklarheter, og livet blir bedre. Og er problemene så store som man fryktet, ja så er det faktisk bedre å vite det svart på hvitt enn å gå og lure, skjule følelser og leve på løgner.

Jeg synes i alle fall det er godt å vite - for da vet man hva man har å forholde seg til.

Ellers synes jeg det er fornuftig det de andre her sier også; å tenke på å flytte for deg selv (eller i alle fall hjemmefra).

Men du må selv bestemme deg for din strategi - hva du vil gjøre eller ikke gjøre er ditt valg. Men du virker som du har hodet med deg, Lilleputt, så du finner nok en god løsning på dette! Lykke til i alle fall!

[Gjest GreenSky]

Er det noen der ute som har det som meg? og hvordan takler dere det?

Ja. Mamma traff stefaren min da jeg var 7, og de flyttet raskt sammen. Han oppførte seg akkurat som du skriver. Jeg er en ganske sta person, og fant meg aldri i slik forskjellsbehandling, særlig ikke når mamma og stefaren min fikk barn, dem behandlet han jo helt anderledes. Jeg prøvde å si fra og prate om det gang på gang, både med han og mamma. Men det nyttet ikke. Det hendte jeg fikk bank. Han rørte ikke de andre søsknene mine. Bestevenninna mi pleide jevnlig å fotografere blåmerkene jeg hadde på kroppen, tilfelle jeg ville trenge dokumentasjon en dag, som hun sa. Jeg flytta hjemmefra da jeg var 17. Jeg hadde ikke råd til det, men det gikk på et vis. Jeg fikk legeerklæring, og klarte derfor å skaffe borteboer stipend fra lånekassa, enda jeg ikke ville hatt krav på det ellers. Det var bra for meg å flytte, jeg ble en helt annen person. Fikk mye mer selvtillitt. Vi har et greit forhold nå, men.... Jeg trives ikke så veldig godt hjemme, når jeg er på besøk. Klarer ikke å slappe av.

[Gjest Muslingen]

Jeg fikk borteboerstipend og lån da jeg måtte flytte hjemmefra som 15 åring. Jeg og min stefar kom OVERHODET ikke overens, derfor valgte jeg å flytte. Mamma hjalp meg også med å betale husleien min. Hun synes synd på meg. Et tips kan jo være å snakke med helsesøster på skolen, så kan hun gi deg tips til hva du skal gjøre.