Er vi forelsket?

[Kvinne36]

Hei

Jeg har kommet inn i en vanskelig følelsesmessig situasjon der jeg nesten ikke klarer å tenke klart lenger. Og tenkte dermed at det kanskje hadde vært en idè å få noe klarhet her gjennom dere. Og jeg håper at jeg har kommet til rett plass og at det er noen snille mennesker der ute som kan komme med noen gode tips og råd

PS; Jeg har mistet søvnlysten og tenker nesten bare på dette nå.

Jeg håper å få frem poenget slik at det også blir enkelere for dere å gi et svar.

Saken er som følgende;

Jeg traff en gammel nabo og venn på facebook forleden. Jeg la han til gjennom en felles venn.

Jeg og han var naboer for over 20 år siden og hadde god kontakt. Så flyttet han og familien til utlandet. Og vi har siden aldri snakket eller sett hverandre. Siden vi "traff" hverandre etter en lang periode hadde vi naturligvis veldig mye å snakke om. Vi snakket mye om barndommen og det var åpenbart at vi begge var veldig glad for ikke minst å ha "møtt hverandre igjen" men også for å friske opp gamle minner.

Ettersom vi snakket en god del (flere timer om natten) ga han uttrykk for at han hadde tenkt mye på meg og synes jeg var blitt en vakker kvinne med alderen. Vi spøkte mye om ting men etterhvert kom følelsene inn. Det virket aldri som planlagt fra hans siden eller min. Om ikke han skrev til meg så skrev jeg først til han og han svarte stort sett tilbake med en gang. ( vi begge bruker messenger på facebook, og de av dere som bruker det vet at man får meldingene umiddelbart).

Jeg bor da her i norge og han bor i USA. Mao, det er nesten umulig å besøke hverandre når lysten for det begynner å ta fra deg nattesøvnen.

Lang historie kort; igår sa han noe som kom veldig overraskende. Selvom han dagen før hadde gitt uttrykk for at han hadde god følelse rundt dette og om at dette skjedde av en grunn, sa han plutselig at han ønsket å ikke snakke mer med meg. Og det var ikke fordi han ikke likte det, men fordi han liker veldig godt å snakke med meg. Han virket litt hjelpesløs for meg. Han virket forelsket, spør dere meg.

Men, han sa at han kjenner seg selv og han vet det ville bli vanskelig for han å bli mer følelsesmessig engasjert da avstanden mellom oss er så stor. Men samtidig sa han at han skulle gjøre sitt beste for å besøke meg i 2014 da han muligens kommer på turnè da han er en musiker.

(Han virker som veldig målbevisst person som jobber hardt i livet)

Så samtalen endte godt på en måte men samtidig gjør det nå veldig vondt. Han har gitt meg håp om at, er vi ment for hverandre så vil vi møtes. Men samtidig virker det som han har blitt svak for meg og prøver å kontrollere seg. Han tror på skjebnen og tror også på at vi som stjernetegn også passer godt sammen. ( vi har nemlig snakket om det meste på kort tid)

Så spm mitt er da;

Er vi forelsket?

Er det en gammel kjærlighet som har våknet til livet?

Jeg er en voksen kvinne på 36 og ønsker ikke å leve i fantasien og vil være realistisk. Men kjærlighet ser vel ikke alt dette? Eller gjør den det?

Nå har vi blitt enige om at vi skal ta en "pause" og se hvordan det går og hvor dette fører hen. Uten at vi har sagt dette med ord. Det er signaler som han har sendt.

Jeg sa meg enig med ham da jeg ikke ønsker å distrahere han. Det virket som han ville at jeg skulle lese mellom ordene at jeg påvirker daglivlivet hans (siden han har begynt å tenke for mye på meg og har ikke fått ordentlig søvn). Men han sa at han når han tenker på meg så tenker han bare gode tanker.

Han har flere ganger sagt at våre sjel er "koblet". Men igår sa han at vi er nødt til å kontrollere våres sjel siden avstanden er så lang og at han ikke har råd til å pendle frem og tilbake fra USA og Norge enda.

Men, det er den store men'en nå som plager meg;

Hvorfor fortsetter jeg å tenke på han? Jeg savner han på en måte og går inn på facebook flere ganger for å se om han er pålogget. Jeg har ikke tatt kontakt med han, siden jeg respekterer hans valg og ikke ønsker å påtrenge meg. Men hvorfor føler jeg at han også har det akkurat som meg nå? Hvorfor føler jeg at vi er forelsket?

Hva skal jeg gjøre for å få tankene et annet sted?

Det letteste hadde vært og spørre han direkte, men jeg vil jo ikke at han skal vite hva jeg har begynt å føle for han. Fordi, er vi ment for hverandre så vil jo bare det beste skje. Men inntil da, har dere noen gode råd for hvordan jeg skal la mine dager bli normale igjen? Som før?

Endret 30. desember 2013 av Kvinne36

[AnonymBruker]

Så han har satt en grense. Den er hans. Men hvor går din grense? Er det ok for deg å kutte kontakt OG planlegge å treffes? Eller utelukker de to hverandre? Vil du enten ha han som venn med jevn kontakt eller helt ut av ditt liv (og din fb)?

Desse grensene er dine. Og for å komme videre som du sier så må du sette dem og formidle dem til han. Slik jeg leser over handler hans oppførsel utelukkende om han selv.

Om noen av dere er forelsket? Joda. I forelskelsen. Som de fleste andre. I hverandre? Neppe.

Anonymous poster hash: 65c08...706

[Kvinne36]

Tusen takk for svar AnonymBruker.

Jeg har altså godtatt at han ikke ønsker å bli distrahert, men samtidig så vet jeg at hvis han har ekte følelsee vil han til slutt gi etter og ta kontakt.

Hvor min grense går? Vel, det er vel så langt som at jeg heller ikke har råd til å fly til han med en gang, selvom sjelen og kroppen min skrikee for å kunne gjøre det!

Han har gitt samme uttrykk for at han er redd for å bli forelsket i meg.

Forelsket i forelskelsen? Og ikke i hverandre? Hmm hvordan merker jeg forskjellen?

Akkurat nå føler jeg meg som jeg kommer til å eksplodere i hodet hvis han ikke tar kontakt snart? Han! Så hvordan er jeg forelsket i forelskelsen da? Hvorfor "ser" jeg han sitte i sofaen sin med gitaren sin og ikke klare å spille på en eneste streng fordi han lengter etter å snakke med meg men kontrollerer seg?

Hvorfor er jeg redd for å fortelle han det jeg føler?

[Kvinne36]

Beklager, for mye å tenke på akkurat nå AnonymBruker.

Det jeg ønsker er å ha normal kontakt med han til vi møtes... Men han sier at vi ikke snakker som normale mennesker( noe jeg er enig med han i), vi snakker jo i timesvis uten at vi begge ønsker å si hadet.

Jeg ønsker å ha han på fb. Og jeg lengter etter å møte han.

[Kvinne36]

Han har også sagt at han tenker på konsekvenser dette kan ha i lengden og at han ønsker å beskytte oss begge, men ønsker selvfølgelig å møte meg når han kommer til Norge.

[septemberbrura]

Hvorfor "ser" jeg han sitte i sofaen sin med gitaren sin og ikke klare å spille på en eneste streng fordi han lengter etter å snakke med meg men kontrollerer seg?

Hvorfor er jeg redd for å fortelle han det jeg føler?

Det er svært lett å leve seg inn i sin egen fantasi omkring en forelskelse. Det kan godt være at du er forelsket i ham. Men det behøver ikke at at han er forelsket i deg. Din oppfattelse av ham farges av din egen forelskelse og ønsket om at han skal føle det samme for deg, derfor ser du ham for deg slik du beskriver det. Hans verden og hans liv er langt borte fra ditt. Det at han lar deg "lese mellom linjene" istedenfor å si ting rett ut er, beklager å måtte si det, et svært dårlig tegn. Det ville glede meg å høre at jeg tar feil, så oppdater gjerne om utviklingen blir positiv.

Hvis du vil ha livet ditt tilbake og hverdagen tilbake til det normale igjen, kutt ham ut fra FB og tankene. Meld deg på et kurs e.l. og kom deg ut blant virkelige mennesker der sjansen for å møte en mann som er tilgjengelig er mer reell.

[Gjest Morgun]

Dette høres ut som et luftslott.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar AnonymBruker.

Jeg har altså godtatt at han ikke ønsker å bli distrahert, men samtidig så vet jeg at hvis han har ekte følelsee vil han til slutt gi etter og ta kontakt.

Hvor min grense går? Vel, det er vel så langt som at jeg heller ikke har råd til å fly til han med en gang, selvom sjelen og kroppen min skrikee for å kunne gjøre det!

Han har gitt samme uttrykk for at han er redd for å bli forelsket i meg.

Forelsket i forelskelsen? Og ikke i hverandre? Hmm hvordan merker jeg forskjellen?

Akkurat nå føler jeg meg som jeg kommer til å eksplodere i hodet hvis han ikke tar kontakt snart? Han! Så hvordan er jeg forelsket i forelskelsen da? Hvorfor "ser" jeg han sitte i sofaen sin med gitaren sin og ikke klare å spille på en eneste streng fordi han lengter etter å snakke med meg men kontrollerer seg?

Hvorfor er jeg redd for å fortelle han det jeg føler?

Det kan hende du er forelsket i han. Det vet du jo best selv.

Men hans handlinger tar (til tross for at han kanskje sier noe annet og du åpenbart tenker noe annet) slik du beskriver dem utelukkende hensyn til han selv. Selvsagt kan han likevel definere seg som forelsket. Men om han virkelig var forelsket ville det være hensynet til deg også komme med i betraktning. Og de enser han ikke en tanke.. Om han er (eller tror han er) forelsket så er det derfor i hvordan du får HAN til å føle. I hvordan han tror du kunne forbedret HANS liv. Og slik er veldig mange "forelsket". For all del, det varer noen år, men så starter en føle på at en har en partner som ikke egentlig bryr seg om en annet en slik en bryr seg om en sofa: når den mister komforten så kjøpes det inn en ny som gir akkurat den rette følelsen av velvære i seg selv.

Anonymous poster hash: 65c08...706

[Kvinne36]

Tusen takk til dere alle som kommer med deres synspunkter. Det varmer mitt hjerte at folk tar tid til å svare.

Septemberbrura; du har en del gode poeng der. Det er sikkert bare meg og mitt hodet som lever i en fantasi verden akkurat nå. Jeg må le av meg selv noen ganger siden jeg faktisk er en veldig sterk kvinne som har vært igjennom det meste av det negative i livet. Jeg burde visst bedre rundt forelskelse.Jeg kan ikke la meg bli dratt inn i fantasiverden og bli borte i den. Så det kan godt virke at jeg bygger et luftslott her, som det blir nevnt av en bruker. Det er lett å bygge seg det når en har levd alene i så mange år og har vært litt vel uheldig når det kommer til kjærlighet og forelskelse. ( for all del, ikke noe synd på meg. Men forklarer bildet her litt)

Ja, det virker som det er han det dreier seg om AnonymBruker. Men kan hende vi tar helt feil også og at han er en person som bryr seg om andre også. Og unnee meg godt og holder meg unna en forelskelse vi begge ikke vet hvor ender? Han sier han er en fornuftig person som kan lese neste steg. Det begynte med at jeg sa jeg hadde hodepine, og da da han at det begynner å bli helsefarlig å være oppe så sent å snakke. For hans del var det ikke så farlig siden han ligger 9 timer bak meg, men at jeg ikke måtte være oppe så sent på kveldene.

Så det kan hende han bryr seg, virkelig.

Men jeg har ingen planer om å kontakte han før han gjør det, og skal prøve å bli sterkere og ikke la meg bli suget inn i dette. Tenker han kan bli værende på fb min, jeg klarer forhåpentligvis å styre meg. Tenker bare at jeg kanskje sender han helt feil signal hvis jeg plutselig sletter han.... Tenk om han bare ville meg godt?!

Jeg vil jo ha normal kontakt med han, men det virker som det er enten eller med ham.

Men ja, den følelsen av å bli kastet rett opp fra høyden er stor. Han tok meg opp til skyene med ting han sa, og kastet meg rett ned uten. Jeg føler den!

Endret 30. desember 2013 av Kvinne36

[Gjest .-L-.]

For meg er forelskelsen ganske annerledes enn når jeg var ung. Da fikk jeg en intens følelse og tenkte på personen hele tiden, men slik er ikke forelskelsen for meg nå. Vet vel at jeg er forelsket når jeg gleder meg til å snakke med/se personen igjen. Blir lei meg av tanken på at personen er med en annen mann, og at jeg ikke er et spor av interessert i andre jenter. Føler en slags beundring over den jeg er forelsket i som jeg ikke føler for andre.

http://no.wikipedia.org/wiki/Forelskelse

Når det kommer til saken din ts, så setter jo han en grense for seg selv fordi han vet vel at hvis dette foresetter kommer han til å bli veldig følelsesmessig investert. I og med at det er avstand mellom dere blir det kanskje vanskelig med noe fast. Du kan jo høre med han om han er villig til å satse på dette, bare for å få en avslutning. Heller det enn: What if..

Endret 30. desember 2013 av .-L-.

[Kvinne36]

Takk til deg -L-

Jeg kommer ikke til å spørre han om noe, tenker jeg. Fordi jeg vil ikke gi han følelsen av at jeg er helt fortapt! Jeg er et menneske som kan være knust innvendig men allikevel ikke vise det til det menneske som har forårsaket det. Jeg vil liksom leve med ære og ydmykhet i behold. Og den ødelegger jeg helt ved å "mase" på han eller gi han signaler om at jeg "dør uten han". (Noe jeg heller ikke gjør). Men ja, jeg føler noe om han og tenker på han.

Alt dette er enten starten på noe stort noe godt eller slutten på noe som så vidt begynte.

Uansett hva det er så håper jeg det ender godt, jeg har ikke ork til flere prøvelsee i livet mitt. ( Selvom de aldri tar slutt egentlig )

Så jeg har satt dette på vent, og avventer litt og ser. Hvis han tar kontakt igjen selv, så betyr det vel bare at han ikke klarer å holde seg unna meg. Og hvis jeg aldri hører fra han igjen og han kommer til Norge og drar tilbake så slettee jeg han. Og hvis han kontakter meg like før han skal komme så blir jeg jo selvsagt glad for det.

Jeg vil ikke unne han min oppmerksomhet hvis han la oss si er en stor flirt?! Så her vil jeg være litt forsiktig. Siden jeg vet jo ikke hva som foregår i hans hodet. Det er jo bare mitt hodet som skaper det bildet den vil se. Realiteten kan være veldig vakker men også skummel.

[Kvinne36]

Det er svært lett å leve seg inn i sin egen fantasi omkring en forelskelse. Det kan godt være at du er forelsket i ham. Men det behøver ikke at at han er forelsket i deg. Din oppfattelse av ham farges av din egen forelskelse og ønsket om at han skal føle det samme for deg, derfor ser du ham for deg slik du beskriver det. Hans verden og hans liv er langt borte fra ditt. Det at han lar deg "lese mellom linjene" istedenfor å si ting rett ut er, beklager å måtte si det, et svært dårlig tegn. Det ville glede meg å høre at jeg tar feil, så oppdater gjerne om utviklingen blir positiv.

Hvis du vil ha livet ditt tilbake og hverdagen tilbake til det normale igjen, kutt ham ut fra FB og tankene. Meld deg på et kurs e.l. og kom deg ut blant virkelige mennesker der sjansen for å møte en mann som er tilgjengelig er mer reell.

Jeg håper utviklingen blir positiv